Voldtektsbølge?

Det skrives mye i avisene for tiden. Det er reportasjer på tv'en. Det menes på Facebook. Voldtektsbølge. 6 overfallsvoldtekter bare denne helgen. Dette går ikke an!

Selvfølgelig går det ikke an, men jeg spør meg - er dette en ny bølge? Eller har det blitt lettere å anmelde en voldtekt, siden det har stått så mye om det i det siste?

For nesten ti år siden bodde jeg i Stavanger, og jeg jobbet som frivillig på DIXI Ressurssenter for voldtatte. Allerede da opererte vi med tall på opp mot 9000 voldtekter i året. Rundt 600 ble anmeldt. Av disse ble nesten 90 % henlaget. Skulle man bli dømt for en voldtekt da, måtte man ha flere anmeldelser på seg. I 2009 ble 998 voldtekter anmeldt, 853 av disse ble etterforsket, 651 henlagt,  157 tiltaler av nesten 1000 anmeldte overgrep. Det fant jeg ut etter noen minutter på statistisk sentralbyrå sin hjemmeside. Hvorfor skal man anmelde i grunnen?

Jeg har møtt mange som har vært utsatt for overgrep, både jenter (og gutter) som har anmeldt og som ikke har anmeldt. Flotte ressurssterke mennesker - som alikevel ikke klarte å komme seg unna. Jeg ser på TV om at jenter tar selvforsvarskurs, men jeg er usikker på om jeg hadde klart å bruke det om jeg havnet i en slik situasjon. Jeg leser at de skal lage et dna-register, de skal sperre inne asylsøkere, det dannes grupper med borgervern og pirattaxi-virksomheten må ihvertfall avvikles - for alle pirattaxisjåførere er jo voldtektsmenn!

Jeg synes det er flott at det er satt fokus på saken. Jeg ønsker bare at vi ikke mister perspektivet. Overfallsvoldtekter er ikke den vanligste formen, de fleste som blir voldtatt i Norge blir voldtatt av noen de kjenner, i et miljø de anser som trygt. Jeg har mer troa på mer politi i gatene - og holdningskampanjer.

Jeg har ingen løsning på dette. Jeg ville bare sette ting litt i perspektiv.

Høvdingen Knut

Hver gang jeg har besøkt Rune så går jeg forbi en båt som heter Trollwind på vei hjem. Trollwind er en veldig fin seilbåt i aluminium. Men det er ikke derfor jeg ser på den båten hver gang jeg går forbi, det der fordi det er høvdingen sin båt.

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror vi begynte å kalle han høvdingen en gang han sto på kassa bakpå Runes båt og holdt utkikk så vi ikke skulle gå på grunn. I Venezuela tror jeg, vi var på vei inn i mangroveskogen for å få tak i diesel. Høvdingen holdt utkikk.

Jeg møtte han for første gang på Tobago. Etter en litt strevsom tur gjennom noen karibiske stater så ankom han endelig. Knut. En kompis av Rune fra Alta. En seiler. Det var han som fikk meg til å forstå at jeg ikke var helt på jordet når det gjalt seiling. Han lærte meg mye. Han var en skikkelig bra fyr.

Da Rune nærma seg Alta planla vi velkomstfest sammen. Da vi ankom Alta var Knut ute med Trollwind og tok oss imot. Med seg hadde han både sine og våre venner, og hadde mekka en planketing for å få sendt over champagne til oss. Senere satte vi til langt på natt og drakk vin og mora oss.

Et par uker seinere får jeg en melding fra Rune: Knut har fått hjerneslag, legene sier alt håp er ute. Jeg ble så sinna! Hvordan kan legene si noe sånt! Men de hadde rett. To dager senere skrudde de av respiratoren. Jeg gråt. Var høvdingen borte?

Høvdingen er borte. Han døde ved roret, sammen med madammen. Trøsta får være at han gikk hen et sted han trivdes.

Jeg skal sørge for friske blomster på båten din, Knut.

