Seiling

Å være på langtur handler ikke bare om å seile. Det er så mye mer. Det er stedene man ser. Det er folka man møter. Og av og til kommer man til marinaer der det er en del folk som har blitt. ”Vi har bare vært her to måneder” kan noen si. Mange har vært her et år. Eller flere. ”Ja, vi skal gjennom kanalen.” Neste år. Kanskje.

Det er så mange flotte folk. Det er så mange skruer. Det er så mange skjebner. Det er så mange historier. Kanskje kom man ikke lenger enn Club Nautico i kveld heller, men jeg hørte så mange nye fortellinger. Møtte så mange folk. Fra alle kanter av verden; Australia, USA, England, Frankrike, Danmark, Sverige (og det var bare i kveld!). De som har seila i åtte år og som fortsatt er ute på ubestemt tid. Det unge paret som skal være her i Cartagena til hun har født ”og blitt vant til det”, som hun sa selv, og så seile videre. Svensken som ikke har vært hjemme på 17 år. Den danske båten som reiser rundt med trøblete ungdom. Totningen som tilfeldigvis havna på en seilbåt og seila til Amerika.

Vi er vår egen lille verden av langseilere. Det er en broket forsamling. Nå er vi litt utafor turistløypa og fant en marina med mange fastboende og langtidsoppankrede. Alle er på fornavn med havnekapteinen. På det borteste bordet på kafeen sitter de som jobber her. På et vis. En som kan fikse datamaskina di. En som kan sy det du ønsker å sy. En som kan generelt kan fikse båtgreier. Dama som selger frukt. Agenten som hjelper deg å sjekke inn i landet. Det er en egen verden. Gratis kaffe og frokost til 1 dollar. Damen som selger ferske bagels hver morgen, bakt ombord i båten.

Det går i mange språk. Godt gestikulert for å understreke poenger om man snakker utenlandsk. Som stort sett alle som jobber her gjør. Eller kanskje det er vi som snakker utenlandsk. Men man vet hvem som snakker de to aktuelle språkene, så man kan alltids rope på noen. Få fiksa noe.

Mañana, mañana. Ting tar tid. Men hvem bryr seg? Langseilere tar ikke tiden.