Hermetikkens gleder

At vi er ferdige med Atlanterhavskryssingen betyr ikke at vi er ferdige med hermetikk-livet vårt. Nå som vi driver og farter mellom småøyene på Venezuela-kysten er ikke tilgangen på ferskvarer den beste. Og butikkenes åpningstider er ikke alltid like lette å treffe på. Som i dag. Riktignok er det lørdag da, men det burde jo ikke forandre så mye. Vi har til tider ikke klart å komme oss ut i verden før siesta-tid, så i dag passa vi oss for å drøye for lenge før vi kom oss på land! Vi sendte Rune og Eva på ekspedisjon inn med jolla for å handle litt diverse, sånn i ni-tiden. Tenkte vi var ganske sikre da, men den gang ei. De to små butikkene var oppe fra 8 til 9 og den større åpna ikke før 12. I går var den stengt etter 12.

Vi sulter ikke i hjel likavæl altså. Vi har jo fortsatt et godt hermetisk lager. Det viktigste når du skal leve på hermetisk kost er å ha nok hvitløk. Vi putter hvitløk i alt for å få en litt bedre smak. Så kan du jo spørre om det ikke blir litt kjedlig i lengden at alt smaker hvitløk? Vel, alternativet er at alt smaker hermetikk. Valget er ganske enkelt.

Men det finnes hermetikk som absolutt ikke er etanes. Smaken kan man alltid døyve med litt hvitløk, men det er noe med konsistensen. All hermetikk har stort sett samme konsistens. Den er gjerne lett porøs og litt svampete på en gang. Man trenger egentlig ikke tenner for å leve av hermetikk, for det meste kan knuses mot ganen. Men det finnes noen som skiller seg soleklart ut som eksemplariske eksempler på god hermetikk. Skinke duger bra, både vanlig og kalkunskinke. Leverpostei er jo også en klassiker man er kjent med hjemmefra. Mais funker også, men ellers på grønnsaksområdet er det mye rart ute og går. I dag skulle vi lage oss en ypperlig pastasalat, en 3-boksers faktisk, men vi hadde ikke flere bokser med erter igjen. Derimot så hadde vi en ertergulrot-miks som vi tenkte at sikkert gjorde samme nytta. Både ertene og gulrøttene så jo riktig så delikate ut utenpå boksen. Men vetduhva, der gikk grensa til og med for en erfaren hermetikk-spiser.

Så mens pastaen kokte sto jeg der som en annen Askepott og pella gulrøtter fra erter. Riktignok er vi ikke så kresne i matveien lenger, men noe som en gang var gulrøtter (det sto altså på boksen) som ser ut som små blek-oransje, skeive terninger med utpreget svamp-konsistens og med en udefinerbar smak som minner svært lite om gulrøtter, dét orker ikke engang en langseiler på 7. måneden spise!

Kamikaze-pelikaner og palmer

Pelikan er en fugl jeg tidligere for det meste har forbundet med Donald. Disse store, klumpete fuglene som har en pose under nebbet som de fyller med fisk. De er rare. Som pjuskete fjærballer flyter de rundt på vannet, eller de har kapret gamle fiskebåter. Vi så de for første gang på Tobago, men på langt nær så mange som her på Los Roches i Venezuela. Det er her palmen kommer inn. For mens Skipper Somby styra med innsjekkingen satt vi i skyggen av en palme og stirret utover havet. Ei lita bukt vi har kommet til med glassklart vann og kritthvit sand og massevis av fisk. Masse fisk fører gjerne med seg masse fugler. Også pelikaner. De store klumpene flyr lavt langs vannet før de klarer å skaffe seg litt høyde. Når de er ca tre meter over vannet bråsnur de og stuper ned med det store nebbet sitt først og vingene rett ut til siden og treffer vannflaten med et plask. De går ikke så langt under vann, de blir liksom bare liggende der som en fjærball før hodet stikker opp igjen med den eiendommelige posen under nebbet. Glupsk gulper de i seg fangsten før de starter jakten på neste fisk.

Innsjekking i Venezuela tar en stund, så jeg fikk god tid til å studere pelikanene. De ser unektelig litt rare og klønete ut, men i det den stuper fryktesløs ned i vannet på jakt etter fisk er den verdens tøffeste fugl. Helt til den lander da. Magaplasket er det mer Donald-stil over.