 Min venn, Knut. Hvil i fred.
(jeg går faktisk og venter på at du skal komme og se på båten min)

Vann

Når man bor i en båt så er jo vann noe man må forholde seg til. Jeg bor jo på vann, men det vannet vil jeg ikke ha inn. Det har jeg heldigvis ikke, båten er ganske tett sånn sett. Så har vi kondens da, det er visstnok et problem i båter. Det drypper på badet og dugger på ku-øya mine. Enn så lenge skal jeg se om jeg klarer meg uten en lufttørker.

Så var det ferskvann. Til vasking og matlaging og drikking. Jeg har en kjempefin vanntank! Det er faktisk ikke tanksmak på vannet mitt i det hele tatt, og det er friskt og kjølig. Men det er på tank altså. En tank jeg må fylle på når den er tom. Det er jo egentlig bare å trekke ut vannslangen, putte den i hullet og skru på vannet. Bittelitt vann på. Det er litt dårlig lufting på tanken, sa forrige eier, så du må fylle vann sakte. Han var da ihvertfall en ærlig fyr. Det sildrer i tanken min. Den var tom, nå er den snart full.

Rune ler litt når jeg skryter av vanntanken min. Han har tanksmak på sitt vann. Han blånekter på dette, men han har det. Det er jo ikke rart at du ikke har tanksmak, sier han til meg, tanken din er jo på 70 liter! Åjahaja. Hans var på 600 liter. Det betyr at jeg må fylle min vanntank nesten ni ganger oftere enn han! Og om vinteren - da tas jo vannslangen vekk, den fryser jo.

Hente vann på dunk, ja. Flott. Men jeg har ihvertfall ikke tanksmak!

Trekktid

Fryd og gammen og velstad, så langt har jeg ikke hatt noe særlig å klage over. Jeg frykter at den tiden nærmer seg slutten nå. Altså, ikke fryd og gammen og velstand - men ønsket om å forandre på ting har ankommet.

Høsten er her, det suser i masta og båten gynger og inne blafrer stearinlysa. Ja, de blafrer.  Det trekker. Jeg sitter musestille og prøver å kjenne etter hvor det trekker fra. Fører hånda langsmed sprekker og vegger for å finne ut hvor den trekken kommer fra. Den er litt diffus, men den klarer ikke gjemme seg!

Jeg er bevepnet med gaffa og sikaflex. Hit, men ikke lenger.

Vinterforberedelser

Jeg liker båten min innmari godt! Alikevel er noen oppgraderinger på sin plass - og noen helst før snøen kommer!

Så her kommer en utfordring til dere folkens - hvordan kan jeg lage et "telt" over cocpit sånn at det ikke snør inn der til vinteren, og jeg kan lage meg en fryseboks der!

 

Etterhvert må vi få døpt om båten også.... 

Men hva tror dere? Hvordan skal vi mekke telt?

Bæsja på leggen

I går fikk jeg besøk. Disse var litt enklere å ha med å gjøre enn de forrige, da de her var fornøyde bare de fikk noe i glassene. Men jeg måtte jo rydde og ordne litt før de kom, likavæl. Så jeg rydder litt, vasker litt, tar ut søpla, fikser dosetet, vasker meg selv litt, stæsjer meg litt, surfer litt, ser litt på tv og så kom besøket! Piker, vin og sang (og Rune) til langt på natt!

Fant dere bristen?

Da jeg sto opp i morres fant jeg den. Søpla. Den hadde jeg bare satt opp i cocpit. Det hadde noen måker funnet ut. Så i all sin generøsitet så hadde de pyntet båten min med litt søppel her og der - og som seg hør og bør etter et deilig måkemåltid; bæsja.

(om dere lurer på hvorfor jeg bare hadde satt den i cocpit, så er det fordi vi ikke har lov til å kaste matsøppel i containeren her nede, det blir så mye måkestyr visstnok)

Jeg fant en pose og begynte å plukke søpla. Og  satte meg på knær i en diger måkebæsj.

NB! Ikke sette matsøppel i cocpit. Bæsja på leggen der gitt.

Bondefanget!

