Brøle-aper

I går seila vi oppover Rio Chagraz, rett nord for Colon. Vi seg innover i den grønne jungelen. Elva var ikke altfor stor så vi hadde god sikt til alle kanter. Vi så fugler og fisker, og så var det plutselig noen greiner som bevega litt vel mye på seg. Vi skottet oppover mot trekronene og kunne såvidt skimte noen svarte skygger som hoppet innover i skogen. Aper. Vi hadde sett levende aper! Lenge sto vi og glodde, men de kom ikke tilbake. I stedet fant vi oss et passende ankringssted. I et tre faktisk. For elva var så bråjup at det var bare å kjøre baugen inn i skogen og binde fast. Kapteinen syns nok det var et underlig syn å se båten sin nesten på land inni en skog, men han taklet det ganske bra.

Vi fikk jolla på vannet og rodde rundt for å se om vi fant noe mer spennende. Og det gjorde jeg. Under noen palmegreiner skimtet jeg såvidt at det kom ut en liten elv. Jeg karret meg under med gummibåten og innover skogen snodde det seg en bitteliten elv, mer som en brei bekk. Sakte rodde jeg innover. Trekronene høyt over meg pusta i vinden. Krabbene pilte rundt i vannkanten. Det var fuglekvitter og rasling i løv. Rasling i løv? Jeg stirret innover et tørt bekkeleie og der stirrer det noe tilbake på meg. Et lite bebrillet vesen med lang hale som sto rett opp. Slik ble vi stående en stund og studere hverandre, begge like usikre på hva vi skulle ta oss til. Etter en stund må dyret, antageligvis en vaskebjørn, ha ansett meg for å være lite interessant og ufarlig og gikk tilbake til å grave i jorden etter mat. Jeg ble sittende musestille i jolla og studere pelsdotten helt til den forsvant. Jeg rodde lenger oppover den lille elva, helt til jeg ikke kom lenger fordi det ble for grunt. Sakte lot jeg meg sige nedover til båten igjen.

Vel nede på den store elva hørte jeg brølene fra den andre siden av elva. Det var apene som lagde et sabla leven der borte. Jeg fikk med meg Eva og videokamera og rodde over. Da var de selvfølelig borte. Eller stille. Vi så hvertfall ingen aper og måtte pent ro tilbake igjen uten noen større dyrisk opplevelse enn en liten grå fugl.

Den natta ville jeg sove på dekk. Jeg ville ligge der og høre på alle skogslydene. Sirissene som spilte, trekronene som nynna med. Himmelen var klar og full av stjerner som speilet seg i den blanke elva. Det tusler inni skogen, men det er altfor mørkt til å se noe. Jeg sovner inn under stjernehimmelen, tilfreds i skogen.

I fem-tiden våkner jeg brått. Det ropes og brøles rundt meg. En flokk aper har slått seg ned i trærne rundt båten og roper av hjertets lyst! Jeg stirrer inn mellom trærne, prøver å sperre øynene opp så mye jeg klarer for å skimte noe der inne. Jeg ser ingen ting. Men jeg hører tydelig at det er noen der. Kanskje tre meter unna. Det var litt nifst. De hørtes innmari digre ut. Tenk om de bare kasta seg over mot båten? Ikke det at jeg egentlig tror de ville gjort meg noe, men når du sitter der i mørket og det brøles på alle kanter og man ikke har noen mulighet til å gjemme seg, da blir man litt nervøs.

Jeg ble liggene og stirre inn i skogen. Men da det ble lyst var de forsvunnet. Vi så ikke en eneste ape. Vi slapp fortøyningen og begynte å sige nedover elva, mens vi stirrer mot trærne. Og der var de plutselig! To små apekatter i toppen av et lite tre, så begynte de å kaste seg fra det ene treet til det andre. Uten å brøle. Og da jeg så størrelsen skjønte jeg at jeg hadde vært nervøs for ingen grunn i natt, det var ikke store dyrene.

Lykke

Jeg ligger på fordekket, båten duver sakte opp og ned på det nesten speilblanke havet. En kokosnøtt driver sakte forbi, vipper litt opp og ned, nesten som om den hilser til meg. Jeg hører lyden av late dønninger som treffer revene rundt oss. Vi har ankret opp i paradis. Bak meg ligger en liten øy, kokospalmene henger tungt over den hvite sanden og dypper bladene i det lunkne vannet. Foran meg ligger åsene, lange og slake. Lag på lag innover, de nærmeste grønne, de lengst unna blågrå. På den andre siden ligger Stillehavet. Solen er på vei bak noen lette skyer før den tar kvelden og dykker ned bak horisonten. Alt jeg hører er bølgebrus og fuglekvitter. Små skyer av småfisk fyker over vannet som sølv i solnedgangen, forfulgt av større fisker på jakt etter et lite kveldsmåltid. Og her sitter jeg.

