Hermetikk-tips

Kjekt å vite om hermetikk før man skal på hermetikk-kjøret.

Husk å ta med mye hvitløk til å døyve den verste hermetikk-smaken, tro meg - du går lei av den fort og alt smaker nesten det samme.

På protein-området er det mange feller å gå i. En av de kjente klassikerene “Corned Beef” er en av disse. Jeg skal innrømme at jeg allerede før jeg hadde smakt på den var skeptisk. Og det med grunn fikk jeg bekreftet! Den har en sånn artig liten snurrepinne så man trenger ikke boksåpner for å åpne den, det teller til fordel for Corned Beef’en, for i mye sjø kan til og med en boksåpner skape store utfordringer. Så begynner man møysommelig å snurre rundt da - og odøren sprer seg ut i rommet. Hei? Var det noen som åpna en boks kattemat her eller? (Kunne ikke helt huske at vi hadde en skipskatt, men den skulle visst fores okke som.) Men i det jeg vrir bunnen av boksen ut så kjenner jeg hvor lukta kom fra ja, og som en slags gele-aktig, sammenpressa kjøttdeig med tydelige fettpartier velter den ut av boksen sin og faller sakte ned mot gryta som en seig og klissete deig og minner svært lite om den kua den en gang har vært. Stakkars den kua, snakk om meningsløst liv. “-Hva skal du bli når du blir stor da?” “-Jeg skal bli Corned Beef.” Uff. Stakkars kua. Nuvel, videre. Oppi gryta oppløser den seg til små korn som klistrer seg på det andre du måtte finne på å putte oppi samme gryte, så når du kommer så langt at du skal spise maten - så er det som å spise noe som det har festa seg grus på - med en anelse kjøttsmak.

En annen protein-felle å gå i er spanske “Albondigas”, kjøttboller. Utenpå ser de riktig så fristende ut, i salsa også til og med. Den salsaen der riktignok, den minner mye om gulgrønt slim når du heller boksen over i panna. Kjøttbollene er bleke og myke med en tam og litt emmen smak. Det er absolutt ikke nødvendig med tenner for å spise disse kjøttbollene. Om du skal på langtur og satser på en del Albondigas er det en ting som er viktig å ha med seg: Tyttebærsyltetøy. Kok poteter, varm en boks hermetiske brekkbønner i litt smør, hell salsaen av kjøttbollene (den er det absolutt ingen grunn til å spare på!) og ta på godt med tyttebærsyltetøy. Da blir det nesten etanes. Konsistensen er det lite å få gjort noe med, dessverre.

Det man må satse på for å få i seg anbefalt mengde proteiner er skinke; både svin og kalkun. Vi kjenner jo alle til den klassiske piknik-skinken hjemmefra - det er absolutt mulig å få tak i samme kvalitet borte også. Perfekt til salater, pastasauser, pålegg og annet du måtte ønske å tilsette proteiner. En absolutt testvinner på protein-siden. Når man beveger seg over i grønnsaksverden så er man ute og spiller rulett. Her er det lett å ta feil - og de finnes mange variasjoner innenfor samme art at det beste er å finne et merke man stoler på og holde seg til det. Noen klassikere duger overalt, som mais for eksempel. Vi har heller ikke vært borti dårlige brekkbønner. Erter som kommer i boks alene er også ganske bankers. Erter-og-gulrøtter derimot, det er jo noe helt annet (les forrige innlegg). Hermetisk paprika ser veldig flott ut, faktisk rødere enn de ferske! Muligens en grunn til å bli bekymret? Her har gelekonsistensen virkelig slått til, men om man liker gelé så er hermetisk paprika slettes meg ikke det verste vi har vært borti. Men den virkelige slageren herombord på grønnsaksmarkedet har vært bønner. Bønner i tomatsaus for å spesifisere. Duger ypperlig til en god trailerfrokost eller som tilbehør til et annet måltid. Her har vi også funnet noen kryssprodukter som duger, for eksempel Chili con carne, den funker stort sett greit. En anelse ferdigtygd, men det er jo greit så blir det litt mindre slitasje på tanngarden!