 

Det startet med en uskydlig liten meldingsremse på Facebook. Svanhild hadde funnet ut at vi ikke hadde feiret at vi var ferdig utdannet pedagoger - og hun hadde hjemme-alene-helg og foreslo at vi skulle treffes i helga. Vi stilte oss alle positive til det - og i en bisetning på denne facebookremsa spør Svanhild hvordan det går ombord, om jeg har begynt å ta imot besøk. Jada, sier jeg, det er bare å stikke innom. Og vips popper det opp en melding - da møtes vi klokka 20 på lørdag, ombord hos Guro!

Så her er de - mine aller første middagsgjester. De klarte å komme seg både ombord og på land igjen uten å dette i havet, enda en av de påsto at hun var farlig nær!

Morgenstemning

En gang så jeg en reklameplakat, en ung mann som satt i et vindu og så utover en ganske kjip utsikt i grunnen. Absolutt ingen drømmeutsikt. Under bildet sto det Min utsikt. Reklamen var for en bank. Inntil da hadde tanken aldri slått meg. At slikt kunne utgjøre en forskjell. Jeg da heller ikke klar for å skaffe meg en fast utsikt.

Situasjonen har jo forandra seg med åra. Jeg begynte å få lyst på egen utsikt! Jeg fikk lyst til å ha mitt eget sted. Men hvor i hule heiteste skal jeg bo?

Så jeg kjøpte en båt. En 27 fots seilbåt, og her bor jeg. Verden er min utsikt.

Og når jeg våkner og kaster et blikk utover min lille verden. Liten, lettere kaotisk og - i noens øyne - kanskje totalt upraktisk og klautrofobisk. Men det er Min verden.

Verdensherskerinnen

Sov i ro...

Båten min er ikke særlig stor. Den er ikke særlig høy heller. Og det stikker ut ting her og der, så jeg har fine blåmerker over hele kroppen. Regner med at det går seg til. Blåmerkene altså. Båten kommer neppe til å vokse!

Jeg når akkurat opp til taket i båten min. Og når jeg strekker meg ut i køya mi kan jeg ha både hode og føtter i hver sin vegg. Og om jeg veiver litt mye med arma når jeg snur meg i køya, så treffer albuene taket. Jeg - bokstavlig talt - kryper til køys. Jeg ligger litt på tvers og litt på skrå, men ihvertfall ikke på langs slik som det kanskje er meninga at en skal. Og om det blir litt mye kondens inni båten (som da vi var tre stykker som sov der) så drypper det fra luka og ned på meg.

Jeg hører fall som slår i master (ikke min!), fendere som gnikker og flytebrygga som murrer. Men gjennom luka kan jeg se på stjerner og nordlys, mens båten duver ørlitt. Har forsovet meg hver dag, jeg.

UFB

Jeg er UFB. Jeg er forsåvidt UFA også, en skikkelig værsting altså. UFA kan man nok komme langt med sånn egentlig, UFB er verre. UFB betyr Uten Fast Bosted.

Jeg har ikkeno fast bosted. Det vil si, jeg har jo et fast bosted - men det kan jeg ta med meg nesten hvor jeg vil! Altså kan det ikke registreres som et bosted. Problematisk. Hva skal man gjøre med en sånn som ikke passer inn i normen? Høm, tenker skjemaveldet, de tror jeg vi driter i!

Om jeg nå er UFA (uten fast arbeid) og UFB, så har jeg en ordnet økonomi og er helt til å stole på - sånn økonomisk altså. Og ganske moderne og kravstor er jeg visst også! Jeg vil bo i en båt, men jeg vil ha både tv og internett og hjemmekontor og eget foretak. Dette liker ikke skjemaveldet.

ICE (internett) hadde ingen knapp å trykke på i det hele tatt, om man ikke kunne oppgi en bostedsadresse. En annen leverandør fikk ikke tatt kredittsjekk på meg, så da fikk jeg tlfnr til de som gjorde kredittsjekkene for denne leverandøren, men de forholdt seg til folkeregisteret - så jeg fikk værsågod skaffe meg en adresse skulle jeg få kredittsjekk fra de!

