Jeg blir gæærn!

Klakk-klakk, kloing-doing,dong-klong, donk. Jeg blir gal! Det klirrer og dunker og jeg skal sove! Hvem i hule heiteste er det som ikke har satt ting ordentlig fra seg i oppvaskkummen? Jeg krabber ut av køya mi og står naken og rasende i byssa, vill i blikket. Det er ingen oppvask. Jeg vaska jo opp før vi tok opp ankret. Hvor kommer den lyden fra da? Jeg lytter ved skapdørene. Rune stikker hodet ned og lurer på hva jeg driver med, men jeg har ikke tid til å svare han. Han ser vel i helvete hva det er jeg driver med! Det klirrer fra koppeskapet, jeg åpner det og stabler om så godt jeg kan. Sånn, det var bedre. Men det kloninker og doinger fortsatt? Hva da? Hvor da? Kasserolleksapet! Jeg huker meg ned og roter rundt, prøver å sette kjeler og fat i press. Sånn. Bedre nå. Jeg krabber opp i køya mi igjen. Rigger meg til bak le-duken min. Sånn, hodet støttet opp, kroppen relativt stabilt pressa inn mellom le-duken og veggen. Ok. Sove nå. Lukker øynene. Dunk. Dunk. Dunk. Hva i alle......????? Grr, en skapdør som ikke er igjen! Jeg kaster meg ut av køya og slår løs på alle skapdører. Alle var igjen. Jeg lytter. Dunk. Dunk. Jeg MÅ finne den lyden! Jeg blir gaaaal! Herreligheten, hvilken idiot er det som har hengt stormlykta der? Rett ovenfor hodet mitt, bare en tynn vegg imellom. Javel, men nå er kilden funnet. Jeg stapper lykta langt inni et skap og rigger meg til igjen innmed veggen. Gjesper fornøyd. Kadonk, kadonk, kadonk.. Det er ikke mulig??? Hele køya mi rister! Ånei, den papirlappen jeg hadde stukket inn mellom kroken på døra og veggen har falt ned. Og jeg har ingen ny lapp her. Jeg prøver å stikke en flik av soveposen min ned dit. Kadonk... kadonk... En genser innen rekkevidde. En hånd. Det går ikke. Enten må jeg frigjøre meg fra leduken min enda en gang, eller så må jeg bare fortrenge lyden.

Jeg prøver det siste. Jeg prøver å stenge hele bøtteballeten ut av hodet mitt. For i byssa synger selvfølelig koppene igjen. Kasserollene dunker takten. Ei skapdør har begynt å slå. Glassene tar en liten sola og døra inn til lugaren min applauderer lykkelig. Seilelykke.

På shopping

Mola er tradisjonelt håndarbeid fra Kuna Yala. Damene her har produsert disse i århundrer, etter at fire stjernesøstre kom ned til jorden og lærte kuna-indianerene det de trengte i livet og for å bli en Kuna.

Hverdagsliv i Kuna Yala (San Blas, Panama)

Det siste indianer-riket

Vi er i San Blas i Panama, Kuna-indianerenes rike. En av de siste urørte perlene. Jeg studerer landskapet. Det har ligget her i tusenvis av år. Palmene, åsene, revene. Kunaene padler forbi oss i sine små kanoer, uthult av kun ett stykke tre. Slik de har gjort i årtusner. Det er som om vi har seila tilbake mange hundre år i tid. Inne i landsbyen flokker ungene seg rundt oss. Husene står tett i tett. Stråhytter med palmebladertak. Veggene er glisne og vi kikkker nysgjerrig inn gjennom sprekkene. Det er ikke mye der inne. Noen puter, hengekøyer, et lite bord. Når mørket senker seg tenner de parafinlampene sine.

De er nysgjerrige og sosiale. Lurer på hvem vi er, hvor vi kommer fra. Vi prøver så godt vi kan å kommunisere. Litt spansk, litt engelsk, litt kuna.

Så lite de egentlig har, i forhold til alt vi ser på som absolutt nødvendig. Så tilfredse de er, med det de har. Her er det ingen tyver, ingen bøller. De lever sine rolige liv. Om morgenen padler de stille inn til fastlandet eller ut til en øy for å hente kokosnøtter, livsgrunnlaget sitt. Om kveldene sitter de i grupper i hyttene sine eller ute på gata, mens ungene løper bekymringsløst rundt. Det er ingen biler de trenger passe seg for. Det er ingen skumle menn i buskene. Når vi kommer løper de mot oss. Hola! Hola! De minste gjemmer seg litt sjenert bak et skjørt, de større kommer helt fram – trekker oss i armene og vil ha oss med å leke. Når Rune tar fram fotoapparatet hyler de av glede og gjør seg til slik som unger i hele verden gjør, unger er unger.