Ellers går jo aldri en god fruktcoctail av moten. Og med hermetisk sprutkrem så har du verdens beste dessert!

Jeg tror nok antageligvis at når jeg kommer hjem fra denne turen kommer jeg nok til å fortsette å leve på hermetikk. Helt sikkert altså!

Atlanterhavet Dypvannssvømmeklubb

Opportune Båtband

Se eksklusivt opptak fra en av Opportune Båtbands første øvelse! Her snakker vi talent - disse artistene kommer vi helt klart til å høre mere fra!

Del 1:



Del 2:

Stemningsrapport fra Atlanterhavskryssingsstarten

Klar for å krysse Atlanteren...? Eller ikke?

En himmel full av stjerner....

Jeg lener meg tilbake, legger meg på ryggen i cocpit og stirrer opp på himmelen. En enorm kuppel av en stjernehimmel velver seg over meg. Månen kommer opp, en liggende sigd i øst. Stjernebildene er annerledes her. Og stjernene er flere. Natta er stille og vinden er varm. Jeg kjenner den stryker meg langs halsen mens jeg stirrer opp i uendeligheten.

Uendelig blått. Blått hav går over i blå himmel. På alle kanter. Som å være inni en kule. Sola går sakte over himmelen. Havet beveger seg sakte under kjølen vår. Dovne ligger vi på dekk og betrakter bølgene. Det er rart, at man ikke er lei av å se på havet ennå.

Se! Endelig! Vi skimter grønne Tobago i det fjerne. Vi nærmer oss. Jord under føttene, lukt av skog og blomster og venner som venter. Fersk frukt og vin fra flaske.

... kan man ønske mer?

Atlanterhavet dypvannssvømmeklubb

Jeg har ofta bada på vann så dypt at jeg ikke kan stå. Ja, for det meste så er det jo det en gjør – men gjerne da i nærheten av grunnere vann, eventuelt en brygge e.l., som man kan svømme inn til. Vi bader fra båten også, når vi ikke seiler så fort. Noe som forsåvidt aldri har vært vårt problem da. Vi hiver et langt tau etter båten som vi holder oss fast i og surfer på bølgene. Det er ganske deilig. Over 30 grader i lufta og mer enn 25 i vannet, sola skinner og alt er fryd og gammen.

Så der henger jeg da, og begynner å filosofere litt. Hvor i all verden er det jeg er? Midt på Atlanterhavet? Bare det i seg selv er jo en absurd tanke. Og her henger jeg og dingler etter en seilbåt. Som den mest naturlige ting i verden å gjøre en desemberdag. Med et lite sug i magen. Og sommerfugler. Og gyser litt.

Det er 5000 meter til bunn.

Adventstid

Adventstid er ventetid. Og denne adventstiden her topper vel alle de andre 29 adventstidene jeg har opplevd. Vi starta fra Kapp Verde 1. desember. Og vi ankommer Tobago, forhåpentligvis, 24 desember. Og vi har venta. Vi har venta på vind. Passatvinden. Den trofaste varme vinden som skulle blåse oss over dette verdenshavet. Vi gikk litt sør, den er vel litt sørligere på denne tiden av året? Ingen passatvind. Vi venta og venta. Ingen vind. Ingen andre båter. Ingen mulighet for å kjøre helt over dammen for motor. Vi duppa rundt der. Sola oss på dekk. Bada. Leste en bok per dag. Så en film. Så på horisonten. Venta på vinden. En og annen squal friska opp innimellom. Behagelig tur da, må vite. Vi kikka på loggen, skreiv opp klokka 12 hver dag. 56 nautiske.... 78.... 60... ikke mye å gjøre i døgnet skal vi rekke fram til Tobago til jul! Men lite å gjøre med det.

Får ta seg en formiddagslur i sola, kanskje? Eller finne fram en brus og spille litt backgammon med Rune? Tiden går, en ny luke åpnes i morgen!

