Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned!

Epler (røde): En friskhet som varer lenge. En anelse syrlig, men med god holdbarhet. Gir en lett og frisk ettersmak på vei ned. Ved god tygging glir den lett på vei opp også, friskheten bevares lenge og man sitter igjen med kun en anelse bitterhet i ganen og på grunn av den fyldige konsistensen går den ikke opp i nesa. Estetisk ser det heller ikke så ille ut, ligner litt på appelsinmarmelade. En frisk og syrlig bouquet.

Terningkast: 6

Drikkeyougert (kirsebær): Glir lett ned, kan med enkelhet inntas med en hånd og gir en midlertidig lindrende effekt for sår og oppraspet spiserør. Ved modning oppstår en musserende effekt, og den stiger opp med stor fart – som når man popper en god champagne. På grunn av den tynne konsistensen holder ettersmaken i nesa seg godt. I fargen minner den litt om milkshake og bouqueten er relativt beskjeden.

Terningkast: 5

Sponge-bread (lyst, engelsk svampebrød) med ost: Har en myk, fyldig konsistens. Lite motstand, men holder lenge i munnen. Glir greit ned. Lite ettersmak. Lagringsprosessen kan ta litt tid, men når den kommer slår den massivt tilbake. Konsistensen er fortsatt myk, men den har blitt litt tettere, omtrent som en svamp. Holder en god, samlet effekt og oppturen varer lenge. Middels sterk ettersmak.

Terningkast: 3

Kaffe (svart, pulver): Glir lett ned, ettersmaken har er noe bitter smak. Har en kortvarig oppkvikkende effekt. Dessverre kan ikke det samme sies med oppturen, som ikke er en opptur i denne sammenheng. Smaken har blitt raspende bitter og sur og bitterheten veldig fremtredende. Til kaffens forsvar må det nevnes at den glir lett opp også. Estetisk er den en katastrofe, ligner på litt løs bæsj. Bouqueten er faktisk den samme begge veier, kun en anelse syrligere på vei opp.

Terningkast: 2

Knekkebrød med salami (Wasa, Stabburet): Om denne varianten har vi ikke mye positivt å si. Det krever en del arbeid å få den ned. Det positivet er at med alt dette arbeidet så glemmer man et øyeblikk hva som skjer og den gir en lett metthetsfølelse. Dessverre varer ikke denne så lenge, på vei opp etterlater den seg et oppraspet spiserør dekket av fett. Boquet’en orket vi ikke teste.

Terningkast: 0

God tur!

Beryktede Biscaya

Ryktene løp foran Biscaya. Skummelt farvann. Bare navnet får en til å tenke på pirater og flyvende hollendere. Biscaya som spiser seilbåter. Men hvorfor? Jeg søkte på nett. Ingenting om hvorfor Biscaya er beryktet. Jeg spurte meg for. Ingen visste hvorfor. Noe må en ha å snakke om, mente Rune. Jaha, tenkte jeg. Noe må man ha å snakke om. Vi satte av gårde fra Falmouth sør i England en tirsdags formiddag. Ryggen rak og mot i bryst og armer. Og ikke lenge etter at vi hadde kommet oss utpå begynte jeg å merke hvorfor. Først litt svimmel. Litt ør i toppen. Så mageknip. Magesekken krølla seg sammen til en hard stein. Enda litt mer svimmel. Så kjenner jeg bølgende av kvalme skylle over meg. Som atlanterhavsdønninger rullet de gjennom meg. Lange, igjen og igjen. Jeg prøvde å sitte helt stille. Prøvde å late som om jeg var et annet sted. Men båten gynga, bølgene skvulpa og vinden suste i seilene. Jeg klarte ikke holde igjen. Jeg hang ut av cocpit og så lunchen min pynte dekk. Jeg spytta og snøt meg. Erfaringsmessig (og jeg begynner jo å få litt erfaring nå) så blir ting bedre etter at man har spydd, så det er like greit å få det unnagjort. Så et øyeblikk steg humøret litt, jeg dro en dårlig spøk og drakk litt vann og var ved friskt mot igjen. Men jeg var litt svimmel fortsatt. Og passet på å ikke gå ned i båten (til uerfarne seilere: om du er litt uggen så er det ikke et lurt triks å gå ned i båten). Så kjente jeg kvalmebølgene igjen. Litt svakere, men umulig å fortrenge. Litt etter vrengte magen seg igjen. Jeg passet vel på å få tømt meg helt nå. For nå måtte det bli bedre.

