Høvdingen Knut

Hver gang jeg har besøkt Rune så går jeg forbi en båt som heter Trollwind på vei hjem. Trollwind er en veldig fin seilbåt i aluminium. Men det er ikke derfor jeg ser på den båten hver gang jeg går forbi, det der fordi det er høvdingen sin båt.

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror vi begynte å kalle han høvdingen en gang han sto på kassa bakpå Runes båt og holdt utkikk så vi ikke skulle gå på grunn. I Venezuela tror jeg, vi var på vei inn i mangroveskogen for å få tak i diesel. Høvdingen holdt utkikk.

Jeg møtte han for første gang på Tobago. Etter en litt strevsom tur gjennom noen karibiske stater så ankom han endelig. Knut. En kompis av Rune fra Alta. En seiler. Det var han som fikk meg til å forstå at jeg ikke var helt på jordet når det gjalt seiling. Han lærte meg mye. Han var en skikkelig bra fyr.

Da Rune nærma seg Alta planla vi velkomstfest sammen. Da vi ankom Alta var Knut ute med Trollwind og tok oss imot. Med seg hadde han både sine og våre venner, og hadde mekka en planketing for å få sendt over champagne til oss. Senere satte vi til langt på natt og drakk vin og mora oss.

Et par uker seinere får jeg en melding fra Rune: Knut har fått hjerneslag, legene sier alt håp er ute. Jeg ble så sinna! Hvordan kan legene si noe sånt! Men de hadde rett. To dager senere skrudde de av respiratoren. Jeg gråt. Var høvdingen borte?

Høvdingen er borte. Han døde ved roret, sammen med madammen. Trøsta får være at han gikk hen et sted han trivdes.

Jeg skal sørge for friske blomster på båten din, Knut.

 Min venn, Knut. Hvil i fred.
(jeg går faktisk og venter på at du skal komme og se på båten min)

Panamagisk

I går var jeg i Atlanterhavet. I dag er jeg i Stillehavet. I løpet av ett døgn har jeg kryssa Amerika.

Da den første slusa lukka seg i Colon kjente jeg sommerfuglene begynne å krible i magen min. Sakte steg vi oppover. Ti minutter seinere skled vi over i neste sluse. Tre trinn lenger opp var vi i Gatun-sjøen, den kunstige innsjøen midt mellom Det Karibiske Hav og Stillehavet. I mørket viste losen oss vei bort til en moring der vi skulle hekte oss fast til neste morgen. I løpet av natta kom det to seilbåter til som skulle samme vei som oss. 36 meter over havet tilbrakte vi natta, høytflygende seilere som vi er. Hendelsen ble feiret med en passelig posjon rom.

Neste morgen fikk vi tatt omgivelsene i bedre øyesyn. Palmer og andre trær, mange små kanaler mellom øyene og en hel haug med store lasteskip.

En los hadde fortalt oss at det bodde en alligator på ca 10 fot rundt disse moringene. Vi speida ned i vannet for å se om vi kunne skimte noen alligator. Det gjorde vi ikke. Og det var veldig varmt. Vi kastet oss uti vannet til et kjapt morgenbad og håpet at han ikke ville bli vekket av oss! Det gikk greit, alle kom om bord igjen med alle kroppsdeler inntakt.

Den nye losen dukket opp og vi startet på Turen over Amerika. Rune fyra motoren på full guffe, den stakkars motoren som aldri har jobbet så hardt på en dag! For Opportune er ikke glad i gå å så fort for motor, men Panama-kanalen krever sin kvinne. Hun hadde hostet litt på vei inn i slusene kvelden før, nok til å gjøre kapteinen alvorlig bekymret. Om vi ikke kom oss gjennom som avtalt ville ikke det bli billig akkurat. Men hun klarte seg godt og vi fossa gjennom sjøen. Ikke så lenge etter at vi hadde starta passerte vi en alligator som lå og snuste i vannoverflaten. Den var heldigvis ingen morgenfugl tenkte vi. Og tok ingen flere bad i Gatun-sjøen.

