Nattmat hele døgnet

Å lage mat når det ruller er omtrent som å lage mat natt til søndag. Litt vanskelig å koordinere alle kroppsdeler. Et støttesteg eller tre. Ikke så lett å treffe kjelen med pastaskruene. Skal man våge seg på egg mon tro? I det hele tatt så minner det å være ombord i en båt mye om å være litt småfull. Eller noen ganger riktig så full. Særlig når man skal sove. Man lukker øya og kjører seng. Uff. Jeg har jo vokst fra det der. Men jeg har jo ikke så mye øvelse i å lage mat når det er litt sjø da. For det er jo ganske nytt at jeg i det hele tatt har lyst på mat når vi er ute og seiler. Og at jeg kan styre rundt nedi byssa uten å bli dårlig det er også noe som har hendt nylig. Enda godt jeg ikke begynte med det her for tre måneder siden, nå har jeg jo tross alt utvikla ganske stødige sjøbein! Til totning å være da. Byssesjonglørske. To skritt frem og hold fast i en kant. Båten krenger, men det virker som om det er ovnen som står 45 grader feil. Den er helt på tur, faktisk. Om man prøver å helle pastaskruer opp i en liten kjele fordi en stakkars matros er litt sulten så er det ikke så enkelt som til vanlig. Hvilken vinkel skal man forholde seg til? Sin egen? Båtens? Ovnens? Konstanter i kontinuelig forandring og her ombord er ingenting til å stole på. Eller jo, det er én ting man kan stole på. Ovnen. Den er alltid i vater. Da er det best å ta en håndfull pastaskruer ut av posen, stikke hånda ned i kjelen og slippe skruene oppi. Så ble det mat i magen på en matros i dag også. En ikkesjøsjuk-matros!

For et liv!

En seiler er definitivt et friluftsmenneske. Ut på tur, uansett vær og føreforhold. Frisk luft og salt sjø. Men egentlig er en seiler en ganske lat friluftsperson, for vi rører jo ikke så mye på oss akkurat. Opp med seilet, det kan være litt strevsomt. Må reise seg og greier, trekke i tau og klore seg fast. Men når alt er på plass er det bare å krype tilbake til cocpit. Om ikke bølgene er for store kan vi koble til HerrVindror. HerrVindror er en fantastisk seiler. Stødig og trofast. Når HerrVindror styrer så trenger vi bare passe på at vi ikke kræsjer med noen andre båter. Så langt har vi sett påfallende få båter, så det har ikke vært noe problem. Da er det bare å lene seg tilbake med en bok og kaffekoppen og nyte livet på sjøen. Når vi nærmer oss land kan det hende det blir litt slitsomt igjen. Kanskje vi må legge oss for anker? Da må vi få jolla på vannet, og kanskje motoren – om ikke må vi ro oss inn til land. Pes. Og for ikke å snakke om når ankeret skal opp igjen! En real treningsøkt. Av og til må vi ha på vekkeklokka også. Om vi skal seile litt lengre strekk og har lyst til å komme til havn før det blir mørkt så må det til. Slitsomme dager. Noen ganger seiler vi flere dager i strekk til og med. Og siden vi er bare tre stykker må vi styre i fire timer, så åtte timers pause, så fire timer på, åtte timer av osv. Lange dager.

