Nådeløse Nordsjøen

Jeg har friskt i minnet sist jeg seila fra Norge til Skottland. Riktignok er det tre år siden, men en slik tur glemmer man ikke! Og helt frivillig hopper jeg på igjen. Men denne gangen er jeg bedre forberdt! Jeg har sjøsjukeplasterne klare, jeg har Tuc (salt kjeks), epler og cola. Klar for dyst! Nå kan bølgene bare komme og ta meg om de vil, de har ikke nubbesjans!

Noe har skjedd. Noe er ikke sånn som det en gang var. Opportune raser av gårde i vill fart - på rett kurs! Vi kjører slalåm mellom oljeriggene. Noen ligner på gigantiske, lysende insekter, andre på kreative lego-skulpturer - og der! Der helt i horisonten, det MÅ da være The Black Pearl? Havet behandler oss bra, og Victor Vindror II leder oss trygt over bølgene - og ja, det ser faktisk ut om om vi rekker festen på Bud på lørdag! I ren lykkerus kaster jeg sjøsjukeplasteret og super i meg litt rødvin. Livet er herlig.

Men så skjer det. Etter en blund stikker jeg hodet opp av luka og - det er speilblankt ute. Knapt en krusning på havoverflata. Hva skjedde? Hvor ble det av den fantastiske vinden og de flotte bølgene som kasta oss videre.

Skal jeg virkelig ikke spy? Skal jeg ikke bli svimmel og sur? Skal jeg ikke henge over rekka og banne for at jeg valgte å hoppe på i Inverness og ikke Bud?

Føler meg litt snytt. Hvor ble det av den nådeløse Nordsjøen?

Nordsjøen, 17.6.2011

Absurd!

For omtrent tre år siden seila jeg ut Altafjorden. Lite ante jeg om hva jeg hadde i vente. På brygga sto noen å vinka. Ut i tåkeheimen forsvant Rune, Eva og jeg. Det var null vind. Det var kaldt. Det var absurd. Jeg var på vei. Hvor? Hvordan? Ante ikke. Men det føltes bra.

Et år seinere sto jeg på Gardermoen. Jeg var alene. Der sto mor. Hu grein. Jeg var forvirra. Hva skjedde? Norge? Jeg brukte ti måneder til Panama, to døgn tilbake til Norge. Jeg følte meg snytt. Jeg hadde gått glipp av noe. Noe viktig.

Kjipt. Det var dødskjipt! Ikke det at jeg ikke var glad for å se mor igjen, for all del, jeg er stort sett alltid glad for å se mor! Som Dalai Lama trengte jeg også noen dager før sjelen fant meg igjen. Hverdagslivet slo mot meg. Økonomisk asyl hos mine foreldre. Arbeidsledig. Ingen anelse om hva jeg skulle ta meg til. Imens fortsatte Eva og Rune det eneste jeg hadde lyst til da - seile videre. Det enkle livet på havet.

I morra reiser jeg. Først til Oslo, så til Skottland. Søndag kveld mønstrer jeg på Opportune igjen! Det er uvirkelig. Absurd. Riktignok ikke like absurt som den sommerkvelden for tre år siden, nå vet jeg tross alt hva jeg går til. Men dog. Jeg hadde trodd jeg skulle hoppe på mye lenger nord. Kun få en liten smakebit. Og nå får jeg være med over Nordsjøen! Det er nesten så jeg gleder meg til å fryse og spy. Nesten.

Jeg hadde tenkt. Jeg må ihvertfall være med inn Altafjorden. Om jeg så må hoppe på på Isnestoften! Jeg må være med på slutten! Jeg måtte få avslutta turen min.

Tårer i øya. Maur i beina. Lopper i blodet. Jeg klarer nesten ikke vente. Ringen skal sluttes. Det kommer til å bli perfekt.

Opportune på vei ut Altafjorden for tre år siden

Best of....

Det kan nok være en stund til jeg får lagt ut noe igjen nå. Aner ikke hvordan nett-tilgangen er videre i verden. Derfor har jeg laget en repriseliste med anbefalte innlegg:

- Seilkurs (juli)
- Situsjonsrapport fra Norskehavet (video) (juli)
- Mannskapspresentasjon (video) (juli)
- I skotsk farvann (juli)
- Beryktede Biscaya (august)
- Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned (august)
- Beryktede Biscaya (august)
- Magiske Spania (august)
- Scoplaminrus! (oktober)

Scoplaminrus!

