Nå er vi på kjøret. Fiskekjøret.
Vi vært fem måneder på tur, faktisk. Fem måneder på havet. I havet er det masse fisk. Fisk er gratis. Man fisker mye når man er på seiltur. Og vi har jo fisket mye! Har vært heller dårlig med fisk da. Men nå – på turen fra Kanariøyene til Kapp Verde har vi faktisk fått fem fisker! To gullmakreller og tre tunfisker. Veldig flott fisk. Gullmakrellen har gullfarget skinn (naturlig nok) når den kommer opp av havet, og etter litt tid på land så forandrer den farge til blå. Flott fisk. Tunfisken ser ut som en bolefisk. Det ser ut som om den er på vei ut av sitt gode skinn, faktisk. Buken sprenger i hvitt og sølv og den er sterk som bare rakkern. Er ikke bare å trekke den opp av vannet, man må la den slite seg ut før man huker tak i den med krøka og får den opp i båten.
Vi har spist mye fisk denne uka. Mer fisk på en uke enn jeg noensinne har spist på en uke tidligere. For egentlig, sånn egentlig, så er jeg ikke så innmari glad i fisk. Altså, jeg spiser jo fisk, men jeg har liksom aldri lyst på fisk da. Så da har det ikke blitt så mye fisk. Men så jeg er jo ikke oppvokst på havet med fersk fisk hver dag, heller. Men nå bor jeg jo på havet. I en båt på havet. Og nå skal vi over et verdenshav faktisk. Og fisking er jo en av kjerneaktivitetene når man er på båttur.
Så da kan jeg jo velge da – fersk fisk, eller hermetiske kjøttboller?
Viser innlegg med etiketten Fisk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Fisk. Vis alle innlegg
mandag 1. desember 2008
lørdag 13. september 2008
Fiskelykke
Fiskelykke
Nå har vi seila rundt i verdens største matfat i snart tre måneder. Da jeg dro trodde jeg at jeg på dette tidspunktet ville være uhorvelig lei av fisk. At vi skulle spise selvfiska fisk til middag en to-tre ganger i uka. For en ikke-så-veldig-glad-i-fisk-jente fra Østlandet så så jeg ikke voldsomt fram til det, men tenkte at jeg blir vel sikkert vant med det også, skal jo bli sjøulk. Og det er jo mye annet nytt som skal læres også. Alt faktisk. Ut på bøljan blå. I Lofoten hadde vi litt fiskelykke med oss. Fikk nok til ei lita gryte, men det var visst ikke store fiskene. Jeg syntes de var store da, sånn sammenligna med hva jeg er vant med. Abboren på Totenåsen er liksom ikke av de største, så vidt jeg husker. Er mange år siden jeg fisket der nå. Et sted på veien, mens jeg sov, fikk vi en svær sei. Husker ikke helt hvor det blei av den. Vi begynte å jakte på makrell, uten videre hell. I Bangor (Nord-Irland) fikk vi tips om hvordan vi skulle fange den makrellen. Den er nemlig liten i kjeften, svømmer fort, men treg i oppfatninga. Små kroker og lav fart var visst trikset. Så vi dorget oss gjennom Irskesjøen. Ikkeno fisk. Verken makrell eller annet slag. Og jeg som mener at jeg har hørt at fisken biter godt når det regner. Vel, det gjelder nok ikke i utlandet. Regn har vi jo hatt nok av. Men det skorter ikke på motivasjon og ambisjoner! Kroken har vi stort sett hengende etter båten hele tiden.
Da vi endelig nådde Spania fikk vi høre om noen som hadde fanget tunfisk uti Biscaya. Skipper’n fikk blod på tann og gikk sporenstreks for å kjøpe tunfiskkroker – nå skulle storfisken tas! Fine blanke fisker, røde og grønne som skinte i sola, kan en tunfisk virkelig motstå det? Vi seila langs spanskekysten, speidet etter fugleflokker og andre halvsikre tegn på fisk (for eksempel fiskebåter som håver inn fisk), stadig vekk med gule og grønne småfisker etter oss. Tunfisken er visstnok fryktelig rask, kan visst dorge helt opp i 15 knop etter tunfisk.
Det første vi fikk på kroken var en veldig fin Colin Archer. Det høres jo ut som en fin fisk, men egentlig er det en veldig fin seilbåt i tre. Det var Leikaren vi hadde fått på kroken, det vil si, den fine grønne metallfisken lå på dekk og skinte i sola! Ingen forsto helt hvordan den hadde kommet seg opp dit, men Rune var veldig glad for at han ikke hadde mista kroken sin.
Vi ankret opp utenfor en liten landsby på vestkysten av Spania. Utpå kvelden dukket det opp en fyr i jolle mellom båtene våre. Der satt han og fisket etter blekkspruter. Han lånte oss noen kroker slik at vi kunne prøve oss som blekksprutfangere. Og mens han selv håva inn satt vi og nappet i snørene våre uten noe videre hell. Rune hadde på et tidspunkt en på kroken (en bitteliten en, omtrent like stor som pekefingeren og langfingeren tilsammen), men så falt den av igjen. Den rause spanske fiskeren ga oss blekksprutfiskeutstyret sitt (som besto av en skumplate, en snor og en liten krok) og ønsket oss lykke til videre.
At vi ikke fikk fisk la ingen demper på ambisjonene. Rune og Steffen (på Ruffen) kjøpte hver sin harpun og begynte å jakte på malle (en kloakkspisende fisk som finnes i alle havner og som er ganske ekle) for moro skyld. Uten videre hell.
