Høvdingen Knut

Hver gang jeg har besøkt Rune så går jeg forbi en båt som heter Trollwind på vei hjem. Trollwind er en veldig fin seilbåt i aluminium. Men det er ikke derfor jeg ser på den båten hver gang jeg går forbi, det der fordi det er høvdingen sin båt.

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror vi begynte å kalle han høvdingen en gang han sto på kassa bakpå Runes båt og holdt utkikk så vi ikke skulle gå på grunn. I Venezuela tror jeg, vi var på vei inn i mangroveskogen for å få tak i diesel. Høvdingen holdt utkikk.

Jeg møtte han for første gang på Tobago. Etter en litt strevsom tur gjennom noen karibiske stater så ankom han endelig. Knut. En kompis av Rune fra Alta. En seiler. Det var han som fikk meg til å forstå at jeg ikke var helt på jordet når det gjalt seiling. Han lærte meg mye. Han var en skikkelig bra fyr.

Da Rune nærma seg Alta planla vi velkomstfest sammen. Da vi ankom Alta var Knut ute med Trollwind og tok oss imot. Med seg hadde han både sine og våre venner, og hadde mekka en planketing for å få sendt over champagne til oss. Senere satte vi til langt på natt og drakk vin og mora oss.

Et par uker seinere får jeg en melding fra Rune: Knut har fått hjerneslag, legene sier alt håp er ute. Jeg ble så sinna! Hvordan kan legene si noe sånt! Men de hadde rett. To dager senere skrudde de av respiratoren. Jeg gråt. Var høvdingen borte?

Høvdingen er borte. Han døde ved roret, sammen med madammen. Trøsta får være at han gikk hen et sted han trivdes.

Jeg skal sørge for friske blomster på båten din, Knut.

 Min venn, Knut. Hvil i fred.
(jeg går faktisk og venter på at du skal komme og se på båten min)

Morgenstemning

En gang så jeg en reklameplakat, en ung mann som satt i et vindu og så utover en ganske kjip utsikt i grunnen. Absolutt ingen drømmeutsikt. Under bildet sto det Min utsikt. Reklamen var for en bank. Inntil da hadde tanken aldri slått meg. At slikt kunne utgjøre en forskjell. Jeg da heller ikke klar for å skaffe meg en fast utsikt.

Situasjonen har jo forandra seg med åra. Jeg begynte å få lyst på egen utsikt! Jeg fikk lyst til å ha mitt eget sted. Men hvor i hule heiteste skal jeg bo?

Så jeg kjøpte en båt. En 27 fots seilbåt, og her bor jeg. Verden er min utsikt.

Og når jeg våkner og kaster et blikk utover min lille verden. Liten, lettere kaotisk og - i noens øyne - kanskje totalt upraktisk og klautrofobisk. Men det er Min verden.

Verdensherskerinnen

Midnattsol og nasjonalromantikk

Havet er fortsatt speilblankt. Sola er på vei ned. Det er ikke riktig midnattsol, men det er midnatt - og det er sol. Gyldne farger duver rundt i havoverflata, gule og blå, mørke flater som skjuler store dyp. Noen måker slapper av i de svake dønningene. Og jeg sitter på dekk og stråler av lykke. At noe kan være så vakkert! At det å se solas siste stråler for i dag, og alle farger som finnes i de, kan gjøre meg rent rørt og fylle meg med sildring og bobling av gode følelser inni meg.

Jeg vil ikke at dette øyeblikket skal ta slutt. Jeg vil bare sitte her i dagens siste solstråler og la meg overstrømme av fargene og lyset. Og på den andre siden av båten - en regnbue. La meg få bli her.

Pulverkaffekjøret

Da var jeg på pulverkaffekjøret igjen. Jeg har ikke drukket pulverkaffe siden jeg mønstra av. Da hadde jeg fått min dose pulverkaffe for en stund. Det smakte ekkelt. Det smakte såpevann. Det så ut som gjørme. Usj. Gi meg heller en kopp te!

Første morgen ombord. En svampete brødskive med litt svett ost. Lunkent vann fra flaske. Og en kopp pulverkaffe. Den smakte himmelsk. Den smakte helt perfekt. Det var akkurat sånn det skulle være. Gi meg en kopp pulverkaffe om morran på en seilbåt!

Lykke!