Da vi kom til Spania måtte jeg ta affære. Eva var positiv, Rune litt tvilene, Leikaren og Ruffen hang seg på. Det var pilgrimstid. I Galicia i Nordvest-Spania ligger et av verdens tre største pilgrimsmål; Santiago de Compostela. Det er mange veier å velge mellom, den engelske, den portugisiske, den spanske, den gamle og den franske. Den franske er det eldste og mest tradisjonelle. Den går helt fra Frankrike (overraskende nok ut i fra navnet), gjennom Pyrineene og helt fram til Galicia. Den er 72 mil lang. Jeg valgte ut en passende distanse for halvdvaske seilere; 20 km. Såpass burde vi klare, og vi har definitivt ikke vondt av det! Jeg fant en togtabell og fikk folket opp en tidlig morgen. Toget gikk til Santiago de Compostela, men vi måtte litt videre ut. For å gjøre en lang historie kort: Vi endte opp med å ta taxi et stykke ut i pilgrimsruta. Det føltes ikke så veldig pilgrimsk. Men så var vi der, midt i eukalyptusskogen langt unna folk. Fine stier, høye trær og stillhet. Jeg kjente roen senke seg over meg. Hilda (Ruffen), Eva og Rune dannet raskt fortroppen. De hadde behov for å strekke på beina og langet ut. Steffen (Ruffen) hadde bestemt seg for å gå hele distansen i sandaler, noe som gikk litt utover farten i starten. Så kom Turid og Helge (Leikaren) og til slutt kom jeg tuslende. Det var deilig å være i skogen igjen, i mitt element. Jeg trakk inn lukta av trær og jord og nøt den i lange drag. Med jevne mellomrom ble vi passert av sprekere pilgrimmer som spratt energisk opp bakkene (antageligvis hadde de gått mye lenger enn oss), eller så var det vi som passerte noen gamle kroker med stokk. Alle med et smil og sa ”buen camino”. Camino betyr pilgrimsvei. Det er slik man hilser på pilgrimsveien. Langs den franske veien bærer alle pilgrimmer et kamskjell som viser at de er pilgrimmer. Noen rundt halsen, noen har de sydd på klærne, selv følte jeg ikke at jeg hadde fortjent å gå med et slikt skjell. Jeg var jo bare dagsturist på camino’en.

Etter fem km kjente jeg gnagsåret. Femten km igjen. Jeg dro av meg skoen og festet optimistisk på en compeed. Da blir det hvertfall ikke verre, tenkte jeg, og prøvde å fokusere på andre ting. Det gikk bra en stund. Det er veldig mye fint å se på, små landsbyer, idylliske bekker, store og stille skoger. Lenge klarte jeg å fortrenge gnagsåret og heller filosofere over verden. Man trenger ikke være religiøs for å gå pilgrimsveien. Det er en vei som har blitt brukt tradisjonelt av både pilgrimmer, bønder og andre reisende i over 1000 år. Så får man tid til å tenke litt over livet. Det har jo forsåvidt vi mye tid til da, for når man er på havet med en seilbåt får man også mye tid til å tenke. Nåvel, digresjon. Gnagsåret. Å være pilgrimmer handler vel litt om å ofre og lide også, tenkte jeg. Så litt hud kan jeg alltids unnvære – den kommer jo tilbake. Jeg var i skogen, det var verd det. Og rundt meg var det mennesker av alle slag. Noen på sykler, de raste av gårde med sølespruten oppover ryggen. Andre med barnemeis på ryggen. Det var mennesker i alle aldre og fasonger. Noen la man mer merke til enn andre.

Vi tok han igjen i en bratt oppoverbakke. Gammel og krokete, han klarte ikke gå rett opp bakken så han gikk i sikksakk oppover. Vi passerte han med et smil og nikk, buen camino. Vi så han flere ganger. Han tok ingen pauser. Hver gang vi hadde pause kom han tassende forbi. Fremoverlent med en stokk som han støttet seg til. Korte skritt og stive bein. Han har antageligvis gått hele veien, tenkte jeg. Jeg tror han er det jeg kommer til å huske best fra pilgrimsturen min. Bedre en selve katedralen, gnagsårene, omgivelsene. Han, og lukten av eukalyptusskogen.

Fiskelykke

Fiskelykke
Nå har vi seila rundt i verdens største matfat i snart tre måneder. Da jeg dro trodde jeg at jeg på dette tidspunktet ville være uhorvelig lei av fisk. At vi skulle spise selvfiska fisk til middag en to-tre ganger i uka. For en ikke-så-veldig-glad-i-fisk-jente fra Østlandet så så jeg ikke voldsomt fram til det, men tenkte at jeg blir vel sikkert vant med det også, skal jo bli sjøulk. Og det er jo mye annet nytt som skal læres også. Alt faktisk. Ut på bøljan blå. I Lofoten hadde vi litt fiskelykke med oss. Fikk nok til ei lita gryte, men det var visst ikke store fiskene. Jeg syntes de var store da, sånn sammenligna med hva jeg er vant med. Abboren på Totenåsen er liksom ikke av de største, så vidt jeg husker. Er mange år siden jeg fisket der nå. Et sted på veien, mens jeg sov, fikk vi en svær sei. Husker ikke helt hvor det blei av den. Vi begynte å jakte på makrell, uten videre hell. I Bangor (Nord-Irland) fikk vi tips om hvordan vi skulle fange den makrellen. Den er nemlig liten i kjeften, svømmer fort, men treg i oppfatninga. Små kroker og lav fart var visst trikset. Så vi dorget oss gjennom Irskesjøen. Ikkeno fisk. Verken makrell eller annet slag. Og jeg som mener at jeg har hørt at fisken biter godt når det regner. Vel, det gjelder nok ikke i utlandet. Regn har vi jo hatt nok av. Men det skorter ikke på motivasjon og ambisjoner! Kroken har vi stort sett hengende etter båten hele tiden.

