Ganske så fargerik?

En gang var det en som kalte meg for fargerik. Jeg tror egentlig det var ganske ironisk ment, for når jeg ser meg i speilet, ser jeg bare en fiskebolle-bleikfisk. Sånn til vanlig.

Båtliv er ganske fargerikt. Seilbåtliv spesielt. Iallefall for min del. Når jeg en sjelden gang tar en kikk i speilet så kan jeg være enig i at - jo, ganske så fargerik, muligens. Jeg ser litt ut som en - veldig pynta pepperkakemann med altfor stort hode?

Ansiktet er som en tomat. Ble et hardt møte med sola etter en lang og mørk vinter i nord. Vinden har løsnet en del hår fra hårstrikken, så en glorie av ganske lyst hår blafrer rundt tomaten som løvetannfrøbærere. Flott. Balansert på en kritthvit marsmallows. Videre under marsmallowsen er det et lækkert, harlekininspirert mønster i hvitt, gult, blått, grønt og grått. Her har ikke solen fått slippe til. Dette er båtens herjinger. Båtens verk, med alle sine skarpe kanter og mystiske hindringer og ulogiske plasseringer av stæsj.

-Åååh! Stupid boat! Jeg gremmes. Jeg lider! Christian forsøker å forsvare båten, - it's not the boats fault, you know. Haha. Liksom. Dustebåt.

Fargerik - ihvertfall akkurat nå!

(klikk på bildet for større versjon)

Sæggeseil

Cecilie snusa i lufta. Hm, kanskje det går an? Kanskje det faktisk går an! Vi prøver! Fylte av iver og glede rulla vi ut forseilet, og hui og hei som det gikk! Vi var jo oppe i seks knop! Vi glisa i lykkerus, endelig litt seiling! Vi har jo ikke hatt skikkelig vind siden.... Skottland faktisk. Det føltes fantastisk. Cecilie stramma og stramma sånn at begge lusene sto rett ut, til slutt hadde vi et perfekt trimma seil. Nydelig. Aldeles nydelig.

Men så skjer det noe. Man kjenner lusa på døra, sies det, og disse lusene våre de blafra som gærne - på helt feil sted! Vi må slå, fastslår en konsentrert Cecilie. Så vi trekker i noen tau her og der og vips så er seilet på den andre siden av båten. Vi veiver og sveiver og prøver å få lusene til å stå sånn som de skal. Vi flytter på dingser og vurderer på nytt. Hm, sier Cecilie. Det ser dårlig ut. Jeg kikker på seilet, jeg også. Jeg er ikke like dreven som Cecilie, men - når seilet ser ut som ei sæggebukse - da skjønner sjøl en Totning at her er det no gæli som itte ær som dæ skar!

Slukøret ruller vi inn seilet igjen. Vi har vært ombord i søtten dager. Vi har seila i tre.

Det er forskjell på folk!

Jeg sitter i cockpit. De andre sitter på kontoret. Jeg ser på fjella. De ser på datamaskina. Jeg følger med på kursen. De følger med på veven. Jeg passer på hastigheten. De sjekker nedlastningshastigheten. Sola varmer meg. Datamaskinenes batterier koker.

Hvem de er? Det er langturseilerene som har fått internettilgang!

Det er så innmari fint å seile, altså!

Jeg fryser! Jeg kjeder meg. Jeg sitter her alene og glor på de samme fjella hele tida. De flytter ikke på seg. Jeg flytter ikke på meg. Det er ingen vind. Motoren bråker. Jeg fryser. Pulverkaffe funker ikke. Rødvin funker ikke. Jeg fryser. Jeg er trøtt. Jeg vil ned i soveposen min. De dumme, dumme, fjella. Og det er liksom midnattsol så det skal liksom være så innmari idyllisk! Lofoten, vindstille, midnattsol som speiler seg i vannet. Iskaldt! Blæh.

Men å se det fra sofakroken i en varm stue i stedenfor, nei takk!

Toalettsituasjonen

Det er jo innlysende at skal man bo på en båt, så bør man helst ikke ha klaustrofobi. Rommene inni en båt er ikke spesielt store - og når man ikke kan se ut og ha kontroll på hva som skjer der, ja da kan det bli litt pes å være klaustrofobisk. Jeg er ikke klaustrofobisk. Heldigvis.

En ting er nå lugarene og salongen, en annen ting er toalettet. Et slags lite kott. En underjordisk celle. Et hull der veggene lener seg innover. Når det ikke står stille en gang, kan det være et ganske guffent sted. Etter å ha sjangla meg gjennom salongen, tar jeg en slags piruett over dørstokken og inn på badet, der jeg slenges i veggen. Mens jeg står lent inn mot veggen får jeg lirka av meg flere lag med klær, og stabba meg det ene skrittet bort til toalettet. Heldigvis er det et håndtak der inne. Jeg tviholder i det med vensterhånda mens jeg spinner rundt og får slengt meg ned. Med høyrearmen strekt ut støtter meg mot skapet for å ikke skli av dosetet. Jeg spenner musklene i beina for å holde på balansen. Åkei, klar! Med alle musklene i helspenn skal jeg gjøre mitt fornødne, slappe av i de riktige musklene, og bruke noen andre. Samtidig som holder jeg balansen og er forberedt på uforutsette bevegelser og angrep utenifra! Og helst skal det skje litt sabla fort, før jeg spyr!

Et kunstykke uten sidestykke. Like greit at rommet ikke er større.

