Opportune Båtband

Se eksklusivt opptak fra en av Opportune Båtbands første øvelse! Her snakker vi talent - disse artistene kommer vi helt klart til å høre mere fra!

Del 1:



Del 2:

Stemningsrapport fra Atlanterhavskryssingsstarten

Klar for å krysse Atlanteren...? Eller ikke?

Huset

Det var et lite gult hus og dørene var malt i lilla og grønt. Det hadde nok vært strålende en gang, men hadde mistet litt av glansen sin nå. Litt avskala murpuss og blasse farger. Jeg leta meg fram til jeg fant døra med det riktige skiltet. Inne var det dunkelt. Lyspæra virka ikke, men det kom inn dagslys gjennom noen glugger høyt på veggen. Jeg kastet et blikk bort på vasken, der krøp det noen maur rundt og på veggen satt et møll-lignende flygende insekt. Også her inne hadde tidens tann gjort sitt; det manglet noen fliser på veggene og som kunne rustes der inne hadde rusta. Jeg så inn i et flekkete speil som hadde avskala kanter. I taket var det noe som minnet om et baderomssluk montert på et kort rørstump.

På veggen var det et håndtak. Jeg vrei om håndtaket og kjente kaldt vann sildre ned over hodet mitt. Jeg bøyde hodet bakover og lot det sildre over det varme ansiktet mitt. Og jeg kjente en følelse av velvære spre seg i kroppen min. Jeg sto slik lenge. Jeg kjente lag på lag av salt slippe tak i kroppen min og saltvannet renne ut av håret mitt. Jeg trakk pusten dypt. Det luktet såpe og friskt vann. Det var som å komme til en oase etter ukesvis i tørt landskap. Det var himmelsk.

Det var min første dusj på sju uker

På bøljan blå

Vi dro fra Tobago i solnedgangen, retning Grenada. Det blåste godt og bølgene tok seg opp. De blei større og større. Og helt ute av system. De kom fra alle kanter, og i mørket var det ikke mulig å se de før man kjente de. Splæsj. En liten sprut nå og da. Plutselig hører jeg det sprelle og blåse ved sidenav meg. Jeg famler meg fram til hodelykta og får skrudd den på. Rett ved sidenav meg ligger en gedigen flyvefisk og spriker med vingene/finnene, mens den blåser seg opp. Vi hjalp den uti igjen. Så gikk det egentlig ganske bra en stund. Jeg forserte den ene bølga etter den andre. Sang litt høyt for meg selv slik at jeg skulle slippe å høre bruset fra alle de andre bølgene. Så kom den. Giganbølga. Veggen. Jeg så den ikke før den var der. Ut fra det mørke ingenting kom en foss! Den slo meg ut av balanse så jeg ramla ned i cocpit, jeg hadde øya fulle av saltvann og så ingen verdens ting. Jeg prøvde å styre riktig, men før jeg rakk å få balanse på både meg og båten kom en ny bølge fra den andre siden, riktignok ikke like stor - men nok til å gi oss en splæsj fra den kanten også.

Jeg fikk meg en støkk. Men rista vannet ut av ørene og ga meg i kast med de neste bølgene. Og under sprayhooden satt Rune og bannet. Han hadde fått saltvann i kaffen.