Da vi kom hit for noen timer siden hoppet vi rett i havet. Vi hadde bare seilet noen timer, innenfor revet. Ingen bølger, bare vind; silkeseilas. Solen hadde stekt oss godt denne dagen, det var nesten som det freset da vi stupte over bord og svømte inn mot drømmeøya vår. Vi vasset i vannkanten, bøyde oss under kokospalmer som lente seg tungt utover. Ytterst lå en lang sandbanke. Jeg møtte blikket til Rune. Han gikk bare rundt og gliste. Det er ikke nødvendig å si noe. Det var perfekt. I sanda blinka det i koraller og skjell som var skylt på land. Små sandkrabber pilte ned i hulene sine da vi nærmet oss og fuglene svaldra i tretoppene. Irrgrønne palmer i flere sjateringer. Havet er blått og grønt. Himmelen knallblå.

Jeg legger meg forsiktig over på ryggen, ørlitt solbrent på rompa etter noen dristige timer i sola på dekk. Selv om den snart går ned varmer den godt fortsatt. Og jeg tenker, dette må være så nærme fullkommen lykke man kan komme. Jeg kan ikke ønske meg mer akkurat nå.

Kamikaze-pelikaner og palmer

Pelikan er en fugl jeg tidligere for det meste har forbundet med Donald. Disse store, klumpete fuglene som har en pose under nebbet som de fyller med fisk. De er rare. Som pjuskete fjærballer flyter de rundt på vannet, eller de har kapret gamle fiskebåter. Vi så de for første gang på Tobago, men på langt nær så mange som her på Los Roches i Venezuela. Det er her palmen kommer inn. For mens Skipper Somby styra med innsjekkingen satt vi i skyggen av en palme og stirret utover havet. Ei lita bukt vi har kommet til med glassklart vann og kritthvit sand og massevis av fisk. Masse fisk fører gjerne med seg masse fugler. Også pelikaner. De store klumpene flyr lavt langs vannet før de klarer å skaffe seg litt høyde. Når de er ca tre meter over vannet bråsnur de og stuper ned med det store nebbet sitt først og vingene rett ut til siden og treffer vannflaten med et plask. De går ikke så langt under vann, de blir liksom bare liggende der som en fjærball før hodet stikker opp igjen med den eiendommelige posen under nebbet. Glupsk gulper de i seg fangsten før de starter jakten på neste fisk.

Innsjekking i Venezuela tar en stund, så jeg fikk god tid til å studere pelikanene. De ser unektelig litt rare og klønete ut, men i det den stuper fryktesløs ned i vannet på jakt etter fisk er den verdens tøffeste fugl. Helt til den lander da. Magaplasket er det mer Donald-stil over.

Kokospalmer på stjernebakgrunn

Det er nesten som Elg i solnedgang. Bortsett fra at det er mye bedre. Særlig når det holder med en liten sommerkjole. Og om man har et glass portvin for hånden. Legg til en dæsj gode venner så blir det en strålende nyttårsaften. Å kikke på raketter mellom kokospalmer i motsetning til de vanlige grantrærne er litt utenom det vanlige, men det skal sies at det er et absolutt fullverdig alternativ.
Nyttårsaften 2009. Ei venninne ringte meg da klokka hadde passert 12 i Norge, og det var 2009 der, men fortsatt 2008 her. Da jeg la på begynte jeg å fundere. Nå hadde jeg vært en del av 2009, mens jeg fortsatt var i 2008. Så jeg var en del av fremtiden faktisk. Sånn helt uten videre. Samtidig som jeg jo egentlig ikke var det, for det hadde jo hendt meg allerede. (Filosofiske etterdønninger etter Atlanterhavskryssingen.) Og særlig på nyttårsaften. Og særlig når du sitter på en strand i Karibien og har faktisk seila dit og vet at på nyttårsaften i fjor så hadde du ingen anelse om at du skulle på seiltur! Hvertfall ikke så lang seiltur. Jeg skulle jo bli med fra Færøyene til Skottland. Eller no sånn. Absolutt ikke Alta til Karibien. Men nå satt jeg nå der da, glodde på stjernehimmelen, palmene, rastamennene rundt meg, de nye vennene mine, portvinen, med reaggemusikk på full guffe blandet med kjente diskoslagere fra 90-tallet. På stranda danset noen jenter med snurrende fakler bundet fast i lange snorer til hendene, lyktene rundtomkring var av små stearinlys som sto på bakken som de hadde satt store blader rundt. Det var en hjemmelaga bambuskanon som smalt og sendte ildkuler utover havet og selvfølgelig en diskolyskaster som sendte fargerike stråler opp i himmelen. Et godt utgangspunkt for en god feiring av det nye året – og av det gamle året. Vi skålet med gamle venner (i denne sammenhengen: De som vi har blitt kjent med et par-tre månder tidligere) og med nye venner (de som vi har kjent under en uke, kanskje under en time til og med), natta var varm og stemningen god.
Utenfor stranda duppa seilbåtene våre. Og jeg kan bare ønske at resten av året blir like bra som det startet.