Scoplaminrus!

Må ha. Bare må ha. Nei, jeg må faktisk ha. Meremeremeremere. Få det hit! Et tygg og du er hekta. Et skudd. Klarer meg ikke uten. Jeg blir svimmel. Deppa. Muggen. Kroppen skriker etter sin nye venn: Scoplamin! Scoplamin som gjør helvete til himmel. Scoplamin som snur en depresjon til en nærmest euforisk rus. Svart blir hvitt. Mørke blir lys. Megabølgene som skremte vettet av meg for noen måneder siden blir til små krusninger på et tjern en stille sommmernatt. Jeg er superwoman. Jeg takler alt. Jeg flyr over bølgene – og nyter det.

Jeg har vondt for å sitte stille. Lopper i blodet og maur i baken. Scoplamin og jeg skal på tur igjen snart.

(Tilleggsinfo: Scoplamin er sjøsjukeplaster. Jeg har jo tidligere i bloggen min prøvd å forklare hvordan sjøsjuka er. Den er pyton. Deppa og sur, uten matlyst og livslyst. Hæ? Er båten på vei til å synke? Jeg gir blanke f.... samma for meg. Men denne turen fra Madeira til Lisboa var helt fri for sjøsjukeplager! Er det sånn det kan være? Ja, men dét er jo ikke så ille. Nesten rent hyggelig der ute. Og nå er vi i palmeland med 23 grader i vannet. Dette går bare en vei!)