Viser innlegg med etiketten Seilliv. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Seilliv. Vis alle innlegg

torsdag 30. juni 2011

Ganske så fargerik?

En gang var det en som kalte meg for fargerik. Jeg tror egentlig det var ganske ironisk ment, for når jeg ser meg i speilet, ser jeg bare en fiskebolle-bleikfisk. Sånn til vanlig.

Båtliv er ganske fargerikt. Seilbåtliv spesielt. Iallefall for min del. Når jeg en sjelden gang tar en kikk i speilet så kan jeg være enig i at - jo, ganske så fargerik, muligens. Jeg ser litt ut som en - veldig pynta pepperkakemann med altfor stort hode?

Ansiktet er som en tomat. Ble et hardt møte med sola etter en lang og mørk vinter i nord. Vinden har løsnet en del hår fra hårstrikken, så en glorie av ganske lyst hår blafrer rundt tomaten som løvetannfrøbærere. Flott. Balansert på en kritthvit marsmallows. Videre under marsmallowsen er det et lækkert, harlekininspirert mønster i hvitt, gult, blått, grønt og grått. Her har ikke solen fått slippe til. Dette er båtens herjinger. Båtens verk, med alle sine skarpe kanter og mystiske hindringer og ulogiske plasseringer av stæsj.

-Åååh! Stupid boat! Jeg gremmes. Jeg lider! Christian forsøker å forsvare båten, - it's not the boats fault, you know. Haha. Liksom. Dustebåt.

Fargerik - ihvertfall akkurat nå!


(klikk på bildet for større versjon)

Sæggeseil

Cecilie snusa i lufta. Hm, kanskje det går an? Kanskje det faktisk går an! Vi prøver! Fylte av iver og glede rulla vi ut forseilet, og hui og hei som det gikk! Vi var jo oppe i seks knop! Vi glisa i lykkerus, endelig litt seiling! Vi har jo ikke hatt skikkelig vind siden.... Skottland faktisk. Det føltes fantastisk. Cecilie stramma og stramma sånn at begge lusene sto rett ut, til slutt hadde vi et perfekt trimma seil. Nydelig. Aldeles nydelig.

Men så skjer det noe. Man kjenner lusa på døra, sies det, og disse lusene våre de blafra som gærne - på helt feil sted! Vi må slå, fastslår en konsentrert Cecilie. Så vi trekker i noen tau her og der og vips så er seilet på den andre siden av båten. Vi veiver og sveiver og prøver å få lusene til å stå sånn som de skal. Vi flytter på dingser og vurderer på nytt. Hm, sier Cecilie. Det ser dårlig ut. Jeg kikker på seilet, jeg også. Jeg er ikke like dreven som Cecilie, men - når seilet ser ut som ei sæggebukse - da skjønner sjøl en Totning at her er det no gæli som itte ær som dæ skar!

Slukøret ruller vi inn seilet igjen. Vi har vært ombord i søtten dager. Vi har seila i tre.


mandag 27. juni 2011

Det er forskjell på folk!

Jeg sitter i cockpit. De andre sitter på kontoret. Jeg ser på fjella. De ser på datamaskina. Jeg følger med på kursen. De følger med på veven. Jeg passer på hastigheten. De sjekker nedlastningshastigheten. Sola varmer meg. Datamaskinenes batterier koker.

Hvem de er? Det er langturseilerene som har fått internettilgang!

søndag 26. juni 2011

Det er så innmari fint å seile, altså!


Jeg fryser! Jeg kjeder meg. Jeg sitter her alene og glor på de samme fjella hele tida. De flytter ikke på seg. Jeg flytter ikke på meg. Det er ingen vind. Motoren bråker. Jeg fryser. Pulverkaffe funker ikke. Rødvin funker ikke. Jeg fryser. Jeg er trøtt. Jeg vil ned i soveposen min. De dumme, dumme, fjella. Og det er liksom midnattsol så det skal liksom være så innmari idyllisk! Lofoten, vindstille, midnattsol som speiler seg i vannet. Iskaldt! Blæh.

