Midnattsol og nasjonalromantikk

Havet er fortsatt speilblankt. Sola er på vei ned. Det er ikke riktig midnattsol, men det er midnatt - og det er sol. Gyldne farger duver rundt i havoverflata, gule og blå, mørke flater som skjuler store dyp. Noen måker slapper av i de svake dønningene. Og jeg sitter på dekk og stråler av lykke. At noe kan være så vakkert! At det å se solas siste stråler for i dag, og alle farger som finnes i de, kan gjøre meg rent rørt og fylle meg med sildring og bobling av gode følelser inni meg.

Jeg vil ikke at dette øyeblikket skal ta slutt. Jeg vil bare sitte her i dagens siste solstråler og la meg overstrømme av fargene og lyset. Og på den andre siden av båten - en regnbue. La meg få bli her.

Nådeløse Nordsjøen

Jeg har friskt i minnet sist jeg seila fra Norge til Skottland. Riktignok er det tre år siden, men en slik tur glemmer man ikke! Og helt frivillig hopper jeg på igjen. Men denne gangen er jeg bedre forberdt! Jeg har sjøsjukeplasterne klare, jeg har Tuc (salt kjeks), epler og cola. Klar for dyst! Nå kan bølgene bare komme og ta meg om de vil, de har ikke nubbesjans!

Noe har skjedd. Noe er ikke sånn som det en gang var. Opportune raser av gårde i vill fart - på rett kurs! Vi kjører slalåm mellom oljeriggene. Noen ligner på gigantiske, lysende insekter, andre på kreative lego-skulpturer - og der! Der helt i horisonten, det MÅ da være The Black Pearl? Havet behandler oss bra, og Victor Vindror II leder oss trygt over bølgene - og ja, det ser faktisk ut om om vi rekker festen på Bud på lørdag! I ren lykkerus kaster jeg sjøsjukeplasteret og super i meg litt rødvin. Livet er herlig.

Men så skjer det. Etter en blund stikker jeg hodet opp av luka og - det er speilblankt ute. Knapt en krusning på havoverflata. Hva skjedde? Hvor ble det av den fantastiske vinden og de flotte bølgene som kasta oss videre.

Skal jeg virkelig ikke spy? Skal jeg ikke bli svimmel og sur? Skal jeg ikke henge over rekka og banne for at jeg valgte å hoppe på i Inverness og ikke Bud?

Føler meg litt snytt. Hvor ble det av den nådeløse Nordsjøen?

Nordsjøen, 17.6.2011

Lykke!

Plutselig var jeg ombord i en seilbåt. Det var ikke Runes seilbåt, men Rune var der. Rune og Eva og Cecilie og andre. Gjensynsgleden var så stor. Jeg satt på dekk og så utover marinaen, jeg kjente lukta i nesa, jeg var så lykkelig. Jeg kunne grått.

Lykke. Jeg kjente det helt innerst inne. Hvor har jeg vært? Hvorfor dro jeg? Det er jo her jeg skulle vært. Det er jo her lykken er.

Euforisk!

Jeg skal på tur igjen! Jeg og meg og Rune og Eva og Opportune og fire til som jeg ikke vet hvem er, men som sikkert er flotte folk!

Snille videregående har gitt meg permisjon, så 12. juni mønstrer jeg på Opportune igjen! Skal seile fra Inverness i Skottland og hjem til Alta. Lykke!

Nordsjøen all over igjen. Mitt favorittstrekk. Forrige gang var det min første tur utaskjærs. Jeg spøy som en gris. Jeg var så redd at jeg grein. Jeg skulle på første fly hjem fra Torshavn. Jeg tenkte - jeg er fra Toten! Det er ingen som forventer dette av meg! Men man er dum som en stut. I det jeg gikk i land i Torshavn skinte sola, jeg fikk meg en GT og en dusj - og tenkte. Et strekk til. Rune sa at det kom til å bli mye bedre (memo to myself: Ikke stole på Rune når han sier sånt). Rune = staut kar fra nord. Guro = naiv totning som stoler på staute karer fra nord. Men NÅ! denne gangen vet jeg bedre. Scopoderm og epler. Og Rune har lova meg at vi skal ha nattvakter sammen. Hærlig! Jeg savner deg, jeg, Rune. Gleder meg til å høre masse røverhistorier i fra alle de hava jeg ikke fikk med meg!

