Hermetikk-tips

Kjekt å vite om hermetikk før man skal på hermetikk-kjøret.

Husk å ta med mye hvitløk til å døyve den verste hermetikk-smaken, tro meg - du går lei av den fort og alt smaker nesten det samme.

På protein-området er det mange feller å gå i. En av de kjente klassikerene “Corned Beef” er en av disse. Jeg skal innrømme at jeg allerede før jeg hadde smakt på den var skeptisk. Og det med grunn fikk jeg bekreftet! Den har en sånn artig liten snurrepinne så man trenger ikke boksåpner for å åpne den, det teller til fordel for Corned Beef’en, for i mye sjø kan til og med en boksåpner skape store utfordringer. Så begynner man møysommelig å snurre rundt da - og odøren sprer seg ut i rommet. Hei? Var det noen som åpna en boks kattemat her eller? (Kunne ikke helt huske at vi hadde en skipskatt, men den skulle visst fores okke som.) Men i det jeg vrir bunnen av boksen ut så kjenner jeg hvor lukta kom fra ja, og som en slags gele-aktig, sammenpressa kjøttdeig med tydelige fettpartier velter den ut av boksen sin og faller sakte ned mot gryta som en seig og klissete deig og minner svært lite om den kua den en gang har vært. Stakkars den kua, snakk om meningsløst liv. “-Hva skal du bli når du blir stor da?” “-Jeg skal bli Corned Beef.” Uff. Stakkars kua. Nuvel, videre. Oppi gryta oppløser den seg til små korn som klistrer seg på det andre du måtte finne på å putte oppi samme gryte, så når du kommer så langt at du skal spise maten - så er det som å spise noe som det har festa seg grus på - med en anelse kjøttsmak.

En annen protein-felle å gå i er spanske “Albondigas”, kjøttboller. Utenpå ser de riktig så fristende ut, i salsa også til og med. Den salsaen der riktignok, den minner mye om gulgrønt slim når du heller boksen over i panna. Kjøttbollene er bleke og myke med en tam og litt emmen smak. Det er absolutt ikke nødvendig med tenner for å spise disse kjøttbollene. Om du skal på langtur og satser på en del Albondigas er det en ting som er viktig å ha med seg: Tyttebærsyltetøy. Kok poteter, varm en boks hermetiske brekkbønner i litt smør, hell salsaen av kjøttbollene (den er det absolutt ingen grunn til å spare på!) og ta på godt med tyttebærsyltetøy. Da blir det nesten etanes. Konsistensen er det lite å få gjort noe med, dessverre.

Det man må satse på for å få i seg anbefalt mengde proteiner er skinke; både svin og kalkun. Vi kjenner jo alle til den klassiske piknik-skinken hjemmefra - det er absolutt mulig å få tak i samme kvalitet borte også. Perfekt til salater, pastasauser, pålegg og annet du måtte ønske å tilsette proteiner. En absolutt testvinner på protein-siden. Når man beveger seg over i grønnsaksverden så er man ute og spiller rulett. Her er det lett å ta feil - og de finnes mange variasjoner innenfor samme art at det beste er å finne et merke man stoler på og holde seg til det. Noen klassikere duger overalt, som mais for eksempel. Vi har heller ikke vært borti dårlige brekkbønner. Erter som kommer i boks alene er også ganske bankers. Erter-og-gulrøtter derimot, det er jo noe helt annet (les forrige innlegg). Hermetisk paprika ser veldig flott ut, faktisk rødere enn de ferske! Muligens en grunn til å bli bekymret? Her har gelekonsistensen virkelig slått til, men om man liker gelé så er hermetisk paprika slettes meg ikke det verste vi har vært borti. Men den virkelige slageren herombord på grønnsaksmarkedet har vært bønner. Bønner i tomatsaus for å spesifisere. Duger ypperlig til en god trailerfrokost eller som tilbehør til et annet måltid. Her har vi også funnet noen kryssprodukter som duger, for eksempel Chili con carne, den funker stort sett greit. En anelse ferdigtygd, men det er jo greit så blir det litt mindre slitasje på tanngarden!

Ellers går jo aldri en god fruktcoctail av moten. Og med hermetisk sprutkrem så har du verdens beste dessert!

Jeg tror nok antageligvis at når jeg kommer hjem fra denne turen kommer jeg nok til å fortsette å leve på hermetikk. Helt sikkert altså!