Men å se det fra sofakroken i en varm stue i stedenfor, nei takk!


onsdag 22. juni 2011

Toalettsituasjonen

Det er jo innlysende at skal man bo på en båt, så bør man helst ikke ha klaustrofobi. Rommene inni en båt er ikke spesielt store - og når man ikke kan se ut og ha kontroll på hva som skjer der, ja da kan det bli litt pes å være klaustrofobisk. Jeg er ikke klaustrofobisk. Heldigvis.


En ting er nå lugarene og salongen, en annen ting er toalettet. Et slags lite kott. En underjordisk celle. Et hull der veggene lener seg innover. Når det ikke står stille en gang, kan det være et ganske guffent sted. Etter å ha sjangla meg gjennom salongen, tar jeg en slags piruett over dørstokken og inn på badet, der jeg slenges i veggen. Mens jeg står lent inn mot veggen får jeg lirka av meg flere lag med klær, og stabba meg det ene skrittet bort til toalettet. Heldigvis er det et håndtak der inne. Jeg tviholder i det med vensterhånda mens jeg spinner rundt og får slengt meg ned. Med høyrearmen strekt ut støtter meg mot skapet for å ikke skli av dosetet. Jeg spenner musklene i beina for å holde på balansen. Åkei, klar! Med alle musklene i helspenn skal jeg gjøre mitt fornødne, slappe av i de riktige musklene, og bruke noen andre. Samtidig som holder jeg balansen og er forberedt på uforutsette bevegelser og angrep utenifra! Og helst skal det skje litt sabla fort, før jeg spyr!


Et kunstykke uten sidestykke. Like greit at rommet ikke er større.

lørdag 4. april 2009

Guros blå eventyr er over

Etter to dager i den andre blå evigheten landet jeg i snølandskapet rundt Gardermoen. Nå sitter jeg på kjøkkenet til mor og far og skuer utover grantrær og hvit snø. Jeg har funnet fram ullundertøyet igjen og har gjort meg klar til hyttetur med far og farmor og tanta mi. En vanlig hytte, ikke en sånn avansert seilbåthytte, en helt vanlig tømmerhytte uti skauen.

Fra havet og tropene til en seinvinter og gryende vår på Totenåsen. Så kan jeg sitte i solveggen og få litt farge, sa mor!

Hjemme igjen nå. Nytt liv. Blir nok bra. Hyttetur med familien. Pappa venter. Må løpe.

Snipp snapp snute.... kommer tilbake med mer!

tirsdag 31. mars 2009

Jeg, en seiler

Jeg har seila på Lopphavet. Norskehavet. Atlanterhavet. Det Karibiske hav. Stillehavet. Jeg har seila nesten 10 000 nautiske mil i storm og stilla. Jeg har spydd. Jeg har grått. Jeg har ledd. Jeg har frydet meg. Jeg har hekta meg fast i veggen for å ikke rulle ut av senga. Jeg har spist mat jeg egentlig ikke har hatt lyst på, men den lå så mye lettere til i kjøleboksen da det rullet. Jeg har ventet på vinden. Jeg har forbannet vinden. Jeg har hektet meg fast med sikkerhetsline og skreket ut min redsel. Jeg har ligget på ryggen i cockpit og studert stjernehimmelen. Jeg har sett morilden glitre langsmed båten. Jeg har sett delfiner som leker seg foran baugen. Jeg har sett store lastebåter som ikke har sett meg. Jeg har stått ved roret i beksvarte netter uten et eneste lyspunkt å få øye på. Jeg har seila i midnattssol. Jeg har seila i tropesol. Jeg har kryssa verdenshav. Jeg har spist fersk fisk og corned beef. Jeg har besteget fjell. Jeg har seila opp elver. Jeg har blitt vekket av brølende vind. Jeg har blitt vekket av brølende mennesker. Jeg har blitt vekket av brøleaper. Jeg har sovet på dekk under et tre. Jeg har ikke vaska meg ikke like ofte som før. Jeg har vrengt klærne om de er for flekkete på utsiden. Jeg har landlovsklær. Jeg har luktet nye lukter. Jeg har smakt nye smaker. Jeg har møtt fantastiske mennesker. Jeg har hatt hjemlengsel. Jeg har ankret opp i øde bukter. Jeg har ankret opp i skitne byer. Jeg har vært i helvete. Jeg har vært i himmelen. Jeg har seila fra Alta til Stillehavet.

Men havet. Det er ganske mystisk fortsatt.

søndag 15. mars 2009

Jeg blir gæærn!