Plutselig var jeg ombord i en seilbåt. Det var ikke Runes seilbåt, men Rune var der. Rune og Eva og Cecilie og andre. Gjensynsgleden var så stor. Jeg satt på dekk og så utover marinaen, jeg kjente lukta i nesa, jeg var så lykkelig. Jeg kunne grått.

Lykke. Jeg kjente det helt innerst inne. Hvor har jeg vært? Hvorfor dro jeg? Det er jo her jeg skulle vært. Det er jo her lykken er.

Absurd!

For omtrent tre år siden seila jeg ut Altafjorden. Lite ante jeg om hva jeg hadde i vente. På brygga sto noen å vinka. Ut i tåkeheimen forsvant Rune, Eva og jeg. Det var null vind. Det var kaldt. Det var absurd. Jeg var på vei. Hvor? Hvordan? Ante ikke. Men det føltes bra.

Et år seinere sto jeg på Gardermoen. Jeg var alene. Der sto mor. Hu grein. Jeg var forvirra. Hva skjedde? Norge? Jeg brukte ti måneder til Panama, to døgn tilbake til Norge. Jeg følte meg snytt. Jeg hadde gått glipp av noe. Noe viktig.

Kjipt. Det var dødskjipt! Ikke det at jeg ikke var glad for å se mor igjen, for all del, jeg er stort sett alltid glad for å se mor! Som Dalai Lama trengte jeg også noen dager før sjelen fant meg igjen. Hverdagslivet slo mot meg. Økonomisk asyl hos mine foreldre. Arbeidsledig. Ingen anelse om hva jeg skulle ta meg til. Imens fortsatte Eva og Rune det eneste jeg hadde lyst til da - seile videre. Det enkle livet på havet.

I morra reiser jeg. Først til Oslo, så til Skottland. Søndag kveld mønstrer jeg på Opportune igjen! Det er uvirkelig. Absurd. Riktignok ikke like absurt som den sommerkvelden for tre år siden, nå vet jeg tross alt hva jeg går til. Men dog. Jeg hadde trodd jeg skulle hoppe på mye lenger nord. Kun få en liten smakebit. Og nå får jeg være med over Nordsjøen! Det er nesten så jeg gleder meg til å fryse og spy. Nesten.

Jeg hadde tenkt. Jeg må ihvertfall være med inn Altafjorden. Om jeg så må hoppe på på Isnestoften! Jeg må være med på slutten! Jeg måtte få avslutta turen min.

Tårer i øya. Maur i beina. Lopper i blodet. Jeg klarer nesten ikke vente. Ringen skal sluttes. Det kommer til å bli perfekt.

Opportune på vei ut Altafjorden for tre år siden

Euforisk!

Jeg skal på tur igjen! Jeg og meg og Rune og Eva og Opportune og fire til som jeg ikke vet hvem er, men som sikkert er flotte folk!

Snille videregående har gitt meg permisjon, så 12. juni mønstrer jeg på Opportune igjen! Skal seile fra Inverness i Skottland og hjem til Alta. Lykke!

Nordsjøen all over igjen. Mitt favorittstrekk. Forrige gang var det min første tur utaskjærs. Jeg spøy som en gris. Jeg var så redd at jeg grein. Jeg skulle på første fly hjem fra Torshavn. Jeg tenkte - jeg er fra Toten! Det er ingen som forventer dette av meg! Men man er dum som en stut. I det jeg gikk i land i Torshavn skinte sola, jeg fikk meg en GT og en dusj - og tenkte. Et strekk til. Rune sa at det kom til å bli mye bedre (memo to myself: Ikke stole på Rune når han sier sånt). Rune = staut kar fra nord. Guro = naiv totning som stoler på staute karer fra nord. Men NÅ! denne gangen vet jeg bedre. Scopoderm og epler. Og Rune har lova meg at vi skal ha nattvakter sammen. Hærlig! Jeg savner deg, jeg, Rune. Gleder meg til å høre masse røverhistorier i fra alle de hava jeg ikke fikk med meg!

Vått. Kaldt. Kvalm. Lykkelig. Euforisk! Jeg skal seile igjen!

Happy seilerske med eget anker!