Jeg vil ha tv også. Og det får jeg faktisk! Jeg må bare forhåndsbetale for et år. Men Bring kunne ikke levere en pakke til meg nedi båthavna, de måtte ha en adresse, så jeg ga de en adresse, men der var det ingen hjemme - så jeg måtte hente pakka på postkontoret! I stedet for at de kunne ha lagt den der med det samme, liksom. Og Brønnøysundregisteret! Brønnøysundregistret må også ha en virksomhetsadresse. Brønnøysundregistert er viktig! Jeg la adressen til de jeg jobber mest for der, men de likte ikke det, så nå må jeg finne en annen adresse. 

Jeg lurer på. Hva om jeg, selvstendig næringsdrivende båtboer, skulle finne på å ville gifte meg med en annen selvstendig næringsdrivende båtboer. Mon tro om vi hadde fått lov til det?

(det er forsåvidt en særdeles hypotetisk problemstilling!)

Interessante problemstillinger når man bor i båt

I dag har jeg bodd i båten min i nøyaktig to uker. Det begynner å ligne på et hjem nå!

I helga har mor og far vært her og hjulpet meg litt. Min mor, som i 63 år har hatt rydding som favoritthobby, har organisert alle skap slik at det skal bli mest mulig praktisk og oversiktlig. De neste dagene blir spennende når jeg finner ut hvor tinga mine har tatt veien! Jeg tenkte for eksempel at jeg skulle dra og svømme i dag, men badedrakta mi hang ikke der jeg hang den sist, så jeg må ut på jakt. Heldigvis er ikke båten så stor.

Sånn rydding og orging overlot jeg i grunnen til mor, siden hun er ekspert. I stedet forska jeg på andre, spennende ting ombord sammen med min far. Sånn som septiktanken. For når jeg pumpa ut det jeg hadde gjort fra meg i do, så ble jo alt borte, men selv om jeg lukka igjen pumpa, så var det gult, illeluktende vann i skåla neste gang jeg kikka oppi! Jeg banka på septiktanken. Klong, klong sa det. Den var tydeligvis tom. Var den ikke kobla til? Jeg trodde jo den var full! Så gikk min far ut på brygga og fulge med mens jeg pumpa ned litt papir, og jommen så var ikke den kobla til! Men hvordan kunne det da komme ekkelt kloakkvann opp i doen igjen? Min mor brakk jeg og laga oppkastlyder, hu kunne ikke bo her om det skulle lukte sånn! Jeg spraya en god dæsj Glade luktfrisker i lufta og fortsatte å følge slangene under vasken på badet. Her er kloakk, ferskvann, saltvann, eksosrør, lampeoljeslange... Og en bryter! Høm, tenkte jeg. Og kikka på andre siden av septiktanken også. Joggu var det ikke en der også. Mon tro om jeg lukker igjen den - så stenger jeg for innsig? Og vips var problemet løst! Mor lagde fortsatt oppkastlyder, men det lukta betydelig mindre. Da kom Rune innom og forklarte at saltvann som sto, ville lukte uansett. Så nå vurderer jeg Wonderbaum på do.

Jeg har ikke så mye Winderbaum-erfaring, noen som har tips til hva som ville gjort seg på do?

Sånn går nå dagene ombord. I dag skal jeg forske litt på vanntanken, tror jeg.

Morgenstemning i båthavna. Ikke ille!

Snipp, snapp....?

ETA Alta 1900

Snart er ringen sluttet. Sjela er hjemme igjen.

Ganske så fargerik?

En gang var det en som kalte meg for fargerik. Jeg tror egentlig det var ganske ironisk ment, for når jeg ser meg i speilet, ser jeg bare en fiskebolle-bleikfisk. Sånn til vanlig.

Båtliv er ganske fargerikt. Seilbåtliv spesielt. Iallefall for min del. Når jeg en sjelden gang tar en kikk i speilet så kan jeg være enig i at - jo, ganske så fargerik, muligens. Jeg ser litt ut som en - veldig pynta pepperkakemann med altfor stort hode?

