Pulverkaffekjøret

Da var jeg på pulverkaffekjøret igjen. Jeg har ikke drukket pulverkaffe siden jeg mønstra av. Da hadde jeg fått min dose pulverkaffe for en stund. Det smakte ekkelt. Det smakte såpevann. Det så ut som gjørme. Usj. Gi meg heller en kopp te!

Første morgen ombord. En svampete brødskive med litt svett ost. Lunkent vann fra flaske. Og en kopp pulverkaffe. Den smakte himmelsk. Den smakte helt perfekt. Det var akkurat sånn det skulle være. Gi meg en kopp pulverkaffe om morran på en seilbåt!

Lykke!

Plutselig var jeg ombord i en seilbåt. Det var ikke Runes seilbåt, men Rune var der. Rune og Eva og Cecilie og andre. Gjensynsgleden var så stor. Jeg satt på dekk og så utover marinaen, jeg kjente lukta i nesa, jeg var så lykkelig. Jeg kunne grått.

Lykke. Jeg kjente det helt innerst inne. Hvor har jeg vært? Hvorfor dro jeg? Det er jo her jeg skulle vært. Det er jo her lykken er.

Absurd!

For omtrent tre år siden seila jeg ut Altafjorden. Lite ante jeg om hva jeg hadde i vente. På brygga sto noen å vinka. Ut i tåkeheimen forsvant Rune, Eva og jeg. Det var null vind. Det var kaldt. Det var absurd. Jeg var på vei. Hvor? Hvordan? Ante ikke. Men det føltes bra.

Et år seinere sto jeg på Gardermoen. Jeg var alene. Der sto mor. Hu grein. Jeg var forvirra. Hva skjedde? Norge? Jeg brukte ti måneder til Panama, to døgn tilbake til Norge. Jeg følte meg snytt. Jeg hadde gått glipp av noe. Noe viktig.

Kjipt. Det var dødskjipt! Ikke det at jeg ikke var glad for å se mor igjen, for all del, jeg er stort sett alltid glad for å se mor! Som Dalai Lama trengte jeg også noen dager før sjelen fant meg igjen. Hverdagslivet slo mot meg. Økonomisk asyl hos mine foreldre. Arbeidsledig. Ingen anelse om hva jeg skulle ta meg til. Imens fortsatte Eva og Rune det eneste jeg hadde lyst til da - seile videre. Det enkle livet på havet.

I morra reiser jeg. Først til Oslo, så til Skottland. Søndag kveld mønstrer jeg på Opportune igjen! Det er uvirkelig. Absurd. Riktignok ikke like absurt som den sommerkvelden for tre år siden, nå vet jeg tross alt hva jeg går til. Men dog. Jeg hadde trodd jeg skulle hoppe på mye lenger nord. Kun få en liten smakebit. Og nå får jeg være med over Nordsjøen! Det er nesten så jeg gleder meg til å fryse og spy. Nesten.

Jeg hadde tenkt. Jeg må ihvertfall være med inn Altafjorden. Om jeg så må hoppe på på Isnestoften! Jeg må være med på slutten! Jeg måtte få avslutta turen min.

Tårer i øya. Maur i beina. Lopper i blodet. Jeg klarer nesten ikke vente. Ringen skal sluttes. Det kommer til å bli perfekt.

Opportune på vei ut Altafjorden for tre år siden

Euforisk!

Jeg skal på tur igjen! Jeg og meg og Rune og Eva og Opportune og fire til som jeg ikke vet hvem er, men som sikkert er flotte folk!

Snille videregående har gitt meg permisjon, så 12. juni mønstrer jeg på Opportune igjen! Skal seile fra Inverness i Skottland og hjem til Alta. Lykke!

Nordsjøen all over igjen. Mitt favorittstrekk. Forrige gang var det min første tur utaskjærs. Jeg spøy som en gris. Jeg var så redd at jeg grein. Jeg skulle på første fly hjem fra Torshavn. Jeg tenkte - jeg er fra Toten! Det er ingen som forventer dette av meg! Men man er dum som en stut. I det jeg gikk i land i Torshavn skinte sola, jeg fikk meg en GT og en dusj - og tenkte. Et strekk til. Rune sa at det kom til å bli mye bedre (memo to myself: Ikke stole på Rune når han sier sånt). Rune = staut kar fra nord. Guro = naiv totning som stoler på staute karer fra nord. Men NÅ! denne gangen vet jeg bedre. Scopoderm og epler. Og Rune har lova meg at vi skal ha nattvakter sammen. Hærlig! Jeg savner deg, jeg, Rune. Gleder meg til å høre masse røverhistorier i fra alle de hava jeg ikke fikk med meg!

Vått. Kaldt. Kvalm. Lykkelig. Euforisk! Jeg skal seile igjen!

Happy seilerske med eget anker!

Guros blå eventyr er helt over

Her skriver jeg innlegg på denne bloggen. Takk til alle som har fulgt med og gitt meg kommentarer og oppmuntringer underveis! Det var alltid like spennende å se hvor mange som hadde kommentert når vi hadde vært uten nett en stund.

Takk til Rune som turde å ta meg med, takk til Mammabanken som lånte meg penger da jeg var tom, takk til Pappa som stile som kausjonist, takk til PrinsesseLea - mitt blogg-orakel, takk til alle jeg har møtt som har gjort turen så fin! Helt uforglemmelig faktisk.