Venter på sjela mi

Da Dalai Lama var ute på reise og tok fly så måtte han vente i nærheten noen dager, slik at sjela skulle finne han igjen. Indianerene mente også noe sånt. Og det er sant. Jeg brukte ni måneder ned til Panama, og to døgn tilbake til Norge. Det føles som om jeg ble snytt for noe. At jeg har gått glipp av noe. Man har vel blitt vant med å reise sakte og ha god tid til tenking og filosofering. Men tro meg, på JFK er det ikke mye tid til overs til filosofering! Og om man stirrer ut flyvinduet og ser en blå evighet, så gir det ikke akkurat samme roen som å stirre utover havet.

Så nå sitter jeg her da, i skauen på Toten og venter på sjela mi. Jeg tror jeg liker å reise sakte jeg, så har jeg hvertfall kontroll på sjela mi!

Guros blå eventyr er over

Etter to dager i den andre blå evigheten landet jeg i snølandskapet rundt Gardermoen. Nå sitter jeg på kjøkkenet til mor og far og skuer utover grantrær og hvit snø. Jeg har funnet fram ullundertøyet igjen og har gjort meg klar til hyttetur med far og farmor og tanta mi. En vanlig hytte, ikke en sånn avansert seilbåthytte, en helt vanlig tømmerhytte uti skauen.

Fra havet og tropene til en seinvinter og gryende vår på Totenåsen. Så kan jeg sitte i solveggen og få litt farge, sa mor!

Hjemme igjen nå. Nytt liv. Blir nok bra. Hyttetur med familien. Pappa venter. Må løpe.

Snipp snapp snute.... kommer tilbake med mer!

Jeg, en seiler

Jeg har seila på Lopphavet. Norskehavet. Atlanterhavet. Det Karibiske hav. Stillehavet. Jeg har seila nesten 10 000 nautiske mil i storm og stilla. Jeg har spydd. Jeg har grått. Jeg har ledd. Jeg har frydet meg. Jeg har hekta meg fast i veggen for å ikke rulle ut av senga. Jeg har spist mat jeg egentlig ikke har hatt lyst på, men den lå så mye lettere til i kjøleboksen da det rullet. Jeg har ventet på vinden. Jeg har forbannet vinden. Jeg har hektet meg fast med sikkerhetsline og skreket ut min redsel. Jeg har ligget på ryggen i cockpit og studert stjernehimmelen. Jeg har sett morilden glitre langsmed båten. Jeg har sett delfiner som leker seg foran baugen. Jeg har sett store lastebåter som ikke har sett meg. Jeg har stått ved roret i beksvarte netter uten et eneste lyspunkt å få øye på. Jeg har seila i midnattssol. Jeg har seila i tropesol. Jeg har kryssa verdenshav. Jeg har spist fersk fisk og corned beef. Jeg har besteget fjell. Jeg har seila opp elver. Jeg har blitt vekket av brølende vind. Jeg har blitt vekket av brølende mennesker. Jeg har blitt vekket av brøleaper. Jeg har sovet på dekk under et tre. Jeg har ikke vaska meg ikke like ofte som før. Jeg har vrengt klærne om de er for flekkete på utsiden. Jeg har landlovsklær. Jeg har luktet nye lukter. Jeg har smakt nye smaker. Jeg har møtt fantastiske mennesker. Jeg har hatt hjemlengsel. Jeg har ankret opp i øde bukter. Jeg har ankret opp i skitne byer. Jeg har vært i helvete. Jeg har vært i himmelen. Jeg har seila fra Alta til Stillehavet.

Men havet. Det er ganske mystisk fortsatt.

Det siste indianer-riket

Vi er i San Blas i Panama, Kuna-indianerenes rike. En av de siste urørte perlene. Jeg studerer landskapet. Det har ligget her i tusenvis av år. Palmene, åsene, revene. Kunaene padler forbi oss i sine små kanoer, uthult av kun ett stykke tre. Slik de har gjort i årtusner. Det er som om vi har seila tilbake mange hundre år i tid. Inne i landsbyen flokker ungene seg rundt oss. Husene står tett i tett. Stråhytter med palmebladertak. Veggene er glisne og vi kikkker nysgjerrig inn gjennom sprekkene. Det er ikke mye der inne. Noen puter, hengekøyer, et lite bord. Når mørket senker seg tenner de parafinlampene sine.

De er nysgjerrige og sosiale. Lurer på hvem vi er, hvor vi kommer fra. Vi prøver så godt vi kan å kommunisere. Litt spansk, litt engelsk, litt kuna.