Ansiktet er som en tomat. Ble et hardt møte med sola etter en lang og mørk vinter i nord. Vinden har løsnet en del hår fra hårstrikken, så en glorie av ganske lyst hår blafrer rundt tomaten som løvetannfrøbærere. Flott. Balansert på en kritthvit marsmallows. Videre under marsmallowsen er det et lækkert, harlekininspirert mønster i hvitt, gult, blått, grønt og grått. Her har ikke solen fått slippe til. Dette er båtens herjinger. Båtens verk, med alle sine skarpe kanter og mystiske hindringer og ulogiske plasseringer av stæsj.

-Åååh! Stupid boat! Jeg gremmes. Jeg lider! Christian forsøker å forsvare båten, - it's not the boats fault, you know. Haha. Liksom. Dustebåt.

Fargerik - ihvertfall akkurat nå!

(klikk på bildet for større versjon)

Sæggeseil

Cecilie snusa i lufta. Hm, kanskje det går an? Kanskje det faktisk går an! Vi prøver! Fylte av iver og glede rulla vi ut forseilet, og hui og hei som det gikk! Vi var jo oppe i seks knop! Vi glisa i lykkerus, endelig litt seiling! Vi har jo ikke hatt skikkelig vind siden.... Skottland faktisk. Det føltes fantastisk. Cecilie stramma og stramma sånn at begge lusene sto rett ut, til slutt hadde vi et perfekt trimma seil. Nydelig. Aldeles nydelig.

Men så skjer det noe. Man kjenner lusa på døra, sies det, og disse lusene våre de blafra som gærne - på helt feil sted! Vi må slå, fastslår en konsentrert Cecilie. Så vi trekker i noen tau her og der og vips så er seilet på den andre siden av båten. Vi veiver og sveiver og prøver å få lusene til å stå sånn som de skal. Vi flytter på dingser og vurderer på nytt. Hm, sier Cecilie. Det ser dårlig ut. Jeg kikker på seilet, jeg også. Jeg er ikke like dreven som Cecilie, men - når seilet ser ut som ei sæggebukse - da skjønner sjøl en Totning at her er det no gæli som itte ær som dæ skar!

Slukøret ruller vi inn seilet igjen. Vi har vært ombord i søtten dager. Vi har seila i tre.

Det er forskjell på folk!

Jeg sitter i cockpit. De andre sitter på kontoret. Jeg ser på fjella. De ser på datamaskina. Jeg følger med på kursen. De følger med på veven. Jeg passer på hastigheten. De sjekker nedlastningshastigheten. Sola varmer meg. Datamaskinenes batterier koker.

Hvem de er? Det er langturseilerene som har fått internettilgang!

Det er så innmari fint å seile, altså!

Jeg fryser! Jeg kjeder meg. Jeg sitter her alene og glor på de samme fjella hele tida. De flytter ikke på seg. Jeg flytter ikke på meg. Det er ingen vind. Motoren bråker. Jeg fryser. Pulverkaffe funker ikke. Rødvin funker ikke. Jeg fryser. Jeg er trøtt. Jeg vil ned i soveposen min. De dumme, dumme, fjella. Og det er liksom midnattsol så det skal liksom være så innmari idyllisk! Lofoten, vindstille, midnattsol som speiler seg i vannet. Iskaldt! Blæh.

Men å se det fra sofakroken i en varm stue i stedenfor, nei takk!

Toalettsituasjonen

Det er jo innlysende at skal man bo på en båt, så bør man helst ikke ha klaustrofobi. Rommene inni en båt er ikke spesielt store - og når man ikke kan se ut og ha kontroll på hva som skjer der, ja da kan det bli litt pes å være klaustrofobisk. Jeg er ikke klaustrofobisk. Heldigvis.