Sola steika og vi søkte alle tilflukt i skyggen under biminien. På havet blåser det. På innlandet blåser det ikke, det var som å være i en bakerovn. Men vi tenkte på alligatoren vi hadde sett og holdt oss om bord. Følte på sommerfuglene i magen som bare ble mer og mer aktive. Vi nærmet oss Stillehavet!

Så kom nedstigningen. I slusen ved sidehav oss lå et gigantisk cruiseskip. Mange av passasjerene sto på sine private balkonger og kikket ned på oss, de vinket og tok bilder som om vi var en mystisk art de aldri hadde sett før! Antagelig var vi nok litt mystiske for de også, vi som er seilere. Vi vinker tilbake og oppfører oss som veloppdragne sirkusdyr, men er ganske fornøyde med tilværelsen. For sakte synker vannet. Ned et trinn og så over en liten innsjø til. Jeg ringer pappa og sier at han må følge med på webkamera nå, for da kan han se oss gå gjennom den siste slusa! Jeg tripper rundt på dekk, vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg - for på den andre siden av den svære porten ligger Stillehavet. Det store Stillehavet. Det går ikke an å sitte stille da.

Vi ligger fremst i slusa, bundet sammen med en finsk katamaran. Så åpner slusene seg sakte. Nysgjerrige og spente lener vi oss litt framover, som om det skulle gjøre at vi kom oss ut dit raskere! Så slår slusedørene i veggen og losen roper “Welcome to the Pasific!”

Vi sklir ut i den største blå evigheten; Stillehavet.

Jeg blir gæærn!

Klakk-klakk, kloing-doing,dong-klong, donk. Jeg blir gal! Det klirrer og dunker og jeg skal sove! Hvem i hule heiteste er det som ikke har satt ting ordentlig fra seg i oppvaskkummen? Jeg krabber ut av køya mi og står naken og rasende i byssa, vill i blikket. Det er ingen oppvask. Jeg vaska jo opp før vi tok opp ankret. Hvor kommer den lyden fra da? Jeg lytter ved skapdørene. Rune stikker hodet ned og lurer på hva jeg driver med, men jeg har ikke tid til å svare han. Han ser vel i helvete hva det er jeg driver med! Det klirrer fra koppeskapet, jeg åpner det og stabler om så godt jeg kan. Sånn, det var bedre. Men det kloninker og doinger fortsatt? Hva da? Hvor da? Kasserolleksapet! Jeg huker meg ned og roter rundt, prøver å sette kjeler og fat i press. Sånn. Bedre nå. Jeg krabber opp i køya mi igjen. Rigger meg til bak le-duken min. Sånn, hodet støttet opp, kroppen relativt stabilt pressa inn mellom le-duken og veggen. Ok. Sove nå. Lukker øynene. Dunk. Dunk. Dunk. Hva i alle......????? Grr, en skapdør som ikke er igjen! Jeg kaster meg ut av køya og slår løs på alle skapdører. Alle var igjen. Jeg lytter. Dunk. Dunk. Jeg MÅ finne den lyden! Jeg blir gaaaal! Herreligheten, hvilken idiot er det som har hengt stormlykta der? Rett ovenfor hodet mitt, bare en tynn vegg imellom. Javel, men nå er kilden funnet. Jeg stapper lykta langt inni et skap og rigger meg til igjen innmed veggen. Gjesper fornøyd. Kadonk, kadonk, kadonk.. Det er ikke mulig??? Hele køya mi rister! Ånei, den papirlappen jeg hadde stukket inn mellom kroken på døra og veggen har falt ned. Og jeg har ingen ny lapp her. Jeg prøver å stikke en flik av soveposen min ned dit. Kadonk... kadonk... En genser innen rekkevidde. En hånd. Det går ikke. Enten må jeg frigjøre meg fra leduken min enda en gang, eller så må jeg bare fortrenge lyden.

Jeg prøver det siste. Jeg prøver å stenge hele bøtteballeten ut av hodet mitt. For i byssa synger selvfølelig koppene igjen. Kasserollene dunker takten. Ei skapdør har begynt å slå. Glassene tar en liten sola og døra inn til lugaren min applauderer lykkelig. Seilelykke.