Må ha. Bare må ha. Nei, jeg må faktisk ha. Meremeremeremere. Få det hit! Et tygg og du er hekta. Et skudd. Klarer meg ikke uten. Jeg blir svimmel. Deppa. Muggen. Kroppen skriker etter sin nye venn: Scoplamin! Scoplamin som gjør helvete til himmel. Scoplamin som snur en depresjon til en nærmest euforisk rus. Svart blir hvitt. Mørke blir lys. Megabølgene som skremte vettet av meg for noen måneder siden blir til små krusninger på et tjern en stille sommmernatt. Jeg er superwoman. Jeg takler alt. Jeg flyr over bølgene – og nyter det.

Jeg har vondt for å sitte stille. Lopper i blodet og maur i baken. Scoplamin og jeg skal på tur igjen snart.

(Tilleggsinfo: Scoplamin er sjøsjukeplaster. Jeg har jo tidligere i bloggen min prøvd å forklare hvordan sjøsjuka er. Den er pyton. Deppa og sur, uten matlyst og livslyst. Hæ? Er båten på vei til å synke? Jeg gir blanke f.... samma for meg. Men denne turen fra Madeira til Lisboa var helt fri for sjøsjukeplager! Er det sånn det kan være? Ja, men dét er jo ikke så ille. Nesten rent hyggelig der ute. Og nå er vi i palmeland med 23 grader i vannet. Dette går bare en vei!)

Gode råd mot sjøsjuke

Dette er vissnok det eneste som hjelper:

Hold godt fast i et tre!

(Rådet kommer fra en lege så det bør nok stemme)

Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned!

Epler (røde): En friskhet som varer lenge. En anelse syrlig, men med god holdbarhet. Gir en lett og frisk ettersmak på vei ned. Ved god tygging glir den lett på vei opp også, friskheten bevares lenge og man sitter igjen med kun en anelse bitterhet i ganen og på grunn av den fyldige konsistensen går den ikke opp i nesa. Estetisk ser det heller ikke så ille ut, ligner litt på appelsinmarmelade. En frisk og syrlig bouquet.

Terningkast: 6

Drikkeyougert (kirsebær): Glir lett ned, kan med enkelhet inntas med en hånd og gir en midlertidig lindrende effekt for sår og oppraspet spiserør. Ved modning oppstår en musserende effekt, og den stiger opp med stor fart – som når man popper en god champagne. På grunn av den tynne konsistensen holder ettersmaken i nesa seg godt. I fargen minner den litt om milkshake og bouqueten er relativt beskjeden.

Terningkast: 5

Sponge-bread (lyst, engelsk svampebrød) med ost: Har en myk, fyldig konsistens. Lite motstand, men holder lenge i munnen. Glir greit ned. Lite ettersmak. Lagringsprosessen kan ta litt tid, men når den kommer slår den massivt tilbake. Konsistensen er fortsatt myk, men den har blitt litt tettere, omtrent som en svamp. Holder en god, samlet effekt og oppturen varer lenge. Middels sterk ettersmak.

Terningkast: 3

Kaffe (svart, pulver): Glir lett ned, ettersmaken har er noe bitter smak. Har en kortvarig oppkvikkende effekt. Dessverre kan ikke det samme sies med oppturen, som ikke er en opptur i denne sammenheng. Smaken har blitt raspende bitter og sur og bitterheten veldig fremtredende. Til kaffens forsvar må det nevnes at den glir lett opp også. Estetisk er den en katastrofe, ligner på litt løs bæsj. Bouqueten er faktisk den samme begge veier, kun en anelse syrligere på vei opp.

Terningkast: 2

Knekkebrød med salami (Wasa, Stabburet): Om denne varianten har vi ikke mye positivt å si. Det krever en del arbeid å få den ned. Det positivet er at med alt dette arbeidet så glemmer man et øyeblikk hva som skjer og den gir en lett metthetsfølelse. Dessverre varer ikke denne så lenge, på vei opp etterlater den seg et oppraspet spiserør dekket av fett. Boquet’en orket vi ikke teste.