En ting er nå lugarene og salongen, en annen ting er toalettet. Et slags lite kott. En underjordisk celle. Et hull der veggene lener seg innover. Når det ikke står stille en gang, kan det være et ganske guffent sted. Etter å ha sjangla meg gjennom salongen, tar jeg en slags piruett over dørstokken og inn på badet, der jeg slenges i veggen. Mens jeg står lent inn mot veggen får jeg lirka av meg flere lag med klær, og stabba meg det ene skrittet bort til toalettet. Heldigvis er det et håndtak der inne. Jeg tviholder i det med vensterhånda mens jeg spinner rundt og får slengt meg ned. Med høyrearmen strekt ut støtter meg mot skapet for å ikke skli av dosetet. Jeg spenner musklene i beina for å holde på balansen. Åkei, klar! Med alle musklene i helspenn skal jeg gjøre mitt fornødne, slappe av i de riktige musklene, og bruke noen andre. Samtidig som holder jeg balansen og er forberedt på uforutsette bevegelser og angrep utenifra! Og helst skal det skje litt sabla fort, før jeg spyr!

Et kunstykke uten sidestykke. Like greit at rommet ikke er større.

Midnattsol og nasjonalromantikk

Havet er fortsatt speilblankt. Sola er på vei ned. Det er ikke riktig midnattsol, men det er midnatt - og det er sol. Gyldne farger duver rundt i havoverflata, gule og blå, mørke flater som skjuler store dyp. Noen måker slapper av i de svake dønningene. Og jeg sitter på dekk og stråler av lykke. At noe kan være så vakkert! At det å se solas siste stråler for i dag, og alle farger som finnes i de, kan gjøre meg rent rørt og fylle meg med sildring og bobling av gode følelser inni meg.

Jeg vil ikke at dette øyeblikket skal ta slutt. Jeg vil bare sitte her i dagens siste solstråler og la meg overstrømme av fargene og lyset. Og på den andre siden av båten - en regnbue. La meg få bli her.

Nådeløse Nordsjøen

Jeg har friskt i minnet sist jeg seila fra Norge til Skottland. Riktignok er det tre år siden, men en slik tur glemmer man ikke! Og helt frivillig hopper jeg på igjen. Men denne gangen er jeg bedre forberdt! Jeg har sjøsjukeplasterne klare, jeg har Tuc (salt kjeks), epler og cola. Klar for dyst! Nå kan bølgene bare komme og ta meg om de vil, de har ikke nubbesjans!

Noe har skjedd. Noe er ikke sånn som det en gang var. Opportune raser av gårde i vill fart - på rett kurs! Vi kjører slalåm mellom oljeriggene. Noen ligner på gigantiske, lysende insekter, andre på kreative lego-skulpturer - og der! Der helt i horisonten, det MÅ da være The Black Pearl? Havet behandler oss bra, og Victor Vindror II leder oss trygt over bølgene - og ja, det ser faktisk ut om om vi rekker festen på Bud på lørdag! I ren lykkerus kaster jeg sjøsjukeplasteret og super i meg litt rødvin. Livet er herlig.

Men så skjer det. Etter en blund stikker jeg hodet opp av luka og - det er speilblankt ute. Knapt en krusning på havoverflata. Hva skjedde? Hvor ble det av den fantastiske vinden og de flotte bølgene som kasta oss videre.

Skal jeg virkelig ikke spy? Skal jeg ikke bli svimmel og sur? Skal jeg ikke henge over rekka og banne for at jeg valgte å hoppe på i Inverness og ikke Bud?

Føler meg litt snytt. Hvor ble det av den nådeløse Nordsjøen?

Nordsjøen, 17.6.2011

Pulverkaffekjøret

Da var jeg på pulverkaffekjøret igjen. Jeg har ikke drukket pulverkaffe siden jeg mønstra av. Da hadde jeg fått min dose pulverkaffe for en stund. Det smakte ekkelt. Det smakte såpevann. Det så ut som gjørme. Usj. Gi meg heller en kopp te!

Første morgen ombord. En svampete brødskive med litt svett ost. Lunkent vann fra flaske. Og en kopp pulverkaffe. Den smakte himmelsk. Den smakte helt perfekt. Det var akkurat sånn det skulle være. Gi meg en kopp pulverkaffe om morran på en seilbåt!

Lykke!