Klakk-klakk, kloing-doing,dong-klong, donk. Jeg blir gal! Det klirrer og dunker og jeg skal sove! Hvem i hule heiteste er det som ikke har satt ting ordentlig fra seg i oppvaskkummen? Jeg krabber ut av køya mi og står naken og rasende i byssa, vill i blikket. Det er ingen oppvask. Jeg vaska jo opp før vi tok opp ankret. Hvor kommer den lyden fra da? Jeg lytter ved skapdørene. Rune stikker hodet ned og lurer på hva jeg driver med, men jeg har ikke tid til å svare han. Han ser vel i helvete hva det er jeg driver med! Det klirrer fra koppeskapet, jeg åpner det og stabler om så godt jeg kan. Sånn, det var bedre. Men det kloninker og doinger fortsatt? Hva da? Hvor da? Kasserolleksapet! Jeg huker meg ned og roter rundt, prøver å sette kjeler og fat i press. Sånn. Bedre nå. Jeg krabber opp i køya mi igjen. Rigger meg til bak le-duken min. Sånn, hodet støttet opp, kroppen relativt stabilt pressa inn mellom le-duken og veggen. Ok. Sove nå. Lukker øynene. Dunk. Dunk. Dunk. Hva i alle......????? Grr, en skapdør som ikke er igjen! Jeg kaster meg ut av køya og slår løs på alle skapdører. Alle var igjen. Jeg lytter. Dunk. Dunk. Jeg MÅ finne den lyden! Jeg blir gaaaal! Herreligheten, hvilken idiot er det som har hengt stormlykta der? Rett ovenfor hodet mitt, bare en tynn vegg imellom. Javel, men nå er kilden funnet. Jeg stapper lykta langt inni et skap og rigger meg til igjen innmed veggen. Gjesper fornøyd. Kadonk, kadonk, kadonk.. Det er ikke mulig??? Hele køya mi rister! Ånei, den papirlappen jeg hadde stukket inn mellom kroken på døra og veggen har falt ned. Og jeg har ingen ny lapp her. Jeg prøver å stikke en flik av soveposen min ned dit. Kadonk... kadonk... En genser innen rekkevidde. En hånd. Det går ikke. Enten må jeg frigjøre meg fra leduken min enda en gang, eller så må jeg bare fortrenge lyden.

Jeg prøver det siste. Jeg prøver å stenge hele bøtteballeten ut av hodet mitt. For i byssa synger selvfølelig koppene igjen. Kasserollene dunker takten. Ei skapdør har begynt å slå. Glassene tar en liten sola og døra inn til lugaren min applauderer lykkelig. Seilelykke.

lørdag 14. mars 2009

onsdag 18. februar 2009

Seiling

Å være på langtur handler ikke bare om å seile. Det er så mye mer. Det er stedene man ser. Det er folka man møter. Og av og til kommer man til marinaer der det er en del folk som har blitt. ”Vi har bare vært her to måneder” kan noen si. Mange har vært her et år. Eller flere. ”Ja, vi skal gjennom kanalen.” Neste år. Kanskje.

Det er så mange flotte folk. Det er så mange skruer. Det er så mange skjebner. Det er så mange historier. Kanskje kom man ikke lenger enn Club Nautico i kveld heller, men jeg hørte så mange nye fortellinger. Møtte så mange folk. Fra alle kanter av verden; Australia, USA, England, Frankrike, Danmark, Sverige (og det var bare i kveld!). De som har seila i åtte år og som fortsatt er ute på ubestemt tid. Det unge paret som skal være her i Cartagena til hun har født ”og blitt vant til det”, som hun sa selv, og så seile videre. Svensken som ikke har vært hjemme på 17 år. Den danske båten som reiser rundt med trøblete ungdom. Totningen som tilfeldigvis havna på en seilbåt og seila til Amerika.

Vi er vår egen lille verden av langseilere. Det er en broket forsamling. Nå er vi litt utafor turistløypa og fant en marina med mange fastboende og langtidsoppankrede. Alle er på fornavn med havnekapteinen. På det borteste bordet på kafeen sitter de som jobber her. På et vis. En som kan fikse datamaskina di. En som kan sy det du ønsker å sy. En som kan generelt kan fikse båtgreier. Dama som selger frukt. Agenten som hjelper deg å sjekke inn i landet. Det er en egen verden. Gratis kaffe og frokost til 1 dollar. Damen som selger ferske bagels hver morgen, bakt ombord i båten.

