Is i skapet!

Når man bor i en liten seilbåt på 70 grader nord kan det oppstå pussige problemstillinger. Som en gang før jul her, da jeg fant ut at det var en rand med is i klesskapet mitt. Det var en liten sprekk i isloleringa der, og der hadde kondensen frøsi fast i ytterveggen/skroget. Gammal kondens - i fra før jeg fikk min luftavfukter!

Her må det komme inn et lite avsnitt om luftavfukteren, jeg har jo ikke blogga siden tidlig i høst og mye har skjedd! I november kom søstra mi på besøk og hadde med seg en liten vidunderlig maskin som hun hadde funnet i kjelleren sin - en luftAVfukter. Jeg hadde jo lest - og opplevd - at det kan bli litt fuktig ombord i seilbåter. Det var for eksempel ikke mulig å oppbevare kjeks ombord - de ville bli mye om du ikke stappa i deg alle med det samme du åpna pakka. Men nå! Denne lille vidunermaskinen suger to liter vann i døgnet ut av lufta i den lille båten min. Har fått et helt annet inneklima ombord nå. Det blir fortere varmt og varmen holder lenger også!

Tilbake til isen i skapet. Sist så tok jeg alt ut av skapet, tinte det, tørka det og putta i litt mer isolasjon i sprekken - og tenkte at nå var det problemet løst! Hvilket det også forsåvidt var. Inntil jeg dro på juleferie. Jeg skulle være borte i to uker så jeg var klar over at vidunderet mitt ikke ville klare å holde luftfuktigheten nede. Jeg lot det stå på litt varme også, så ikke ting skulle fryse ombord. Men så blei det jo beinkaldt! Jeg kom hjem fra juleferie til et hjem med 80% luftfuktighet og 1 plussgrad inne. Huttetu. Jeg skrudde på all varme og viduneret og stakk bort til Rune! Hadde ikke dødd om jeg måtte blitt hjemme altså, men jeg hadde jo ikke sett Rune på hundre år!

Trekker dere konklusjonen selv? Masse is i klesskapet igjen. Og verken gin eller tonic. Jeg hadde ikke gjort en god nok isolasjonsjobb. Vel, alt må læres en gang! Så nå ligger alle klærne mine i salongen igjen mens det tørkes i skapene - det er vel på tide med et glass vin?

(dette bildet ble tatt før jeg rydda ut av skapet.... ser ikke sånn ut akkurat nå...)

Voldtektsbølge?

Det skrives mye i avisene for tiden. Det er reportasjer på tv'en. Det menes på Facebook. Voldtektsbølge. 6 overfallsvoldtekter bare denne helgen. Dette går ikke an!

Selvfølgelig går det ikke an, men jeg spør meg - er dette en ny bølge? Eller har det blitt lettere å anmelde en voldtekt, siden det har stått så mye om det i det siste?

For nesten ti år siden bodde jeg i Stavanger, og jeg jobbet som frivillig på DIXI Ressurssenter for voldtatte. Allerede da opererte vi med tall på opp mot 9000 voldtekter i året. Rundt 600 ble anmeldt. Av disse ble nesten 90 % henlaget. Skulle man bli dømt for en voldtekt da, måtte man ha flere anmeldelser på seg. I 2009 ble 998 voldtekter anmeldt, 853 av disse ble etterforsket, 651 henlagt,  157 tiltaler av nesten 1000 anmeldte overgrep. Det fant jeg ut etter noen minutter på statistisk sentralbyrå sin hjemmeside. Hvorfor skal man anmelde i grunnen?

Jeg har møtt mange som har vært utsatt for overgrep, både jenter (og gutter) som har anmeldt og som ikke har anmeldt. Flotte ressurssterke mennesker - som alikevel ikke klarte å komme seg unna. Jeg ser på TV om at jenter tar selvforsvarskurs, men jeg er usikker på om jeg hadde klart å bruke det om jeg havnet i en slik situasjon. Jeg leser at de skal lage et dna-register, de skal sperre inne asylsøkere, det dannes grupper med borgervern og pirattaxi-virksomheten må ihvertfall avvikles - for alle pirattaxisjåførere er jo voldtektsmenn!

Jeg synes det er flott at det er satt fokus på saken. Jeg ønsker bare at vi ikke mister perspektivet. Overfallsvoldtekter er ikke den vanligste formen, de fleste som blir voldtatt i Norge blir voldtatt av noen de kjenner, i et miljø de anser som trygt. Jeg har mer troa på mer politi i gatene - og holdningskampanjer.

