Midnattsol og nasjonalromantikk

Havet er fortsatt speilblankt. Sola er på vei ned. Det er ikke riktig midnattsol, men det er midnatt - og det er sol. Gyldne farger duver rundt i havoverflata, gule og blå, mørke flater som skjuler store dyp. Noen måker slapper av i de svake dønningene. Og jeg sitter på dekk og stråler av lykke. At noe kan være så vakkert! At det å se solas siste stråler for i dag, og alle farger som finnes i de, kan gjøre meg rent rørt og fylle meg med sildring og bobling av gode følelser inni meg.

Jeg vil ikke at dette øyeblikket skal ta slutt. Jeg vil bare sitte her i dagens siste solstråler og la meg overstrømme av fargene og lyset. Og på den andre siden av båten - en regnbue. La meg få bli her.

Nådeløse Nordsjøen

Jeg har friskt i minnet sist jeg seila fra Norge til Skottland. Riktignok er det tre år siden, men en slik tur glemmer man ikke! Og helt frivillig hopper jeg på igjen. Men denne gangen er jeg bedre forberdt! Jeg har sjøsjukeplasterne klare, jeg har Tuc (salt kjeks), epler og cola. Klar for dyst! Nå kan bølgene bare komme og ta meg om de vil, de har ikke nubbesjans!

Noe har skjedd. Noe er ikke sånn som det en gang var. Opportune raser av gårde i vill fart - på rett kurs! Vi kjører slalåm mellom oljeriggene. Noen ligner på gigantiske, lysende insekter, andre på kreative lego-skulpturer - og der! Der helt i horisonten, det MÅ da være The Black Pearl? Havet behandler oss bra, og Victor Vindror II leder oss trygt over bølgene - og ja, det ser faktisk ut om om vi rekker festen på Bud på lørdag! I ren lykkerus kaster jeg sjøsjukeplasteret og super i meg litt rødvin. Livet er herlig.

Men så skjer det. Etter en blund stikker jeg hodet opp av luka og - det er speilblankt ute. Knapt en krusning på havoverflata. Hva skjedde? Hvor ble det av den fantastiske vinden og de flotte bølgene som kasta oss videre.

Skal jeg virkelig ikke spy? Skal jeg ikke bli svimmel og sur? Skal jeg ikke henge over rekka og banne for at jeg valgte å hoppe på i Inverness og ikke Bud?

Føler meg litt snytt. Hvor ble det av den nådeløse Nordsjøen?

Nordsjøen, 17.6.2011

Absurd!

For omtrent tre år siden seila jeg ut Altafjorden. Lite ante jeg om hva jeg hadde i vente. På brygga sto noen å vinka. Ut i tåkeheimen forsvant Rune, Eva og jeg. Det var null vind. Det var kaldt. Det var absurd. Jeg var på vei. Hvor? Hvordan? Ante ikke. Men det føltes bra.

Et år seinere sto jeg på Gardermoen. Jeg var alene. Der sto mor. Hu grein. Jeg var forvirra. Hva skjedde? Norge? Jeg brukte ti måneder til Panama, to døgn tilbake til Norge. Jeg følte meg snytt. Jeg hadde gått glipp av noe. Noe viktig.

Kjipt. Det var dødskjipt! Ikke det at jeg ikke var glad for å se mor igjen, for all del, jeg er stort sett alltid glad for å se mor! Som Dalai Lama trengte jeg også noen dager før sjelen fant meg igjen. Hverdagslivet slo mot meg. Økonomisk asyl hos mine foreldre. Arbeidsledig. Ingen anelse om hva jeg skulle ta meg til. Imens fortsatte Eva og Rune det eneste jeg hadde lyst til da - seile videre. Det enkle livet på havet.

I morra reiser jeg. Først til Oslo, så til Skottland. Søndag kveld mønstrer jeg på Opportune igjen! Det er uvirkelig. Absurd. Riktignok ikke like absurt som den sommerkvelden for tre år siden, nå vet jeg tross alt hva jeg går til. Men dog. Jeg hadde trodd jeg skulle hoppe på mye lenger nord. Kun få en liten smakebit. Og nå får jeg være med over Nordsjøen! Det er nesten så jeg gleder meg til å fryse og spy. Nesten.

Jeg hadde tenkt. Jeg må ihvertfall være med inn Altafjorden. Om jeg så må hoppe på på Isnestoften! Jeg må være med på slutten! Jeg måtte få avslutta turen min.

Tårer i øya. Maur i beina. Lopper i blodet. Jeg klarer nesten ikke vente. Ringen skal sluttes. Det kommer til å bli perfekt.

Opportune på vei ut Altafjorden for tre år siden