Jeg klør så på rompa!

Og armene! Og leggene! Dere der hjemme klager over kuldegrader, dere, men vi langseilere har også problemer i livene våre. Mygg. Og de er aller mest glad i meg! Om natta så har de fest på kroppen min, for Rune og Eva våkner om morran uten et eneste lite stikk. Nei, her i Cartagena finnes det ikke mygg påsto en svenske som har bodd her i åresvis. Vel, de fant nå meg hvertfall.

Jeg prøver så intenst å ikke klø. Jeg prøver å konsentrere meg om å skrive et lesverdig blogginnlegg. Tenke på andre ting.

Det går ikke! Jeg klarer ikke skrive noe som helst. Jeg må bare klø. Dersom noen lurte på hva jeg dreiv med her nede. Så det så. Når myggen har roa seg skal jeg komme tilbake med noe mer interessant.Kanskje et videoklipp?

(er klar over at mygg ikke er så voldsomt eksotisk altså, men det finnes hverdager for alle!)

Sjøfolk

Det finnes flere typer folk som ferdes på havene. Det finnes seilere som oss, vi er stort sett alle i samme båt og av samme slag. Eventyrlystne med begrenset økonomi og med en stor posjon tålmodighet. Vi finnes i de fleste farger og fasonger, selv om det ikke er så vanskelig å plukke ut hvem som er langseilere når man har vært ute en stund. Når vi møtes midt på Atlanterhavet for eksempel så hilser vi på hverandre. Seilefolket er av det sosiale slaget. Om det kan kalles sosialt å stenge verden ute i over tre uker. Men vi tar det igjen på land! Hilser i øst og i vest og snakker alle verdens språk. Alle med hver sin historie om hvordan det har seg at de er på tur. Det er en broket forsamling med all verdens bakgrunner, men vi går overraskende godt overens. Har ikke møtt noen seilere jeg ikke har likt, jeg! Så ligger vi der på dekket vårt og skotter - oppover!

Der finnes det den andre typen. Cruisebåttypen. Her på Bonaire kommer det daglig sigende inn store bygårder som rommer en hel liten verden. Gå til sengs i en by og våkn opp i en annen! De kommer inn her på morrakvisten og drar litt utpå ettermiddagen. Disse er det også lette å plukke ut. Man kan med få unntak si at de har alle passert 50. Begge kjønn er glad i rosa. Mennene har store ponduser, damene har en del hengeskinn og gangen er krokete. I tillegg er de ganske bleike. Så går de gåsegang fram og tilbake på strandpromenaden her mens de speider utover havet.

Det finnes en tredje type også, men de er få og eksklusive. Superyachtene. De som nærmer seg 100 fot og som eies av kun én person. De har eget crew knu for å pusse på båten sin og flytte den dit de ønsker å være. De får ikke lov til å si hvem som eier båten en gang. Vi hørte en historie om en slik båt. Han som eide den hadde alt som kunne tenkes ombord, til og med en liten kinosal. Så fikk han det for seg at han ville se film på stranda! Så da måtte de kjøre fra strand til strand og hver kveld måtte de frakt inn et stort lerret, høytalere, sofa, bord og annet som måtte ønskes. Hvem han var? Nei, det fikk vi ikke vite.

Så sitter vi her på seilbåtene våres da og speider over til de andre typene på motorbåtsiden. De har mer penger, større komfort og lettere tilgang til det meste. Vi sliter oss gjennom uvær og vindstille, mens de ganske behagelig forflytter seg raskere og enklere. Om jeg ville vært på den andre siden? Om jeg ville gå glipp av soloppganger alene midt på havet hvor den eneste lyden er suset i seilene? Om jeg ville gå glipp av å kjempe mot naturkreftene og bekjemte monsterbølger? Om jeg ville gå glipp av roen og late timer på dekk?

Neitakk, det kan ikke måles mot noe!