Så lite de egentlig har, i forhold til alt vi ser på som absolutt nødvendig. Så tilfredse de er, med det de har. Her er det ingen tyver, ingen bøller. De lever sine rolige liv. Om morgenen padler de stille inn til fastlandet eller ut til en øy for å hente kokosnøtter, livsgrunnlaget sitt. Om kveldene sitter de i grupper i hyttene sine eller ute på gata, mens ungene løper bekymringsløst rundt. Det er ingen biler de trenger passe seg for. Det er ingen skumle menn i buskene. Når vi kommer løper de mot oss. Hola! Hola! De minste gjemmer seg litt sjenert bak et skjørt, de større kommer helt fram – trekker oss i armene og vil ha oss med å leke. Når Rune tar fram fotoapparatet hyler de av glede og gjør seg til slik som unger i hele verden gjør, unger er unger.

Som store, rosa forvokste og fargeløse vandrer vi i de små gatene, ser på de små hyttene. Kano-indianerene er et av de laveste folkeslaget i verden, bare slått av pygméene. De har sitt eget flagg som vaier høyt over hver hytte. I 1925 gjorde de opprør, under revulosjonen drepte de alle politimenn og andre panamaere og gjorde krav på sitt eget rike. Siden den gang har de levd i fred og fordragelighet. De er fortsatt en del av Panama, men får for det meste være i fred.

De lever som de alltid har gjort. Og det skjønner jeg godt. Når alt er så fint – hvorfor skal man da ønske seg mer?

Seiling

Å være på langtur handler ikke bare om å seile. Det er så mye mer. Det er stedene man ser. Det er folka man møter. Og av og til kommer man til marinaer der det er en del folk som har blitt. ”Vi har bare vært her to måneder” kan noen si. Mange har vært her et år. Eller flere. ”Ja, vi skal gjennom kanalen.” Neste år. Kanskje.

Det er så mange flotte folk. Det er så mange skruer. Det er så mange skjebner. Det er så mange historier. Kanskje kom man ikke lenger enn Club Nautico i kveld heller, men jeg hørte så mange nye fortellinger. Møtte så mange folk. Fra alle kanter av verden; Australia, USA, England, Frankrike, Danmark, Sverige (og det var bare i kveld!). De som har seila i åtte år og som fortsatt er ute på ubestemt tid. Det unge paret som skal være her i Cartagena til hun har født ”og blitt vant til det”, som hun sa selv, og så seile videre. Svensken som ikke har vært hjemme på 17 år. Den danske båten som reiser rundt med trøblete ungdom. Totningen som tilfeldigvis havna på en seilbåt og seila til Amerika.

Vi er vår egen lille verden av langseilere. Det er en broket forsamling. Nå er vi litt utafor turistløypa og fant en marina med mange fastboende og langtidsoppankrede. Alle er på fornavn med havnekapteinen. På det borteste bordet på kafeen sitter de som jobber her. På et vis. En som kan fikse datamaskina di. En som kan sy det du ønsker å sy. En som kan generelt kan fikse båtgreier. Dama som selger frukt. Agenten som hjelper deg å sjekke inn i landet. Det er en egen verden. Gratis kaffe og frokost til 1 dollar. Damen som selger ferske bagels hver morgen, bakt ombord i båten.

Det går i mange språk. Godt gestikulert for å understreke poenger om man snakker utenlandsk. Som stort sett alle som jobber her gjør. Eller kanskje det er vi som snakker utenlandsk. Men man vet hvem som snakker de to aktuelle språkene, så man kan alltids rope på noen. Få fiksa noe.

Mañana, mañana. Ting tar tid. Men hvem bryr seg? Langseilere tar ikke tiden.

Hjemlengsel

Vi har det som plommen i egget. Vi har ferie. Lang ferie. Kjempelang ferie faktisk. Vi reiser rundt, vi ser nye steder og møter nye folk, det er rare dyr og flotte strender. Har ingenting å klage over. Vi er rett og slett ytterst heldige som har mulighet til å ta en tur som dette! Alikevel kommer den snikende av og til. Hjemlengselen. Huslengselen. Rista brød med kaviar. Iskaldt vann rett fra springen. TV-kvelder. Stor og myk seng. Varm dusj. Mor og far. Venner og kjente. Skogen.

