UFB

Jeg er UFB. Jeg er forsåvidt UFA også, en skikkelig værsting altså. UFA kan man nok komme langt med sånn egentlig, UFB er verre. UFB betyr Uten Fast Bosted.

Jeg har ikkeno fast bosted. Det vil si, jeg har jo et fast bosted - men det kan jeg ta med meg nesten hvor jeg vil! Altså kan det ikke registreres som et bosted. Problematisk. Hva skal man gjøre med en sånn som ikke passer inn i normen? Høm, tenker skjemaveldet, de tror jeg vi driter i!

Om jeg nå er UFA (uten fast arbeid) og UFB, så har jeg en ordnet økonomi og er helt til å stole på - sånn økonomisk altså. Og ganske moderne og kravstor er jeg visst også! Jeg vil bo i en båt, men jeg vil ha både tv og internett og hjemmekontor og eget foretak. Dette liker ikke skjemaveldet.

ICE (internett) hadde ingen knapp å trykke på i det hele tatt, om man ikke kunne oppgi en bostedsadresse. En annen leverandør fikk ikke tatt kredittsjekk på meg, så da fikk jeg tlfnr til de som gjorde kredittsjekkene for denne leverandøren, men de forholdt seg til folkeregisteret - så jeg fikk værsågod skaffe meg en adresse skulle jeg få kredittsjekk fra de!

Jeg vil ha tv også. Og det får jeg faktisk! Jeg må bare forhåndsbetale for et år. Men Bring kunne ikke levere en pakke til meg nedi båthavna, de måtte ha en adresse, så jeg ga de en adresse, men der var det ingen hjemme - så jeg måtte hente pakka på postkontoret! I stedet for at de kunne ha lagt den der med det samme, liksom. Og Brønnøysundregisteret! Brønnøysundregistret må også ha en virksomhetsadresse. Brønnøysundregistert er viktig! Jeg la adressen til de jeg jobber mest for der, men de likte ikke det, så nå må jeg finne en annen adresse. 

Jeg lurer på. Hva om jeg, selvstendig næringsdrivende båtboer, skulle finne på å ville gifte meg med en annen selvstendig næringsdrivende båtboer. Mon tro om vi hadde fått lov til det?

(det er forsåvidt en særdeles hypotetisk problemstilling!)

Interessante problemstillinger når man bor i båt

I dag har jeg bodd i båten min i nøyaktig to uker. Det begynner å ligne på et hjem nå!

I helga har mor og far vært her og hjulpet meg litt. Min mor, som i 63 år har hatt rydding som favoritthobby, har organisert alle skap slik at det skal bli mest mulig praktisk og oversiktlig. De neste dagene blir spennende når jeg finner ut hvor tinga mine har tatt veien! Jeg tenkte for eksempel at jeg skulle dra og svømme i dag, men badedrakta mi hang ikke der jeg hang den sist, så jeg må ut på jakt. Heldigvis er ikke båten så stor.

Sånn rydding og orging overlot jeg i grunnen til mor, siden hun er ekspert. I stedet forska jeg på andre, spennende ting ombord sammen med min far. Sånn som septiktanken. For når jeg pumpa ut det jeg hadde gjort fra meg i do, så ble jo alt borte, men selv om jeg lukka igjen pumpa, så var det gult, illeluktende vann i skåla neste gang jeg kikka oppi! Jeg banka på septiktanken. Klong, klong sa det. Den var tydeligvis tom. Var den ikke kobla til? Jeg trodde jo den var full! Så gikk min far ut på brygga og fulge med mens jeg pumpa ned litt papir, og jommen så var ikke den kobla til! Men hvordan kunne det da komme ekkelt kloakkvann opp i doen igjen? Min mor brakk jeg og laga oppkastlyder, hu kunne ikke bo her om det skulle lukte sånn! Jeg spraya en god dæsj Glade luktfrisker i lufta og fortsatte å følge slangene under vasken på badet. Her er kloakk, ferskvann, saltvann, eksosrør, lampeoljeslange... Og en bryter! Høm, tenkte jeg. Og kikka på andre siden av septiktanken også. Joggu var det ikke en der også. Mon tro om jeg lukker igjen den - så stenger jeg for innsig? Og vips var problemet løst! Mor lagde fortsatt oppkastlyder, men det lukta betydelig mindre. Da kom Rune innom og forklarte at saltvann som sto, ville lukte uansett. Så nå vurderer jeg Wonderbaum på do.

Jeg har ikke så mye Winderbaum-erfaring, noen som har tips til hva som ville gjort seg på do?

Sånn går nå dagene ombord. I dag skal jeg forske litt på vanntanken, tror jeg.

Morgenstemning i båthavna. Ikke ille!

Snipp, snapp....?

ETA Alta 1900

Snart er ringen sluttet. Sjela er hjemme igjen.

Ganske så fargerik?

En gang var det en som kalte meg for fargerik. Jeg tror egentlig det var ganske ironisk ment, for når jeg ser meg i speilet, ser jeg bare en fiskebolle-bleikfisk. Sånn til vanlig.

