Vann 2

Bor man i en båt er jo vann en ganske essensiel ting. Ikke bare for at det kan bli litt skeivt å bo i en seilbåt uten vann under, eller at man på en måte har mista litt av poenget (nemlig - at man kan dra ut i verden!), men vannet skal jo helst holde seg på rett side av skroget og inni tanken.

Noe av vannet har man jo mer kontroll på enn annet. Det som er i tanken for eksempel, det har jeg ganske god kontroll på. Tanken er nemlig ikke så stor. Så i dag har jeg bært 70 liter vann, siden vannslangen er pakket vegg siden det er kuldegrader ute.

Her om dagen fant jeg vann et sted det ikke skulle være vann. Smått bekymret stakk jeg en finger ned i vannet og slikket på den etterpå - heldigvis ferskvann! Altså ingen hull i båten, bare hull et annet sted. Eller kanskje det bare var kondens i fra tiden før Vidunderet kom inn i livet mitt? Jeg prøvde å dytte hodet mitt inn i den lille luka for å se ordentlig, for tjukk i hue. Jeg prøvde å manøvrere et speil og en hodelykt for å se bedre, og fikk øye på en slange som bare lå helt utskyldig der inne.

Jeg vet ikke helt hva den slangen går til, men Rune og jeg konkluderte med at det antageligvis var luftinga til vanntanken og at det hadde rent over da jeg fylte den sist. Hvis Rune mener det er det sikkert sant, tenkte jeg.

Helt til jeg fant vann i oppbevaringsrommet under salongen - langt fra vanntankluftingsslange. På tide med pønsking.

Is i skapet!

Når man bor i en liten seilbåt på 70 grader nord kan det oppstå pussige problemstillinger. Som en gang før jul her, da jeg fant ut at det var en rand med is i klesskapet mitt. Det var en liten sprekk i isloleringa der, og der hadde kondensen frøsi fast i ytterveggen/skroget. Gammal kondens - i fra før jeg fikk min luftavfukter!

Her må det komme inn et lite avsnitt om luftavfukteren, jeg har jo ikke blogga siden tidlig i høst og mye har skjedd! I november kom søstra mi på besøk og hadde med seg en liten vidunderlig maskin som hun hadde funnet i kjelleren sin - en luftAVfukter. Jeg hadde jo lest - og opplevd - at det kan bli litt fuktig ombord i seilbåter. Det var for eksempel ikke mulig å oppbevare kjeks ombord - de ville bli mye om du ikke stappa i deg alle med det samme du åpna pakka. Men nå! Denne lille vidunermaskinen suger to liter vann i døgnet ut av lufta i den lille båten min. Har fått et helt annet inneklima ombord nå. Det blir fortere varmt og varmen holder lenger også!

Tilbake til isen i skapet. Sist så tok jeg alt ut av skapet, tinte det, tørka det og putta i litt mer isolasjon i sprekken - og tenkte at nå var det problemet løst! Hvilket det også forsåvidt var. Inntil jeg dro på juleferie. Jeg skulle være borte i to uker så jeg var klar over at vidunderet mitt ikke ville klare å holde luftfuktigheten nede. Jeg lot det stå på litt varme også, så ikke ting skulle fryse ombord. Men så blei det jo beinkaldt! Jeg kom hjem fra juleferie til et hjem med 80% luftfuktighet og 1 plussgrad inne. Huttetu. Jeg skrudde på all varme og viduneret og stakk bort til Rune! Hadde ikke dødd om jeg måtte blitt hjemme altså, men jeg hadde jo ikke sett Rune på hundre år!

Trekker dere konklusjonen selv? Masse is i klesskapet igjen. Og verken gin eller tonic. Jeg hadde ikke gjort en god nok isolasjonsjobb. Vel, alt må læres en gang! Så nå ligger alle klærne mine i salongen igjen mens det tørkes i skapene - det er vel på tide med et glass vin?

(dette bildet ble tatt før jeg rydda ut av skapet.... ser ikke sånn ut akkurat nå...)