Vått. Kaldt. Kvalm. Lykkelig. Euforisk! Jeg skal seile igjen!

Happy seilerske med eget anker!

Venter på sjela mi

Da Dalai Lama var ute på reise og tok fly så måtte han vente i nærheten noen dager, slik at sjela skulle finne han igjen. Indianerene mente også noe sånt. Og det er sant. Jeg brukte ni måneder ned til Panama, og to døgn tilbake til Norge. Det føles som om jeg ble snytt for noe. At jeg har gått glipp av noe. Man har vel blitt vant med å reise sakte og ha god tid til tenking og filosofering. Men tro meg, på JFK er det ikke mye tid til overs til filosofering! Og om man stirrer ut flyvinduet og ser en blå evighet, så gir det ikke akkurat samme roen som å stirre utover havet.

Så nå sitter jeg her da, i skauen på Toten og venter på sjela mi. Jeg tror jeg liker å reise sakte jeg, så har jeg hvertfall kontroll på sjela mi!

Havfruen

Jeg har opplevd noe jeg aldri har opplevd før. Jeg har vært en havfrue. Havet var mørkt. Himmelen var mørk. Det var natt. Og jeg fløt naken i vannet. Jeg sparket fra og skar fremover langs den stille overflaten. Jeg la meg på ryggen og lot meg drive av gårde. Og rundt meg gnistret det. Som små stjerner i vannet glitret det omkring meg. Jeg sparket fra og så en lysende blå hale etter meg. Et armtak og det lyste ut av fingrene mine. Jeg slo et slag med halen og små dråper av stjerner drysset utover overflaten. Sakte buktet jeg meg mellom båtene i mørket. Og jeg gnistret. Jeg funklet som en stjerne i vannet. Som en havfrue.

Jeg har badet i Stillehavet. Panamagisk.

Lykke

Jeg ligger på fordekket, båten duver sakte opp og ned på det nesten speilblanke havet. En kokosnøtt driver sakte forbi, vipper litt opp og ned, nesten som om den hilser til meg. Jeg hører lyden av late dønninger som treffer revene rundt oss. Vi har ankret opp i paradis. Bak meg ligger en liten øy, kokospalmene henger tungt over den hvite sanden og dypper bladene i det lunkne vannet. Foran meg ligger åsene, lange og slake. Lag på lag innover, de nærmeste grønne, de lengst unna blågrå. På den andre siden ligger Stillehavet. Solen er på vei bak noen lette skyer før den tar kvelden og dykker ned bak horisonten. Alt jeg hører er bølgebrus og fuglekvitter. Små skyer av småfisk fyker over vannet som sølv i solnedgangen, forfulgt av større fisker på jakt etter et lite kveldsmåltid. Og her sitter jeg.

Da vi kom hit for noen timer siden hoppet vi rett i havet. Vi hadde bare seilet noen timer, innenfor revet. Ingen bølger, bare vind; silkeseilas. Solen hadde stekt oss godt denne dagen, det var nesten som det freset da vi stupte over bord og svømte inn mot drømmeøya vår. Vi vasset i vannkanten, bøyde oss under kokospalmer som lente seg tungt utover. Ytterst lå en lang sandbanke. Jeg møtte blikket til Rune. Han gikk bare rundt og gliste. Det er ikke nødvendig å si noe. Det var perfekt. I sanda blinka det i koraller og skjell som var skylt på land. Små sandkrabber pilte ned i hulene sine da vi nærmet oss og fuglene svaldra i tretoppene. Irrgrønne palmer i flere sjateringer. Havet er blått og grønt. Himmelen knallblå.

Jeg legger meg forsiktig over på ryggen, ørlitt solbrent på rompa etter noen dristige timer i sola på dekk. Selv om den snart går ned varmer den godt fortsatt. Og jeg tenker, dette må være så nærme fullkommen lykke man kan komme. Jeg kan ikke ønske meg mer akkurat nå.