Da vi endelig nådde Spania fikk vi høre om noen som hadde fanget tunfisk uti Biscaya. Skipper’n fikk blod på tann og gikk sporenstreks for å kjøpe tunfiskkroker – nå skulle storfisken tas! Fine blanke fisker, røde og grønne som skinte i sola, kan en tunfisk virkelig motstå det? Vi seila langs spanskekysten, speidet etter fugleflokker og andre halvsikre tegn på fisk (for eksempel fiskebåter som håver inn fisk), stadig vekk med gule og grønne småfisker etter oss. Tunfisken er visstnok fryktelig rask, kan visst dorge helt opp i 15 knop etter tunfisk.

Det første vi fikk på kroken var en veldig fin Colin Archer. Det høres jo ut som en fin fisk, men egentlig er det en veldig fin seilbåt i tre. Det var Leikaren vi hadde fått på kroken, det vil si, den fine grønne metallfisken lå på dekk og skinte i sola! Ingen forsto helt hvordan den hadde kommet seg opp dit, men Rune var veldig glad for at han ikke hadde mista kroken sin.

Vi ankret opp utenfor en liten landsby på vestkysten av Spania. Utpå kvelden dukket det opp en fyr i jolle mellom båtene våre. Der satt han og fisket etter blekkspruter. Han lånte oss noen kroker slik at vi kunne prøve oss som blekksprutfangere. Og mens han selv håva inn satt vi og nappet i snørene våre uten noe videre hell. Rune hadde på et tidspunkt en på kroken (en bitteliten en, omtrent like stor som pekefingeren og langfingeren tilsammen), men så falt den av igjen. Den rause spanske fiskeren ga oss blekksprutfiskeutstyret sitt (som besto av en skumplate, en snor og en liten krok) og ønsket oss lykke til videre.

At vi ikke fikk fisk la ingen demper på ambisjonene. Rune og Steffen (på Ruffen) kjøpte hver sin harpun og begynte å jakte på malle (en kloakkspisende fisk som finnes i alle havner og som er ganske ekle) for moro skyld. Uten videre hell.

Så dukket det opp enda en norsk båt. Så på vår vei til Portugal ble det bestemt at nå skulle tunfisken tas og konkurranseinstinktet våknet. Hvem fikk først? Vi fikk noe på kroken først hvertfall. Stort og sterkt og snøret rant ut av spolen. Fisk? Neida, et garn eller tau eller fiskebøye. Vi manøvrerte båten på kryss og på tvers, det smalt i genakkeren (et stort seil vi har) og bølgene bruste rundt oss. Ned med seil og på med motor, vi bråsnudde – men metallfisken vår var ikke til å redde.

Over VHF’en prøvde Steffen å trøste litt. Det er håp i hengende snøre sier han. Vel, vi har ikke noe snøre lenger. Og jeg er slettes meg ikke lei av fisk!

Magiske Spania

Et sted litt sør for A Coroña ligger et sted som heter Carmariña. Ved første øyekast kan man kanskje tenke at dette er en typisk lite tettsted langsmed kysten av Spania. Vi slapp ned ankeret utenfor og lempet ut jolla for å ta oss en tur på land. Vi hadde hørt rykter om dusj! Det viste seg at disse ryktene var helt feil, de var ikke for sånne som oss. Slukøret fant vi oss en fortauskafe og bestilte en øl. Men så dukket Ruffen opp. Og så kom Leikaren også. Og så ble stemningen mye bedre! Det var like lenge siden vi hadde dusjet alle sammen, da var det ikke like nøye.

