Midnattsol og nasjonalromantikk

Havet er fortsatt speilblankt. Sola er på vei ned. Det er ikke riktig midnattsol, men det er midnatt - og det er sol. Gyldne farger duver rundt i havoverflata, gule og blå, mørke flater som skjuler store dyp. Noen måker slapper av i de svake dønningene. Og jeg sitter på dekk og stråler av lykke. At noe kan være så vakkert! At det å se solas siste stråler for i dag, og alle farger som finnes i de, kan gjøre meg rent rørt og fylle meg med sildring og bobling av gode følelser inni meg.

Jeg vil ikke at dette øyeblikket skal ta slutt. Jeg vil bare sitte her i dagens siste solstråler og la meg overstrømme av fargene og lyset. Og på den andre siden av båten - en regnbue. La meg få bli her.

Guros blå eventyr er over

Etter to dager i den andre blå evigheten landet jeg i snølandskapet rundt Gardermoen. Nå sitter jeg på kjøkkenet til mor og far og skuer utover grantrær og hvit snø. Jeg har funnet fram ullundertøyet igjen og har gjort meg klar til hyttetur med far og farmor og tanta mi. En vanlig hytte, ikke en sånn avansert seilbåthytte, en helt vanlig tømmerhytte uti skauen.

Fra havet og tropene til en seinvinter og gryende vår på Totenåsen. Så kan jeg sitte i solveggen og få litt farge, sa mor!

Hjemme igjen nå. Nytt liv. Blir nok bra. Hyttetur med familien. Pappa venter. Må løpe.

Snipp snapp snute.... kommer tilbake med mer!

Hverdagsliv i Kuna Yala (San Blas, Panama)

Atlanterhavet Dypvannssvømmeklubb

Fra himmelen til helvete

Vi fant vårt lille paradis. En bukt med plass til akkurat passe mange båter. Vannet var varmt og klart, himmelen var blå og livet var flott. Vi sto opp langturseilertidlig, stupte ut i vannet og svømte over til Leikaren på morgenkaffe. Leikaren har stort flott dekk, så der satt vi nå å prata en god stund. Før vi hoppet ut i vannet og svømte tilbake til vår egen båt. Jeg la meg i sola for å tørkes. Leste litt i en bok. Tok et bad til. Livet var i grunnen helt greit. Det var ikke mye som skjedde den dagen egentlig, men det var nok. Da jeg gikk ut på dekk for å pusse tenna mine uti kveldinga en gang fristet det med et nattbad, men jeg tenkte at jeg skulle la vær. Jeg skulle ta et langt morgenbad, en liten svømmetur mens kaffen trakk. Doven etter en dag i sola krøp jeg ned i lakenposen min.

Kanskje jeg ikke burde skrive det her, for det var slettes meg ikke noe morsomt i det hele tatt. Og nå er jeg for en gangs skyld seriøs: Det var guffent. For på morgenkvisten våkner jeg av at vi ropes opp på VHF’en. Som vi egentlig pleier å skru av om natta, men det hadde vi glemt. Heldigvis, kan man jo si. Men noen ropte på VHF’en til oss og sa at solcellepanelet vårt holdt på å blåse over bord. Så jeg går ut på dekk for å feste det da. Men det var vel strengt tatt ikke solcellepanelet som var det største problemet. Vår lille idylliske bukt var ikke så idyllisk lenger. Det kom kastevinder fra land, vind som kom fra andre siden av øya og fikk en rasende fart ned noen søkk og skapte et kaos uten like. Vinden pressa oss ut og inn og hylte mellom mastene. Det rista i båtene. Så skjer det. Den ene løsner og driver. Den kommer seg såvidt forbi oss, en liten vennskaplig dunk – men ikke noen svære greier. Smalt veldig da. Men så kommer franskmannen. Til en liten morgen-tête-à-tête-à-tête. I stor fart. Jeg ser en skrekkslagen skipper som står i baugen på båten sin uten å kunne stoppe. Ankerkjettingene våre hadde surret seg sammen. Tre flotte båter på vei mot hverandre. Og franskmannen i midten med minst båt. Dette skjer ikke! Er alt han roper til seg selv mens han river seg i håret. Og jeg står skrekkslagen i vår baug, uten å ane hva jeg skal ta meg til. Vi klarer å skubbe hverandre litt fra hverandre og på mirakuløst vis så smyger han seg mellom de andre båtene. Og kutta ankerkjettingen vår. Så var vi også ute og dreiv. Kanskje det beste som kunne skjedd da. Vi sklei unna. Franskmannen sklei i mellom. Den andre båten sklei unna. I full fart fikk vi starta motoren og flyttet oss vekk fra de andre. Franskmannen sto fortsatt skrekkslagen i trusa på dekk og forsto ikke helt. Han hadde nok sett sin lille glassfiberbåt bli most mellom en større stålbåt og en aliminiumsbåt. Så kunne vi puste igjen og sjekke skadene. Alle båtene fløt, noen skrubbsår her og der bare – og ikke mann kom heller til skade. Steffen fra Ruffen hjalp Rune med å leite opp igjen ankeret og etter et par timer så hadde vi alt under kontroll og nå duver vi rundt utenfor Madeira og puster ut.

Dette var sånn jeg opplevde det. Kan hende det var mindre dramatisk (Jeg vet jeg kan overdramatisere altså, men dette her er ganske nøkternt beskrevet tror jeg), kanskje mer. Men det var litt av en morgen.

Til slutt for å illustrere paradiset – et par bilder.