Lykke

Jeg ligger på fordekket, båten duver sakte opp og ned på det nesten speilblanke havet. En kokosnøtt driver sakte forbi, vipper litt opp og ned, nesten som om den hilser til meg. Jeg hører lyden av late dønninger som treffer revene rundt oss. Vi har ankret opp i paradis. Bak meg ligger en liten øy, kokospalmene henger tungt over den hvite sanden og dypper bladene i det lunkne vannet. Foran meg ligger åsene, lange og slake. Lag på lag innover, de nærmeste grønne, de lengst unna blågrå. På den andre siden ligger Stillehavet. Solen er på vei bak noen lette skyer før den tar kvelden og dykker ned bak horisonten. Alt jeg hører er bølgebrus og fuglekvitter. Små skyer av småfisk fyker over vannet som sølv i solnedgangen, forfulgt av større fisker på jakt etter et lite kveldsmåltid. Og her sitter jeg.

Da vi kom hit for noen timer siden hoppet vi rett i havet. Vi hadde bare seilet noen timer, innenfor revet. Ingen bølger, bare vind; silkeseilas. Solen hadde stekt oss godt denne dagen, det var nesten som det freset da vi stupte over bord og svømte inn mot drømmeøya vår. Vi vasset i vannkanten, bøyde oss under kokospalmer som lente seg tungt utover. Ytterst lå en lang sandbanke. Jeg møtte blikket til Rune. Han gikk bare rundt og gliste. Det er ikke nødvendig å si noe. Det var perfekt. I sanda blinka det i koraller og skjell som var skylt på land. Små sandkrabber pilte ned i hulene sine da vi nærmet oss og fuglene svaldra i tretoppene. Irrgrønne palmer i flere sjateringer. Havet er blått og grønt. Himmelen knallblå.

Jeg legger meg forsiktig over på ryggen, ørlitt solbrent på rompa etter noen dristige timer i sola på dekk. Selv om den snart går ned varmer den godt fortsatt. Og jeg tenker, dette må være så nærme fullkommen lykke man kan komme. Jeg kan ikke ønske meg mer akkurat nå.