Det går i mange språk. Godt gestikulert for å understreke poenger om man snakker utenlandsk. Som stort sett alle som jobber her gjør. Eller kanskje det er vi som snakker utenlandsk. Men man vet hvem som snakker de to aktuelle språkene, så man kan alltids rope på noen. Få fiksa noe.

Mañana, mañana. Ting tar tid. Men hvem bryr seg? Langseilere tar ikke tiden.

fredag 13. februar 2009

Jeg klør så på rompa!

Og armene! Og leggene! Dere der hjemme klager over kuldegrader, dere, men vi langseilere har også problemer i livene våre. Mygg. Og de er aller mest glad i meg! Om natta så har de fest på kroppen min, for Rune og Eva våkner om morran uten et eneste lite stikk. Nei, her i Cartagena finnes det ikke mygg påsto en svenske som har bodd her i åresvis. Vel, de fant nå meg hvertfall.

Jeg prøver så intenst å ikke klø. Jeg prøver å konsentrere meg om å skrive et lesverdig blogginnlegg. Tenke på andre ting.

Det går ikke! Jeg klarer ikke skrive noe som helst. Jeg må bare klø. Dersom noen lurte på hva jeg dreiv med her nede. Så det så. Når myggen har roa seg skal jeg komme tilbake med noe mer interessant.Kanskje et videoklipp?

(er klar over at mygg ikke er så voldsomt eksotisk altså, men det finnes hverdager for alle!)

torsdag 5. februar 2009

Sjøfolk

Det finnes flere typer folk som ferdes på havene. Det finnes seilere som oss, vi er stort sett alle i samme båt og av samme slag. Eventyrlystne med begrenset økonomi og med en stor posjon tålmodighet. Vi finnes i de fleste farger og fasonger, selv om det ikke er så vanskelig å plukke ut hvem som er langseilere når man har vært ute en stund. Når vi møtes midt på Atlanterhavet for eksempel så hilser vi på hverandre. Seilefolket er av det sosiale slaget. Om det kan kalles sosialt å stenge verden ute i over tre uker. Men vi tar det igjen på land! Hilser i øst og i vest og snakker alle verdens språk. Alle med hver sin historie om hvordan det har seg at de er på tur. Det er en broket forsamling med all verdens bakgrunner, men vi går overraskende godt overens. Har ikke møtt noen seilere jeg ikke har likt, jeg! Så ligger vi der på dekket vårt og skotter - oppover!

Der finnes det den andre typen. Cruisebåttypen. Her på Bonaire kommer det daglig sigende inn store bygårder som rommer en hel liten verden. Gå til sengs i en by og våkn opp i en annen! De kommer inn her på morrakvisten og drar litt utpå ettermiddagen. Disse er det også lette å plukke ut. Man kan med få unntak si at de har alle passert 50. Begge kjønn er glad i rosa. Mennene har store ponduser, damene har en del hengeskinn og gangen er krokete. I tillegg er de ganske bleike. Så går de gåsegang fram og tilbake på strandpromenaden her mens de speider utover havet.

Det finnes en tredje type også, men de er få og eksklusive. Superyachtene. De som nærmer seg 100 fot og som eies av kun én person. De har eget crew knu for å pusse på båten sin og flytte den dit de ønsker å være. De får ikke lov til å si hvem som eier båten en gang. Vi hørte en historie om en slik båt. Han som eide den hadde alt som kunne tenkes ombord, til og med en liten kinosal. Så fikk han det for seg at han ville se film på stranda! Så da måtte de kjøre fra strand til strand og hver kveld måtte de frakt inn et stort lerret, høytalere, sofa, bord og annet som måtte ønskes. Hvem han var? Nei, det fikk vi ikke vite.

Så sitter vi her på seilbåtene våres da og speider over til de andre typene på motorbåtsiden. De har mer penger, større komfort og lettere tilgang til det meste. Vi sliter oss gjennom uvær og vindstille, mens de ganske behagelig forflytter seg raskere og enklere. Om jeg ville vært på den andre siden? Om jeg ville gå glipp av soloppganger alene midt på havet hvor den eneste lyden er suset i seilene? Om jeg ville gå glipp av å kjempe mot naturkreftene og bekjemte monsterbølger? Om jeg ville gå glipp av roen og late timer på dekk?