Båtliv er ganske fargerikt. Seilbåtliv spesielt. Iallefall for min del. Når jeg en sjelden gang tar en kikk i speilet så kan jeg være enig i at - jo, ganske så fargerik, muligens. Jeg ser litt ut som en - veldig pynta pepperkakemann med altfor stort hode?

Ansiktet er som en tomat. Ble et hardt møte med sola etter en lang og mørk vinter i nord. Vinden har løsnet en del hår fra hårstrikken, så en glorie av ganske lyst hår blafrer rundt tomaten som løvetannfrøbærere. Flott. Balansert på en kritthvit marsmallows. Videre under marsmallowsen er det et lækkert, harlekininspirert mønster i hvitt, gult, blått, grønt og grått. Her har ikke solen fått slippe til. Dette er båtens herjinger. Båtens verk, med alle sine skarpe kanter og mystiske hindringer og ulogiske plasseringer av stæsj.

-Åååh! Stupid boat! Jeg gremmes. Jeg lider! Christian forsøker å forsvare båten, - it's not the boats fault, you know. Haha. Liksom. Dustebåt.

Fargerik - ihvertfall akkurat nå!

(klikk på bildet for større versjon)

Sæggeseil

Cecilie snusa i lufta. Hm, kanskje det går an? Kanskje det faktisk går an! Vi prøver! Fylte av iver og glede rulla vi ut forseilet, og hui og hei som det gikk! Vi var jo oppe i seks knop! Vi glisa i lykkerus, endelig litt seiling! Vi har jo ikke hatt skikkelig vind siden.... Skottland faktisk. Det føltes fantastisk. Cecilie stramma og stramma sånn at begge lusene sto rett ut, til slutt hadde vi et perfekt trimma seil. Nydelig. Aldeles nydelig.

Men så skjer det noe. Man kjenner lusa på døra, sies det, og disse lusene våre de blafra som gærne - på helt feil sted! Vi må slå, fastslår en konsentrert Cecilie. Så vi trekker i noen tau her og der og vips så er seilet på den andre siden av båten. Vi veiver og sveiver og prøver å få lusene til å stå sånn som de skal. Vi flytter på dingser og vurderer på nytt. Hm, sier Cecilie. Det ser dårlig ut. Jeg kikker på seilet, jeg også. Jeg er ikke like dreven som Cecilie, men - når seilet ser ut som ei sæggebukse - da skjønner sjøl en Totning at her er det no gæli som itte ær som dæ skar!

Slukøret ruller vi inn seilet igjen. Vi har vært ombord i søtten dager. Vi har seila i tre.

Det er forskjell på folk!

Jeg sitter i cockpit. De andre sitter på kontoret. Jeg ser på fjella. De ser på datamaskina. Jeg følger med på kursen. De følger med på veven. Jeg passer på hastigheten. De sjekker nedlastningshastigheten. Sola varmer meg. Datamaskinenes batterier koker.

Hvem de er? Det er langturseilerene som har fått internettilgang!

Det er så innmari fint å seile, altså!

Jeg fryser! Jeg kjeder meg. Jeg sitter her alene og glor på de samme fjella hele tida. De flytter ikke på seg. Jeg flytter ikke på meg. Det er ingen vind. Motoren bråker. Jeg fryser. Pulverkaffe funker ikke. Rødvin funker ikke. Jeg fryser. Jeg er trøtt. Jeg vil ned i soveposen min. De dumme, dumme, fjella. Og det er liksom midnattsol så det skal liksom være så innmari idyllisk! Lofoten, vindstille, midnattsol som speiler seg i vannet. Iskaldt! Blæh.

Men å se det fra sofakroken i en varm stue i stedenfor, nei takk!

Toalettsituasjonen

Det er jo innlysende at skal man bo på en båt, så bør man helst ikke ha klaustrofobi. Rommene inni en båt er ikke spesielt store - og når man ikke kan se ut og ha kontroll på hva som skjer der, ja da kan det bli litt pes å være klaustrofobisk. Jeg er ikke klaustrofobisk. Heldigvis.

En ting er nå lugarene og salongen, en annen ting er toalettet. Et slags lite kott. En underjordisk celle. Et hull der veggene lener seg innover. Når det ikke står stille en gang, kan det være et ganske guffent sted. Etter å ha sjangla meg gjennom salongen, tar jeg en slags piruett over dørstokken og inn på badet, der jeg slenges i veggen. Mens jeg står lent inn mot veggen får jeg lirka av meg flere lag med klær, og stabba meg det ene skrittet bort til toalettet. Heldigvis er det et håndtak der inne. Jeg tviholder i det med vensterhånda mens jeg spinner rundt og får slengt meg ned. Med høyrearmen strekt ut støtter meg mot skapet for å ikke skli av dosetet. Jeg spenner musklene i beina for å holde på balansen. Åkei, klar! Med alle musklene i helspenn skal jeg gjøre mitt fornødne, slappe av i de riktige musklene, og bruke noen andre. Samtidig som holder jeg balansen og er forberedt på uforutsette bevegelser og angrep utenifra! Og helst skal det skje litt sabla fort, før jeg spyr!

Et kunstykke uten sidestykke. Like greit at rommet ikke er større.