Jeg har ingen løsning på dette. Jeg ville bare sette ting litt i perspektiv.

Høvdingen Knut

Hver gang jeg har besøkt Rune så går jeg forbi en båt som heter Trollwind på vei hjem. Trollwind er en veldig fin seilbåt i aluminium. Men det er ikke derfor jeg ser på den båten hver gang jeg går forbi, det der fordi det er høvdingen sin båt.

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror vi begynte å kalle han høvdingen en gang han sto på kassa bakpå Runes båt og holdt utkikk så vi ikke skulle gå på grunn. I Venezuela tror jeg, vi var på vei inn i mangroveskogen for å få tak i diesel. Høvdingen holdt utkikk.

Jeg møtte han for første gang på Tobago. Etter en litt strevsom tur gjennom noen karibiske stater så ankom han endelig. Knut. En kompis av Rune fra Alta. En seiler. Det var han som fikk meg til å forstå at jeg ikke var helt på jordet når det gjalt seiling. Han lærte meg mye. Han var en skikkelig bra fyr.

Da Rune nærma seg Alta planla vi velkomstfest sammen. Da vi ankom Alta var Knut ute med Trollwind og tok oss imot. Med seg hadde han både sine og våre venner, og hadde mekka en planketing for å få sendt over champagne til oss. Senere satte vi til langt på natt og drakk vin og mora oss.

Et par uker seinere får jeg en melding fra Rune: Knut har fått hjerneslag, legene sier alt håp er ute. Jeg ble så sinna! Hvordan kan legene si noe sånt! Men de hadde rett. To dager senere skrudde de av respiratoren. Jeg gråt. Var høvdingen borte?

Høvdingen er borte. Han døde ved roret, sammen med madammen. Trøsta får være at han gikk hen et sted han trivdes.

Jeg skal sørge for friske blomster på båten din, Knut.

 Min venn, Knut. Hvil i fred.
(jeg går faktisk og venter på at du skal komme og se på båten min)

Vann

Når man bor i en båt så er jo vann noe man må forholde seg til. Jeg bor jo på vann, men det vannet vil jeg ikke ha inn. Det har jeg heldigvis ikke, båten er ganske tett sånn sett. Så har vi kondens da, det er visstnok et problem i båter. Det drypper på badet og dugger på ku-øya mine. Enn så lenge skal jeg se om jeg klarer meg uten en lufttørker.

Så var det ferskvann. Til vasking og matlaging og drikking. Jeg har en kjempefin vanntank! Det er faktisk ikke tanksmak på vannet mitt i det hele tatt, og det er friskt og kjølig. Men det er på tank altså. En tank jeg må fylle på når den er tom. Det er jo egentlig bare å trekke ut vannslangen, putte den i hullet og skru på vannet. Bittelitt vann på. Det er litt dårlig lufting på tanken, sa forrige eier, så du må fylle vann sakte. Han var da ihvertfall en ærlig fyr. Det sildrer i tanken min. Den var tom, nå er den snart full.

Rune ler litt når jeg skryter av vanntanken min. Han har tanksmak på sitt vann. Han blånekter på dette, men han har det. Det er jo ikke rart at du ikke har tanksmak, sier han til meg, tanken din er jo på 70 liter! Åjahaja. Hans var på 600 liter. Det betyr at jeg må fylle min vanntank nesten ni ganger oftere enn han! Og om vinteren - da tas jo vannslangen vekk, den fryser jo.

Hente vann på dunk, ja. Flott. Men jeg har ihvertfall ikke tanksmak!

Trekktid

Fryd og gammen og velstad, så langt har jeg ikke hatt noe særlig å klage over. Jeg frykter at den tiden nærmer seg slutten nå. Altså, ikke fryd og gammen og velstand - men ønsket om å forandre på ting har ankommet.

Høsten er her, det suser i masta og båten gynger og inne blafrer stearinlysa. Ja, de blafrer.  Det trekker. Jeg sitter musestille og prøver å kjenne etter hvor det trekker fra. Fører hånda langsmed sprekker og vegger for å finne ut hvor den trekken kommer fra. Den er litt diffus, men den klarer ikke gjemme seg!

Jeg er bevepnet med gaffa og sikaflex. Hit, men ikke lenger.