Atlanterhavet Dypvannssvømmeklubb

På bøljan blå

Vi dro fra Tobago i solnedgangen, retning Grenada. Det blåste godt og bølgene tok seg opp. De blei større og større. Og helt ute av system. De kom fra alle kanter, og i mørket var det ikke mulig å se de før man kjente de. Splæsj. En liten sprut nå og da. Plutselig hører jeg det sprelle og blåse ved sidenav meg. Jeg famler meg fram til hodelykta og får skrudd den på. Rett ved sidenav meg ligger en gedigen flyvefisk og spriker med vingene/finnene, mens den blåser seg opp. Vi hjalp den uti igjen. Så gikk det egentlig ganske bra en stund. Jeg forserte den ene bølga etter den andre. Sang litt høyt for meg selv slik at jeg skulle slippe å høre bruset fra alle de andre bølgene. Så kom den. Giganbølga. Veggen. Jeg så den ikke før den var der. Ut fra det mørke ingenting kom en foss! Den slo meg ut av balanse så jeg ramla ned i cocpit, jeg hadde øya fulle av saltvann og så ingen verdens ting. Jeg prøvde å styre riktig, men før jeg rakk å få balanse på både meg og båten kom en ny bølge fra den andre siden, riktignok ikke like stor - men nok til å gi oss en splæsj fra den kanten også.

Jeg fikk meg en støkk. Men rista vannet ut av ørene og ga meg i kast med de neste bølgene. Og under sprayhooden satt Rune og bannet. Han hadde fått saltvann i kaffen.

Båtren

Det slo meg her om dagen. Jeg lå på dekk og tørket meg etter et bad i havet, og filosoferte. Det skal sies at etter over tre uker på havet, uten videre andre aktiviteter enn å bade, ligge på dekk, sove og lese – så har man blitt ganske flink til å ligge på dekk og filosofere over alt til ingenting. Egentlig følte jeg meg ganske ren. Selv om håret var litt seigt og jeg smakte salt. Men det var lite lukter og flekker, jeg var rett og slett ganske ren. Jeg hadde jo saltvannsshampo så jeg kunne jo vaske håret mitt en gang i uken eller så, sånn at jeg fikk gredd det ut. Kjentes ut som om det grodde dreads bakpå hodet mitt. Men når var det egentlig jeg hadde vaska meg ordentlig sist? I en varm ferskvannsdusj? På Kapp Verde var det bare kaldt vann i dusjen, som knapt kan sammenlignes med det vi kaller ”dusj” i Norge – så det kan nesten ikke defineres som en ordentlig dusj, selv om det var forferdelig deilig! Hm, så da må det vel bli Las Galletas på Tenerife da. Der hadde de ordentlige dusjer! Riktignok funka ikke lyset i garderoben alltid, og vannet rant ned så sakte ned at du ikke kunne stå der en evighet uten at det ble overforsvømmelse – men vannet var varmt og flott og trykket slik som det skulle.

Las Galletas, ja. Jeg har ikke dusja siden 14. november.

Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned!

Epler (røde): En friskhet som varer lenge. En anelse syrlig, men med god holdbarhet. Gir en lett og frisk ettersmak på vei ned. Ved god tygging glir den lett på vei opp også, friskheten bevares lenge og man sitter igjen med kun en anelse bitterhet i ganen og på grunn av den fyldige konsistensen går den ikke opp i nesa. Estetisk ser det heller ikke så ille ut, ligner litt på appelsinmarmelade. En frisk og syrlig bouquet.

Terningkast: 6

Drikkeyougert (kirsebær): Glir lett ned, kan med enkelhet inntas med en hånd og gir en midlertidig lindrende effekt for sår og oppraspet spiserør. Ved modning oppstår en musserende effekt, og den stiger opp med stor fart – som når man popper en god champagne. På grunn av den tynne konsistensen holder ettersmaken i nesa seg godt. I fargen minner den litt om milkshake og bouqueten er relativt beskjeden.

Terningkast: 5

Sponge-bread (lyst, engelsk svampebrød) med ost: Har en myk, fyldig konsistens. Lite motstand, men holder lenge i munnen. Glir greit ned. Lite ettersmak. Lagringsprosessen kan ta litt tid, men når den kommer slår den massivt tilbake. Konsistensen er fortsatt myk, men den har blitt litt tettere, omtrent som en svamp. Holder en god, samlet effekt og oppturen varer lenge. Middels sterk ettersmak.

