Gode råd mot sjøsjuke

Dette er vissnok det eneste som hjelper:

Hold godt fast i et tre!

(Rådet kommer fra en lege så det bør nok stemme)

Nordmenn i syden

Det er litt rart med nordmenn på sydentur da. Så fort de møter noen andre nordmenn så klumper de seg sammen. Viktig å passe på at en ikke bli kjent med fremmedfolk. Sånn sett er vi vel ikke et unntak. Eller så er nordmenn bare veldig hyggelige! Iallefall de vi møtte i A Coroña. Ruffen og Leikaren het de, og var to par fra Stavanger (som ikke kjente hverandre fra før). Hilda og Steffen. Turid og Helge. Etter hvert fant vi ut at vi hadde omtrent samme rute videre nedover langs kysten til Lisboa. Og vips så hadde vi seilfølge. Så nå stimer vi rundt som en liten armada utenfor Spanskekysten. Om kveldene ankrer vi opp utenfor små landsbyer og ror på besøk til hverandre. Leikaren har alltid med seg kaffe og egne kopper. Ruffen har alltid med seg godt humør. Og nettene blir lange. Kaffeslabberas og vintesting. Er en 2-euro-vin (ca 16 kr) dobbelt så god som en 1-euro-vin? (I butikken i dag så vi faktisk en vin til 54 cent, men den turde vi ikke prøve oss på.) (Og dersom noen skulle lure på det: Vintesting foregår kun én vei).

Men vi har ikke snakka med bare nordmenn her nede da. Vi har snakket med noen dansker og svensker også. Egentlig har vi blitt en liten gjeng som seiler fra sted til sted. Når vi kommer inn i en ny havn så dukker de samme båtene opp. Starblazer, KOF, ... De har omtrent samme mål alle sammen: Syden-Syden. Altså Kanariøyene. Så vi treffer de hver kveld. Omtrent som en liten flytende koloni. De kommer i alle versjoner. Det eldre paret fra Sverige som er på joggetur hver morgen. Den nederlandske barnefamilien med tre små unger. Det andre nederlandske paret som egentlig holder på å flytte til karibien. Han som har sveisa båten sin sjøl.

Og med varmen som nærmer seg - dette går bare en vei!

Sydenland!

Vi øynet et håp. Vinden var ikke iskald lenger, nesten mild. Vi så noen delfiner som muntert hoppet rundt båten vår. Vi begynte å skimte land. En eim av jord og blomster nådde oss. Det var Sydenland. Sydenland med sol og varme, lange strender og deilig badevann. Jeg krabbet opp av båten i åtte-tiden, da min vakt begynte. I løpet av natta hadde landet kommet tydelig fram. Jeg heiste seil (helt alene!) da det kom et vindpust og la kursen straka vegen til A Coroña. Lykkelig over å snart kunne sette beina på landejord igjen. Sånn for sikkerhets skyld kom det ei skikkelig regnskur for å minne oss på at selv om vi nå var i varmere strøk så måtte vi ikke tro vi kom oss unda lavtrykket vårt! Det var heldigvis ikke like iskaldt lenger, som en dusj sånn rett før man går tom for varmtvann. Vi nådde A Coroña i Nord-Spania utpå kvelden. Da vi seg inn i havna i skumringa så jeg palmer langs strandpromenaden. Jeg hadde aldri vært i Sydenland før, men jeg trodde ikke de hadde palmer så langt nord så jeg sa til meg selv at det var nok bare noe jeg innbilte meg etter så mange dager på sjøen.

Men tro det eller ei – da jeg våkna dagen etter så jeg palmer! Hvertfall to da. Det var varmt i været, nesten litt for varmt. Endelig kunne vi rote fram sommertøyet. Egentlig rota jeg fram alt tøyet. For etter å ha vært på tur i 10 uker i fuktig vær så var alt vi eide fuktig. Ikke Eva sitt da, for hu hadde vært så lur å pakke alt tøyet sitt inn i vanntette poser, men Runes og mitt. Jeg dekorerte hele båten med alle klærne mine, slik at fikk en gjennomført sigøynerlook. Det ble veldig fint. Det ble veldig langseilersk. For om man går rundt i en marina så kan man plukke ut hvilke båter som er langseilere, de er som oftest nedlessa med masse stæsj og har til stadighet noe tøy hengende ute til tørk. Det er viktig å holde stilen.

Selv om man med den temperaturen egentlig kunne gått rundt i byen i bikini, så valgte jeg å kle på meg litt til. Etter å ha vært på sjøen i over 10 uker har man fortsatt det nordiske blåskjæret i huden! Men nå altså, nå er vi i Spania så nå blir det andre boller!