Den gang ei. Svimmel, vondt i magen, kvalm, sur, sint, deprimert – og det er fem døgn til vi er i Spania. Dette skal vare i fem døgn til. Jeg begravde meg i tepper og puter i salongen og sovnet med en plastpose i hånda, rett ved ansiktet. Det er det eneste som hjelper. Det vil si, når du sover så merker du ikke at du er så inn i hampen kvalm fordi du, nettopp, sover.

Når jeg våkner er vi i Frankrike. Vinden blåste feil vei. Åh, som jeg så fram til å sette beina på landejorda. Ikke det at jeg er spesielt Frankrikefan, men akkurat da var denne lille franske øya som himmelen. Men vi måtte ligge for anker. Dønningene rulla innover bukta og båten gynga. Jeg prøvde å sovne så fort jeg kunne. Siden båten ikke krenga så mye lenger henta Rune en bøtte til meg så jeg skulle slippe å sove med hodet i en pose.
For å gjøre en lang historie (en 5-6 døgn) kort. Etter litt tid på fransk jord dro vi ut på havet igjen. Like uggen og like motløs. Tok min vakt og gikk å la meg. Og da jeg våkna igjen var noe merkelig. Jeg kjente etter. Ikke uggen? Ikke svimmel? Opp på dekk og ta min vakt. Og mens jeg sto der og styrte skuta kjente jeg at, hm, egg og bacon hadde gjort seg nå. Og da var jeg ifølge Rune kurert.

Vårt personlige lavtrykk

Da vi dro fra Alta regna det. Det regna i Tromsø. Det regna i Vesterålen. Det regna faktisk ikke i Lofoten. Det regna på vei til Færøyene. Det regna på Færøyene. Det regna på vei til St. Kilda (tror jeg, personlig hadde jeg hvertfall nedtrykk og opptrykk og uttrykk). Det regna på Hebridene. Det regna i Skottland. Det regna faktisk ikke på Islay, der sørga vi selv for fuktige dager. Men det regna i Bangor. Det regna i Belfast. Det regna på Isle of Man. Det regna i Dublin (men Rune fikk seg Guiness-paraply og syntes plutselig det var greit med et personlig lavtrykk). Det regna i St. Ives. Det regner i Falmouth. Og vi venter på vinden. Den varme vinden til å ta oss over Biscaya – til Spania og varmen! Vi hørte at det hadde vært 37 grader i Brest (Bretagne, Frankrike) forrige uke, så vi tenkte at vi drar dit og venter på vinden der. Så sjekka vi værmeldinga: Brest 16-17 grader og lavtrykk. Man skulle jo tro at etter to måneder på sjøen så har vi blitt gyldenbrune og fine, men det eneste vi har blitt er finnmarksbrune (for ikke-finnmarkinger: brune i ansiktet og på henda).

De siste dagene har jeg trossa lavtrykket og henta fram ei kortbukse. Har funnet ut at seilere har en litt annen klesstil en vanlige folk. For eksempel går kortbukse (alt fra et stykke over knærne til rett under knærne) strålende sammen med fleecejakke og sandaler. Tjukke jakker og hatter og luer passer flott sammen med korte gevanter nedentil. Jeg fikk en bok av Marta før jeg dro om hvordan bo bå en båt. Der sto det mye rart, blant annet at ”Skipperen synes ofte det er hyggelig om alle har samme klesstil når de skal på land”. Dette er noe vi i grunnen ikke har praktisert så mye. Til tider har vi alle gått i full Devold-outfit, men det har vært av heller praktiske årsaker. Men her i England er det visst den mentaliteten som råder. Like jakker, like bukser (kortbukser), like sko. I en så liten by som Falmouth – hvor det har vært regatta-uke og veldig mange seilere, så har det ikke vært vanskelig å spotte ut hvem som går rundt i gatene som er seilere og hvem som er lokale. Selv prøver jeg å holde meg til seilerdressen mens jeg er i marinaen og kle meg om til landloven.