Atlanterhavet Dypvannssvømmeklubb

Takk til....

Takk til....

Nå begynner et nytt kapittel på turen min. Siden august har vi seila sammen med opptil flere norske båter. Jeg har blitt kjent med så utrolig mange flotte menneske, og her på Grenada skilles mange veier. Noen har vi tatt farvel til allerede, noen skal også videre til Stillehavet.

De første jeg møtte var Leikaren i à Coroña. Et fantastisk ektepar fra Stavanger i en flott Colin Archer. I samme marina lå også Ruffen, to utrolig hyggelige og positive unge stavangerfolk. De har vi har seila sammen med helt til nå. Der møtte vi også Good Mood fra Sunnmøre, en utrolig søt, liten barnefamilie. De skal videre til Stillehavet, så det er jo håp for at vi treffer de igjen. I Leixos møtte vi jentebåten Las Primas, to utrolig artige kusiner ute på langtur. I Cascais møtte vi flere norske båter. Tempest-brødrene, Røvær, Rhapsody in blue... Der dukka også Motgang opp, kompisene som har jobbet hardt for å komme seg på tur. Kokkebåten Endely dukket også opp der. I samlet flokk seila vi over til Madeira. I marinaen i Funchal lå vi ni norske båter – og Endely lagde grillfest for hele gjengen på brygga. Etter Madeira ble vi spredt utover Kanariøyene. I Santa Cruz på Tenerife møtte vi enda en norsk båt, den 114 år gamle Ejdern, en Colin Archer med fire kompiser ombord som satte nesa mot Kapp Verde noen uker før oss. På Tenerife ble det en tårevåt avskjed med Leikaren, som skulle hjem og bli besteforeldre før de dro videre. Sammen med Ruffen og Motgang satte vi kursen mot Kapp Verde og Karibien. Det ble julefeiring på Tobago og late dager i solen. Utpå nyåret dro vi til Grenada og ble gjenforent med Good Mood, Las Primas og Tempest. I tillegg fikk vi enda en ny båttvenn – Misty. Nok et stavangerpar (trives ikke folk i Stavanger??? De drar jo på tur alle sammen!)

I kveld drar vi sørover til Venezuela. De andre drar nordover i Karibien. Men dere har alle gjort turen så langt fantastisk! Takk Leikaren, Ruffen, Good Mood, Motgang, Las Primas, Røvær, Tempest, Endely, Rhapsody in blue, Ejdern, Misty. Jeg kommer til å savne dere!

Evig blå på TV Nord

TV Nord har nå begynt å sende serien vår på onsdager. Se www.tv-nord.no

Vi er nå i gang med produksjon av sesong 2 fra Kanariøyene til Panama. Følg med utover våren!

Opportune Båtband

Se eksklusivt opptak fra en av Opportune Båtbands første øvelse! Her snakker vi talent - disse artistene kommer vi helt klart til å høre mere fra!

Del 1:



Del 2:

Stemningsrapport fra Atlanterhavskryssingsstarten

Klar for å krysse Atlanteren...? Eller ikke?

Huset

Det var et lite gult hus og dørene var malt i lilla og grønt. Det hadde nok vært strålende en gang, men hadde mistet litt av glansen sin nå. Litt avskala murpuss og blasse farger. Jeg leta meg fram til jeg fant døra med det riktige skiltet. Inne var det dunkelt. Lyspæra virka ikke, men det kom inn dagslys gjennom noen glugger høyt på veggen. Jeg kastet et blikk bort på vasken, der krøp det noen maur rundt og på veggen satt et møll-lignende flygende insekt. Også her inne hadde tidens tann gjort sitt; det manglet noen fliser på veggene og som kunne rustes der inne hadde rusta. Jeg så inn i et flekkete speil som hadde avskala kanter. I taket var det noe som minnet om et baderomssluk montert på et kort rørstump.