Hørte det var frost i Alta i går? ;)

Matlaging på sjøen

Det er ikke alltid så lett å få i seg mat når man er ute på tur og båten krenger. Og tenk at Rune har ganske mye bedre sjøbein enn meg...

Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned!

Epler (røde): En friskhet som varer lenge. En anelse syrlig, men med god holdbarhet. Gir en lett og frisk ettersmak på vei ned. Ved god tygging glir den lett på vei opp også, friskheten bevares lenge og man sitter igjen med kun en anelse bitterhet i ganen og på grunn av den fyldige konsistensen går den ikke opp i nesa. Estetisk ser det heller ikke så ille ut, ligner litt på appelsinmarmelade. En frisk og syrlig bouquet.

Terningkast: 6

Drikkeyougert (kirsebær): Glir lett ned, kan med enkelhet inntas med en hånd og gir en midlertidig lindrende effekt for sår og oppraspet spiserør. Ved modning oppstår en musserende effekt, og den stiger opp med stor fart – som når man popper en god champagne. På grunn av den tynne konsistensen holder ettersmaken i nesa seg godt. I fargen minner den litt om milkshake og bouqueten er relativt beskjeden.

Terningkast: 5

Sponge-bread (lyst, engelsk svampebrød) med ost: Har en myk, fyldig konsistens. Lite motstand, men holder lenge i munnen. Glir greit ned. Lite ettersmak. Lagringsprosessen kan ta litt tid, men når den kommer slår den massivt tilbake. Konsistensen er fortsatt myk, men den har blitt litt tettere, omtrent som en svamp. Holder en god, samlet effekt og oppturen varer lenge. Middels sterk ettersmak.

Terningkast: 3

Kaffe (svart, pulver): Glir lett ned, ettersmaken har er noe bitter smak. Har en kortvarig oppkvikkende effekt. Dessverre kan ikke det samme sies med oppturen, som ikke er en opptur i denne sammenheng. Smaken har blitt raspende bitter og sur og bitterheten veldig fremtredende. Til kaffens forsvar må det nevnes at den glir lett opp også. Estetisk er den en katastrofe, ligner på litt løs bæsj. Bouqueten er faktisk den samme begge veier, kun en anelse syrligere på vei opp.

Terningkast: 2

Knekkebrød med salami (Wasa, Stabburet): Om denne varianten har vi ikke mye positivt å si. Det krever en del arbeid å få den ned. Det positivet er at med alt dette arbeidet så glemmer man et øyeblikk hva som skjer og den gir en lett metthetsfølelse. Dessverre varer ikke denne så lenge, på vei opp etterlater den seg et oppraspet spiserør dekket av fett. Boquet’en orket vi ikke teste.

Terningkast: 0

God tur!

Beryktede Biscaya

Ryktene løp foran Biscaya. Skummelt farvann. Bare navnet får en til å tenke på pirater og flyvende hollendere. Biscaya som spiser seilbåter. Men hvorfor? Jeg søkte på nett. Ingenting om hvorfor Biscaya er beryktet. Jeg spurte meg for. Ingen visste hvorfor. Noe må en ha å snakke om, mente Rune. Jaha, tenkte jeg. Noe må man ha å snakke om. Vi satte av gårde fra Falmouth sør i England en tirsdags formiddag. Ryggen rak og mot i bryst og armer. Og ikke lenge etter at vi hadde kommet oss utpå begynte jeg å merke hvorfor. Først litt svimmel. Litt ør i toppen. Så mageknip. Magesekken krølla seg sammen til en hard stein. Enda litt mer svimmel. Så kjenner jeg bølgende av kvalme skylle over meg. Som atlanterhavsdønninger rullet de gjennom meg. Lange, igjen og igjen. Jeg prøvde å sitte helt stille. Prøvde å late som om jeg var et annet sted. Men båten gynga, bølgene skvulpa og vinden suste i seilene. Jeg klarte ikke holde igjen. Jeg hang ut av cocpit og så lunchen min pynte dekk. Jeg spytta og snøt meg. Erfaringsmessig (og jeg begynner jo å få litt erfaring nå) så blir ting bedre etter at man har spydd, så det er like greit å få det unnagjort. Så et øyeblikk steg humøret litt, jeg dro en dårlig spøk og drakk litt vann og var ved friskt mot igjen. Men jeg var litt svimmel fortsatt. Og passet på å ikke gå ned i båten (til uerfarne seilere: om du er litt uggen så er det ikke et lurt triks å gå ned i båten). Så kjente jeg kvalmebølgene igjen. Litt svakere, men umulig å fortrenge. Litt etter vrengte magen seg igjen. Jeg passet vel på å få tømt meg helt nå. For nå måtte det bli bedre.