Det er ikke alltid så lett. Ulempen med et personlig lavtrykk er at ingenting er tørt. Ikke alt er vått heller, men alt er ganske rått og fuktig. Jakker, gensere, bukser, trøyer, undertøy, sokker, sko.... alt bortsett fra seiljakka, som holder fukt ute – og inne. Og fuktig er det. Nå har buksa mi hengt til tørk og to døgn her, uten å bli nevneverdig tørrere. Den ble våt da jeg var ute og gikk en tur og det begynte å regne. Hånkle har ikke vært tørt siden det var i tørketrommelen, men det går jo greit. Lufttørking er jo fint.

Men nå trenger vi litt pause fra lavtrykket vårt altså. Snart må jo sommeren komme!



PS
Skriv gjerne kommentarer, dere trenger ikke registere dere – bare velg Navn/nettadresse eller Anonym :)

St. Ives - møtet med en engelsk badeby

Vinden blåste oss til St. Ives. Eller, vi orka ikke kjempe mot vinden og bølgene lenger så vi dro inn til St. Ives. Det viste seg å være en riktig så liten og koselig by. Og folksom. Vi kom ganske seint lørdagskvelden og la oss for anker utenfor ei strand. Så fant ut at vi ville inn på land og utforske livet. Ut med jolla og Rune ror sine to damer inn mot land. Etter en liten rusletur kan vi fastslå hva slags sted vi hadde havnet på. For når suvernirsjappene er oppe til langt på natt – da vet du at du er i en turistby. Dette fant vi ut litt seinere da, for som de seilerene vi er går vi gjerne til første og beste pub for å få oss en Guiness. Litt utpå natta rodde Rune oss tilbake til båten og vi gikk til ro, enige om at vi måtte utforske dette stedet på dagtid også. Selv om det er søndag. Rune spretter opp voldsomt tidlig (vi må få kjøpt en klokke til han sånn at han ser at det er altfor tidlig å stå opp!) og kikker ut på dekk. Det blåser friskt – og strendene er overbefolket! Folk ligger tett-i-tett, enda det ikke er spesielt varmt. Og det sier vi som kommer fra nordlige strøk. Og da vi kommer inn mot land oppdager vi noe rart – det er brune engelskmenn! De er verken røde eller rosa, men fine og brune. Vi går i kø rundt i byen og betrakter dette merkelige synet. De kommer i alle varianter og alle mulige påkledninger – men de er brune. Og lettkledde. Og vi var hvite. Og godt påkledd.

Vi har leta etter sommeren lenge nå, men kanskje vi bare må trosse været og overbevise oss om at det faktisk er varmt! Slik som engelskmennene i St. Ives.

Værmelding fra Ardbeg

Det er noen uker siden vi var i Ardbeg da, så denne er muligens gått litt ut på dato. Eller kanskje det ikke var så lenge siden? Vi har mistet taket på dager og uker. Særlig når vi seiler over flere dager. Hvor mange netter har vi sovet her? Når var det vi dro derfra egentlig? Jeg må få kjøpt meg en bitteliten kalender der jeg kan skrive opp: Ankom Falmouth for eksempel. Så vet jeg hvor lenge jeg har vært her. Men dette er kanskje et par uker siden. Hvertfall ikke lenger unna enn at jeg har det friskt i minnet! Vi ligger litt etter med videoredigerina, men jobber med å ta oss igjen! Så egentlig burde jeg nok sittet nedi båten og jobbet - men det er så veldig mye bedre å bare sitte i sola på dekk. Nå som den endelig har begynt å varme litt.

Kjærringa mot strømmen

Kjærringa mot strømmen. Og kjærringa mot strømmen. Og joggu gubben mot strømmen også. Irksehavet er fullt av piler. Gule og røde. De røde er verst, skikkelig feite kan de bli. For eksempel 2.5 knop. Og om vi seiler i 2.5 knop så står vi i praksis stille. Og det er ganske sakte.

Utafor Wales var vi i et lite sund. Ikke så langt og ikke så smalt heller. Men det så ut som en elv. Frykteløse kastet vi oss ut i det. Motstrøm av dimensjoner. Vi kava oss nå fram på et vis, innmed land var den ikke like sterk. Men så kom til til The Bitches. Noen holmer vi måtte rundt. Det gikk ikke framover. Det gikk ikke bakover heller. Det gikk sidelengs. Nærmere og nærmere The Bitches og jeg begynte å ane hvordan de hadde fått navnet sitt. Som tre hoggtenner stakk de opp av fjorden. Så der sto vi da og stampa. Prøvde litt på skrå uten at det gikk særlig fortere. Litt på skrå andre veien. Nei. Ikke det heller. Neivel. Gode råd var dyre og bitch'ene var klare for oss. Men så løsna det. Eller strømmen snudde et øyeblikk. (Men bare et øyeblikk, for rett etterpå hadde vi motstrøm igjen) Vi sikta oss inn mot Land's End på spissen av Sør-England.