Vi har vært på tur i åtte måneder nå. Verden rundt oss forandrer seg kontinuerlig. De som var naboer i går kan være borte i dag. De man blir glad i skal plutselig en annen vei. Nye møter. Nye avskjeder. Vi er et lite flytende samfunn der vi driver fra hverandre mot hverandre.

Det er i grunnen er et luksuspromlem. Det er nesten så man ikke tør innrømme det. Men man blir litt metta på inntrykk. Man trenger litt tid til å la ting synke inn, og det er ikke alltid det er tid til det, for vi skal videre! Som seilere beveger vi oss riktignok sakte, så det er egentlig nok av tid til å tenke over ting der ute på havet. Men det er ikke alltid været tillater filosofering og fordøying. Været kan være ganske oppmerksomhetskrevende, faktisk.

Jeg har gitt meg selv lov til å ha hjemlengsel. Og lov til å ta litt inntrykkspause. Men ikke misforstå – hjemlengsel betyr ikke at jeg vil hjem ennå!

Sjøfolk

Det finnes flere typer folk som ferdes på havene. Det finnes seilere som oss, vi er stort sett alle i samme båt og av samme slag. Eventyrlystne med begrenset økonomi og med en stor posjon tålmodighet. Vi finnes i de fleste farger og fasonger, selv om det ikke er så vanskelig å plukke ut hvem som er langseilere når man har vært ute en stund. Når vi møtes midt på Atlanterhavet for eksempel så hilser vi på hverandre. Seilefolket er av det sosiale slaget. Om det kan kalles sosialt å stenge verden ute i over tre uker. Men vi tar det igjen på land! Hilser i øst og i vest og snakker alle verdens språk. Alle med hver sin historie om hvordan det har seg at de er på tur. Det er en broket forsamling med all verdens bakgrunner, men vi går overraskende godt overens. Har ikke møtt noen seilere jeg ikke har likt, jeg! Så ligger vi der på dekket vårt og skotter - oppover!

Der finnes det den andre typen. Cruisebåttypen. Her på Bonaire kommer det daglig sigende inn store bygårder som rommer en hel liten verden. Gå til sengs i en by og våkn opp i en annen! De kommer inn her på morrakvisten og drar litt utpå ettermiddagen. Disse er det også lette å plukke ut. Man kan med få unntak si at de har alle passert 50. Begge kjønn er glad i rosa. Mennene har store ponduser, damene har en del hengeskinn og gangen er krokete. I tillegg er de ganske bleike. Så går de gåsegang fram og tilbake på strandpromenaden her mens de speider utover havet.

Det finnes en tredje type også, men de er få og eksklusive. Superyachtene. De som nærmer seg 100 fot og som eies av kun én person. De har eget crew knu for å pusse på båten sin og flytte den dit de ønsker å være. De får ikke lov til å si hvem som eier båten en gang. Vi hørte en historie om en slik båt. Han som eide den hadde alt som kunne tenkes ombord, til og med en liten kinosal. Så fikk han det for seg at han ville se film på stranda! Så da måtte de kjøre fra strand til strand og hver kveld måtte de frakt inn et stort lerret, høytalere, sofa, bord og annet som måtte ønskes. Hvem han var? Nei, det fikk vi ikke vite.

Så sitter vi her på seilbåtene våres da og speider over til de andre typene på motorbåtsiden. De har mer penger, større komfort og lettere tilgang til det meste. Vi sliter oss gjennom uvær og vindstille, mens de ganske behagelig forflytter seg raskere og enklere. Om jeg ville vært på den andre siden? Om jeg ville gå glipp av soloppganger alene midt på havet hvor den eneste lyden er suset i seilene? Om jeg ville gå glipp av å kjempe mot naturkreftene og bekjemte monsterbølger? Om jeg ville gå glipp av roen og late timer på dekk?

Neitakk, det kan ikke måles mot noe!

Stemningsrapport fra Atlanterhavskryssingsstarten

Klar for å krysse Atlanteren...? Eller ikke?