Den gang ei. Svimmel, vondt i magen, kvalm, sur, sint, deprimert – og det er fem døgn til vi er i Spania. Dette skal vare i fem døgn til. Jeg begravde meg i tepper og puter i salongen og sovnet med en plastpose i hånda, rett ved ansiktet. Det er det eneste som hjelper. Det vil si, når du sover så merker du ikke at du er så inn i hampen kvalm fordi du, nettopp, sover.

Når jeg våkner er vi i Frankrike. Vinden blåste feil vei. Åh, som jeg så fram til å sette beina på landejorda. Ikke det at jeg er spesielt Frankrikefan, men akkurat da var denne lille franske øya som himmelen. Men vi måtte ligge for anker. Dønningene rulla innover bukta og båten gynga. Jeg prøvde å sovne så fort jeg kunne. Siden båten ikke krenga så mye lenger henta Rune en bøtte til meg så jeg skulle slippe å sove med hodet i en pose.
For å gjøre en lang historie (en 5-6 døgn) kort. Etter litt tid på fransk jord dro vi ut på havet igjen. Like uggen og like motløs. Tok min vakt og gikk å la meg. Og da jeg våkna igjen var noe merkelig. Jeg kjente etter. Ikke uggen? Ikke svimmel? Opp på dekk og ta min vakt. Og mens jeg sto der og styrte skuta kjente jeg at, hm, egg og bacon hadde gjort seg nå. Og da var jeg ifølge Rune kurert.

Vårt personlige lavtrykk

Da vi dro fra Alta regna det. Det regna i Tromsø. Det regna i Vesterålen. Det regna faktisk ikke i Lofoten. Det regna på vei til Færøyene. Det regna på Færøyene. Det regna på vei til St. Kilda (tror jeg, personlig hadde jeg hvertfall nedtrykk og opptrykk og uttrykk). Det regna på Hebridene. Det regna i Skottland. Det regna faktisk ikke på Islay, der sørga vi selv for fuktige dager. Men det regna i Bangor. Det regna i Belfast. Det regna på Isle of Man. Det regna i Dublin (men Rune fikk seg Guiness-paraply og syntes plutselig det var greit med et personlig lavtrykk). Det regna i St. Ives. Det regner i Falmouth. Og vi venter på vinden. Den varme vinden til å ta oss over Biscaya – til Spania og varmen! Vi hørte at det hadde vært 37 grader i Brest (Bretagne, Frankrike) forrige uke, så vi tenkte at vi drar dit og venter på vinden der. Så sjekka vi værmeldinga: Brest 16-17 grader og lavtrykk. Man skulle jo tro at etter to måneder på sjøen så har vi blitt gyldenbrune og fine, men det eneste vi har blitt er finnmarksbrune (for ikke-finnmarkinger: brune i ansiktet og på henda).

De siste dagene har jeg trossa lavtrykket og henta fram ei kortbukse. Har funnet ut at seilere har en litt annen klesstil en vanlige folk. For eksempel går kortbukse (alt fra et stykke over knærne til rett under knærne) strålende sammen med fleecejakke og sandaler. Tjukke jakker og hatter og luer passer flott sammen med korte gevanter nedentil. Jeg fikk en bok av Marta før jeg dro om hvordan bo bå en båt. Der sto det mye rart, blant annet at ”Skipperen synes ofte det er hyggelig om alle har samme klesstil når de skal på land”. Dette er noe vi i grunnen ikke har praktisert så mye. Til tider har vi alle gått i full Devold-outfit, men det har vært av heller praktiske årsaker. Men her i England er det visst den mentaliteten som råder. Like jakker, like bukser (kortbukser), like sko. I en så liten by som Falmouth – hvor det har vært regatta-uke og veldig mange seilere, så har det ikke vært vanskelig å spotte ut hvem som går rundt i gatene som er seilere og hvem som er lokale. Selv prøver jeg å holde meg til seilerdressen mens jeg er i marinaen og kle meg om til landloven.

Det er ikke alltid så lett. Ulempen med et personlig lavtrykk er at ingenting er tørt. Ikke alt er vått heller, men alt er ganske rått og fuktig. Jakker, gensere, bukser, trøyer, undertøy, sokker, sko.... alt bortsett fra seiljakka, som holder fukt ute – og inne. Og fuktig er det. Nå har buksa mi hengt til tørk og to døgn her, uten å bli nevneverdig tørrere. Den ble våt da jeg var ute og gikk en tur og det begynte å regne. Hånkle har ikke vært tørt siden det var i tørketrommelen, men det går jo greit. Lufttørking er jo fint.