Terningkast: 0

God tur!

Beryktede Biscaya

Ryktene løp foran Biscaya. Skummelt farvann. Bare navnet får en til å tenke på pirater og flyvende hollendere. Biscaya som spiser seilbåter. Men hvorfor? Jeg søkte på nett. Ingenting om hvorfor Biscaya er beryktet. Jeg spurte meg for. Ingen visste hvorfor. Noe må en ha å snakke om, mente Rune. Jaha, tenkte jeg. Noe må man ha å snakke om. Vi satte av gårde fra Falmouth sør i England en tirsdags formiddag. Ryggen rak og mot i bryst og armer. Og ikke lenge etter at vi hadde kommet oss utpå begynte jeg å merke hvorfor. Først litt svimmel. Litt ør i toppen. Så mageknip. Magesekken krølla seg sammen til en hard stein. Enda litt mer svimmel. Så kjenner jeg bølgende av kvalme skylle over meg. Som atlanterhavsdønninger rullet de gjennom meg. Lange, igjen og igjen. Jeg prøvde å sitte helt stille. Prøvde å late som om jeg var et annet sted. Men båten gynga, bølgene skvulpa og vinden suste i seilene. Jeg klarte ikke holde igjen. Jeg hang ut av cocpit og så lunchen min pynte dekk. Jeg spytta og snøt meg. Erfaringsmessig (og jeg begynner jo å få litt erfaring nå) så blir ting bedre etter at man har spydd, så det er like greit å få det unnagjort. Så et øyeblikk steg humøret litt, jeg dro en dårlig spøk og drakk litt vann og var ved friskt mot igjen. Men jeg var litt svimmel fortsatt. Og passet på å ikke gå ned i båten (til uerfarne seilere: om du er litt uggen så er det ikke et lurt triks å gå ned i båten). Så kjente jeg kvalmebølgene igjen. Litt svakere, men umulig å fortrenge. Litt etter vrengte magen seg igjen. Jeg passet vel på å få tømt meg helt nå. For nå måtte det bli bedre.

Den gang ei. Svimmel, vondt i magen, kvalm, sur, sint, deprimert – og det er fem døgn til vi er i Spania. Dette skal vare i fem døgn til. Jeg begravde meg i tepper og puter i salongen og sovnet med en plastpose i hånda, rett ved ansiktet. Det er det eneste som hjelper. Det vil si, når du sover så merker du ikke at du er så inn i hampen kvalm fordi du, nettopp, sover.

Når jeg våkner er vi i Frankrike. Vinden blåste feil vei. Åh, som jeg så fram til å sette beina på landejorda. Ikke det at jeg er spesielt Frankrikefan, men akkurat da var denne lille franske øya som himmelen. Men vi måtte ligge for anker. Dønningene rulla innover bukta og båten gynga. Jeg prøvde å sovne så fort jeg kunne. Siden båten ikke krenga så mye lenger henta Rune en bøtte til meg så jeg skulle slippe å sove med hodet i en pose.
For å gjøre en lang historie (en 5-6 døgn) kort. Etter litt tid på fransk jord dro vi ut på havet igjen. Like uggen og like motløs. Tok min vakt og gikk å la meg. Og da jeg våkna igjen var noe merkelig. Jeg kjente etter. Ikke uggen? Ikke svimmel? Opp på dekk og ta min vakt. Og mens jeg sto der og styrte skuta kjente jeg at, hm, egg og bacon hadde gjort seg nå. Og da var jeg ifølge Rune kurert.

Stemningsrapport fra Norskehavet

Sånn her omtrent føltes det da vi var midt mellom Røst og Færøyene. Motløsheten hadde rammet meg. Og ikke la deg lure av stilen. Er på langt nær så avslappet som jeg ser ut som. Omtrent rett etter det her spratt jeg opp og klamret meg fast i rattet og forbannet vind-og bølgegudene. 