Blogspot derimot vil ikke legge ut videoer for tiden. Jeg vet ikke hvorfor, jeg finner ikke ut av det! Til spesielt interesserte kan jeg sende en DVD med programmene. Send mail! (gurogjestvang@yahoo.no)

Vi nærmer oss siste punktum for denne bloggen, men det er på langt nær mitt siste punktum! Jeg har opprettet en ny blogg: skogsguro.blogspot.com der jeg kommer til å skrive til krampa tar meg!

Takk alle sammen, god tur videre og seil vel!

Venter på sjela mi

Da Dalai Lama var ute på reise og tok fly så måtte han vente i nærheten noen dager, slik at sjela skulle finne han igjen. Indianerene mente også noe sånt. Og det er sant. Jeg brukte ni måneder ned til Panama, og to døgn tilbake til Norge. Det føles som om jeg ble snytt for noe. At jeg har gått glipp av noe. Man har vel blitt vant med å reise sakte og ha god tid til tenking og filosofering. Men tro meg, på JFK er det ikke mye tid til overs til filosofering! Og om man stirrer ut flyvinduet og ser en blå evighet, så gir det ikke akkurat samme roen som å stirre utover havet.

Så nå sitter jeg her da, i skauen på Toten og venter på sjela mi. Jeg tror jeg liker å reise sakte jeg, så har jeg hvertfall kontroll på sjela mi!

Guros blå eventyr er over

Etter to dager i den andre blå evigheten landet jeg i snølandskapet rundt Gardermoen. Nå sitter jeg på kjøkkenet til mor og far og skuer utover grantrær og hvit snø. Jeg har funnet fram ullundertøyet igjen og har gjort meg klar til hyttetur med far og farmor og tanta mi. En vanlig hytte, ikke en sånn avansert seilbåthytte, en helt vanlig tømmerhytte uti skauen.

Fra havet og tropene til en seinvinter og gryende vår på Totenåsen. Så kan jeg sitte i solveggen og få litt farge, sa mor!

Hjemme igjen nå. Nytt liv. Blir nok bra. Hyttetur med familien. Pappa venter. Må løpe.

Snipp snapp snute.... kommer tilbake med mer!

Jeg, en seiler

Jeg har seila på Lopphavet. Norskehavet. Atlanterhavet. Det Karibiske hav. Stillehavet. Jeg har seila nesten 10 000 nautiske mil i storm og stilla. Jeg har spydd. Jeg har grått. Jeg har ledd. Jeg har frydet meg. Jeg har hekta meg fast i veggen for å ikke rulle ut av senga. Jeg har spist mat jeg egentlig ikke har hatt lyst på, men den lå så mye lettere til i kjøleboksen da det rullet. Jeg har ventet på vinden. Jeg har forbannet vinden. Jeg har hektet meg fast med sikkerhetsline og skreket ut min redsel. Jeg har ligget på ryggen i cockpit og studert stjernehimmelen. Jeg har sett morilden glitre langsmed båten. Jeg har sett delfiner som leker seg foran baugen. Jeg har sett store lastebåter som ikke har sett meg. Jeg har stått ved roret i beksvarte netter uten et eneste lyspunkt å få øye på. Jeg har seila i midnattssol. Jeg har seila i tropesol. Jeg har kryssa verdenshav. Jeg har spist fersk fisk og corned beef. Jeg har besteget fjell. Jeg har seila opp elver. Jeg har blitt vekket av brølende vind. Jeg har blitt vekket av brølende mennesker. Jeg har blitt vekket av brøleaper. Jeg har sovet på dekk under et tre. Jeg har ikke vaska meg ikke like ofte som før. Jeg har vrengt klærne om de er for flekkete på utsiden. Jeg har landlovsklær. Jeg har luktet nye lukter. Jeg har smakt nye smaker. Jeg har møtt fantastiske mennesker. Jeg har hatt hjemlengsel. Jeg har ankret opp i øde bukter. Jeg har ankret opp i skitne byer. Jeg har vært i helvete. Jeg har vært i himmelen. Jeg har seila fra Alta til Stillehavet.

Men havet. Det er ganske mystisk fortsatt.

Førstemann til Stillehavet!

Siv og jeg måtte inngå et lite kompromiss frampå pullpit'en, egentlig er det jeg som har lengst bein så jeg kunne nok strukket meg en tå lenger.... Men det er fint med venner også!

Havfruen

Jeg har opplevd noe jeg aldri har opplevd før. Jeg har vært en havfrue. Havet var mørkt. Himmelen var mørk. Det var natt. Og jeg fløt naken i vannet. Jeg sparket fra og skar fremover langs den stille overflaten. Jeg la meg på ryggen og lot meg drive av gårde. Og rundt meg gnistret det. Som små stjerner i vannet glitret det omkring meg. Jeg sparket fra og så en lysende blå hale etter meg. Et armtak og det lyste ut av fingrene mine. Jeg slo et slag med halen og små dråper av stjerner drysset utover overflaten. Sakte buktet jeg meg mellom båtene i mørket. Og jeg gnistret. Jeg funklet som en stjerne i vannet. Som en havfrue.

Jeg har badet i Stillehavet. Panamagisk.