Terningkast: 3

Kaffe (svart, pulver): Glir lett ned, ettersmaken har er noe bitter smak. Har en kortvarig oppkvikkende effekt. Dessverre kan ikke det samme sies med oppturen, som ikke er en opptur i denne sammenheng. Smaken har blitt raspende bitter og sur og bitterheten veldig fremtredende. Til kaffens forsvar må det nevnes at den glir lett opp også. Estetisk er den en katastrofe, ligner på litt løs bæsj. Bouqueten er faktisk den samme begge veier, kun en anelse syrligere på vei opp.

Terningkast: 2

Knekkebrød med salami (Wasa, Stabburet): Om denne varianten har vi ikke mye positivt å si. Det krever en del arbeid å få den ned. Det positivet er at med alt dette arbeidet så glemmer man et øyeblikk hva som skjer og den gir en lett metthetsfølelse. Dessverre varer ikke denne så lenge, på vei opp etterlater den seg et oppraspet spiserør dekket av fett. Boquet’en orket vi ikke teste.

Terningkast: 0

God tur!

Vårt personlige lavtrykk

Da vi dro fra Alta regna det. Det regna i Tromsø. Det regna i Vesterålen. Det regna faktisk ikke i Lofoten. Det regna på vei til Færøyene. Det regna på Færøyene. Det regna på vei til St. Kilda (tror jeg, personlig hadde jeg hvertfall nedtrykk og opptrykk og uttrykk). Det regna på Hebridene. Det regna i Skottland. Det regna faktisk ikke på Islay, der sørga vi selv for fuktige dager. Men det regna i Bangor. Det regna i Belfast. Det regna på Isle of Man. Det regna i Dublin (men Rune fikk seg Guiness-paraply og syntes plutselig det var greit med et personlig lavtrykk). Det regna i St. Ives. Det regner i Falmouth. Og vi venter på vinden. Den varme vinden til å ta oss over Biscaya – til Spania og varmen! Vi hørte at det hadde vært 37 grader i Brest (Bretagne, Frankrike) forrige uke, så vi tenkte at vi drar dit og venter på vinden der. Så sjekka vi værmeldinga: Brest 16-17 grader og lavtrykk. Man skulle jo tro at etter to måneder på sjøen så har vi blitt gyldenbrune og fine, men det eneste vi har blitt er finnmarksbrune (for ikke-finnmarkinger: brune i ansiktet og på henda).

De siste dagene har jeg trossa lavtrykket og henta fram ei kortbukse. Har funnet ut at seilere har en litt annen klesstil en vanlige folk. For eksempel går kortbukse (alt fra et stykke over knærne til rett under knærne) strålende sammen med fleecejakke og sandaler. Tjukke jakker og hatter og luer passer flott sammen med korte gevanter nedentil. Jeg fikk en bok av Marta før jeg dro om hvordan bo bå en båt. Der sto det mye rart, blant annet at ”Skipperen synes ofte det er hyggelig om alle har samme klesstil når de skal på land”. Dette er noe vi i grunnen ikke har praktisert så mye. Til tider har vi alle gått i full Devold-outfit, men det har vært av heller praktiske årsaker. Men her i England er det visst den mentaliteten som råder. Like jakker, like bukser (kortbukser), like sko. I en så liten by som Falmouth – hvor det har vært regatta-uke og veldig mange seilere, så har det ikke vært vanskelig å spotte ut hvem som går rundt i gatene som er seilere og hvem som er lokale. Selv prøver jeg å holde meg til seilerdressen mens jeg er i marinaen og kle meg om til landloven.

Det er ikke alltid så lett. Ulempen med et personlig lavtrykk er at ingenting er tørt. Ikke alt er vått heller, men alt er ganske rått og fuktig. Jakker, gensere, bukser, trøyer, undertøy, sokker, sko.... alt bortsett fra seiljakka, som holder fukt ute – og inne. Og fuktig er det. Nå har buksa mi hengt til tørk og to døgn her, uten å bli nevneverdig tørrere. Den ble våt da jeg var ute og gikk en tur og det begynte å regne. Hånkle har ikke vært tørt siden det var i tørketrommelen, men det går jo greit. Lufttørking er jo fint.

Men nå trenger vi litt pause fra lavtrykket vårt altså. Snart må jo sommeren komme!



PS
Skriv gjerne kommentarer, dere trenger ikke registere dere – bare velg Navn/nettadresse eller Anonym :)