Presentasjon av mannskapet!

I skotsk og farvann

Lenge siden jeg har skrevet noe her naa. Det er fordi vi har cruiset rundt i Nord-Skottland med saerdeles liten tilgang paa nett! Pluss et par smaaproblemer ombord, bl.a. at dynamoen slutta aa funke saa vi har ikke hatt stroem og da blir databruk f.eks. litt vanskelig. Saa jeg har skrevet et fint blogginnlegg altsaa - som kommer snart! Men det ligger paa pc'en min i Bangor og jeg sitter naa paa en nettkafe i Belfast og husker ikke alt. Og det er et artig videoklipp i vente ogsaa. Vi har for alvor startet videoproduksjon naa - saa dagene har gaatt mye med til aa laere seg mac og FinalCut. Begynner aa bli venner med de naa og de foerste programmene begynner aa ta form.

Ellers har sommeren endelig begynt aa naerme seg. Her om dagen i Port Ellen paa Islay var det nesten saa vi kunne gaa i sommerklaer uten aa fryse! Dagen etter dro vi ut til Ardbeg (Whisky-destilleri) og der fikk vi andre ting til aa varme oss! Og mens Rune fiksa en vaier (den til roret, for den roeyk nemlig da jeg proevde aa svinge baaten! Kan vel jeg noe for at jeg er saa sterk da? Tvert av hadde den royki.) tok jeg meg en jolletur ut til et skjaer der jeg klatret i land for faa et godt bilde av baaten. Og saa kom vi fram til at det ikke var det verste stedet aa vaere strandet. Rett ved sidenav Ardbeg laa ogsaa Laphroaig og Lagavoulin (ogsaa whisky-destillerier).

Men Rune klarte aa fikse vaieren og jeg dreiv ikke til havs likevel (jeg er jo en dreven roer) saa vi heisa seil og dro til Bangor utenfor Belfast. Da fikk jeg min foerste toern som natteseiler. Foelte meg som Columbus der jeg sto og navigerte etter stjernene, det var jo det eneste jeg saa (nesten, antageligvis hadde ikke Columbus en svaer kartplotter som lyste blaatt og roedt!) Jeg plukket meg ut en ledestjerne og fulgte den saa godt jeg kunne. Man faar ganske god tid til aa tenke naar man staar slik til rors om natta. Saa da det seila forbi et svaert curiseskip begynte det aa poppe opp ideer i hodet mitt. Tenk om noen hadde hoppet av! Eller kanskje falt av. Og saa kom de plutselig krabbende opp paa baaten mens jeg sto til rors som sjoemonstre! Og saa kom jeg paa Den Flyvende Hollender. Tenk om den dukka opp med mannskap som har gaatt halvveis i opploesning paa grunn av alle aarene til havs! Syns jeg hoerte rare suselyder overalt. Og plutselig blaaste det opp! Baaten gikk fortere og det ble lettere aa styre! Naa er de her tenkte jeg! Det er de som styrer baaten! Naa skal de ta meg! Men saa kom det ingen sjoemonstre da. Og saa dukka Eva opp og det blei hennes tur og det begynte aa lysne litt og ingen hollendere, verken flyvende eller flytende, i sikte. Saa da la jeg meg og vaakna i Bangor, som jeg egentlig syntes hoertes ut som en pirat-havn, men som var veldig velorganisert med velstelte seilere.

Var det noen som savnet en tv? Man har da livlig nok fantasi til aa underholde seg selv!

Stemningsrapport fra Norskehavet

Sånn her omtrent føltes det da vi var midt mellom Røst og Færøyene. Motløsheten hadde rammet meg. Og ikke la deg lure av stilen. Er på langt nær så avslappet som jeg ser ut som. Omtrent rett etter det her spratt jeg opp og klamret meg fast i rattet og forbannet vind-og bølgegudene. 

(og for de som lurer på hvorfor jeg ser opp hele tiden: på toppen av masta er det en vindex og den pila skal være enten til høyre eller venstre for firkanten (kommer litt an på hvor du skal) og kommer den for mye over så krenger båten og det gjør den joggu om den kommer innenfor også. Og da smeller det i seilene og det liker ikke Rune. Så det er ikke så greit, altså!