Hermetikkens gleder

At vi er ferdige med Atlanterhavskryssingen betyr ikke at vi er ferdige med hermetikk-livet vårt. Nå som vi driver og farter mellom småøyene på Venezuela-kysten er ikke tilgangen på ferskvarer den beste. Og butikkenes åpningstider er ikke alltid like lette å treffe på. Som i dag. Riktignok er det lørdag da, men det burde jo ikke forandre så mye. Vi har til tider ikke klart å komme oss ut i verden før siesta-tid, så i dag passa vi oss for å drøye for lenge før vi kom oss på land! Vi sendte Rune og Eva på ekspedisjon inn med jolla for å handle litt diverse, sånn i ni-tiden. Tenkte vi var ganske sikre da, men den gang ei. De to små butikkene var oppe fra 8 til 9 og den større åpna ikke før 12. I går var den stengt etter 12.

Vi sulter ikke i hjel likavæl altså. Vi har jo fortsatt et godt hermetisk lager. Det viktigste når du skal leve på hermetisk kost er å ha nok hvitløk. Vi putter hvitløk i alt for å få en litt bedre smak. Så kan du jo spørre om det ikke blir litt kjedlig i lengden at alt smaker hvitløk? Vel, alternativet er at alt smaker hermetikk. Valget er ganske enkelt.

Men det finnes hermetikk som absolutt ikke er etanes. Smaken kan man alltid døyve med litt hvitløk, men det er noe med konsistensen. All hermetikk har stort sett samme konsistens. Den er gjerne lett porøs og litt svampete på en gang. Man trenger egentlig ikke tenner for å leve av hermetikk, for det meste kan knuses mot ganen. Men det finnes noen som skiller seg soleklart ut som eksemplariske eksempler på god hermetikk. Skinke duger bra, både vanlig og kalkunskinke. Leverpostei er jo også en klassiker man er kjent med hjemmefra. Mais funker også, men ellers på grønnsaksområdet er det mye rart ute og går. I dag skulle vi lage oss en ypperlig pastasalat, en 3-boksers faktisk, men vi hadde ikke flere bokser med erter igjen. Derimot så hadde vi en ertergulrot-miks som vi tenkte at sikkert gjorde samme nytta. Både ertene og gulrøttene så jo riktig så delikate ut utenpå boksen. Men vetduhva, der gikk grensa til og med for en erfaren hermetikk-spiser.

Så mens pastaen kokte sto jeg der som en annen Askepott og pella gulrøtter fra erter. Riktignok er vi ikke så kresne i matveien lenger, men noe som en gang var gulrøtter (det sto altså på boksen) som ser ut som små blek-oransje, skeive terninger med utpreget svamp-konsistens og med en udefinerbar smak som minner svært lite om gulrøtter, dét orker ikke engang en langseiler på 7. måneden spise!

Kamikaze-pelikaner og palmer

Pelikan er en fugl jeg tidligere for det meste har forbundet med Donald. Disse store, klumpete fuglene som har en pose under nebbet som de fyller med fisk. De er rare. Som pjuskete fjærballer flyter de rundt på vannet, eller de har kapret gamle fiskebåter. Vi så de for første gang på Tobago, men på langt nær så mange som her på Los Roches i Venezuela. Det er her palmen kommer inn. For mens Skipper Somby styra med innsjekkingen satt vi i skyggen av en palme og stirret utover havet. Ei lita bukt vi har kommet til med glassklart vann og kritthvit sand og massevis av fisk. Masse fisk fører gjerne med seg masse fugler. Også pelikaner. De store klumpene flyr lavt langs vannet før de klarer å skaffe seg litt høyde. Når de er ca tre meter over vannet bråsnur de og stuper ned med det store nebbet sitt først og vingene rett ut til siden og treffer vannflaten med et plask. De går ikke så langt under vann, de blir liksom bare liggende der som en fjærball før hodet stikker opp igjen med den eiendommelige posen under nebbet. Glupsk gulper de i seg fangsten før de starter jakten på neste fisk.

Innsjekking i Venezuela tar en stund, så jeg fikk god tid til å studere pelikanene. De ser unektelig litt rare og klønete ut, men i det den stuper fryktesløs ned i vannet på jakt etter fisk er den verdens tøffeste fugl. Helt til den lander da. Magaplasket er det mer Donald-stil over.