Nådeløse Nordsjøen

Jeg har friskt i minnet sist jeg seila fra Norge til Skottland. Riktignok er det tre år siden, men en slik tur glemmer man ikke! Og helt frivillig hopper jeg på igjen. Men denne gangen er jeg bedre forberdt! Jeg har sjøsjukeplasterne klare, jeg har Tuc (salt kjeks), epler og cola. Klar for dyst! Nå kan bølgene bare komme og ta meg om de vil, de har ikke nubbesjans!

Noe har skjedd. Noe er ikke sånn som det en gang var. Opportune raser av gårde i vill fart - på rett kurs! Vi kjører slalåm mellom oljeriggene. Noen ligner på gigantiske, lysende insekter, andre på kreative lego-skulpturer - og der! Der helt i horisonten, det MÅ da være The Black Pearl? Havet behandler oss bra, og Victor Vindror II leder oss trygt over bølgene - og ja, det ser faktisk ut om om vi rekker festen på Bud på lørdag! I ren lykkerus kaster jeg sjøsjukeplasteret og super i meg litt rødvin. Livet er herlig.

Men så skjer det. Etter en blund stikker jeg hodet opp av luka og - det er speilblankt ute. Knapt en krusning på havoverflata. Hva skjedde? Hvor ble det av den fantastiske vinden og de flotte bølgene som kasta oss videre.

Skal jeg virkelig ikke spy? Skal jeg ikke bli svimmel og sur? Skal jeg ikke henge over rekka og banne for at jeg valgte å hoppe på i Inverness og ikke Bud?

Føler meg litt snytt. Hvor ble det av den nådeløse Nordsjøen?

Nordsjøen, 17.6.2011

Euforisk!

Jeg skal på tur igjen! Jeg og meg og Rune og Eva og Opportune og fire til som jeg ikke vet hvem er, men som sikkert er flotte folk!

Snille videregående har gitt meg permisjon, så 12. juni mønstrer jeg på Opportune igjen! Skal seile fra Inverness i Skottland og hjem til Alta. Lykke!

Nordsjøen all over igjen. Mitt favorittstrekk. Forrige gang var det min første tur utaskjærs. Jeg spøy som en gris. Jeg var så redd at jeg grein. Jeg skulle på første fly hjem fra Torshavn. Jeg tenkte - jeg er fra Toten! Det er ingen som forventer dette av meg! Men man er dum som en stut. I det jeg gikk i land i Torshavn skinte sola, jeg fikk meg en GT og en dusj - og tenkte. Et strekk til. Rune sa at det kom til å bli mye bedre (memo to myself: Ikke stole på Rune når han sier sånt). Rune = staut kar fra nord. Guro = naiv totning som stoler på staute karer fra nord. Men NÅ! denne gangen vet jeg bedre. Scopoderm og epler. Og Rune har lova meg at vi skal ha nattvakter sammen. Hærlig! Jeg savner deg, jeg, Rune. Gleder meg til å høre masse røverhistorier i fra alle de hava jeg ikke fikk med meg!

Vått. Kaldt. Kvalm. Lykkelig. Euforisk! Jeg skal seile igjen!

Happy seilerske med eget anker!

På bøljan blå

Vi dro fra Tobago i solnedgangen, retning Grenada. Det blåste godt og bølgene tok seg opp. De blei større og større. Og helt ute av system. De kom fra alle kanter, og i mørket var det ikke mulig å se de før man kjente de. Splæsj. En liten sprut nå og da. Plutselig hører jeg det sprelle og blåse ved sidenav meg. Jeg famler meg fram til hodelykta og får skrudd den på. Rett ved sidenav meg ligger en gedigen flyvefisk og spriker med vingene/finnene, mens den blåser seg opp. Vi hjalp den uti igjen. Så gikk det egentlig ganske bra en stund. Jeg forserte den ene bølga etter den andre. Sang litt høyt for meg selv slik at jeg skulle slippe å høre bruset fra alle de andre bølgene. Så kom den. Giganbølga. Veggen. Jeg så den ikke før den var der. Ut fra det mørke ingenting kom en foss! Den slo meg ut av balanse så jeg ramla ned i cocpit, jeg hadde øya fulle av saltvann og så ingen verdens ting. Jeg prøvde å styre riktig, men før jeg rakk å få balanse på både meg og båten kom en ny bølge fra den andre siden, riktignok ikke like stor - men nok til å gi oss en splæsj fra den kanten også.

Jeg fikk meg en støkk. Men rista vannet ut av ørene og ga meg i kast med de neste bølgene. Og under sprayhooden satt Rune og bannet. Han hadde fått saltvann i kaffen.