Seilkurs (ikke les dette, mor)

Tid: 5-dagers intensivkurs

Sted: Norskehavet

Første leksjon:

Vindstyrke: Stiv kuling

Bølgehøyde: 5 meter +

Man skal tidlig krøkes om god krok skal bli. Og alt er relativt. Tidlig i min seilerkarriere er det hvertfall. Etter litt putring innaskjærs i Nord-Norge kommer den store ild-dåpen. 5 døgn (med god vind) på åpent hav, fra Røst ytterst i Lofoten til Færøyene – ca midt i havgapet. Bølgene er svære som vegger og jakter på meg. Som udyr venter de bare på å kaste seg over meg og båten, ete oss i en svelg og kaste oss ned på havets bunn. Rune plasserer meg foran roret og hekter meg fast med store kroker så jeg ikke skal falle overbord. Båten kastes fram og tilbake, ligger sidelengs så sjøen spruter over meg og surfer på de enorme bølgene. Høyt oppe kaster vi oss ned i bølgedaler man aldri skulle tro man kom ut av. Det syder rundt meg, det er som fanden og svigermora og oldemora og alle i hop planlegger å koke middag på meg. Og det er enormt langt til land. Jeg vil hjem til skogen! Fine høye grantrær som ikke vil spise meg og jord som står helt stille og som ikke er ute etter å kaste meg rundt. Et øyeblikks ufokus og monsteret ser sitt snitt til å kaste seg over meg. Jeg ser mannen med ljåen vandre rundt nedi båten og forbanner det meste i verden. Helvete heller.

Andre leksjon:

Vindstyrke: Kuling

Bølgehøyde: 5 meter, inkludert store Atlanterhavsdønninger

Jeg kikker ut på dekk og ser mistroisk på Rune som gliser til meg: Dette er skikkelig artige bølger å seile i! Jeg ser tvilsomt på veggene rundt han. Det er som å være i en enormt bratt nedoverbakke! skråler han. Jeg pakker meg inn i flere lag (kortarma ulltrøye, langarma ulltrøye, ullunderbukse (ja, jeg har passert 30), ullstrømpebukse, ullsokker, ullgenser, ullhals (takk Devold!), ullpulsvarmere, lue, ullvotter, seileroverall og flytedraktjakke og redningsvest), hekter på sikkerhetslina. Klar for leksjon to. Om vinden ikke er like sterk er bølgene uhorvelig store og skumle. I panikk vrenger jeg roret frem og tilbake. Små utslag sier Rune. Herreligheten! Hvem har is nok i magen til å bare flytte rattet bittelitt når en har vegger større enn båten som er klare til å kaste seg over en! Båten kastes rundt og gjør alt for å få en Totning til å mistrives. Faen heller (unnskyld pappa), jeg klarer ikke mer! Magen vrenger seg og motløsheten rammer meg. Nå gidder jeg ikke mer! Dermed basta. Så jeg gikk og la meg og lot bølger være bølger, så lenge jeg slapp å se de.

Tredje leksjon:

Vindstyrke: Litt mindre

Bølgehøyde: Enda litt mindre

Sliten nå, men se der er sola! Og bølgene har blitt mindre (hvertfall litt mindre enn på forrige vakt) og formen er litt bedre også faktisk. Nesten så jeg har lyst på mat. Men for sikkerhets skyld står jeg over rett-i-koppen-tomatsuppen, er ikke vits i å utfordre sjebnen! Vann er flott. På med sikkerhetslina og så hopper vi i det. Nei se, den dumme bølgen! Haha, der lurte jeg den gitt. Litt lettere til sinns skred jeg til verket og angrep den ene bølgen etter den andre. Havna sidelengs et par ganger, men det årna seg gitt.

Så jeg tok meg en øl og spiste Kims potetchips av poteter fra Panengen gårs på Toten og livet var greit igjen. Kanskje jeg blir med litt til likavæl.

Tivoli

Det går opp og ned. Over oss svirrer en figur. Av og til stopper den og ler av oss. I toppen smeller det i vimplene: Välkommen til Larsons omresanda tivoli! Overalt henger det tau og slenger. Vi krenger. Velkommen til banens første loop, mine damer og herrer. Ta plass! Ta plass! Om dere ønsker mer finner dere våre snurrende te-kopper i etasjen under. Trallala. To skritt frem, og et tilbake – og så en piruett, mine damer og herrer! Heng med og hold dere fast! Det er som i bakvendtland. Mat går ut og ikke inn. Natt er dag og dag er natt. Alt som teller er tolv og fire. Min tørn. Elles sove. Halvveis nå.

Og takk til den snille damen som ga meg mirakelpillene sine. Dessverre skjer ikke mirakler for alle.

(ca søndag)

Natt i Lofoten

Natt i Lofoten. Sola står lavt på himmelen og fjellene bader i lys i ulike toner. Noen mørke vegger. Noen lyse skygger. Havet er blått og himmelen er blekt blå og gul. Taggete reiser Lofotveggen seg mot himmelen. I den fjerne skimtes Værøy - delvis gjemt i dis. Natten er lys og mild. Livet er fint og alt er enkelt. Vind fra litt baki her, og den blåser rett vei. Moskeøyneset ligger der freemme et sted. Båten vugger og de andre sover. Og sommernatta er lys og mild. Det føles helt riktig.