Dit også var det motstrøm.

Presentasjon av mannskapet!

I skotsk og farvann

Lenge siden jeg har skrevet noe her naa. Det er fordi vi har cruiset rundt i Nord-Skottland med saerdeles liten tilgang paa nett! Pluss et par smaaproblemer ombord, bl.a. at dynamoen slutta aa funke saa vi har ikke hatt stroem og da blir databruk f.eks. litt vanskelig. Saa jeg har skrevet et fint blogginnlegg altsaa - som kommer snart! Men det ligger paa pc'en min i Bangor og jeg sitter naa paa en nettkafe i Belfast og husker ikke alt. Og det er et artig videoklipp i vente ogsaa. Vi har for alvor startet videoproduksjon naa - saa dagene har gaatt mye med til aa laere seg mac og FinalCut. Begynner aa bli venner med de naa og de foerste programmene begynner aa ta form.

Ellers har sommeren endelig begynt aa naerme seg. Her om dagen i Port Ellen paa Islay var det nesten saa vi kunne gaa i sommerklaer uten aa fryse! Dagen etter dro vi ut til Ardbeg (Whisky-destilleri) og der fikk vi andre ting til aa varme oss! Og mens Rune fiksa en vaier (den til roret, for den roeyk nemlig da jeg proevde aa svinge baaten! Kan vel jeg noe for at jeg er saa sterk da? Tvert av hadde den royki.) tok jeg meg en jolletur ut til et skjaer der jeg klatret i land for faa et godt bilde av baaten. Og saa kom vi fram til at det ikke var det verste stedet aa vaere strandet. Rett ved sidenav Ardbeg laa ogsaa Laphroaig og Lagavoulin (ogsaa whisky-destillerier).

Men Rune klarte aa fikse vaieren og jeg dreiv ikke til havs likevel (jeg er jo en dreven roer) saa vi heisa seil og dro til Bangor utenfor Belfast. Da fikk jeg min foerste toern som natteseiler. Foelte meg som Columbus der jeg sto og navigerte etter stjernene, det var jo det eneste jeg saa (nesten, antageligvis hadde ikke Columbus en svaer kartplotter som lyste blaatt og roedt!) Jeg plukket meg ut en ledestjerne og fulgte den saa godt jeg kunne. Man faar ganske god tid til aa tenke naar man staar slik til rors om natta. Saa da det seila forbi et svaert curiseskip begynte det aa poppe opp ideer i hodet mitt. Tenk om noen hadde hoppet av! Eller kanskje falt av. Og saa kom de plutselig krabbende opp paa baaten mens jeg sto til rors som sjoemonstre! Og saa kom jeg paa Den Flyvende Hollender. Tenk om den dukka opp med mannskap som har gaatt halvveis i opploesning paa grunn av alle aarene til havs! Syns jeg hoerte rare suselyder overalt. Og plutselig blaaste det opp! Baaten gikk fortere og det ble lettere aa styre! Naa er de her tenkte jeg! Det er de som styrer baaten! Naa skal de ta meg! Men saa kom det ingen sjoemonstre da. Og saa dukka Eva opp og det blei hennes tur og det begynte aa lysne litt og ingen hollendere, verken flyvende eller flytende, i sikte. Saa da la jeg meg og vaakna i Bangor, som jeg egentlig syntes hoertes ut som en pirat-havn, men som var veldig velorganisert med velstelte seilere.

Var det noen som savnet en tv? Man har da livlig nok fantasi til aa underholde seg selv!

Stemningsrapport fra Norskehavet

Sånn her omtrent føltes det da vi var midt mellom Røst og Færøyene. Motløsheten hadde rammet meg. Og ikke la deg lure av stilen. Er på langt nær så avslappet som jeg ser ut som. Omtrent rett etter det her spratt jeg opp og klamret meg fast i rattet og forbannet vind-og bølgegudene. 