(og for de som lurer på hvorfor jeg ser opp hele tiden: på toppen av masta er det en vindex og den pila skal være enten til høyre eller venstre for firkanten (kommer litt an på hvor du skal) og kommer den for mye over så krenger båten og det gjør den joggu om den kommer innenfor også. Og da smeller det i seilene og det liker ikke Rune. Så det er ikke så greit, altså!

Seilkurs (ikke les dette, mor)

Tid: 5-dagers intensivkurs

Sted: Norskehavet

Første leksjon:

Vindstyrke: Stiv kuling

Bølgehøyde: 5 meter +

Man skal tidlig krøkes om god krok skal bli. Og alt er relativt. Tidlig i min seilerkarriere er det hvertfall. Etter litt putring innaskjærs i Nord-Norge kommer den store ild-dåpen. 5 døgn (med god vind) på åpent hav, fra Røst ytterst i Lofoten til Færøyene – ca midt i havgapet. Bølgene er svære som vegger og jakter på meg. Som udyr venter de bare på å kaste seg over meg og båten, ete oss i en svelg og kaste oss ned på havets bunn. Rune plasserer meg foran roret og hekter meg fast med store kroker så jeg ikke skal falle overbord. Båten kastes fram og tilbake, ligger sidelengs så sjøen spruter over meg og surfer på de enorme bølgene. Høyt oppe kaster vi oss ned i bølgedaler man aldri skulle tro man kom ut av. Det syder rundt meg, det er som fanden og svigermora og oldemora og alle i hop planlegger å koke middag på meg. Og det er enormt langt til land. Jeg vil hjem til skogen! Fine høye grantrær som ikke vil spise meg og jord som står helt stille og som ikke er ute etter å kaste meg rundt. Et øyeblikks ufokus og monsteret ser sitt snitt til å kaste seg over meg. Jeg ser mannen med ljåen vandre rundt nedi båten og forbanner det meste i verden. Helvete heller.

Andre leksjon:

Vindstyrke: Kuling

Bølgehøyde: 5 meter, inkludert store Atlanterhavsdønninger

Jeg kikker ut på dekk og ser mistroisk på Rune som gliser til meg: Dette er skikkelig artige bølger å seile i! Jeg ser tvilsomt på veggene rundt han. Det er som å være i en enormt bratt nedoverbakke! skråler han. Jeg pakker meg inn i flere lag (kortarma ulltrøye, langarma ulltrøye, ullunderbukse (ja, jeg har passert 30), ullstrømpebukse, ullsokker, ullgenser, ullhals (takk Devold!), ullpulsvarmere, lue, ullvotter, seileroverall og flytedraktjakke og redningsvest), hekter på sikkerhetslina. Klar for leksjon to. Om vinden ikke er like sterk er bølgene uhorvelig store og skumle. I panikk vrenger jeg roret frem og tilbake. Små utslag sier Rune. Herreligheten! Hvem har is nok i magen til å bare flytte rattet bittelitt når en har vegger større enn båten som er klare til å kaste seg over en! Båten kastes rundt og gjør alt for å få en Totning til å mistrives. Faen heller (unnskyld pappa), jeg klarer ikke mer! Magen vrenger seg og motløsheten rammer meg. Nå gidder jeg ikke mer! Dermed basta. Så jeg gikk og la meg og lot bølger være bølger, så lenge jeg slapp å se de.

Tredje leksjon:

Vindstyrke: Litt mindre

Bølgehøyde: Enda litt mindre

Sliten nå, men se der er sola! Og bølgene har blitt mindre (hvertfall litt mindre enn på forrige vakt) og formen er litt bedre også faktisk. Nesten så jeg har lyst på mat. Men for sikkerhets skyld står jeg over rett-i-koppen-tomatsuppen, er ikke vits i å utfordre sjebnen! Vann er flott. På med sikkerhetslina og så hopper vi i det. Nei se, den dumme bølgen! Haha, der lurte jeg den gitt. Litt lettere til sinns skred jeg til verket og angrep den ene bølgen etter den andre. Havna sidelengs et par ganger, men det årna seg gitt.

Så jeg tok meg en øl og spiste Kims potetchips av poteter fra Panengen gårs på Toten og livet var greit igjen. Kanskje jeg blir med litt til likavæl.