St. Ives - møtet med en engelsk badeby

Vinden blåste oss til St. Ives. Eller, vi orka ikke kjempe mot vinden og bølgene lenger så vi dro inn til St. Ives. Det viste seg å være en riktig så liten og koselig by. Og folksom. Vi kom ganske seint lørdagskvelden og la oss for anker utenfor ei strand. Så fant ut at vi ville inn på land og utforske livet. Ut med jolla og Rune ror sine to damer inn mot land. Etter en liten rusletur kan vi fastslå hva slags sted vi hadde havnet på. For når suvernirsjappene er oppe til langt på natt – da vet du at du er i en turistby. Dette fant vi ut litt seinere da, for som de seilerene vi er går vi gjerne til første og beste pub for å få oss en Guiness. Litt utpå natta rodde Rune oss tilbake til båten og vi gikk til ro, enige om at vi måtte utforske dette stedet på dagtid også. Selv om det er søndag. Rune spretter opp voldsomt tidlig (vi må få kjøpt en klokke til han sånn at han ser at det er altfor tidlig å stå opp!) og kikker ut på dekk. Det blåser friskt – og strendene er overbefolket! Folk ligger tett-i-tett, enda det ikke er spesielt varmt. Og det sier vi som kommer fra nordlige strøk. Og da vi kommer inn mot land oppdager vi noe rart – det er brune engelskmenn! De er verken røde eller rosa, men fine og brune. Vi går i kø rundt i byen og betrakter dette merkelige synet. De kommer i alle varianter og alle mulige påkledninger – men de er brune. Og lettkledde. Og vi var hvite. Og godt påkledd.

Vi har leta etter sommeren lenge nå, men kanskje vi bare må trosse været og overbevise oss om at det faktisk er varmt! Slik som engelskmennene i St. Ives.

Kjærringa mot strømmen

Kjærringa mot strømmen. Og kjærringa mot strømmen. Og joggu gubben mot strømmen også. Irksehavet er fullt av piler. Gule og røde. De røde er verst, skikkelig feite kan de bli. For eksempel 2.5 knop. Og om vi seiler i 2.5 knop så står vi i praksis stille. Og det er ganske sakte.

Utafor Wales var vi i et lite sund. Ikke så langt og ikke så smalt heller. Men det så ut som en elv. Frykteløse kastet vi oss ut i det. Motstrøm av dimensjoner. Vi kava oss nå fram på et vis, innmed land var den ikke like sterk. Men så kom til til The Bitches. Noen holmer vi måtte rundt. Det gikk ikke framover. Det gikk ikke bakover heller. Det gikk sidelengs. Nærmere og nærmere The Bitches og jeg begynte å ane hvordan de hadde fått navnet sitt. Som tre hoggtenner stakk de opp av fjorden. Så der sto vi da og stampa. Prøvde litt på skrå uten at det gikk særlig fortere. Litt på skrå andre veien. Nei. Ikke det heller. Neivel. Gode råd var dyre og bitch'ene var klare for oss. Men så løsna det. Eller strømmen snudde et øyeblikk. (Men bare et øyeblikk, for rett etterpå hadde vi motstrøm igjen) Vi sikta oss inn mot Land's End på spissen av Sør-England.

Dit også var det motstrøm.

I skotsk og farvann

Lenge siden jeg har skrevet noe her naa. Det er fordi vi har cruiset rundt i Nord-Skottland med saerdeles liten tilgang paa nett! Pluss et par smaaproblemer ombord, bl.a. at dynamoen slutta aa funke saa vi har ikke hatt stroem og da blir databruk f.eks. litt vanskelig. Saa jeg har skrevet et fint blogginnlegg altsaa - som kommer snart! Men det ligger paa pc'en min i Bangor og jeg sitter naa paa en nettkafe i Belfast og husker ikke alt. Og det er et artig videoklipp i vente ogsaa. Vi har for alvor startet videoproduksjon naa - saa dagene har gaatt mye med til aa laere seg mac og FinalCut. Begynner aa bli venner med de naa og de foerste programmene begynner aa ta form.

Ellers har sommeren endelig begynt aa naerme seg. Her om dagen i Port Ellen paa Islay var det nesten saa vi kunne gaa i sommerklaer uten aa fryse! Dagen etter dro vi ut til Ardbeg (Whisky-destilleri) og der fikk vi andre ting til aa varme oss! Og mens Rune fiksa en vaier (den til roret, for den roeyk nemlig da jeg proevde aa svinge baaten! Kan vel jeg noe for at jeg er saa sterk da? Tvert av hadde den royki.) tok jeg meg en jolletur ut til et skjaer der jeg klatret i land for faa et godt bilde av baaten. Og saa kom vi fram til at det ikke var det verste stedet aa vaere strandet. Rett ved sidenav Ardbeg laa ogsaa Laphroaig og Lagavoulin (ogsaa whisky-destillerier).

Men Rune klarte aa fikse vaieren og jeg dreiv ikke til havs likevel (jeg er jo en dreven roer) saa vi heisa seil og dro til Bangor utenfor Belfast. Da fikk jeg min foerste toern som natteseiler. Foelte meg som Columbus der jeg sto og navigerte etter stjernene, det var jo det eneste jeg saa (nesten, antageligvis hadde ikke Columbus en svaer kartplotter som lyste blaatt og roedt!) Jeg plukket meg ut en ledestjerne og fulgte den saa godt jeg kunne. Man faar ganske god tid til aa tenke naar man staar slik til rors om natta. Saa da det seila forbi et svaert curiseskip begynte det aa poppe opp ideer i hodet mitt. Tenk om noen hadde hoppet av! Eller kanskje falt av. Og saa kom de plutselig krabbende opp paa baaten mens jeg sto til rors som sjoemonstre! Og saa kom jeg paa Den Flyvende Hollender. Tenk om den dukka opp med mannskap som har gaatt halvveis i opploesning paa grunn av alle aarene til havs! Syns jeg hoerte rare suselyder overalt. Og plutselig blaaste det opp! Baaten gikk fortere og det ble lettere aa styre! Naa er de her tenkte jeg! Det er de som styrer baaten! Naa skal de ta meg! Men saa kom det ingen sjoemonstre da. Og saa dukka Eva opp og det blei hennes tur og det begynte aa lysne litt og ingen hollendere, verken flyvende eller flytende, i sikte. Saa da la jeg meg og vaakna i Bangor, som jeg egentlig syntes hoertes ut som en pirat-havn, men som var veldig velorganisert med velstelte seilere.

Var det noen som savnet en tv? Man har da livlig nok fantasi til aa underholde seg selv!