Plutselig var jeg ombord i en seilbåt. Det var ikke Runes seilbåt, men Rune var der. Rune og Eva og Cecilie og andre. Gjensynsgleden var så stor. Jeg satt på dekk og så utover marinaen, jeg kjente lukta i nesa, jeg var så lykkelig. Jeg kunne grått.

Lykke. Jeg kjente det helt innerst inne. Hvor har jeg vært? Hvorfor dro jeg? Det er jo her jeg skulle vært. Det er jo her lykken er.

Absurd!

For omtrent tre år siden seila jeg ut Altafjorden. Lite ante jeg om hva jeg hadde i vente. På brygga sto noen å vinka. Ut i tåkeheimen forsvant Rune, Eva og jeg. Det var null vind. Det var kaldt. Det var absurd. Jeg var på vei. Hvor? Hvordan? Ante ikke. Men det føltes bra.

Et år seinere sto jeg på Gardermoen. Jeg var alene. Der sto mor. Hu grein. Jeg var forvirra. Hva skjedde? Norge? Jeg brukte ti måneder til Panama, to døgn tilbake til Norge. Jeg følte meg snytt. Jeg hadde gått glipp av noe. Noe viktig.

Kjipt. Det var dødskjipt! Ikke det at jeg ikke var glad for å se mor igjen, for all del, jeg er stort sett alltid glad for å se mor! Som Dalai Lama trengte jeg også noen dager før sjelen fant meg igjen. Hverdagslivet slo mot meg. Økonomisk asyl hos mine foreldre. Arbeidsledig. Ingen anelse om hva jeg skulle ta meg til. Imens fortsatte Eva og Rune det eneste jeg hadde lyst til da - seile videre. Det enkle livet på havet.

I morra reiser jeg. Først til Oslo, så til Skottland. Søndag kveld mønstrer jeg på Opportune igjen! Det er uvirkelig. Absurd. Riktignok ikke like absurt som den sommerkvelden for tre år siden, nå vet jeg tross alt hva jeg går til. Men dog. Jeg hadde trodd jeg skulle hoppe på mye lenger nord. Kun få en liten smakebit. Og nå får jeg være med over Nordsjøen! Det er nesten så jeg gleder meg til å fryse og spy. Nesten.

Jeg hadde tenkt. Jeg må ihvertfall være med inn Altafjorden. Om jeg så må hoppe på på Isnestoften! Jeg må være med på slutten! Jeg måtte få avslutta turen min.

Tårer i øya. Maur i beina. Lopper i blodet. Jeg klarer nesten ikke vente. Ringen skal sluttes. Det kommer til å bli perfekt.

Opportune på vei ut Altafjorden for tre år siden

Euforisk!

Jeg skal på tur igjen! Jeg og meg og Rune og Eva og Opportune og fire til som jeg ikke vet hvem er, men som sikkert er flotte folk!

Snille videregående har gitt meg permisjon, så 12. juni mønstrer jeg på Opportune igjen! Skal seile fra Inverness i Skottland og hjem til Alta. Lykke!

Nordsjøen all over igjen. Mitt favorittstrekk. Forrige gang var det min første tur utaskjærs. Jeg spøy som en gris. Jeg var så redd at jeg grein. Jeg skulle på første fly hjem fra Torshavn. Jeg tenkte - jeg er fra Toten! Det er ingen som forventer dette av meg! Men man er dum som en stut. I det jeg gikk i land i Torshavn skinte sola, jeg fikk meg en GT og en dusj - og tenkte. Et strekk til. Rune sa at det kom til å bli mye bedre (memo to myself: Ikke stole på Rune når han sier sånt). Rune = staut kar fra nord. Guro = naiv totning som stoler på staute karer fra nord. Men NÅ! denne gangen vet jeg bedre. Scopoderm og epler. Og Rune har lova meg at vi skal ha nattvakter sammen. Hærlig! Jeg savner deg, jeg, Rune. Gleder meg til å høre masse røverhistorier i fra alle de hava jeg ikke fikk med meg!

Vått. Kaldt. Kvalm. Lykkelig. Euforisk! Jeg skal seile igjen!

Happy seilerske med eget anker!