Neitakk, det kan ikke måles mot noe!

fredag 30. januar 2009

Diesel-ekspedisjonen

I Venezuela er dieselen fryktelig billig. Latterlig billig egentlig. Fint sted å toppe tankene. Men den er ikke alltid like tilgjengelig! På Isla Margarita lå vi for anker uten for Porlamar, der var det en dieselbåt som kom ut til de som bestilte han og fylte tankene der. Vi hadde avtale med han klokka åtte en morgen. Og mannen var der han. I baren på land med en pils. Åja, skulle vi ha diesel ja, men da måtte han jo dra og fylle tanken sin så sånn i fire-tiden kunne han komme innom. Det passet oss litt dårlig da, for vi skulle jo seile videre til Los Roches, en annen øygruppe. Siden vi helst ville komme inn når det fortsatt var lyst på grunn av bunnforholdene der så kunne vi ikke vente til utpå ettermiddagen og heiste ankeret vårt og dro vår kos.

På Los Roches var det ikke noe særlig diesel å få tak i. Det var egentlig ikke så veldig mye å få tak i i det hele tatt da, men det var fint der. Lange hvite strender, koraller og artige fisker. Vi fikk en rar en med store øyne og liten hale, ikke godt å si hvordan det kunne ha seg at den kunne svømme noe særlig bra – men den duppa nå rundt der og smakte godt!

Da vi ankom fastlandet var dieseltanken vår skrapa. Vi gikk inn i et stort deltaområde hvor det i følge kartet vårt skulle ligge en bensinstasjon et stykke inn. Vi putra inn i smale kanaler hvor mangrove-skogen vokste tett rundt oss. Vi fant fram i labyrinten til bensinbrygga og baska oss inn. Dypdemålenren vår peip kontinuerlig og varslet om at det var for grunt. Vel inntil brygga viste det seg at de hadde ikke diesel, bare bensin! Men vi kunne dra litt lenger inn i labyrinten, der lå det en liten by med en bensinstasjon. Første kanal til venstre, tredje til høyre og rundt en sving. Vi gikk for sakte fart, det var grunt og dybdemåleren klaget med jevne mellomrom. Heldigvis var de lokale vennlige der de børna rundt i sine små båter og avledet oss de gangene vi var på vei på grunn. Det gikk greit. En stund. Da vi endelig så havna langt inni mangroven så slappet skipperen litt for mye av. Høvdingen Knut sto oppå kassa bak og speidet etter grunner. Plutselig så sa han – nå tror jeg vi står stille. Og joggu gikk det verken framover eller bakover. Heldigvis klarte vi å rikke oss av grunna og tok en liten æresrunde før det kom noen hyggelige lokale og losa oss helt inn til brygga, mellom mer eller mindre slitne fiskebåter. De babla i vei på spansk og vi nikka og smilte og prøvde å plukke opp et ord innimellom. Bensinstasjonen viste det seg lå langt unna den brygga. Men de hyggelige lokale tok med Rune og Knut og kannene våre og kjørte de til stasjonen. Lykkelige kommer de tilbake en stund seinere, 1 bolivar (ca 3,50 kr) pr liter, så da fikk det heller være at det var litt kronglete å få tak i den.

Da kommer det en svær fiskebåt og skal presse seg inn foran oss. Alle mannfolka på kaia løper rundt og roper til hverandre. Vi måtte flytte båten lenger bak. Det var jo ikke noe problem. Men det var fortsatt knapt med plass. Fiskebåten kløner, frem og tilbake. Er farlig nær forstaget vårt og alle skriker og hoier. Vi skriker og veiver med armene, og de lokale ler av oss. Jajaja, slapp av! Tror jeg de sa, noe sånn hvertfall. Fram og tilbake. Fem menn i hvert tau trekker og skriker for å få båten inn foran oss. Småkjefter på hverandre og gliser. Til slutt glir skuta på plass mellom oss, med kun nødvendig klaring. Og vi kunne slappe av igjen.