Som store, rosa forvokste og fargeløse vandrer vi i de små gatene, ser på de små hyttene. Kano-indianerene er et av de laveste folkeslaget i verden, bare slått av pygméene. De har sitt eget flagg som vaier høyt over hver hytte. I 1925 gjorde de opprør, under revulosjonen drepte de alle politimenn og andre panamaere og gjorde krav på sitt eget rike. Siden den gang har de levd i fred og fordragelighet. De er fortsatt en del av Panama, men får for det meste være i fred.

De lever som de alltid har gjort. Og det skjønner jeg godt. Når alt er så fint – hvorfor skal man da ønske seg mer?

Lykke

Jeg ligger på fordekket, båten duver sakte opp og ned på det nesten speilblanke havet. En kokosnøtt driver sakte forbi, vipper litt opp og ned, nesten som om den hilser til meg. Jeg hører lyden av late dønninger som treffer revene rundt oss. Vi har ankret opp i paradis. Bak meg ligger en liten øy, kokospalmene henger tungt over den hvite sanden og dypper bladene i det lunkne vannet. Foran meg ligger åsene, lange og slake. Lag på lag innover, de nærmeste grønne, de lengst unna blågrå. På den andre siden ligger Stillehavet. Solen er på vei bak noen lette skyer før den tar kvelden og dykker ned bak horisonten. Alt jeg hører er bølgebrus og fuglekvitter. Små skyer av småfisk fyker over vannet som sølv i solnedgangen, forfulgt av større fisker på jakt etter et lite kveldsmåltid. Og her sitter jeg.

Da vi kom hit for noen timer siden hoppet vi rett i havet. Vi hadde bare seilet noen timer, innenfor revet. Ingen bølger, bare vind; silkeseilas. Solen hadde stekt oss godt denne dagen, det var nesten som det freset da vi stupte over bord og svømte inn mot drømmeøya vår. Vi vasset i vannkanten, bøyde oss under kokospalmer som lente seg tungt utover. Ytterst lå en lang sandbanke. Jeg møtte blikket til Rune. Han gikk bare rundt og gliste. Det er ikke nødvendig å si noe. Det var perfekt. I sanda blinka det i koraller og skjell som var skylt på land. Små sandkrabber pilte ned i hulene sine da vi nærmet oss og fuglene svaldra i tretoppene. Irrgrønne palmer i flere sjateringer. Havet er blått og grønt. Himmelen knallblå.

Jeg legger meg forsiktig over på ryggen, ørlitt solbrent på rompa etter noen dristige timer i sola på dekk. Selv om den snart går ned varmer den godt fortsatt. Og jeg tenker, dette må være så nærme fullkommen lykke man kan komme. Jeg kan ikke ønske meg mer akkurat nå.

“Eg vil til Panama”

Sa den lille bjørnen, “Panama er landet eg drøymer om, der luktar det bananar!” Paaaanaaamaaaa. Allerede i tidlige barneår fikk Panama en mystisk klang over seg. Som et land langt, langt, borte. Et nesten uoppnåelig sted. Det var NRK som fortalte oss dette. Tegnefilmene om den lille tigeren og den lille bjørnen som levde sammen i fred og fordragelighet i et lite hus ved en elv og som drømte om Panama. Hva som gjorde at valget falt på nynorsk da disse episodene skulle lydlegges er ikke godt å si, men Panama vil for meg alltid være Paaaanaaamaaa. Drøymelandet.

No er eg der snart. Om ein drøy time kan eg gå i land i drøymelandet. Og eg har segla hit. Om enn ikkje i ein banankasse, men likavel.

Eg har segla til drøymelandet.

Seiling

Å være på langtur handler ikke bare om å seile. Det er så mye mer. Det er stedene man ser. Det er folka man møter. Og av og til kommer man til marinaer der det er en del folk som har blitt. ”Vi har bare vært her to måneder” kan noen si. Mange har vært her et år. Eller flere. ”Ja, vi skal gjennom kanalen.” Neste år. Kanskje.