Sæggeseil

Cecilie snusa i lufta. Hm, kanskje det går an? Kanskje det faktisk går an! Vi prøver! Fylte av iver og glede rulla vi ut forseilet, og hui og hei som det gikk! Vi var jo oppe i seks knop! Vi glisa i lykkerus, endelig litt seiling! Vi har jo ikke hatt skikkelig vind siden.... Skottland faktisk. Det føltes fantastisk. Cecilie stramma og stramma sånn at begge lusene sto rett ut, til slutt hadde vi et perfekt trimma seil. Nydelig. Aldeles nydelig.

Men så skjer det noe. Man kjenner lusa på døra, sies det, og disse lusene våre de blafra som gærne - på helt feil sted! Vi må slå, fastslår en konsentrert Cecilie. Så vi trekker i noen tau her og der og vips så er seilet på den andre siden av båten. Vi veiver og sveiver og prøver å få lusene til å stå sånn som de skal. Vi flytter på dingser og vurderer på nytt. Hm, sier Cecilie. Det ser dårlig ut. Jeg kikker på seilet, jeg også. Jeg er ikke like dreven som Cecilie, men - når seilet ser ut som ei sæggebukse - da skjønner sjøl en Totning at her er det no gæli som itte ær som dæ skar!

Slukøret ruller vi inn seilet igjen. Vi har vært ombord i søtten dager. Vi har seila i tre.

Toalettsituasjonen

Det er jo innlysende at skal man bo på en båt, så bør man helst ikke ha klaustrofobi. Rommene inni en båt er ikke spesielt store - og når man ikke kan se ut og ha kontroll på hva som skjer der, ja da kan det bli litt pes å være klaustrofobisk. Jeg er ikke klaustrofobisk. Heldigvis.

En ting er nå lugarene og salongen, en annen ting er toalettet. Et slags lite kott. En underjordisk celle. Et hull der veggene lener seg innover. Når det ikke står stille en gang, kan det være et ganske guffent sted. Etter å ha sjangla meg gjennom salongen, tar jeg en slags piruett over dørstokken og inn på badet, der jeg slenges i veggen. Mens jeg står lent inn mot veggen får jeg lirka av meg flere lag med klær, og stabba meg det ene skrittet bort til toalettet. Heldigvis er det et håndtak der inne. Jeg tviholder i det med vensterhånda mens jeg spinner rundt og får slengt meg ned. Med høyrearmen strekt ut støtter meg mot skapet for å ikke skli av dosetet. Jeg spenner musklene i beina for å holde på balansen. Åkei, klar! Med alle musklene i helspenn skal jeg gjøre mitt fornødne, slappe av i de riktige musklene, og bruke noen andre. Samtidig som holder jeg balansen og er forberedt på uforutsette bevegelser og angrep utenifra! Og helst skal det skje litt sabla fort, før jeg spyr!

Et kunstykke uten sidestykke. Like greit at rommet ikke er større.

Pulverkaffekjøret

Da var jeg på pulverkaffekjøret igjen. Jeg har ikke drukket pulverkaffe siden jeg mønstra av. Da hadde jeg fått min dose pulverkaffe for en stund. Det smakte ekkelt. Det smakte såpevann. Det så ut som gjørme. Usj. Gi meg heller en kopp te!

Første morgen ombord. En svampete brødskive med litt svett ost. Lunkent vann fra flaske. Og en kopp pulverkaffe. Den smakte himmelsk. Den smakte helt perfekt. Det var akkurat sånn det skulle være. Gi meg en kopp pulverkaffe om morran på en seilbåt!