Atlanterhavs-bøller

Man skulle vel egentlig tro at når man var midt utpå Atlanteren så skulle alt være ganske stabilt da. Det er jo langt til alt mulig! Men slik er det altså ikke. Til og med her ute finnes det bøller. Squals kalles de. Lokale lavtrykk som kommer med en enorm fart og kraft. Før du vet ordet av det er de over deg. Himmelen blir svart, det lyner og tordner. Vinden river tak i seilene så båten krenger så mye som går an før det ikke går an lenger, og regnværet minner mer om å stå i en dusj. Det går heftig for seg, et inferno av vann og vind - det er bare å holde seg fast.

Den første kom litt for overraskende på oss. Genakkeren vår revna. Men da hadde vi lært. Da den andre kom litt seinere på kvelden tok vi ned seilene, skalka lukene og satte oss nedi båten i påvente av at squal’en skulle dra videre. Det var liksom ikke så mye anna å gjøre da. Bortsett fra å ta seg en dusj.

Etterhvert lærte vi å forholde oss til squals’ene. De går fra øst til vest, hadde Eva lest, så da visste vi i det minste hvilke vi skulle bekymre oss over. De kom gjerne flere sammen. Vi hadde et bak oss, og et på hver side – og i midten seila vi med sola over oss og lite vind. Vel vitende om at dette var den tradisjonelle ”stille før stormen”. Vi prøver å manøvrere oss i sikksakk mellom de, stjele litt vind her og der for å få litt fart. Er ikke alltid vi klarer å lure de da.

Som oftest ikke. Men det er jo fint med litt action, er ikke akkurat så mye som skjer her ute...

Fiskarjenten

Nå er vi på kjøret. Fiskekjøret.

Vi vært fem måneder på tur, faktisk. Fem måneder på havet. I havet er det masse fisk. Fisk er gratis. Man fisker mye når man er på seiltur. Og vi har jo fisket mye! Har vært heller dårlig med fisk da. Men nå – på turen fra Kanariøyene til Kapp Verde har vi faktisk fått fem fisker! To gullmakreller og tre tunfisker. Veldig flott fisk. Gullmakrellen har gullfarget skinn (naturlig nok) når den kommer opp av havet, og etter litt tid på land så forandrer den farge til blå. Flott fisk. Tunfisken ser ut som en bolefisk. Det ser ut som om den er på vei ut av sitt gode skinn, faktisk. Buken sprenger i hvitt og sølv og den er sterk som bare rakkern. Er ikke bare å trekke den opp av vannet, man må la den slite seg ut før man huker tak i den med krøka og får den opp i båten.

Vi har spist mye fisk denne uka. Mer fisk på en uke enn jeg noensinne har spist på en uke tidligere. For egentlig, sånn egentlig, så er jeg ikke så innmari glad i fisk. Altså, jeg spiser jo fisk, men jeg har liksom aldri lyst på fisk da. Så da har det ikke blitt så mye fisk. Men så jeg er jo ikke oppvokst på havet med fersk fisk hver dag, heller. Men nå bor jeg jo på havet. I en båt på havet. Og nå skal vi over et verdenshav faktisk. Og fisking er jo en av kjerneaktivitetene når man er på båttur.

Så da kan jeg jo velge da – fersk fisk, eller hermetiske kjøttboller?

Tre døgn igjen

No stress – it’s Capo Verde

Etter åtte døgn på sjøen så vi land i sikte. Det var jeg som hadde morgenvakt, og Steffen ropte meg opp på VHF’en: Eg ser land! Jeg begynte å studere horisonten, og der – langt inni disen skimtet jeg omrisset av et trekantet fjell. Det var Sal - Kapp Verde. Å se land er langt fra å være i land. Det tok ganske mange timer før vi var framme, men vi lå nå der på dekk og sola oss og så trekanten bli større. Sal er en ganske artig øy. Helt flat med pyramider av forskjellige størrelser lett spredt omkring. Også kalt vulkaner. Kapp Verde er skapt av hotspot’s uti havet. Små vulkaner altså. Sal er vårt første møte med skikkelig utlandet. Vest-Europa er nå ganske likt og vestlig for det meste, Kapp Verde er – Kapp Verde.