Nåja, dette er vel egentlig ikke så spesielt. Det spesielle kommer nå. Jeg gikk ned på brygga der jolla vår var festet, det var blitt mørkt. Der så jeg en dame som sto og vasket blekkspruter i vannet. Jeg hadde aldri sett en blekksprut før så jeg gikk bort til henne og studerte de. De ligna litt på Blekkulf og var ganske ekle å ta på. Så så jeg at det lyste rundt blekkspruten da hun vasket den. Lyseblått selvlysende. Jøss, tenkte jeg. Er det blekket hun vasker ut? (Vi har ikke så mye blekksprut på Totenåsen.) Jeg klarte ikke å kommunisere med damen, så jeg pirket litt mer i blekksprutene og ventet på at Rune og Eva skulle komme og hente meg.

Jeg ble stående å måpe. I kjølvannet av motoren bruste det lyseblått og selvlysende. Vi kjørte utover mot båten stumme av beundring. Vi hadde aldri sett noe lignende. Vi så fiskene nedi vannet som lyste opp mot oss og det glitret rundt hånda når jeg stakk den ned i vannet. Det var fantastisk. Senere tok jeg meg en rotur. Jeg følte meg som en trollmann der jeg sendte selvlysende lyseblå stråler ned i vannet hver gang jeg tok et tak. Jeg så fiskene som ble skremt av årene og pilte rundt. Det var helt utrolig. Å ro rundt der i det stille mørket, alt vi så var gatelysene fra Carmariña og lanternene på de få seilbåtene rundt oss. Og det lyseblå selvlysende vannet under oss. Magisk.

Det var rett og slett ubeskrivelig. Og umulig å feste til film. Men en fantastisk opplevelse.

Gode råd mot sjøsjuke

Dette er vissnok det eneste som hjelper:

Hold godt fast i et tre!

(Rådet kommer fra en lege så det bør nok stemme)

Nordmenn i syden

Det er litt rart med nordmenn på sydentur da. Så fort de møter noen andre nordmenn så klumper de seg sammen. Viktig å passe på at en ikke bli kjent med fremmedfolk. Sånn sett er vi vel ikke et unntak. Eller så er nordmenn bare veldig hyggelige! Iallefall de vi møtte i A Coroña. Ruffen og Leikaren het de, og var to par fra Stavanger (som ikke kjente hverandre fra før). Hilda og Steffen. Turid og Helge. Etter hvert fant vi ut at vi hadde omtrent samme rute videre nedover langs kysten til Lisboa. Og vips så hadde vi seilfølge. Så nå stimer vi rundt som en liten armada utenfor Spanskekysten. Om kveldene ankrer vi opp utenfor små landsbyer og ror på besøk til hverandre. Leikaren har alltid med seg kaffe og egne kopper. Ruffen har alltid med seg godt humør. Og nettene blir lange. Kaffeslabberas og vintesting. Er en 2-euro-vin (ca 16 kr) dobbelt så god som en 1-euro-vin? (I butikken i dag så vi faktisk en vin til 54 cent, men den turde vi ikke prøve oss på.) (Og dersom noen skulle lure på det: Vintesting foregår kun én vei).

Men vi har ikke snakka med bare nordmenn her nede da. Vi har snakket med noen dansker og svensker også. Egentlig har vi blitt en liten gjeng som seiler fra sted til sted. Når vi kommer inn i en ny havn så dukker de samme båtene opp. Starblazer, KOF, ... De har omtrent samme mål alle sammen: Syden-Syden. Altså Kanariøyene. Så vi treffer de hver kveld. Omtrent som en liten flytende koloni. De kommer i alle versjoner. Det eldre paret fra Sverige som er på joggetur hver morgen. Den nederlandske barnefamilien med tre små unger. Det andre nederlandske paret som egentlig holder på å flytte til karibien. Han som har sveisa båten sin sjøl.

Og med varmen som nærmer seg - dette går bare en vei!

Sydenland!