Kokospalmer på stjernebakgrunn

Det er nesten som Elg i solnedgang. Bortsett fra at det er mye bedre. Særlig når det holder med en liten sommerkjole. Og om man har et glass portvin for hånden. Legg til en dæsj gode venner så blir det en strålende nyttårsaften. Å kikke på raketter mellom kokospalmer i motsetning til de vanlige grantrærne er litt utenom det vanlige, men det skal sies at det er et absolutt fullverdig alternativ.
Nyttårsaften 2009. Ei venninne ringte meg da klokka hadde passert 12 i Norge, og det var 2009 der, men fortsatt 2008 her. Da jeg la på begynte jeg å fundere. Nå hadde jeg vært en del av 2009, mens jeg fortsatt var i 2008. Så jeg var en del av fremtiden faktisk. Sånn helt uten videre. Samtidig som jeg jo egentlig ikke var det, for det hadde jo hendt meg allerede. (Filosofiske etterdønninger etter Atlanterhavskryssingen.) Og særlig på nyttårsaften. Og særlig når du sitter på en strand i Karibien og har faktisk seila dit og vet at på nyttårsaften i fjor så hadde du ingen anelse om at du skulle på seiltur! Hvertfall ikke så lang seiltur. Jeg skulle jo bli med fra Færøyene til Skottland. Eller no sånn. Absolutt ikke Alta til Karibien. Men nå satt jeg nå der da, glodde på stjernehimmelen, palmene, rastamennene rundt meg, de nye vennene mine, portvinen, med reaggemusikk på full guffe blandet med kjente diskoslagere fra 90-tallet. På stranda danset noen jenter med snurrende fakler bundet fast i lange snorer til hendene, lyktene rundtomkring var av små stearinlys som sto på bakken som de hadde satt store blader rundt. Det var en hjemmelaga bambuskanon som smalt og sendte ildkuler utover havet og selvfølgelig en diskolyskaster som sendte fargerike stråler opp i himmelen. Et godt utgangspunkt for en god feiring av det nye året – og av det gamle året. Vi skålet med gamle venner (i denne sammenhengen: De som vi har blitt kjent med et par-tre månder tidligere) og med nye venner (de som vi har kjent under en uke, kanskje under en time til og med), natta var varm og stemningen god.
Utenfor stranda duppa seilbåtene våre. Og jeg kan bare ønske at resten av året blir like bra som det startet.

Båtren

Det slo meg her om dagen. Jeg lå på dekk og tørket meg etter et bad i havet, og filosoferte. Det skal sies at etter over tre uker på havet, uten videre andre aktiviteter enn å bade, ligge på dekk, sove og lese – så har man blitt ganske flink til å ligge på dekk og filosofere over alt til ingenting. Egentlig følte jeg meg ganske ren. Selv om håret var litt seigt og jeg smakte salt. Men det var lite lukter og flekker, jeg var rett og slett ganske ren. Jeg hadde jo saltvannsshampo så jeg kunne jo vaske håret mitt en gang i uken eller så, sånn at jeg fikk gredd det ut. Kjentes ut som om det grodde dreads bakpå hodet mitt. Men når var det egentlig jeg hadde vaska meg ordentlig sist? I en varm ferskvannsdusj? På Kapp Verde var det bare kaldt vann i dusjen, som knapt kan sammenlignes med det vi kaller ”dusj” i Norge – så det kan nesten ikke defineres som en ordentlig dusj, selv om det var forferdelig deilig! Hm, så da må det vel bli Las Galletas på Tenerife da. Der hadde de ordentlige dusjer! Riktignok funka ikke lyset i garderoben alltid, og vannet rant ned så sakte ned at du ikke kunne stå der en evighet uten at det ble overforsvømmelse – men vannet var varmt og flott og trykket slik som det skulle.

Las Galletas, ja. Jeg har ikke dusja siden 14. november.

En himmel full av stjerner....

Jeg lener meg tilbake, legger meg på ryggen i cocpit og stirrer opp på himmelen. En enorm kuppel av en stjernehimmel velver seg over meg. Månen kommer opp, en liggende sigd i øst. Stjernebildene er annerledes her. Og stjernene er flere. Natta er stille og vinden er varm. Jeg kjenner den stryker meg langs halsen mens jeg stirrer opp i uendeligheten.

Uendelig blått. Blått hav går over i blå himmel. På alle kanter. Som å være inni en kule. Sola går sakte over himmelen. Havet beveger seg sakte under kjølen vår. Dovne ligger vi på dekk og betrakter bølgene. Det er rart, at man ikke er lei av å se på havet ennå.

Se! Endelig! Vi skimter grønne Tobago i det fjerne. Vi nærmer oss. Jord under føttene, lukt av skog og blomster og venner som venter. Fersk frukt og vin fra flaske.