Jeg, en seiler

Jeg har seila på Lopphavet. Norskehavet. Atlanterhavet. Det Karibiske hav. Stillehavet. Jeg har seila nesten 10 000 nautiske mil i storm og stilla. Jeg har spydd. Jeg har grått. Jeg har ledd. Jeg har frydet meg. Jeg har hekta meg fast i veggen for å ikke rulle ut av senga. Jeg har spist mat jeg egentlig ikke har hatt lyst på, men den lå så mye lettere til i kjøleboksen da det rullet. Jeg har ventet på vinden. Jeg har forbannet vinden. Jeg har hektet meg fast med sikkerhetsline og skreket ut min redsel. Jeg har ligget på ryggen i cockpit og studert stjernehimmelen. Jeg har sett morilden glitre langsmed båten. Jeg har sett delfiner som leker seg foran baugen. Jeg har sett store lastebåter som ikke har sett meg. Jeg har stått ved roret i beksvarte netter uten et eneste lyspunkt å få øye på. Jeg har seila i midnattssol. Jeg har seila i tropesol. Jeg har kryssa verdenshav. Jeg har spist fersk fisk og corned beef. Jeg har besteget fjell. Jeg har seila opp elver. Jeg har blitt vekket av brølende vind. Jeg har blitt vekket av brølende mennesker. Jeg har blitt vekket av brøleaper. Jeg har sovet på dekk under et tre. Jeg har ikke vaska meg ikke like ofte som før. Jeg har vrengt klærne om de er for flekkete på utsiden. Jeg har landlovsklær. Jeg har luktet nye lukter. Jeg har smakt nye smaker. Jeg har møtt fantastiske mennesker. Jeg har hatt hjemlengsel. Jeg har ankret opp i øde bukter. Jeg har ankret opp i skitne byer. Jeg har vært i helvete. Jeg har vært i himmelen. Jeg har seila fra Alta til Stillehavet.

Men havet. Det er ganske mystisk fortsatt.

Havfruen

Jeg har opplevd noe jeg aldri har opplevd før. Jeg har vært en havfrue. Havet var mørkt. Himmelen var mørk. Det var natt. Og jeg fløt naken i vannet. Jeg sparket fra og skar fremover langs den stille overflaten. Jeg la meg på ryggen og lot meg drive av gårde. Og rundt meg gnistret det. Som små stjerner i vannet glitret det omkring meg. Jeg sparket fra og så en lysende blå hale etter meg. Et armtak og det lyste ut av fingrene mine. Jeg slo et slag med halen og små dråper av stjerner drysset utover overflaten. Sakte buktet jeg meg mellom båtene i mørket. Og jeg gnistret. Jeg funklet som en stjerne i vannet. Som en havfrue.

Jeg har badet i Stillehavet. Panamagisk.

Jeg blir gæærn!

Klakk-klakk, kloing-doing,dong-klong, donk. Jeg blir gal! Det klirrer og dunker og jeg skal sove! Hvem i hule heiteste er det som ikke har satt ting ordentlig fra seg i oppvaskkummen? Jeg krabber ut av køya mi og står naken og rasende i byssa, vill i blikket. Det er ingen oppvask. Jeg vaska jo opp før vi tok opp ankret. Hvor kommer den lyden fra da? Jeg lytter ved skapdørene. Rune stikker hodet ned og lurer på hva jeg driver med, men jeg har ikke tid til å svare han. Han ser vel i helvete hva det er jeg driver med! Det klirrer fra koppeskapet, jeg åpner det og stabler om så godt jeg kan. Sånn, det var bedre. Men det kloninker og doinger fortsatt? Hva da? Hvor da? Kasserolleksapet! Jeg huker meg ned og roter rundt, prøver å sette kjeler og fat i press. Sånn. Bedre nå. Jeg krabber opp i køya mi igjen. Rigger meg til bak le-duken min. Sånn, hodet støttet opp, kroppen relativt stabilt pressa inn mellom le-duken og veggen. Ok. Sove nå. Lukker øynene. Dunk. Dunk. Dunk. Hva i alle......????? Grr, en skapdør som ikke er igjen! Jeg kaster meg ut av køya og slår løs på alle skapdører. Alle var igjen. Jeg lytter. Dunk. Dunk. Jeg MÅ finne den lyden! Jeg blir gaaaal! Herreligheten, hvilken idiot er det som har hengt stormlykta der? Rett ovenfor hodet mitt, bare en tynn vegg imellom. Javel, men nå er kilden funnet. Jeg stapper lykta langt inni et skap og rigger meg til igjen innmed veggen. Gjesper fornøyd. Kadonk, kadonk, kadonk.. Det er ikke mulig??? Hele køya mi rister! Ånei, den papirlappen jeg hadde stukket inn mellom kroken på døra og veggen har falt ned. Og jeg har ingen ny lapp her. Jeg prøver å stikke en flik av soveposen min ned dit. Kadonk... kadonk... En genser innen rekkevidde. En hånd. Det går ikke. Enten må jeg frigjøre meg fra leduken min enda en gang, eller så må jeg bare fortrenge lyden.

