Sæggeseil

Cecilie snusa i lufta. Hm, kanskje det går an? Kanskje det faktisk går an! Vi prøver! Fylte av iver og glede rulla vi ut forseilet, og hui og hei som det gikk! Vi var jo oppe i seks knop! Vi glisa i lykkerus, endelig litt seiling! Vi har jo ikke hatt skikkelig vind siden.... Skottland faktisk. Det føltes fantastisk. Cecilie stramma og stramma sånn at begge lusene sto rett ut, til slutt hadde vi et perfekt trimma seil. Nydelig. Aldeles nydelig.

Men så skjer det noe. Man kjenner lusa på døra, sies det, og disse lusene våre de blafra som gærne - på helt feil sted! Vi må slå, fastslår en konsentrert Cecilie. Så vi trekker i noen tau her og der og vips så er seilet på den andre siden av båten. Vi veiver og sveiver og prøver å få lusene til å stå sånn som de skal. Vi flytter på dingser og vurderer på nytt. Hm, sier Cecilie. Det ser dårlig ut. Jeg kikker på seilet, jeg også. Jeg er ikke like dreven som Cecilie, men - når seilet ser ut som ei sæggebukse - da skjønner sjøl en Totning at her er det no gæli som itte ær som dæ skar!

Slukøret ruller vi inn seilet igjen. Vi har vært ombord i søtten dager. Vi har seila i tre.