(Natt til 1. juli)

Vestfjordseilasen

I hildringstimen er det godt å seile..... Klokken 0715 lørdag morgen mønstrert jeg på fembøringen Hildringstimen med mannskapet Kari, Marit, Trine, Siren, Brage (5 år) og høvedsmannen Anders. Jeg skulle få være med en av tradisjonsbåtene over Vestfjorden. I utgangspunktet bare som fotograf. Fembøringer er åpne båter som tidligere ble brukt til lofotfiske og varetransport. Den har et råseil og et toppseil og årer til bruk når vinden stilner. Heldigvis var det vind nok denne morgenen. Starten gikk klokka 0800 og vinden bar oss av gårde de første nautiske milene. Jentene trakk i tau og kasta seg på seilet for å få det sånn de ville ha det. Det er ikke mye moderne teknikk ombord. Etterhvert begynte solen å varme oss og mannskapet sovnet på dekk mens høvedsmannen Anders trygt styrte skuta etter vinden. Jeg fikk selv prøve meg som høvedsmann litt seinere på turen, men dette roret var ikke like lett å forstå seg på. Det skulle ikke vendes mot høyre eller venstre (evt. styrbord eller babord), men trekkes inn og ut! Høyre ut, venstre inn. Det er ikke så lett for en særdeles lite sjøvant totning å få til det der. Jeg forsto jo prinsippet, men hvor langt ut...? Da var det bedre å være mannskap. For etterhvert stilna vinden, så da var det ikke annet å gjøre enn å ta fram årene og begynne å ro. Og det kan jeg jo! Så der satte vi oss ned og rodde. Vi rodde forbi en seilbåt som ikke kom seg av flekken, vi rodde forbi en seilbåt til - ja, vi var ved godt mot og tenkte at nå tar vi alle de som bare dupper rundt her uten årer! Men vi var bare fem stykker til å ro, og fire måtte ro samtidig. Anders regna litt på det og fant ut at vi kom til å bruke ca 3 timer inn til Kabelvåg. Tre timer med roing ja, da ville vi jo komme for seint til festen - og være altfor slitne til å være med på noe som helst! Vi gjorde våre prioriteringer og trakk inn årene. Anders starta motoren og vi sola oss på dekk. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!













(foto: http://info.hildringstimen.no)

Koøye

Her er morgen lå jeg og filosoferte litt mens jeg kikka ut av mitt lille vindu ved senga mi. Eller rettere sagt - mitt lille koøye over køya mi. Men jeg trodde det var ku-øye. Og så lurte jeg på da, hva nå denne kua hadde med båter å gjøre? For etter en oppvekst oppi skauen så har jeg hatt en del kontakt med kuer og de har ikke noe påfallende maritimt over seg. Så grublet jeg litt videre da. For ku-øyet er jo rundt, og ku-øyet mitt var jo avlangt (ca 10x20 cm). Jeg prøvde å se for meg at det kanskje var rundt på noen andre båter. At de var runde og bula litt ut på et vis. Men jeg forsto fortsatt ikke helt hvorfor de skulle være oppkalt etter ei ku. En fisk hadde jo vært mye mer logisk i grunnen, om man skal tenke på dyr på med utstående øyer. Det ble en lang morgen i køya mi. Hvorvidt det var fordi det var kaldt ute og lunt og godt der eller at hjernen arbeidet veldig sakte på morrakvisten er ikke godt å si, men det ble oppklart i løpet av dagen. Koøye er tingen.

(Nordskott, torsdag 26. juni)

Sommer i nord

Seint onsdag kveld seiler vi inn i Gullvåg, rett i nærheten av Raftsundet i Lofoten. De siste timene hadde jeg sittet under to pledd i salongen og frøsi og lest krim mens Rune og Eva styrte skuta med sikker hånd. Salongen har ingen vinduer (som egentlig heter ko-øyer, det skal jeg komme tilbake til seinere), men da vi stoppet opp og jeg krabbet ut av mitt lille hi av pledd og ullklær åpenbaret det seg et vakkert syn! Vi lå inni ei lita vik, himmelen var klar, havet var grønt, det var vindstille og midnattsola la sitt myke lys over natta. Jeg tenkte - her er det så vakkert at jeg må bade! Rune insisterte på at det var minst 10 grader i vannet. Eva stakk ei tå nedi og det hold for henne. Og jeg hoppet uti.

Mor spurte om det var varmt. Nei, sa jeg, men det var vakkert.

Hval!

Hval! Se! Nei, ikke hval. Jo, nei, se der! Hval! Nei, bølge..... Der! Hval! Jeg så spruten. Ikke du? Ryggfinne? Ikke? Neivel.... Ikke hval. Men jeg tror jeg så en ryggfinne der vi passerte et Bleikjupet utenfor Andøya i Vesterålen. Der de har hvalsafari og garanterer hval – om ikke får de pengene tilbake. Og så langt har de ikke betalt tilbake noen penger. Jeg tror personlig at alle hvalene har dratt på st.hans-feiring litt lenger ut. For når hvalene fester så trenger de litt tumleplass. Se for dere når de alle hiver seg ut i dansen og vrikker på halefinnene – da skal vi være glad for at de ikke er i nærheten av land!

(mandag 24. juni)