Jeg prøver det siste. Jeg prøver å stenge hele bøtteballeten ut av hodet mitt. For i byssa synger selvfølelig koppene igjen. Kasserollene dunker takten. Ei skapdør har begynt å slå. Glassene tar en liten sola og døra inn til lugaren min applauderer lykkelig. Seilelykke.

Livet i gult, grønt og blått......

Å bo i båt er egentlig litt avansert. Eller, det er som en litt avansert hytte. Det er ikke store plassen man har å boltre seg på, planløsningen (sånn i forhold til hva som er bopraktisk altså, ikke seilbåtpraktisk) er ikke alltid av den enkleste, men den aller største utfordringen er jo at den ikke står stille! Så og si aldri står den helt stille, den gynger litt hit og litt dit. Et lite støttesteg her og der. Heldigvis er hytta klar over at den er ustødig, så den er installert med håndtak oppmed taket som man kan holde seg fast i. Ulempen med disse håndtakene da, det er at der er i ca samme høyde som panna mi. Og bølgene er ikke alltid like lette å beregne. Skulle jo tro at jeg har lært det her da, nå som jeg har vært så lenge ombord. Og jeg vet jo hvor håndtakene er. Særlig det rett over senga mi. Men med så mange ukjente faktorer som det er her ombord så er det umulig å beregne riktig. Noen ganger har man flaks og treffer håndtaket med hånda – og ikke hodet.

Kjøkkenet er jo en utfordring i seg selv da. Ovnen står jo ikke stille, så den går det ikke an å holde seg fast i. Det er jo den mest upålitelige her ombord. Plutselig kommer en ukontrollert sideglidning og man omtrent stuper inn i ovnen. Takk og lov at man har lange armer så man kan ta seg for på oversiden av ovnen. Kanten på kjøkkenbenken er også fin å holde seg fast i, når det krenger den rette veien. Hjørnet der i hoftehøyde. Passe på å ikke ta støttested i nærheten av det hjørnet der.

Det er ikke noe greiere ute. Det er ikke noe greiere å komme seg ut en gang! Klatre opp en liten stige, som heldigvis har hull i sidene slik at man kan holde seg fast. Krenger det da så blir du hengende som en slags blomsterpotte på veggen og dingle frem og tilbake til du finner balansen igjen og kan jobbe videre med å forsere trappa/stigen. Øverst må du skritte over en liten plate. Det er det mest kritiske stedet. Mister du balansen der så smeller kneet inn i en metallkant.

Når du er ute har du litt større forutsetninger for å forhindre eventuelle fall og knall siden du har visuell kontakt med havet. Det er ikke alltid det hjelper. Har du for eksempel slått deg ned under sprayhooden med en bok og beina på benken ved siden av og ikke på gulvet, da er det fort gjort å velte ned på gulvet. Fallet er ikke så høyt, men det kan bli ubehagelig likevel. Ondskapen selv der ute er skjøtevognene. Det er små skarpe metallklumper på hver side av dekk som tauet til seiler går gjennom. Ikke lønnsomt å sparke borti. Slettes ikke i det hele tatt. Jeg mener, virkelig ikke, i det hele tatt.

Man til alle tider noen udefinerte blåmerker og rifter. De dukker opp, uten at man har noen anelse om hvor de dukker opp fra. Men ramla vel, eller snubla, eller mista balansen, sparka borti noe, eller noe i den duren. Ennå har det heldigvis ikke oppstått noen alvorlige skader.

Og om noen lurer på om man plages over at badet ikke er større? Hvor i alle dager skulle man holdt seg fast når man er på do om det skulle vært det? En arm ut til den ene siden, den andre tar krampetak i håndtaket på vegger og så skal man slappe av i de nedre regioner slik at man får gjort det man kom dit for. Slikt krever øvelse. Jeg skal ikke gå mere inn på detaljene.

Hvor langt er et tau?