Det er så mange flotte folk. Det er så mange skruer. Det er så mange skjebner. Det er så mange historier. Kanskje kom man ikke lenger enn Club Nautico i kveld heller, men jeg hørte så mange nye fortellinger. Møtte så mange folk. Fra alle kanter av verden; Australia, USA, England, Frankrike, Danmark, Sverige (og det var bare i kveld!). De som har seila i åtte år og som fortsatt er ute på ubestemt tid. Det unge paret som skal være her i Cartagena til hun har født ”og blitt vant til det”, som hun sa selv, og så seile videre. Svensken som ikke har vært hjemme på 17 år. Den danske båten som reiser rundt med trøblete ungdom. Totningen som tilfeldigvis havna på en seilbåt og seila til Amerika.

Vi er vår egen lille verden av langseilere. Det er en broket forsamling. Nå er vi litt utafor turistløypa og fant en marina med mange fastboende og langtidsoppankrede. Alle er på fornavn med havnekapteinen. På det borteste bordet på kafeen sitter de som jobber her. På et vis. En som kan fikse datamaskina di. En som kan sy det du ønsker å sy. En som kan generelt kan fikse båtgreier. Dama som selger frukt. Agenten som hjelper deg å sjekke inn i landet. Det er en egen verden. Gratis kaffe og frokost til 1 dollar. Damen som selger ferske bagels hver morgen, bakt ombord i båten.

Det går i mange språk. Godt gestikulert for å understreke poenger om man snakker utenlandsk. Som stort sett alle som jobber her gjør. Eller kanskje det er vi som snakker utenlandsk. Men man vet hvem som snakker de to aktuelle språkene, så man kan alltids rope på noen. Få fiksa noe.

Mañana, mañana. Ting tar tid. Men hvem bryr seg? Langseilere tar ikke tiden.

Hjemlengsel

Vi har det som plommen i egget. Vi har ferie. Lang ferie. Kjempelang ferie faktisk. Vi reiser rundt, vi ser nye steder og møter nye folk, det er rare dyr og flotte strender. Har ingenting å klage over. Vi er rett og slett ytterst heldige som har mulighet til å ta en tur som dette! Alikevel kommer den snikende av og til. Hjemlengselen. Huslengselen. Rista brød med kaviar. Iskaldt vann rett fra springen. TV-kvelder. Stor og myk seng. Varm dusj. Mor og far. Venner og kjente. Skogen.

Vi har vært på tur i åtte måneder nå. Verden rundt oss forandrer seg kontinuerlig. De som var naboer i går kan være borte i dag. De man blir glad i skal plutselig en annen vei. Nye møter. Nye avskjeder. Vi er et lite flytende samfunn der vi driver fra hverandre mot hverandre.

Det er i grunnen er et luksuspromlem. Det er nesten så man ikke tør innrømme det. Men man blir litt metta på inntrykk. Man trenger litt tid til å la ting synke inn, og det er ikke alltid det er tid til det, for vi skal videre! Som seilere beveger vi oss riktignok sakte, så det er egentlig nok av tid til å tenke over ting der ute på havet. Men det er ikke alltid været tillater filosofering og fordøying. Været kan være ganske oppmerksomhetskrevende, faktisk.

Jeg har gitt meg selv lov til å ha hjemlengsel. Og lov til å ta litt inntrykkspause. Men ikke misforstå – hjemlengsel betyr ikke at jeg vil hjem ennå!

Jungelseiling

Jeg klør så på rompa!

Og armene! Og leggene! Dere der hjemme klager over kuldegrader, dere, men vi langseilere har også problemer i livene våre. Mygg. Og de er aller mest glad i meg! Om natta så har de fest på kroppen min, for Rune og Eva våkner om morran uten et eneste lite stikk. Nei, her i Cartagena finnes det ikke mygg påsto en svenske som har bodd her i åresvis. Vel, de fant nå meg hvertfall.

Jeg prøver så intenst å ikke klø. Jeg prøver å konsentrere meg om å skrive et lesverdig blogginnlegg. Tenke på andre ting.

Det går ikke! Jeg klarer ikke skrive noe som helst. Jeg må bare klø. Dersom noen lurte på hva jeg dreiv med her nede. Så det så. Når myggen har roa seg skal jeg komme tilbake med noe mer interessant.Kanskje et videoklipp?

(er klar over at mygg ikke er så voldsomt eksotisk altså, men det finnes hverdager for alle!)