(og for de som lurer på hvorfor jeg ser opp hele tiden: på toppen av masta er det en vindex og den pila skal være enten til høyre eller venstre for firkanten (kommer litt an på hvor du skal) og kommer den for mye over så krenger båten og det gjør den joggu om den kommer innenfor også. Og da smeller det i seilene og det liker ikke Rune. Så det er ikke så greit, altså!

Seilkurs (ikke les dette, mor)

Tid: 5-dagers intensivkurs

Sted: Norskehavet

Første leksjon:

Vindstyrke: Stiv kuling

Bølgehøyde: 5 meter +

Man skal tidlig krøkes om god krok skal bli. Og alt er relativt. Tidlig i min seilerkarriere er det hvertfall. Etter litt putring innaskjærs i Nord-Norge kommer den store ild-dåpen. 5 døgn (med god vind) på åpent hav, fra Røst ytterst i Lofoten til Færøyene – ca midt i havgapet. Bølgene er svære som vegger og jakter på meg. Som udyr venter de bare på å kaste seg over meg og båten, ete oss i en svelg og kaste oss ned på havets bunn. Rune plasserer meg foran roret og hekter meg fast med store kroker så jeg ikke skal falle overbord. Båten kastes fram og tilbake, ligger sidelengs så sjøen spruter over meg og surfer på de enorme bølgene. Høyt oppe kaster vi oss ned i bølgedaler man aldri skulle tro man kom ut av. Det syder rundt meg, det er som fanden og svigermora og oldemora og alle i hop planlegger å koke middag på meg. Og det er enormt langt til land. Jeg vil hjem til skogen! Fine høye grantrær som ikke vil spise meg og jord som står helt stille og som ikke er ute etter å kaste meg rundt. Et øyeblikks ufokus og monsteret ser sitt snitt til å kaste seg over meg. Jeg ser mannen med ljåen vandre rundt nedi båten og forbanner det meste i verden. Helvete heller.

Andre leksjon:

Vindstyrke: Kuling

Bølgehøyde: 5 meter, inkludert store Atlanterhavsdønninger

Jeg kikker ut på dekk og ser mistroisk på Rune som gliser til meg: Dette er skikkelig artige bølger å seile i! Jeg ser tvilsomt på veggene rundt han. Det er som å være i en enormt bratt nedoverbakke! skråler han. Jeg pakker meg inn i flere lag (kortarma ulltrøye, langarma ulltrøye, ullunderbukse (ja, jeg har passert 30), ullstrømpebukse, ullsokker, ullgenser, ullhals (takk Devold!), ullpulsvarmere, lue, ullvotter, seileroverall og flytedraktjakke og redningsvest), hekter på sikkerhetslina. Klar for leksjon to. Om vinden ikke er like sterk er bølgene uhorvelig store og skumle. I panikk vrenger jeg roret frem og tilbake. Små utslag sier Rune. Herreligheten! Hvem har is nok i magen til å bare flytte rattet bittelitt når en har vegger større enn båten som er klare til å kaste seg over en! Båten kastes rundt og gjør alt for å få en Totning til å mistrives. Faen heller (unnskyld pappa), jeg klarer ikke mer! Magen vrenger seg og motløsheten rammer meg. Nå gidder jeg ikke mer! Dermed basta. Så jeg gikk og la meg og lot bølger være bølger, så lenge jeg slapp å se de.

Tredje leksjon:

Vindstyrke: Litt mindre

Bølgehøyde: Enda litt mindre

Sliten nå, men se der er sola! Og bølgene har blitt mindre (hvertfall litt mindre enn på forrige vakt) og formen er litt bedre også faktisk. Nesten så jeg har lyst på mat. Men for sikkerhets skyld står jeg over rett-i-koppen-tomatsuppen, er ikke vits i å utfordre sjebnen! Vann er flott. På med sikkerhetslina og så hopper vi i det. Nei se, den dumme bølgen! Haha, der lurte jeg den gitt. Litt lettere til sinns skred jeg til verket og angrep den ene bølgen etter den andre. Havna sidelengs et par ganger, men det årna seg gitt.

Så jeg tok meg en øl og spiste Kims potetchips av poteter fra Panengen gårs på Toten og livet var greit igjen. Kanskje jeg blir med litt til likavæl.