Vi fikk vår billige diesel. Noen fiksa propellen til påhengsmotoren som hadde hatt en litt hard sammenstøyt med en stein. Sola stekte og vi tok en kald pils på kaia med våre nye venner. Som den første norske seilbåten i Tucacas.

tirsdag 27. januar 2009

Hermetikk-tips

Kjekt å vite om hermetikk før man skal på hermetikk-kjøret.

Husk å ta med mye hvitløk til å døyve den verste hermetikk-smaken, tro meg - du går lei av den fort og alt smaker nesten det samme.

På protein-området er det mange feller å gå i. En av de kjente klassikerene “Corned Beef” er en av disse. Jeg skal innrømme at jeg allerede før jeg hadde smakt på den var skeptisk. Og det med grunn fikk jeg bekreftet! Den har en sånn artig liten snurrepinne så man trenger ikke boksåpner for å åpne den, det teller til fordel for Corned Beef’en, for i mye sjø kan til og med en boksåpner skape store utfordringer. Så begynner man møysommelig å snurre rundt da - og odøren sprer seg ut i rommet. Hei? Var det noen som åpna en boks kattemat her eller? (Kunne ikke helt huske at vi hadde en skipskatt, men den skulle visst fores okke som.) Men i det jeg vrir bunnen av boksen ut så kjenner jeg hvor lukta kom fra ja, og som en slags gele-aktig, sammenpressa kjøttdeig med tydelige fettpartier velter den ut av boksen sin og faller sakte ned mot gryta som en seig og klissete deig og minner svært lite om den kua den en gang har vært. Stakkars den kua, snakk om meningsløst liv. “-Hva skal du bli når du blir stor da?” “-Jeg skal bli Corned Beef.” Uff. Stakkars kua. Nuvel, videre. Oppi gryta oppløser den seg til små korn som klistrer seg på det andre du måtte finne på å putte oppi samme gryte, så når du kommer så langt at du skal spise maten - så er det som å spise noe som det har festa seg grus på - med en anelse kjøttsmak.

En annen protein-felle å gå i er spanske “Albondigas”, kjøttboller. Utenpå ser de riktig så fristende ut, i salsa også til og med. Den salsaen der riktignok, den minner mye om gulgrønt slim når du heller boksen over i panna. Kjøttbollene er bleke og myke med en tam og litt emmen smak. Det er absolutt ikke nødvendig med tenner for å spise disse kjøttbollene. Om du skal på langtur og satser på en del Albondigas er det en ting som er viktig å ha med seg: Tyttebærsyltetøy. Kok poteter, varm en boks hermetiske brekkbønner i litt smør, hell salsaen av kjøttbollene (den er det absolutt ingen grunn til å spare på!) og ta på godt med tyttebærsyltetøy. Da blir det nesten etanes. Konsistensen er det lite å få gjort noe med, dessverre.

Det man må satse på for å få i seg anbefalt mengde proteiner er skinke; både svin og kalkun. Vi kjenner jo alle til den klassiske piknik-skinken hjemmefra - det er absolutt mulig å få tak i samme kvalitet borte også. Perfekt til salater, pastasauser, pålegg og annet du måtte ønske å tilsette proteiner. En absolutt testvinner på protein-siden. Når man beveger seg over i grønnsaksverden så er man ute og spiller rulett. Her er det lett å ta feil - og de finnes mange variasjoner innenfor samme art at det beste er å finne et merke man stoler på og holde seg til det. Noen klassikere duger overalt, som mais for eksempel. Vi har heller ikke vært borti dårlige brekkbønner. Erter som kommer i boks alene er også ganske bankers. Erter-og-gulrøtter derimot, det er jo noe helt annet (les forrige innlegg). Hermetisk paprika ser veldig flott ut, faktisk rødere enn de ferske! Muligens en grunn til å bli bekymret? Her har gelekonsistensen virkelig slått til, men om man liker gelé så er hermetisk paprika slettes meg ikke det verste vi har vært borti. Men den virkelige slageren herombord på grønnsaksmarkedet har vært bønner. Bønner i tomatsaus for å spesifisere. Duger ypperlig til en god trailerfrokost eller som tilbehør til et annet måltid. Her har vi også funnet noen kryssprodukter som duger, for eksempel Chili con carne, den funker stort sett greit. En anelse ferdigtygd, men det er jo greit så blir det litt mindre slitasje på tanngarden!

