Diesel-ekspedisjonen

I Venezuela er dieselen fryktelig billig. Latterlig billig egentlig. Fint sted å toppe tankene. Men den er ikke alltid like tilgjengelig! På Isla Margarita lå vi for anker uten for Porlamar, der var det en dieselbåt som kom ut til de som bestilte han og fylte tankene der. Vi hadde avtale med han klokka åtte en morgen. Og mannen var der han. I baren på land med en pils. Åja, skulle vi ha diesel ja, men da måtte han jo dra og fylle tanken sin så sånn i fire-tiden kunne han komme innom. Det passet oss litt dårlig da, for vi skulle jo seile videre til Los Roches, en annen øygruppe. Siden vi helst ville komme inn når det fortsatt var lyst på grunn av bunnforholdene der så kunne vi ikke vente til utpå ettermiddagen og heiste ankeret vårt og dro vår kos.

På Los Roches var det ikke noe særlig diesel å få tak i. Det var egentlig ikke så veldig mye å få tak i i det hele tatt da, men det var fint der. Lange hvite strender, koraller og artige fisker. Vi fikk en rar en med store øyne og liten hale, ikke godt å si hvordan det kunne ha seg at den kunne svømme noe særlig bra – men den duppa nå rundt der og smakte godt!

Da vi ankom fastlandet var dieseltanken vår skrapa. Vi gikk inn i et stort deltaområde hvor det i følge kartet vårt skulle ligge en bensinstasjon et stykke inn. Vi putra inn i smale kanaler hvor mangrove-skogen vokste tett rundt oss. Vi fant fram i labyrinten til bensinbrygga og baska oss inn. Dypdemålenren vår peip kontinuerlig og varslet om at det var for grunt. Vel inntil brygga viste det seg at de hadde ikke diesel, bare bensin! Men vi kunne dra litt lenger inn i labyrinten, der lå det en liten by med en bensinstasjon. Første kanal til venstre, tredje til høyre og rundt en sving. Vi gikk for sakte fart, det var grunt og dybdemåleren klaget med jevne mellomrom. Heldigvis var de lokale vennlige der de børna rundt i sine små båter og avledet oss de gangene vi var på vei på grunn. Det gikk greit. En stund. Da vi endelig så havna langt inni mangroven så slappet skipperen litt for mye av. Høvdingen Knut sto oppå kassa bak og speidet etter grunner. Plutselig så sa han – nå tror jeg vi står stille. Og joggu gikk det verken framover eller bakover. Heldigvis klarte vi å rikke oss av grunna og tok en liten æresrunde før det kom noen hyggelige lokale og losa oss helt inn til brygga, mellom mer eller mindre slitne fiskebåter. De babla i vei på spansk og vi nikka og smilte og prøvde å plukke opp et ord innimellom. Bensinstasjonen viste det seg lå langt unna den brygga. Men de hyggelige lokale tok med Rune og Knut og kannene våre og kjørte de til stasjonen. Lykkelige kommer de tilbake en stund seinere, 1 bolivar (ca 3,50 kr) pr liter, så da fikk det heller være at det var litt kronglete å få tak i den.

Da kommer det en svær fiskebåt og skal presse seg inn foran oss. Alle mannfolka på kaia løper rundt og roper til hverandre. Vi måtte flytte båten lenger bak. Det var jo ikke noe problem. Men det var fortsatt knapt med plass. Fiskebåten kløner, frem og tilbake. Er farlig nær forstaget vårt og alle skriker og hoier. Vi skriker og veiver med armene, og de lokale ler av oss. Jajaja, slapp av! Tror jeg de sa, noe sånn hvertfall. Fram og tilbake. Fem menn i hvert tau trekker og skriker for å få båten inn foran oss. Småkjefter på hverandre og gliser. Til slutt glir skuta på plass mellom oss, med kun nødvendig klaring. Og vi kunne slappe av igjen.

Vi fikk vår billige diesel. Noen fiksa propellen til påhengsmotoren som hadde hatt en litt hard sammenstøyt med en stein. Sola stekte og vi tok en kald pils på kaia med våre nye venner. Som den første norske seilbåten i Tucacas.