Kokospalmer på stjernebakgrunn

Det er nesten som Elg i solnedgang. Bortsett fra at det er mye bedre. Særlig når det holder med en liten sommerkjole. Og om man har et glass portvin for hånden. Legg til en dæsj gode venner så blir det en strålende nyttårsaften. Å kikke på raketter mellom kokospalmer i motsetning til de vanlige grantrærne er litt utenom det vanlige, men det skal sies at det er et absolutt fullverdig alternativ.
Nyttårsaften 2009. Ei venninne ringte meg da klokka hadde passert 12 i Norge, og det var 2009 der, men fortsatt 2008 her. Da jeg la på begynte jeg å fundere. Nå hadde jeg vært en del av 2009, mens jeg fortsatt var i 2008. Så jeg var en del av fremtiden faktisk. Sånn helt uten videre. Samtidig som jeg jo egentlig ikke var det, for det hadde jo hendt meg allerede. (Filosofiske etterdønninger etter Atlanterhavskryssingen.) Og særlig på nyttårsaften. Og særlig når du sitter på en strand i Karibien og har faktisk seila dit og vet at på nyttårsaften i fjor så hadde du ingen anelse om at du skulle på seiltur! Hvertfall ikke så lang seiltur. Jeg skulle jo bli med fra Færøyene til Skottland. Eller no sånn. Absolutt ikke Alta til Karibien. Men nå satt jeg nå der da, glodde på stjernehimmelen, palmene, rastamennene rundt meg, de nye vennene mine, portvinen, med reaggemusikk på full guffe blandet med kjente diskoslagere fra 90-tallet. På stranda danset noen jenter med snurrende fakler bundet fast i lange snorer til hendene, lyktene rundtomkring var av små stearinlys som sto på bakken som de hadde satt store blader rundt. Det var en hjemmelaga bambuskanon som smalt og sendte ildkuler utover havet og selvfølgelig en diskolyskaster som sendte fargerike stråler opp i himmelen. Et godt utgangspunkt for en god feiring av det nye året – og av det gamle året. Vi skålet med gamle venner (i denne sammenhengen: De som vi har blitt kjent med et par-tre månder tidligere) og med nye venner (de som vi har kjent under en uke, kanskje under en time til og med), natta var varm og stemningen god.
Utenfor stranda duppa seilbåtene våre. Og jeg kan bare ønske at resten av året blir like bra som det startet.

En himmel full av stjerner....

Jeg lener meg tilbake, legger meg på ryggen i cocpit og stirrer opp på himmelen. En enorm kuppel av en stjernehimmel velver seg over meg. Månen kommer opp, en liggende sigd i øst. Stjernebildene er annerledes her. Og stjernene er flere. Natta er stille og vinden er varm. Jeg kjenner den stryker meg langs halsen mens jeg stirrer opp i uendeligheten.

Uendelig blått. Blått hav går over i blå himmel. På alle kanter. Som å være inni en kule. Sola går sakte over himmelen. Havet beveger seg sakte under kjølen vår. Dovne ligger vi på dekk og betrakter bølgene. Det er rart, at man ikke er lei av å se på havet ennå.

Se! Endelig! Vi skimter grønne Tobago i det fjerne. Vi nærmer oss. Jord under føttene, lukt av skog og blomster og venner som venter. Fersk frukt og vin fra flaske.

... kan man ønske mer?

Adventstid

Adventstid er ventetid. Og denne adventstiden her topper vel alle de andre 29 adventstidene jeg har opplevd. Vi starta fra Kapp Verde 1. desember. Og vi ankommer Tobago, forhåpentligvis, 24 desember. Og vi har venta. Vi har venta på vind. Passatvinden. Den trofaste varme vinden som skulle blåse oss over dette verdenshavet. Vi gikk litt sør, den er vel litt sørligere på denne tiden av året? Ingen passatvind. Vi venta og venta. Ingen vind. Ingen andre båter. Ingen mulighet for å kjøre helt over dammen for motor. Vi duppa rundt der. Sola oss på dekk. Bada. Leste en bok per dag. Så en film. Så på horisonten. Venta på vinden. En og annen squal friska opp innimellom. Behagelig tur da, må vite. Vi kikka på loggen, skreiv opp klokka 12 hver dag. 56 nautiske.... 78.... 60... ikke mye å gjøre i døgnet skal vi rekke fram til Tobago til jul! Men lite å gjøre med det.

Får ta seg en formiddagslur i sola, kanskje? Eller finne fram en brus og spille litt backgammon med Rune? Tiden går, en ny luke åpnes i morgen!