Midnattsol og nasjonalromantikk

Havet er fortsatt speilblankt. Sola er på vei ned. Det er ikke riktig midnattsol, men det er midnatt - og det er sol. Gyldne farger duver rundt i havoverflata, gule og blå, mørke flater som skjuler store dyp. Noen måker slapper av i de svake dønningene. Og jeg sitter på dekk og stråler av lykke. At noe kan være så vakkert! At det å se solas siste stråler for i dag, og alle farger som finnes i de, kan gjøre meg rent rørt og fylle meg med sildring og bobling av gode følelser inni meg.

Jeg vil ikke at dette øyeblikket skal ta slutt. Jeg vil bare sitte her i dagens siste solstråler og la meg overstrømme av fargene og lyset. Og på den andre siden av båten - en regnbue. La meg få bli her.

Nådeløse Nordsjøen

Jeg har friskt i minnet sist jeg seila fra Norge til Skottland. Riktignok er det tre år siden, men en slik tur glemmer man ikke! Og helt frivillig hopper jeg på igjen. Men denne gangen er jeg bedre forberdt! Jeg har sjøsjukeplasterne klare, jeg har Tuc (salt kjeks), epler og cola. Klar for dyst! Nå kan bølgene bare komme og ta meg om de vil, de har ikke nubbesjans!

Noe har skjedd. Noe er ikke sånn som det en gang var. Opportune raser av gårde i vill fart - på rett kurs! Vi kjører slalåm mellom oljeriggene. Noen ligner på gigantiske, lysende insekter, andre på kreative lego-skulpturer - og der! Der helt i horisonten, det MÅ da være The Black Pearl? Havet behandler oss bra, og Victor Vindror II leder oss trygt over bølgene - og ja, det ser faktisk ut om om vi rekker festen på Bud på lørdag! I ren lykkerus kaster jeg sjøsjukeplasteret og super i meg litt rødvin. Livet er herlig.

Men så skjer det. Etter en blund stikker jeg hodet opp av luka og - det er speilblankt ute. Knapt en krusning på havoverflata. Hva skjedde? Hvor ble det av den fantastiske vinden og de flotte bølgene som kasta oss videre.

Skal jeg virkelig ikke spy? Skal jeg ikke bli svimmel og sur? Skal jeg ikke henge over rekka og banne for at jeg valgte å hoppe på i Inverness og ikke Bud?

Føler meg litt snytt. Hvor ble det av den nådeløse Nordsjøen?

Nordsjøen, 17.6.2011

Pulverkaffekjøret

Da var jeg på pulverkaffekjøret igjen. Jeg har ikke drukket pulverkaffe siden jeg mønstra av. Da hadde jeg fått min dose pulverkaffe for en stund. Det smakte ekkelt. Det smakte såpevann. Det så ut som gjørme. Usj. Gi meg heller en kopp te!

Første morgen ombord. En svampete brødskive med litt svett ost. Lunkent vann fra flaske. Og en kopp pulverkaffe. Den smakte himmelsk. Den smakte helt perfekt. Det var akkurat sånn det skulle være. Gi meg en kopp pulverkaffe om morran på en seilbåt!

Lykke!

Plutselig var jeg ombord i en seilbåt. Det var ikke Runes seilbåt, men Rune var der. Rune og Eva og Cecilie og andre. Gjensynsgleden var så stor. Jeg satt på dekk og så utover marinaen, jeg kjente lukta i nesa, jeg var så lykkelig. Jeg kunne grått.

Lykke. Jeg kjente det helt innerst inne. Hvor har jeg vært? Hvorfor dro jeg? Det er jo her jeg skulle vært. Det er jo her lykken er.

Absurd!

For omtrent tre år siden seila jeg ut Altafjorden. Lite ante jeg om hva jeg hadde i vente. På brygga sto noen å vinka. Ut i tåkeheimen forsvant Rune, Eva og jeg. Det var null vind. Det var kaldt. Det var absurd. Jeg var på vei. Hvor? Hvordan? Ante ikke. Men det føltes bra.

Et år seinere sto jeg på Gardermoen. Jeg var alene. Der sto mor. Hu grein. Jeg var forvirra. Hva skjedde? Norge? Jeg brukte ti måneder til Panama, to døgn tilbake til Norge. Jeg følte meg snytt. Jeg hadde gått glipp av noe. Noe viktig.

Kjipt. Det var dødskjipt! Ikke det at jeg ikke var glad for å se mor igjen, for all del, jeg er stort sett alltid glad for å se mor! Som Dalai Lama trengte jeg også noen dager før sjelen fant meg igjen. Hverdagslivet slo mot meg. Økonomisk asyl hos mine foreldre. Arbeidsledig. Ingen anelse om hva jeg skulle ta meg til. Imens fortsatte Eva og Rune det eneste jeg hadde lyst til da - seile videre. Det enkle livet på havet.

I morra reiser jeg. Først til Oslo, så til Skottland. Søndag kveld mønstrer jeg på Opportune igjen! Det er uvirkelig. Absurd. Riktignok ikke like absurt som den sommerkvelden for tre år siden, nå vet jeg tross alt hva jeg går til. Men dog. Jeg hadde trodd jeg skulle hoppe på mye lenger nord. Kun få en liten smakebit. Og nå får jeg være med over Nordsjøen! Det er nesten så jeg gleder meg til å fryse og spy. Nesten.

Jeg hadde tenkt. Jeg må ihvertfall være med inn Altafjorden. Om jeg så må hoppe på på Isnestoften! Jeg må være med på slutten! Jeg måtte få avslutta turen min.

Tårer i øya. Maur i beina. Lopper i blodet. Jeg klarer nesten ikke vente. Ringen skal sluttes. Det kommer til å bli perfekt.

Opportune på vei ut Altafjorden for tre år siden