Vi gikk i land i Palmeria. Et bittelite sted med bakeri og en kafe, men det var dit vi måtte for å sjekke inn. Nede på brygga var det et fargerikt kaos. Kapp Verde har en kronglete historie, resultatet er 10 små øyer med en fargerik blanding av folk og kulturer; europeisk, afrikansk, karibisk.... Og nede på brygga fant vi brune unger med lyse krøller, svarte menn med blå øyer, fargerike damer og liv og røre. Vi satte oss rett ned og bare glodde.

Dagen etter seila vi til Santa Maria, et litt større sted, og ankret opp utenfor en lang og hvit sandstrand. Steffen rodde oss i land og vi strenet gatelangs. Små fargerike hus, fargerike folk, unger som dansa i gatene til musikk som strømmet ut fra små butikker og kafeer.

Så så Rune en bar. De korte fjellfinnbeina hans gikk som trommestikker bortover gata, han hadde en paraplydrink i sikte. Og vi jentene dilta etter da. Og da sto han der; en lokal, lang og henglsete fyr: No stress, it’s Capo Verde.

Vi skal være her en stund, altså.

En dag i en langseilers liv

Det er kanskje noen som lurer på hva vi egentlig driver med når vi er så lenge ute på havet, derfor tenkte jeg at jeg skulle opplyse dere om det. For det kan være ganske slitsomt altså. Omtrent slik foregikk turen fra Tenerife til Kapp Verde:

Opp 0630 hver morgen. Vakt fra 0700 til 1100. Nå har vi fått nytt vindror som fungerer helt perfekt, så på denne turen her har vi egentlig bare sittet og speidet ut over havet. Trimmet seilet litt og justert litt på vindroret. Sjekka at kursen er riktig. Sjekka på VHF’en hvordan det står til med Ruffen. Passe på at vi ikke kjører på noen andre båter. Lese littegranne. Spise littegranne. Kanskje sove littegranne. For båter har vi jo knapt sett. Sånn bortsett fra Ruffen da, men de liker vi jo å se. Når vakta er over 1100 er det kanskje på tide å spise litt igjen. Hente solmadrassen og ei bok og innrede seg på dekk. Tid for å sole seg noen timer. Man må huske på å snu seg innimellom da, slik at fargen blir jevn. Så er det ratt på tide med en liten avkjølende dukkert. Det kommer litt an på hvor fort båten går da, men vi henger ut et tau etter båten som vi holder oss fast i. (Rune fortalte noe artig om hvordan det var å henge bak der helt uten klær (når man er mann), men om dere lurer kan dere jo høre med han om det!) Så er det ratt på tide å spise litt igjen da. Kanskje vi har fått fisk? Får sjekke snøret da. Det er jo litt pes, for når man først har fått en fisk så kan det være litt stress å få den ombord. Særlig tunfisken. Den er ganske ivrig og sterk så det kan ta litt tid. Men vi klager ikke, vi har jo endelig fått fiskelykke! Etter middag så er det på tide med en liten lur slik at man er uthvilt til kveldsvakta. Og så er klokka plutselig 1900 og det er vakt-tid igjen. Fylle vannflaska, finne frem litt kjeks eller frukt, boka og et pledd. Klar for vakt. Kveldsvakta er omtrent akkurat som morgenvakta, bortsett fra at det er mørkt.

Himmel er tett av stjerner, nye stjerner. Vinden er varm og perfekt. Morilden gnistrer i bølgene. Ruffen blinker der ute et sted. Verden er stor og enkel. Natta er lang og fin.

Så roper Hilda på VHF’en: Eg har sett en hval!

Atlanterhavet igjen

Galskap. Dette er galskap! Jeg skal seile over Atlanterhavet. I en båt på 11 meter. Stor, fin båt sier folk. Veldig liten på havet tenkter jeg. Blått i alle retninger. Blått hav som går over i blå himmel. Og dit ut skal jeg! Galskap. Jeg, meg, Atlanteren. Det kribler i beina. I magen. I armene. Jeg skal seile over Atlanterhavet. Det er jo fullstendig ulogisk. Jeg kan ikke spise. Jeg klarer ikke sitte stille. Om få timer starter turen. Den mest absurde turen noensinne. Ønsk meg lykke til. Dette er ikke sånt totninger bedriver til vanlig.