Et tau er ikke bare et tau. Et tau kan være et fald. Men et fald trenger nødvendigvis ikke være et tau. Et tau kan også være et rev. Et lite rev, ikke rødrev. Et tau kan være en preventer, men det er ikke nødvendig når du har vinden forfra. Og så har vi skjøtene da. De er ganske viktige for de holder fast på seilet, og seilet bør helst være festet til båten for at båten skal få litt fart. En seilbåt har veldig mye tau. Tau kan også være en litt mer folkelig tørkesnor. Eller så kan det være bare pynt. Men det som er viktigst med tauet er at det ikke ryker. Sånn som genakkerfaldet. Eller at man ikke mister de. Når det blåser mye. Og så må man passe på at de ikke hekter seg fast i andre tau og ting som stikker ut av mastene. For eksempel vindmølla. Det er litt dumt å ha et tau i vindmølla, for da går den ikke rundt og da vil den ikke gi oss noe strøm. Pluss at det tauet sannsynligvis hadde en oppgave å gjøre et helt annet sted. Så har vi jo spring, trosser, tamper, spinnakerbomopphald, brasliner, flaggline, lazy jacks, bomuthal, sikkerhetsliner, kasteline...

Jeg blir lettere forvirret av det her, jeg. I min verden er det tau alt i hop. Tauet som er bundet til den dingsen der og som holder fast den andre dingsen der slik at det seilet der kommer opp dit sånn at vi får masse vind i seilene! Men så må man passe på at det andre tauet som også er festet i seilet ikke stikker sin vei for da kan det bli veldig mye blafring og bråk. Og det tauet som holder bommen på plass og det som strammer inn det største seiler når vi trekker seilet litt ned sånn at det blir litt mindre og binder det fast med små tau rundt bommen. Det gjør vi når det blåser mye sånn at det skal bli litt mer behagelig ombord og for at båten skal bli litt enklere å styre. Og de taua som gjør det lettere å få på plass seilet. Og alle de andre taua som jeg egentlig ikke vet hva brukes til...
Og det tauet som vi bruker til tørkesnor. Dét tauet skjønner jeg bruken av!

Båtrent

Her om dagen sto jeg å studerte to singleter jeg hadde. En oransj og en turkis. Ingen av de luktet spesielt vondt, men den ene hadde litt saltvannsflekker og den andre hadde noen flekker etter en dusj med solkrem. Men ellers var de jo ganske rene. Ombord på båten hadde jeg ikke tenkt noe videre over det. Antageligvis hadde jeg ikke hatt på meg noen av de, bare tuslet rundt i bikinitopp. Men jeg skulle på bytur. På cafe med Ruffen-Hilda. Da må man jo ta seg ut. Så der sto jeg da, og studerte disse singletene da tanken slo ned i meg. Kanskje jeg kan vrenge de? Flekkene synes sikkert ikke fra den andre siden. Nøye studerte jeg innsiden av singletene for å finne ut om jeg kunne gå god for ideen. Flekkene syntes hvertfall ikke. Men sømmene gjorde kanskje det? Om jeg klippet av lappene så ville kanskje ingen se det? Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg noensinne skulle tenke den tanken. Men jeg tenkte tanken. Studerte nøye. Altså, den luktet jo ikke vondt. Og det var jo ikke sååå stor forskjell da... Jeg kunne jo bare si det skulle være sånn.

Jeg tok den grønne, selv om den ikke passet like godt til. Riktignok har jeg vært lenge på båt nå, men jeg prøver nå å skille mellom båtrent og byrent

Koøye

Her er morgen lå jeg og filosoferte litt mens jeg kikka ut av mitt lille vindu ved senga mi. Eller rettere sagt - mitt lille koøye over køya mi. Men jeg trodde det var ku-øye. Og så lurte jeg på da, hva nå denne kua hadde med båter å gjøre? For etter en oppvekst oppi skauen så har jeg hatt en del kontakt med kuer og de har ikke noe påfallende maritimt over seg. Så grublet jeg litt videre da. For ku-øyet er jo rundt, og ku-øyet mitt var jo avlangt (ca 10x20 cm). Jeg prøvde å se for meg at det kanskje var rundt på noen andre båter. At de var runde og bula litt ut på et vis. Men jeg forsto fortsatt ikke helt hvorfor de skulle være oppkalt etter ei ku. En fisk hadde jo vært mye mer logisk i grunnen, om man skal tenke på dyr på med utstående øyer. Det ble en lang morgen i køya mi. Hvorvidt det var fordi det var kaldt ute og lunt og godt der eller at hjernen arbeidet veldig sakte på morrakvisten er ikke godt å si, men det ble oppklart i løpet av dagen. Koøye er tingen.

(Nordskott, torsdag 26. juni)