Ellers går jo aldri en god fruktcoctail av moten. Og med hermetisk sprutkrem så har du verdens beste dessert!

Jeg tror nok antageligvis at når jeg kommer hjem fra denne turen kommer jeg nok til å fortsette å leve på hermetikk. Helt sikkert altså!

Hermetikkens gleder

At vi er ferdige med Atlanterhavskryssingen betyr ikke at vi er ferdige med hermetikk-livet vårt. Nå som vi driver og farter mellom småøyene på Venezuela-kysten er ikke tilgangen på ferskvarer den beste. Og butikkenes åpningstider er ikke alltid like lette å treffe på. Som i dag. Riktignok er det lørdag da, men det burde jo ikke forandre så mye. Vi har til tider ikke klart å komme oss ut i verden før siesta-tid, så i dag passa vi oss for å drøye for lenge før vi kom oss på land! Vi sendte Rune og Eva på ekspedisjon inn med jolla for å handle litt diverse, sånn i ni-tiden. Tenkte vi var ganske sikre da, men den gang ei. De to små butikkene var oppe fra 8 til 9 og den større åpna ikke før 12. I går var den stengt etter 12.

Vi sulter ikke i hjel likavæl altså. Vi har jo fortsatt et godt hermetisk lager. Det viktigste når du skal leve på hermetisk kost er å ha nok hvitløk. Vi putter hvitløk i alt for å få en litt bedre smak. Så kan du jo spørre om det ikke blir litt kjedlig i lengden at alt smaker hvitløk? Vel, alternativet er at alt smaker hermetikk. Valget er ganske enkelt.

Men det finnes hermetikk som absolutt ikke er etanes. Smaken kan man alltid døyve med litt hvitløk, men det er noe med konsistensen. All hermetikk har stort sett samme konsistens. Den er gjerne lett porøs og litt svampete på en gang. Man trenger egentlig ikke tenner for å leve av hermetikk, for det meste kan knuses mot ganen. Men det finnes noen som skiller seg soleklart ut som eksemplariske eksempler på god hermetikk. Skinke duger bra, både vanlig og kalkunskinke. Leverpostei er jo også en klassiker man er kjent med hjemmefra. Mais funker også, men ellers på grønnsaksområdet er det mye rart ute og går. I dag skulle vi lage oss en ypperlig pastasalat, en 3-boksers faktisk, men vi hadde ikke flere bokser med erter igjen. Derimot så hadde vi en ertergulrot-miks som vi tenkte at sikkert gjorde samme nytta. Både ertene og gulrøttene så jo riktig så delikate ut utenpå boksen. Men vetduhva, der gikk grensa til og med for en erfaren hermetikk-spiser.

Så mens pastaen kokte sto jeg der som en annen Askepott og pella gulrøtter fra erter. Riktignok er vi ikke så kresne i matveien lenger, men noe som en gang var gulrøtter (det sto altså på boksen) som ser ut som små blek-oransje, skeive terninger med utpreget svamp-konsistens og med en udefinerbar smak som minner svært lite om gulrøtter, dét orker ikke engang en langseiler på 7. måneden spise!

mandag 19. januar 2009

mandag 5. januar 2009

Huset

Det var et lite gult hus og dørene var malt i lilla og grønt. Det hadde nok vært strålende en gang, men hadde mistet litt av glansen sin nå. Litt avskala murpuss og blasse farger. Jeg leta meg fram til jeg fant døra med det riktige skiltet. Inne var det dunkelt. Lyspæra virka ikke, men det kom inn dagslys gjennom noen glugger høyt på veggen. Jeg kastet et blikk bort på vasken, der krøp det noen maur rundt og på veggen satt et møll-lignende flygende insekt. Også her inne hadde tidens tann gjort sitt; det manglet noen fliser på veggene og som kunne rustes der inne hadde rusta. Jeg så inn i et flekkete speil som hadde avskala kanter. I taket var det noe som minnet om et baderomssluk montert på et kort rørstump.