Vinterforberedelser

Jeg liker båten min innmari godt! Alikevel er noen oppgraderinger på sin plass - og noen helst før snøen kommer!

Så her kommer en utfordring til dere folkens - hvordan kan jeg lage et "telt" over cocpit sånn at det ikke snør inn der til vinteren, og jeg kan lage meg en fryseboks der!

 

Etterhvert må vi få døpt om båten også.... 

Men hva tror dere? Hvordan skal vi mekke telt?

Bæsja på leggen

I går fikk jeg besøk. Disse var litt enklere å ha med å gjøre enn de forrige, da de her var fornøyde bare de fikk noe i glassene. Men jeg måtte jo rydde og ordne litt før de kom, likavæl. Så jeg rydder litt, vasker litt, tar ut søpla, fikser dosetet, vasker meg selv litt, stæsjer meg litt, surfer litt, ser litt på tv og så kom besøket! Piker, vin og sang (og Rune) til langt på natt!

Fant dere bristen?

Da jeg sto opp i morres fant jeg den. Søpla. Den hadde jeg bare satt opp i cocpit. Det hadde noen måker funnet ut. Så i all sin generøsitet så hadde de pyntet båten min med litt søppel her og der - og som seg hør og bør etter et deilig måkemåltid; bæsja.

(om dere lurer på hvorfor jeg bare hadde satt den i cocpit, så er det fordi vi ikke har lov til å kaste matsøppel i containeren her nede, det blir så mye måkestyr visstnok)

Jeg fant en pose og begynte å plukke søpla. Og  satte meg på knær i en diger måkebæsj.

NB! Ikke sette matsøppel i cocpit. Bæsja på leggen der gitt.

Bondefanget!

 

Det startet med en uskydlig liten meldingsremse på Facebook. Svanhild hadde funnet ut at vi ikke hadde feiret at vi var ferdig utdannet pedagoger - og hun hadde hjemme-alene-helg og foreslo at vi skulle treffes i helga. Vi stilte oss alle positive til det - og i en bisetning på denne facebookremsa spør Svanhild hvordan det går ombord, om jeg har begynt å ta imot besøk. Jada, sier jeg, det er bare å stikke innom. Og vips popper det opp en melding - da møtes vi klokka 20 på lørdag, ombord hos Guro!

Så her er de - mine aller første middagsgjester. De klarte å komme seg både ombord og på land igjen uten å dette i havet, enda en av de påsto at hun var farlig nær!

Morgenstemning

En gang så jeg en reklameplakat, en ung mann som satt i et vindu og så utover en ganske kjip utsikt i grunnen. Absolutt ingen drømmeutsikt. Under bildet sto det Min utsikt. Reklamen var for en bank. Inntil da hadde tanken aldri slått meg. At slikt kunne utgjøre en forskjell. Jeg da heller ikke klar for å skaffe meg en fast utsikt.

Situasjonen har jo forandra seg med åra. Jeg begynte å få lyst på egen utsikt! Jeg fikk lyst til å ha mitt eget sted. Men hvor i hule heiteste skal jeg bo?

Så jeg kjøpte en båt. En 27 fots seilbåt, og her bor jeg. Verden er min utsikt.

Og når jeg våkner og kaster et blikk utover min lille verden. Liten, lettere kaotisk og - i noens øyne - kanskje totalt upraktisk og klautrofobisk. Men det er Min verden.

Verdensherskerinnen

Sov i ro...

Båten min er ikke særlig stor. Den er ikke særlig høy heller. Og det stikker ut ting her og der, så jeg har fine blåmerker over hele kroppen. Regner med at det går seg til. Blåmerkene altså. Båten kommer neppe til å vokse!

Jeg når akkurat opp til taket i båten min. Og når jeg strekker meg ut i køya mi kan jeg ha både hode og føtter i hver sin vegg. Og om jeg veiver litt mye med arma når jeg snur meg i køya, så treffer albuene taket. Jeg - bokstavlig talt - kryper til køys. Jeg ligger litt på tvers og litt på skrå, men ihvertfall ikke på langs slik som det kanskje er meninga at en skal. Og om det blir litt mye kondens inni båten (som da vi var tre stykker som sov der) så drypper det fra luka og ned på meg.

Jeg hører fall som slår i master (ikke min!), fendere som gnikker og flytebrygga som murrer. Men gjennom luka kan jeg se på stjerner og nordlys, mens båten duver ørlitt. Har forsovet meg hver dag, jeg.