I går var jeg i Atlanterhavet. I dag er jeg i Stillehavet. I løpet av ett døgn har jeg kryssa Amerika.
Da den første slusa lukka seg i Colon kjente jeg sommerfuglene begynne å krible i magen min. Sakte steg vi oppover. Ti minutter seinere skled vi over i neste sluse. Tre trinn lenger opp var vi i Gatun-sjøen, den kunstige innsjøen midt mellom Det Karibiske Hav og Stillehavet. I mørket viste losen oss vei bort til en moring der vi skulle hekte oss fast til neste morgen. I løpet av natta kom det to seilbåter til som skulle samme vei som oss. 36 meter over havet tilbrakte vi natta, høytflygende seilere som vi er. Hendelsen ble feiret med en passelig posjon rom.
Neste morgen fikk vi tatt omgivelsene i bedre øyesyn. Palmer og andre trær, mange små kanaler mellom øyene og en hel haug med store lasteskip.
En los hadde fortalt oss at det bodde en alligator på ca 10 fot rundt disse moringene. Vi speida ned i vannet for å se om vi kunne skimte noen alligator. Det gjorde vi ikke. Og det var veldig varmt. Vi kastet oss uti vannet til et kjapt morgenbad og håpet at han ikke ville bli vekket av oss! Det gikk greit, alle kom om bord igjen med alle kroppsdeler inntakt.
Den nye losen dukket opp og vi startet på Turen over Amerika. Rune fyra motoren på full guffe, den stakkars motoren som aldri har jobbet så hardt på en dag! For Opportune er ikke glad i gå å så fort for motor, men Panama-kanalen krever sin kvinne. Hun hadde hostet litt på vei inn i slusene kvelden før, nok til å gjøre kapteinen alvorlig bekymret. Om vi ikke kom oss gjennom som avtalt ville ikke det bli billig akkurat. Men hun klarte seg godt og vi fossa gjennom sjøen. Ikke så lenge etter at vi hadde starta passerte vi en alligator som lå og snuste i vannoverflaten. Den var heldigvis ingen morgenfugl tenkte vi. Og tok ingen flere bad i Gatun-sjøen.
Sola steika og vi søkte alle tilflukt i skyggen under biminien. På havet blåser det. På innlandet blåser det ikke, det var som å være i en bakerovn. Men vi tenkte på alligatoren vi hadde sett og holdt oss om bord. Følte på sommerfuglene i magen som bare ble mer og mer aktive. Vi nærmet oss Stillehavet!
Så kom nedstigningen. I slusen ved sidehav oss lå et gigantisk cruiseskip. Mange av passasjerene sto på sine private balkonger og kikket ned på oss, de vinket og tok bilder som om vi var en mystisk art de aldri hadde sett før! Antagelig var vi nok litt mystiske for de også, vi som er seilere. Vi vinker tilbake og oppfører oss som veloppdragne sirkusdyr, men er ganske fornøyde med tilværelsen. For sakte synker vannet. Ned et trinn og så over en liten innsjø til. Jeg ringer pappa og sier at han må følge med på webkamera nå, for da kan han se oss gå gjennom den siste slusa! Jeg tripper rundt på dekk, vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg - for på den andre siden av den svære porten ligger Stillehavet. Det store Stillehavet. Det går ikke an å sitte stille da.
Vi ligger fremst i slusa, bundet sammen med en finsk katamaran. Så åpner slusene seg sakte. Nysgjerrige og spente lener vi oss litt framover, som om det skulle gjøre at vi kom oss ut dit raskere! Så slår slusedørene i veggen og losen roper “Welcome to the Pasific!”
Vi sklir ut i den største blå evigheten; Stillehavet.
Opportune på vei ut Altafjorden for tre år siden