På veggen var det et håndtak. Jeg vrei om håndtaket og kjente kaldt vann sildre ned over hodet mitt. Jeg bøyde hodet bakover og lot det sildre over det varme ansiktet mitt. Og jeg kjente en følelse av velvære spre seg i kroppen min. Jeg sto slik lenge. Jeg kjente lag på lag av salt slippe tak i kroppen min og saltvannet renne ut av håret mitt. Jeg trakk pusten dypt. Det luktet såpe og friskt vann. Det var som å komme til en oase etter ukesvis i tørt landskap. Det var himmelsk.

Det var min første dusj på sju uker

På bøljan blå

Vi dro fra Tobago i solnedgangen, retning Grenada. Det blåste godt og bølgene tok seg opp. De blei større og større. Og helt ute av system. De kom fra alle kanter, og i mørket var det ikke mulig å se de før man kjente de. Splæsj. En liten sprut nå og da. Plutselig hører jeg det sprelle og blåse ved sidenav meg. Jeg famler meg fram til hodelykta og får skrudd den på. Rett ved sidenav meg ligger en gedigen flyvefisk og spriker med vingene/finnene, mens den blåser seg opp. Vi hjalp den uti igjen. Så gikk det egentlig ganske bra en stund. Jeg forserte den ene bølga etter den andre. Sang litt høyt for meg selv slik at jeg skulle slippe å høre bruset fra alle de andre bølgene. Så kom den. Giganbølga. Veggen. Jeg så den ikke før den var der. Ut fra det mørke ingenting kom en foss! Den slo meg ut av balanse så jeg ramla ned i cocpit, jeg hadde øya fulle av saltvann og så ingen verdens ting. Jeg prøvde å styre riktig, men før jeg rakk å få balanse på både meg og båten kom en ny bølge fra den andre siden, riktignok ikke like stor - men nok til å gi oss en splæsj fra den kanten også.

Jeg fikk meg en støkk. Men rista vannet ut av ørene og ga meg i kast med de neste bølgene. Og under sprayhooden satt Rune og bannet. Han hadde fått saltvann i kaffen.

mandag 29. desember 2008

Båtren

Det slo meg her om dagen. Jeg lå på dekk og tørket meg etter et bad i havet, og filosoferte. Det skal sies at etter over tre uker på havet, uten videre andre aktiviteter enn å bade, ligge på dekk, sove og lese – så har man blitt ganske flink til å ligge på dekk og filosofere over alt til ingenting. Egentlig følte jeg meg ganske ren. Selv om håret var litt seigt og jeg smakte salt. Men det var lite lukter og flekker, jeg var rett og slett ganske ren. Jeg hadde jo saltvannsshampo så jeg kunne jo vaske håret mitt en gang i uken eller så, sånn at jeg fikk gredd det ut. Kjentes ut som om det grodde dreads bakpå hodet mitt. Men når var det egentlig jeg hadde vaska meg ordentlig sist? I en varm ferskvannsdusj? På Kapp Verde var det bare kaldt vann i dusjen, som knapt kan sammenlignes med det vi kaller ”dusj” i Norge – så det kan nesten ikke defineres som en ordentlig dusj, selv om det var forferdelig deilig! Hm, så da må det vel bli Las Galletas på Tenerife da. Der hadde de ordentlige dusjer! Riktignok funka ikke lyset i garderoben alltid, og vannet rant ned så sakte ned at du ikke kunne stå der en evighet uten at det ble overforsvømmelse – men vannet var varmt og flott og trykket slik som det skulle.

Las Galletas, ja. Jeg har ikke dusja siden 14. november.

En himmel full av stjerner....

Jeg lener meg tilbake, legger meg på ryggen i cocpit og stirrer opp på himmelen. En enorm kuppel av en stjernehimmel velver seg over meg. Månen kommer opp, en liggende sigd i øst. Stjernebildene er annerledes her. Og stjernene er flere. Natta er stille og vinden er varm. Jeg kjenner den stryker meg langs halsen mens jeg stirrer opp i uendeligheten.

Uendelig blått. Blått hav går over i blå himmel. På alle kanter. Som å være inni en kule. Sola går sakte over himmelen. Havet beveger seg sakte under kjølen vår. Dovne ligger vi på dekk og betrakter bølgene. Det er rart, at man ikke er lei av å se på havet ennå.

Se! Endelig! Vi skimter grønne Tobago i det fjerne. Vi nærmer oss. Jord under føttene, lukt av skog og blomster og venner som venter. Fersk frukt og vin fra flaske.

... kan man ønske mer?