Så dukket det opp enda en norsk båt. Så på vår vei til Portugal ble det bestemt at nå skulle tunfisken tas og konkurranseinstinktet våknet. Hvem fikk først? Vi fikk noe på kroken først hvertfall. Stort og sterkt og snøret rant ut av spolen. Fisk? Neida, et garn eller tau eller fiskebøye. Vi manøvrerte båten på kryss og på tvers, det smalt i genakkeren (et stort seil vi har) og bølgene bruste rundt oss. Ned med seil og på med motor, vi bråsnudde – men metallfisken vår var ikke til å redde.
Over VHF’en prøvde Steffen å trøste litt. Det er håp i hengende snøre sier han. Vel, vi har ikke noe snøre lenger. Og jeg er slettes meg ikke lei av fisk!
Nå har vi seila rundt i verdens største matfat i snart tre måneder. Da jeg dro trodde jeg at jeg på dette tidspunktet ville være uhorvelig lei av fisk. At vi skulle spise selvfiska fisk til middag en to-tre ganger i uka. For en ikke-så-veldig-glad-i-fisk-jente fra Østlandet så så jeg ikke voldsomt fram til det, men tenkte at jeg blir vel sikkert vant med det også, skal jo bli sjøulk. Og det er jo mye annet nytt som skal læres også. Alt faktisk. Ut på bøljan blå. I Lofoten hadde vi litt fiskelykke med oss. Fikk nok til ei lita gryte, men det var visst ikke store fiskene. Jeg syntes de var store da, sånn sammenligna med hva jeg er vant med. Abboren på Totenåsen er liksom ikke av de største, så vidt jeg husker. Er mange år siden jeg fisket der nå. Et sted på veien, mens jeg sov, fikk vi en svær sei. Husker ikke helt hvor det blei av den. Vi begynte å jakte på makrell, uten videre hell. I Bangor (Nord-Irland) fikk vi tips om hvordan vi skulle fange den makrellen. Den er nemlig liten i kjeften, svømmer fort, men treg i oppfatninga. Små kroker og lav fart var visst trikset. Så vi dorget oss gjennom Irskesjøen. Ikkeno fisk. Verken makrell eller annet slag. Og jeg som mener at jeg har hørt at fisken biter godt når det regner. Vel, det gjelder nok ikke i utlandet. Regn har vi jo hatt nok av. Men det skorter ikke på motivasjon og ambisjoner! Kroken har vi stort sett hengende etter båten hele tiden.
Da vi endelig nådde Spania fikk vi høre om noen som hadde fanget tunfisk uti Biscaya. Skipper’n fikk blod på tann og gikk sporenstreks for å kjøpe tunfiskkroker – nå skulle storfisken tas! Fine blanke fisker, røde og grønne som skinte i sola, kan en tunfisk virkelig motstå det? Vi seila langs spanskekysten, speidet etter fugleflokker og andre halvsikre tegn på fisk (for eksempel fiskebåter som håver inn fisk), stadig vekk med gule og grønne småfisker etter oss. Tunfisken er visstnok fryktelig rask, kan visst dorge helt opp i 15 knop etter tunfisk.
Det første vi fikk på kroken var en veldig fin Colin Archer. Det høres jo ut som en fin fisk, men egentlig er det en veldig fin seilbåt i tre. Det var Leikaren vi hadde fått på kroken, det vil si, den fine grønne metallfisken lå på dekk og skinte i sola! Ingen forsto helt hvordan den hadde kommet seg opp dit, men Rune var veldig glad for at han ikke hadde mista kroken sin.
Vi ankret opp utenfor en liten landsby på vestkysten av Spania. Utpå kvelden dukket det opp en fyr i jolle mellom båtene våre. Der satt han og fisket etter blekkspruter. Han lånte oss noen kroker slik at vi kunne prøve oss som blekksprutfangere. Og mens han selv håva inn satt vi og nappet i snørene våre uten noe videre hell. Rune hadde på et tidspunkt en på kroken (en bitteliten en, omtrent like stor som pekefingeren og langfingeren tilsammen), men så falt den av igjen. Den rause spanske fiskeren ga oss blekksprutfiskeutstyret sitt (som besto av en skumplate, en snor og en liten krok) og ønsket oss lykke til videre.
At vi ikke fikk fisk la ingen demper på ambisjonene. Rune og Steffen (på Ruffen) kjøpte hver sin harpun og begynte å jakte på malle (en kloakkspisende fisk som finnes i alle havner og som er ganske ekle) for moro skyld. Uten videre hell.
Så dukket det opp enda en norsk båt. Så på vår vei til Portugal ble det bestemt at nå skulle tunfisken tas og konkurranseinstinktet våknet. Hvem fikk først? Vi fikk noe på kroken først hvertfall. Stort og sterkt og snøret rant ut av spolen. Fisk? Neida, et garn eller tau eller fiskebøye. Vi manøvrerte båten på kryss og på tvers, det smalt i genakkeren (et stort seil vi har) og bølgene bruste rundt oss. Ned med seil og på med motor, vi bråsnudde – men metallfisken vår var ikke til å redde.
Over VHF’en prøvde Steffen å trøste litt. Det er håp i hengende snøre sier han. Vel, vi har ikke noe snøre lenger. Og jeg er slettes meg ikke lei av fisk!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