Nattevakt

Lukk øya. Knip de hardt igjen til du år små hvite prikker foran øynene. Finn noe å holde deg fast i mens du lar overkroppen bevege seg fra side til side. Gyng gjerne i knærne også. I cirka fire timer. Sånn omtrent er det å ha nattevakt. Totalt innhyllet i mørket, speidende etter andre båter. Et lite lysglimt nå og da kan skimtes nærme horisonten. Men ellers er alt rundt deg svart og tjukt. Innpakka i tjukk, svart filt. Da står man der og glor da, uten annet å se på enn en bitteliten lanterne som en gang ikke virker hele tiden. Ingenmannsland. Langt fra land og folk. Stirrer intenst ut i mørket og prøver å finne noe å se på, men det finnes ingen glipper i skydekket eller noe måneskinn. Hold fast, nå er vi på vei ut i intet. Jeg tror på de som var redd for å falle utenfor jorda. Umulig å se noe som helst.

Andre netter er lyse. Fullmånen som lyser over et hav av sølv. Vi svever stille utover. Ingen lyder, kun bølgeskvlp. Vinden er varm og natten er ung.

Slike netter er alt enkelt.

I skotsk og farvann

Lenge siden jeg har skrevet noe her naa. Det er fordi vi har cruiset rundt i Nord-Skottland med saerdeles liten tilgang paa nett! Pluss et par smaaproblemer ombord, bl.a. at dynamoen slutta aa funke saa vi har ikke hatt stroem og da blir databruk f.eks. litt vanskelig. Saa jeg har skrevet et fint blogginnlegg altsaa - som kommer snart! Men det ligger paa pc'en min i Bangor og jeg sitter naa paa en nettkafe i Belfast og husker ikke alt. Og det er et artig videoklipp i vente ogsaa. Vi har for alvor startet videoproduksjon naa - saa dagene har gaatt mye med til aa laere seg mac og FinalCut. Begynner aa bli venner med de naa og de foerste programmene begynner aa ta form.

Ellers har sommeren endelig begynt aa naerme seg. Her om dagen i Port Ellen paa Islay var det nesten saa vi kunne gaa i sommerklaer uten aa fryse! Dagen etter dro vi ut til Ardbeg (Whisky-destilleri) og der fikk vi andre ting til aa varme oss! Og mens Rune fiksa en vaier (den til roret, for den roeyk nemlig da jeg proevde aa svinge baaten! Kan vel jeg noe for at jeg er saa sterk da? Tvert av hadde den royki.) tok jeg meg en jolletur ut til et skjaer der jeg klatret i land for faa et godt bilde av baaten. Og saa kom vi fram til at det ikke var det verste stedet aa vaere strandet. Rett ved sidenav Ardbeg laa ogsaa Laphroaig og Lagavoulin (ogsaa whisky-destillerier).

Men Rune klarte aa fikse vaieren og jeg dreiv ikke til havs likevel (jeg er jo en dreven roer) saa vi heisa seil og dro til Bangor utenfor Belfast. Da fikk jeg min foerste toern som natteseiler. Foelte meg som Columbus der jeg sto og navigerte etter stjernene, det var jo det eneste jeg saa (nesten, antageligvis hadde ikke Columbus en svaer kartplotter som lyste blaatt og roedt!) Jeg plukket meg ut en ledestjerne og fulgte den saa godt jeg kunne. Man faar ganske god tid til aa tenke naar man staar slik til rors om natta. Saa da det seila forbi et svaert curiseskip begynte det aa poppe opp ideer i hodet mitt. Tenk om noen hadde hoppet av! Eller kanskje falt av. Og saa kom de plutselig krabbende opp paa baaten mens jeg sto til rors som sjoemonstre! Og saa kom jeg paa Den Flyvende Hollender. Tenk om den dukka opp med mannskap som har gaatt halvveis i opploesning paa grunn av alle aarene til havs! Syns jeg hoerte rare suselyder overalt. Og plutselig blaaste det opp! Baaten gikk fortere og det ble lettere aa styre! Naa er de her tenkte jeg! Det er de som styrer baaten! Naa skal de ta meg! Men saa kom det ingen sjoemonstre da. Og saa dukka Eva opp og det blei hennes tur og det begynte aa lysne litt og ingen hollendere, verken flyvende eller flytende, i sikte. Saa da la jeg meg og vaakna i Bangor, som jeg egentlig syntes hoertes ut som en pirat-havn, men som var veldig velorganisert med velstelte seilere.

Var det noen som savnet en tv? Man har da livlig nok fantasi til aa underholde seg selv!