Hermetikkens gleder

At vi er ferdige med Atlanterhavskryssingen betyr ikke at vi er ferdige med hermetikk-livet vårt. Nå som vi driver og farter mellom småøyene på Venezuela-kysten er ikke tilgangen på ferskvarer den beste. Og butikkenes åpningstider er ikke alltid like lette å treffe på. Som i dag. Riktignok er det lørdag da, men det burde jo ikke forandre så mye. Vi har til tider ikke klart å komme oss ut i verden før siesta-tid, så i dag passa vi oss for å drøye for lenge før vi kom oss på land! Vi sendte Rune og Eva på ekspedisjon inn med jolla for å handle litt diverse, sånn i ni-tiden. Tenkte vi var ganske sikre da, men den gang ei. De to små butikkene var oppe fra 8 til 9 og den større åpna ikke før 12. I går var den stengt etter 12.

Vi sulter ikke i hjel likavæl altså. Vi har jo fortsatt et godt hermetisk lager. Det viktigste når du skal leve på hermetisk kost er å ha nok hvitløk. Vi putter hvitløk i alt for å få en litt bedre smak. Så kan du jo spørre om det ikke blir litt kjedlig i lengden at alt smaker hvitløk? Vel, alternativet er at alt smaker hermetikk. Valget er ganske enkelt.

Men det finnes hermetikk som absolutt ikke er etanes. Smaken kan man alltid døyve med litt hvitløk, men det er noe med konsistensen. All hermetikk har stort sett samme konsistens. Den er gjerne lett porøs og litt svampete på en gang. Man trenger egentlig ikke tenner for å leve av hermetikk, for det meste kan knuses mot ganen. Men det finnes noen som skiller seg soleklart ut som eksemplariske eksempler på god hermetikk. Skinke duger bra, både vanlig og kalkunskinke. Leverpostei er jo også en klassiker man er kjent med hjemmefra. Mais funker også, men ellers på grønnsaksområdet er det mye rart ute og går. I dag skulle vi lage oss en ypperlig pastasalat, en 3-boksers faktisk, men vi hadde ikke flere bokser med erter igjen. Derimot så hadde vi en ertergulrot-miks som vi tenkte at sikkert gjorde samme nytta. Både ertene og gulrøttene så jo riktig så delikate ut utenpå boksen. Men vetduhva, der gikk grensa til og med for en erfaren hermetikk-spiser.

Så mens pastaen kokte sto jeg der som en annen Askepott og pella gulrøtter fra erter. Riktignok er vi ikke så kresne i matveien lenger, men noe som en gang var gulrøtter (det sto altså på boksen) som ser ut som små blek-oransje, skeive terninger med utpreget svamp-konsistens og med en udefinerbar smak som minner svært lite om gulrøtter, dét orker ikke engang en langseiler på 7. måneden spise!

På bøljan blå

Vi dro fra Tobago i solnedgangen, retning Grenada. Det blåste godt og bølgene tok seg opp. De blei større og større. Og helt ute av system. De kom fra alle kanter, og i mørket var det ikke mulig å se de før man kjente de. Splæsj. En liten sprut nå og da. Plutselig hører jeg det sprelle og blåse ved sidenav meg. Jeg famler meg fram til hodelykta og får skrudd den på. Rett ved sidenav meg ligger en gedigen flyvefisk og spriker med vingene/finnene, mens den blåser seg opp. Vi hjalp den uti igjen. Så gikk det egentlig ganske bra en stund. Jeg forserte den ene bølga etter den andre. Sang litt høyt for meg selv slik at jeg skulle slippe å høre bruset fra alle de andre bølgene. Så kom den. Giganbølga. Veggen. Jeg så den ikke før den var der. Ut fra det mørke ingenting kom en foss! Den slo meg ut av balanse så jeg ramla ned i cocpit, jeg hadde øya fulle av saltvann og så ingen verdens ting. Jeg prøvde å styre riktig, men før jeg rakk å få balanse på både meg og båten kom en ny bølge fra den andre siden, riktignok ikke like stor - men nok til å gi oss en splæsj fra den kanten også.

Jeg fikk meg en støkk. Men rista vannet ut av ørene og ga meg i kast med de neste bølgene. Og under sprayhooden satt Rune og bannet. Han hadde fått saltvann i kaffen.