Men nå trenger vi litt pause fra lavtrykket vårt altså. Snart må jo sommeren komme!



PS
Skriv gjerne kommentarer, dere trenger ikke registere dere – bare velg Navn/nettadresse eller Anonym :)

St. Ives - møtet med en engelsk badeby

Vinden blåste oss til St. Ives. Eller, vi orka ikke kjempe mot vinden og bølgene lenger så vi dro inn til St. Ives. Det viste seg å være en riktig så liten og koselig by. Og folksom. Vi kom ganske seint lørdagskvelden og la oss for anker utenfor ei strand. Så fant ut at vi ville inn på land og utforske livet. Ut med jolla og Rune ror sine to damer inn mot land. Etter en liten rusletur kan vi fastslå hva slags sted vi hadde havnet på. For når suvernirsjappene er oppe til langt på natt – da vet du at du er i en turistby. Dette fant vi ut litt seinere da, for som de seilerene vi er går vi gjerne til første og beste pub for å få oss en Guiness. Litt utpå natta rodde Rune oss tilbake til båten og vi gikk til ro, enige om at vi måtte utforske dette stedet på dagtid også. Selv om det er søndag. Rune spretter opp voldsomt tidlig (vi må få kjøpt en klokke til han sånn at han ser at det er altfor tidlig å stå opp!) og kikker ut på dekk. Det blåser friskt – og strendene er overbefolket! Folk ligger tett-i-tett, enda det ikke er spesielt varmt. Og det sier vi som kommer fra nordlige strøk. Og da vi kommer inn mot land oppdager vi noe rart – det er brune engelskmenn! De er verken røde eller rosa, men fine og brune. Vi går i kø rundt i byen og betrakter dette merkelige synet. De kommer i alle varianter og alle mulige påkledninger – men de er brune. Og lettkledde. Og vi var hvite. Og godt påkledd.

Vi har leta etter sommeren lenge nå, men kanskje vi bare må trosse været og overbevise oss om at det faktisk er varmt! Slik som engelskmennene i St. Ives.

Værmelding fra Ardbeg

Det er noen uker siden vi var i Ardbeg da, så denne er muligens gått litt ut på dato. Eller kanskje det ikke var så lenge siden? Vi har mistet taket på dager og uker. Særlig når vi seiler over flere dager. Hvor mange netter har vi sovet her? Når var det vi dro derfra egentlig? Jeg må få kjøpt meg en bitteliten kalender der jeg kan skrive opp: Ankom Falmouth for eksempel. Så vet jeg hvor lenge jeg har vært her. Men dette er kanskje et par uker siden. Hvertfall ikke lenger unna enn at jeg har det friskt i minnet! Vi ligger litt etter med videoredigerina, men jobber med å ta oss igjen! Så egentlig burde jeg nok sittet nedi båten og jobbet - men det er så veldig mye bedre å bare sitte i sola på dekk. Nå som den endelig har begynt å varme litt.

Kjærringa mot strømmen

Kjærringa mot strømmen. Og kjærringa mot strømmen. Og joggu gubben mot strømmen også. Irksehavet er fullt av piler. Gule og røde. De røde er verst, skikkelig feite kan de bli. For eksempel 2.5 knop. Og om vi seiler i 2.5 knop så står vi i praksis stille. Og det er ganske sakte.

Utafor Wales var vi i et lite sund. Ikke så langt og ikke så smalt heller. Men det så ut som en elv. Frykteløse kastet vi oss ut i det. Motstrøm av dimensjoner. Vi kava oss nå fram på et vis, innmed land var den ikke like sterk. Men så kom til til The Bitches. Noen holmer vi måtte rundt. Det gikk ikke framover. Det gikk ikke bakover heller. Det gikk sidelengs. Nærmere og nærmere The Bitches og jeg begynte å ane hvordan de hadde fått navnet sitt. Som tre hoggtenner stakk de opp av fjorden. Så der sto vi da og stampa. Prøvde litt på skrå uten at det gikk særlig fortere. Litt på skrå andre veien. Nei. Ikke det heller. Neivel. Gode råd var dyre og bitch'ene var klare for oss. Men så løsna det. Eller strømmen snudde et øyeblikk. (Men bare et øyeblikk, for rett etterpå hadde vi motstrøm igjen) Vi sikta oss inn mot Land's End på spissen av Sør-England.

Dit også var det motstrøm.