Vi øynet et håp. Vinden var ikke iskald lenger, nesten mild. Vi så noen delfiner som muntert hoppet rundt båten vår. Vi begynte å skimte land. En eim av jord og blomster nådde oss. Det var Sydenland. Sydenland med sol og varme, lange strender og deilig badevann. Jeg krabbet opp av båten i åtte-tiden, da min vakt begynte. I løpet av natta hadde landet kommet tydelig fram. Jeg heiste seil (helt alene!) da det kom et vindpust og la kursen straka vegen til A Coroña. Lykkelig over å snart kunne sette beina på landejord igjen. Sånn for sikkerhets skyld kom det ei skikkelig regnskur for å minne oss på at selv om vi nå var i varmere strøk så måtte vi ikke tro vi kom oss unda lavtrykket vårt! Det var heldigvis ikke like iskaldt lenger, som en dusj sånn rett før man går tom for varmtvann. Vi nådde A Coroña i Nord-Spania utpå kvelden. Da vi seg inn i havna i skumringa så jeg palmer langs strandpromenaden. Jeg hadde aldri vært i Sydenland før, men jeg trodde ikke de hadde palmer så langt nord så jeg sa til meg selv at det var nok bare noe jeg innbilte meg etter så mange dager på sjøen.

Men tro det eller ei – da jeg våkna dagen etter så jeg palmer! Hvertfall to da. Det var varmt i været, nesten litt for varmt. Endelig kunne vi rote fram sommertøyet. Egentlig rota jeg fram alt tøyet. For etter å ha vært på tur i 10 uker i fuktig vær så var alt vi eide fuktig. Ikke Eva sitt da, for hu hadde vært så lur å pakke alt tøyet sitt inn i vanntette poser, men Runes og mitt. Jeg dekorerte hele båten med alle klærne mine, slik at fikk en gjennomført sigøynerlook. Det ble veldig fint. Det ble veldig langseilersk. For om man går rundt i en marina så kan man plukke ut hvilke båter som er langseilere, de er som oftest nedlessa med masse stæsj og har til stadighet noe tøy hengende ute til tørk. Det er viktig å holde stilen.

Selv om man med den temperaturen egentlig kunne gått rundt i byen i bikini, så valgte jeg å kle på meg litt til. Etter å ha vært på sjøen i over 10 uker har man fortsatt det nordiske blåskjæret i huden! Men nå altså, nå er vi i Spania så nå blir det andre boller!

Hørte det var frost i Alta i går? ;)

Matlaging på sjøen

Det er ikke alltid så lett å få i seg mat når man er ute på tur og båten krenger. Og tenk at Rune har ganske mye bedre sjøbein enn meg...

Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned!

Epler (røde): En friskhet som varer lenge. En anelse syrlig, men med god holdbarhet. Gir en lett og frisk ettersmak på vei ned. Ved god tygging glir den lett på vei opp også, friskheten bevares lenge og man sitter igjen med kun en anelse bitterhet i ganen og på grunn av den fyldige konsistensen går den ikke opp i nesa. Estetisk ser det heller ikke så ille ut, ligner litt på appelsinmarmelade. En frisk og syrlig bouquet.

Terningkast: 6

Drikkeyougert (kirsebær): Glir lett ned, kan med enkelhet inntas med en hånd og gir en midlertidig lindrende effekt for sår og oppraspet spiserør. Ved modning oppstår en musserende effekt, og den stiger opp med stor fart – som når man popper en god champagne. På grunn av den tynne konsistensen holder ettersmaken i nesa seg godt. I fargen minner den litt om milkshake og bouqueten er relativt beskjeden.

Terningkast: 5

Sponge-bread (lyst, engelsk svampebrød) med ost: Har en myk, fyldig konsistens. Lite motstand, men holder lenge i munnen. Glir greit ned. Lite ettersmak. Lagringsprosessen kan ta litt tid, men når den kommer slår den massivt tilbake. Konsistensen er fortsatt myk, men den har blitt litt tettere, omtrent som en svamp. Holder en god, samlet effekt og oppturen varer lenge. Middels sterk ettersmak.

Terningkast: 3

Kaffe (svart, pulver): Glir lett ned, ettersmaken har er noe bitter smak. Har en kortvarig oppkvikkende effekt. Dessverre kan ikke det samme sies med oppturen, som ikke er en opptur i denne sammenheng. Smaken har blitt raspende bitter og sur og bitterheten veldig fremtredende. Til kaffens forsvar må det nevnes at den glir lett opp også. Estetisk er den en katastrofe, ligner på litt løs bæsj. Bouqueten er faktisk den samme begge veier, kun en anelse syrligere på vei opp.