På veggen var det et håndtak. Jeg vrei om håndtaket og kjente kaldt vann sildre ned over hodet mitt. Jeg bøyde hodet bakover og lot det sildre over det varme ansiktet mitt. Og jeg kjente en følelse av velvære spre seg i kroppen min. Jeg sto slik lenge. Jeg kjente lag på lag av salt slippe tak i kroppen min og saltvannet renne ut av håret mitt. Jeg trakk pusten dypt. Det luktet såpe og friskt vann. Det var som å komme til en oase etter ukesvis i tørt landskap. Det var himmelsk.

Det var min første dusj på sju uker

På bøljan blå

Vi dro fra Tobago i solnedgangen, retning Grenada. Det blåste godt og bølgene tok seg opp. De blei større og større. Og helt ute av system. De kom fra alle kanter, og i mørket var det ikke mulig å se de før man kjente de. Splæsj. En liten sprut nå og da. Plutselig hører jeg det sprelle og blåse ved sidenav meg. Jeg famler meg fram til hodelykta og får skrudd den på. Rett ved sidenav meg ligger en gedigen flyvefisk og spriker med vingene/finnene, mens den blåser seg opp. Vi hjalp den uti igjen. Så gikk det egentlig ganske bra en stund. Jeg forserte den ene bølga etter den andre. Sang litt høyt for meg selv slik at jeg skulle slippe å høre bruset fra alle de andre bølgene. Så kom den. Giganbølga. Veggen. Jeg så den ikke før den var der. Ut fra det mørke ingenting kom en foss! Den slo meg ut av balanse så jeg ramla ned i cocpit, jeg hadde øya fulle av saltvann og så ingen verdens ting. Jeg prøvde å styre riktig, men før jeg rakk å få balanse på både meg og båten kom en ny bølge fra den andre siden, riktignok ikke like stor - men nok til å gi oss en splæsj fra den kanten også.

Jeg fikk meg en støkk. Men rista vannet ut av ørene og ga meg i kast med de neste bølgene. Og under sprayhooden satt Rune og bannet. Han hadde fått saltvann i kaffen.

Kokospalmer på stjernebakgrunn

Det er nesten som Elg i solnedgang. Bortsett fra at det er mye bedre. Særlig når det holder med en liten sommerkjole. Og om man har et glass portvin for hånden. Legg til en dæsj gode venner så blir det en strålende nyttårsaften. Å kikke på raketter mellom kokospalmer i motsetning til de vanlige grantrærne er litt utenom det vanlige, men det skal sies at det er et absolutt fullverdig alternativ.
Nyttårsaften 2009. Ei venninne ringte meg da klokka hadde passert 12 i Norge, og det var 2009 der, men fortsatt 2008 her. Da jeg la på begynte jeg å fundere. Nå hadde jeg vært en del av 2009, mens jeg fortsatt var i 2008. Så jeg var en del av fremtiden faktisk. Sånn helt uten videre. Samtidig som jeg jo egentlig ikke var det, for det hadde jo hendt meg allerede. (Filosofiske etterdønninger etter Atlanterhavskryssingen.) Og særlig på nyttårsaften. Og særlig når du sitter på en strand i Karibien og har faktisk seila dit og vet at på nyttårsaften i fjor så hadde du ingen anelse om at du skulle på seiltur! Hvertfall ikke så lang seiltur. Jeg skulle jo bli med fra Færøyene til Skottland. Eller no sånn. Absolutt ikke Alta til Karibien. Men nå satt jeg nå der da, glodde på stjernehimmelen, palmene, rastamennene rundt meg, de nye vennene mine, portvinen, med reaggemusikk på full guffe blandet med kjente diskoslagere fra 90-tallet. På stranda danset noen jenter med snurrende fakler bundet fast i lange snorer til hendene, lyktene rundtomkring var av små stearinlys som sto på bakken som de hadde satt store blader rundt. Det var en hjemmelaga bambuskanon som smalt og sendte ildkuler utover havet og selvfølgelig en diskolyskaster som sendte fargerike stråler opp i himmelen. Et godt utgangspunkt for en god feiring av det nye året – og av det gamle året. Vi skålet med gamle venner (i denne sammenhengen: De som vi har blitt kjent med et par-tre månder tidligere) og med nye venner (de som vi har kjent under en uke, kanskje under en time til og med), natta var varm og stemningen god.
Utenfor stranda duppa seilbåtene våre. Og jeg kan bare ønske at resten av året blir like bra som det startet.