Uuuææææææææ! Det er det mest fornuftige jeg hadde å si nå...

Havet!

Atlanterhavet. Atlanteren. Når du er midt utpå er det fort 10 døgn i hver retning. Og man har kanskje ikke sett andre båter på like mange dager heller. Lurer på hvordan det føles. Ensomt? Befriende? Skummelt? Kjedelig? Stort og blått. Vått. Men veldig fint vær, sies det. Stabile vinder. Vi kan bade fra båten. Mon tro hvordan det er å bade på 6000 meters dyp? Eller hva om det blir dårlig vær, da gitt. Huff. Jeg gleder meg. Jeg gruer meg. Jeg er spent som en liten unge på julaften.

Atlanterhavet. Jeg klarer ikke forholde meg til det. Det er absurd.

Sjekking

Jeg gleder meg til å seile igjen nå. Det er lenge siden sist! Vi har vært altfor lenge på land nå. Men sånn ble det nå engang. Vi måtte vente på det nye vindroret, som kom i går. Og nå prøver vi å få sjekket ut av Kanariøyene. Det er ikke så enkelt da, for vi fikk aldri sjekket oss inn heller. Så nå må vi prøve å finne stedet der man sjekker inn sånn at vi får sjekket ut. For på Kapp Verde så sjekker de om du har sjekket ut fra forrige destinasjon når du sjekker inn der, og har du ikke sjekket ut så kan du få problemer med å få sjekket inn. Slikt er viktig å sjekke ut før man drar. Men marinakontoret i St. Cruz sa at vi måtte dra til polizia i Los Cristianos som sa at det der visste de ikke noe om, som sa at vi måtte dra til polizia i St.Cruz. Så da må vi til St.Cruz igjen. Og vi har båten i Las Galletas som er et sted i mellom der, men et stykke fra St. Cruz. Så da må nok Rune flørte litt med damen som leier ut biler slik at vi får kommet oss opp dit for å få sjekket ut. Det ville jo vært litt kjipt om vi hadde seila helt til Kapp Verde uten å få komme på land! For når du kommer på land på en av øyene der blir du plassert i en taxi og kjørt til flyplassen for innsjekking. Og det er jo veldig logisk at du må være utsjekket før du kan bli innsjekket. Nemlig.

I morgen får vi sjekket ut. Jeg er helt sikker. Og i morgen kveld (altså fredag kveld) heiser vi seil og starter havseilasen. Først sju døgn ned til Kapp Verde. Der blir vi en stund, vi plukker opp vårt nye mannskap (Kai, vi kjenner han egentlig ikke, men han hadde lyst til å seile og hørtes ut som en kul fyr så vi tar han med oss) og cruiser rundt der en stund. Sjø døgn er greit da. Vi brukte litt over fem døgn fra Røst til Færøyene. Da var jeg sjøsjuk og frøs kontinuerlig. I tillegg til at jeg var redd og forskremt. Denne gangen blir annerledes. Først og fremst: Jeg har fått sjøsjukeplaster! Det er varmt. Jeg har seila en del nå, så jeg vet at jeg ikke trenger være så grassalt redd.

Og så kommer Atlanterhavet.

The invation of the Hermetikk

Klare for Atlanteren naa...

Kan ikke stoppe nå

Dette er en ren infomelding: Vi er på Kanariøyene. Guro skal seile til Karibien. Guro kan ikke hoppe av nå. Nå som det er blitt varmt i lufta. Nå som det har blitt varmt i vannet! Nå som jeg ikke er sjøsjk. Nå som det er surt og kaldt i Norge. Nå som vi nærmer oss de eksotiske stedene.Nå som vi skal leve på hermetikk i over en måned. Nå som vi kommer til nye lukter. Ny smaker. Nye kulturer. Nei. Kan ikke stoppe nå.