Terningkast: 2

Knekkebrød med salami (Wasa, Stabburet): Om denne varianten har vi ikke mye positivt å si. Det krever en del arbeid å få den ned. Det positivet er at med alt dette arbeidet så glemmer man et øyeblikk hva som skjer og den gir en lett metthetsfølelse. Dessverre varer ikke denne så lenge, på vei opp etterlater den seg et oppraspet spiserør dekket av fett. Boquet’en orket vi ikke teste.

Terningkast: 0

God tur!

Beryktede Biscaya

Ryktene løp foran Biscaya. Skummelt farvann. Bare navnet får en til å tenke på pirater og flyvende hollendere. Biscaya som spiser seilbåter. Men hvorfor? Jeg søkte på nett. Ingenting om hvorfor Biscaya er beryktet. Jeg spurte meg for. Ingen visste hvorfor. Noe må en ha å snakke om, mente Rune. Jaha, tenkte jeg. Noe må man ha å snakke om. Vi satte av gårde fra Falmouth sør i England en tirsdags formiddag. Ryggen rak og mot i bryst og armer. Og ikke lenge etter at vi hadde kommet oss utpå begynte jeg å merke hvorfor. Først litt svimmel. Litt ør i toppen. Så mageknip. Magesekken krølla seg sammen til en hard stein. Enda litt mer svimmel. Så kjenner jeg bølgende av kvalme skylle over meg. Som atlanterhavsdønninger rullet de gjennom meg. Lange, igjen og igjen. Jeg prøvde å sitte helt stille. Prøvde å late som om jeg var et annet sted. Men båten gynga, bølgene skvulpa og vinden suste i seilene. Jeg klarte ikke holde igjen. Jeg hang ut av cocpit og så lunchen min pynte dekk. Jeg spytta og snøt meg. Erfaringsmessig (og jeg begynner jo å få litt erfaring nå) så blir ting bedre etter at man har spydd, så det er like greit å få det unnagjort. Så et øyeblikk steg humøret litt, jeg dro en dårlig spøk og drakk litt vann og var ved friskt mot igjen. Men jeg var litt svimmel fortsatt. Og passet på å ikke gå ned i båten (til uerfarne seilere: om du er litt uggen så er det ikke et lurt triks å gå ned i båten). Så kjente jeg kvalmebølgene igjen. Litt svakere, men umulig å fortrenge. Litt etter vrengte magen seg igjen. Jeg passet vel på å få tømt meg helt nå. For nå måtte det bli bedre.

Den gang ei. Svimmel, vondt i magen, kvalm, sur, sint, deprimert – og det er fem døgn til vi er i Spania. Dette skal vare i fem døgn til. Jeg begravde meg i tepper og puter i salongen og sovnet med en plastpose i hånda, rett ved ansiktet. Det er det eneste som hjelper. Det vil si, når du sover så merker du ikke at du er så inn i hampen kvalm fordi du, nettopp, sover.

Når jeg våkner er vi i Frankrike. Vinden blåste feil vei. Åh, som jeg så fram til å sette beina på landejorda. Ikke det at jeg er spesielt Frankrikefan, men akkurat da var denne lille franske øya som himmelen. Men vi måtte ligge for anker. Dønningene rulla innover bukta og båten gynga. Jeg prøvde å sovne så fort jeg kunne. Siden båten ikke krenga så mye lenger henta Rune en bøtte til meg så jeg skulle slippe å sove med hodet i en pose.
For å gjøre en lang historie (en 5-6 døgn) kort. Etter litt tid på fransk jord dro vi ut på havet igjen. Like uggen og like motløs. Tok min vakt og gikk å la meg. Og da jeg våkna igjen var noe merkelig. Jeg kjente etter. Ikke uggen? Ikke svimmel? Opp på dekk og ta min vakt. Og mens jeg sto der og styrte skuta kjente jeg at, hm, egg og bacon hadde gjort seg nå. Og da var jeg ifølge Rune kurert.