... kan man ønske mer?

Atlanterhavet dypvannssvømmeklubb

Jeg har ofta bada på vann så dypt at jeg ikke kan stå. Ja, for det meste så er det jo det en gjør – men gjerne da i nærheten av grunnere vann, eventuelt en brygge e.l., som man kan svømme inn til. Vi bader fra båten også, når vi ikke seiler så fort. Noe som forsåvidt aldri har vært vårt problem da. Vi hiver et langt tau etter båten som vi holder oss fast i og surfer på bølgene. Det er ganske deilig. Over 30 grader i lufta og mer enn 25 i vannet, sola skinner og alt er fryd og gammen.

Så der henger jeg da, og begynner å filosofere litt. Hvor i all verden er det jeg er? Midt på Atlanterhavet? Bare det i seg selv er jo en absurd tanke. Og her henger jeg og dingler etter en seilbåt. Som den mest naturlige ting i verden å gjøre en desemberdag. Med et lite sug i magen. Og sommerfugler. Og gyser litt.

Det er 5000 meter til bunn.

Adventstid

Adventstid er ventetid. Og denne adventstiden her topper vel alle de andre 29 adventstidene jeg har opplevd. Vi starta fra Kapp Verde 1. desember. Og vi ankommer Tobago, forhåpentligvis, 24 desember. Og vi har venta. Vi har venta på vind. Passatvinden. Den trofaste varme vinden som skulle blåse oss over dette verdenshavet. Vi gikk litt sør, den er vel litt sørligere på denne tiden av året? Ingen passatvind. Vi venta og venta. Ingen vind. Ingen andre båter. Ingen mulighet for å kjøre helt over dammen for motor. Vi duppa rundt der. Sola oss på dekk. Bada. Leste en bok per dag. Så en film. Så på horisonten. Venta på vinden. En og annen squal friska opp innimellom. Behagelig tur da, må vite. Vi kikka på loggen, skreiv opp klokka 12 hver dag. 56 nautiske.... 78.... 60... ikke mye å gjøre i døgnet skal vi rekke fram til Tobago til jul! Men lite å gjøre med det.

Får ta seg en formiddagslur i sola, kanskje? Eller finne fram en brus og spille litt backgammon med Rune? Tiden går, en ny luke åpnes i morgen!

Atlanterhavs-bøller

Man skulle vel egentlig tro at når man var midt utpå Atlanteren så skulle alt være ganske stabilt da. Det er jo langt til alt mulig! Men slik er det altså ikke. Til og med her ute finnes det bøller. Squals kalles de. Lokale lavtrykk som kommer med en enorm fart og kraft. Før du vet ordet av det er de over deg. Himmelen blir svart, det lyner og tordner. Vinden river tak i seilene så båten krenger så mye som går an før det ikke går an lenger, og regnværet minner mer om å stå i en dusj. Det går heftig for seg, et inferno av vann og vind - det er bare å holde seg fast.

Den første kom litt for overraskende på oss. Genakkeren vår revna. Men da hadde vi lært. Da den andre kom litt seinere på kvelden tok vi ned seilene, skalka lukene og satte oss nedi båten i påvente av at squal’en skulle dra videre. Det var liksom ikke så mye anna å gjøre da. Bortsett fra å ta seg en dusj.

Etterhvert lærte vi å forholde oss til squals’ene. De går fra øst til vest, hadde Eva lest, så da visste vi i det minste hvilke vi skulle bekymre oss over. De kom gjerne flere sammen. Vi hadde et bak oss, og et på hver side – og i midten seila vi med sola over oss og lite vind. Vel vitende om at dette var den tradisjonelle ”stille før stormen”. Vi prøver å manøvrere oss i sikksakk mellom de, stjele litt vind her og der for å få litt fart. Er ikke alltid vi klarer å lure de da.

Som oftest ikke. Men det er jo fint med litt action, er ikke akkurat så mye som skjer her ute...