Livet i gult, grønt og blått......

Å bo i båt er egentlig litt avansert. Eller, det er som en litt avansert hytte. Det er ikke store plassen man har å boltre seg på, planløsningen (sånn i forhold til hva som er bopraktisk altså, ikke seilbåtpraktisk) er ikke alltid av den enkleste, men den aller største utfordringen er jo at den ikke står stille! Så og si aldri står den helt stille, den gynger litt hit og litt dit. Et lite støttesteg her og der. Heldigvis er hytta klar over at den er ustødig, så den er installert med håndtak oppmed taket som man kan holde seg fast i. Ulempen med disse håndtakene da, det er at der er i ca samme høyde som panna mi. Og bølgene er ikke alltid like lette å beregne. Skulle jo tro at jeg har lært det her da, nå som jeg har vært så lenge ombord. Og jeg vet jo hvor håndtakene er. Særlig det rett over senga mi. Men med så mange ukjente faktorer som det er her ombord så er det umulig å beregne riktig. Noen ganger har man flaks og treffer håndtaket med hånda – og ikke hodet.

Kjøkkenet er jo en utfordring i seg selv da. Ovnen står jo ikke stille, så den går det ikke an å holde seg fast i. Det er jo den mest upålitelige her ombord. Plutselig kommer en ukontrollert sideglidning og man omtrent stuper inn i ovnen. Takk og lov at man har lange armer så man kan ta seg for på oversiden av ovnen. Kanten på kjøkkenbenken er også fin å holde seg fast i, når det krenger den rette veien. Hjørnet der i hoftehøyde. Passe på å ikke ta støttested i nærheten av det hjørnet der.

Det er ikke noe greiere ute. Det er ikke noe greiere å komme seg ut en gang! Klatre opp en liten stige, som heldigvis har hull i sidene slik at man kan holde seg fast. Krenger det da så blir du hengende som en slags blomsterpotte på veggen og dingle frem og tilbake til du finner balansen igjen og kan jobbe videre med å forsere trappa/stigen. Øverst må du skritte over en liten plate. Det er det mest kritiske stedet. Mister du balansen der så smeller kneet inn i en metallkant.

Når du er ute har du litt større forutsetninger for å forhindre eventuelle fall og knall siden du har visuell kontakt med havet. Det er ikke alltid det hjelper. Har du for eksempel slått deg ned under sprayhooden med en bok og beina på benken ved siden av og ikke på gulvet, da er det fort gjort å velte ned på gulvet. Fallet er ikke så høyt, men det kan bli ubehagelig likevel. Ondskapen selv der ute er skjøtevognene. Det er små skarpe metallklumper på hver side av dekk som tauet til seiler går gjennom. Ikke lønnsomt å sparke borti. Slettes ikke i det hele tatt. Jeg mener, virkelig ikke, i det hele tatt.

Man til alle tider noen udefinerte blåmerker og rifter. De dukker opp, uten at man har noen anelse om hvor de dukker opp fra. Men ramla vel, eller snubla, eller mista balansen, sparka borti noe, eller noe i den duren. Ennå har det heldigvis ikke oppstått noen alvorlige skader.

Og om noen lurer på om man plages over at badet ikke er større? Hvor i alle dager skulle man holdt seg fast når man er på do om det skulle vært det? En arm ut til den ene siden, den andre tar krampetak i håndtaket på vegger og så skal man slappe av i de nedre regioner slik at man får gjort det man kom dit for. Slikt krever øvelse. Jeg skal ikke gå mere inn på detaljene.

Hvor langt er et tau?

Et tau er ikke bare et tau. Et tau kan være et fald. Men et fald trenger nødvendigvis ikke være et tau. Et tau kan også være et rev. Et lite rev, ikke rødrev. Et tau kan være en preventer, men det er ikke nødvendig når du har vinden forfra. Og så har vi skjøtene da. De er ganske viktige for de holder fast på seilet, og seilet bør helst være festet til båten for at båten skal få litt fart. En seilbåt har veldig mye tau. Tau kan også være en litt mer folkelig tørkesnor. Eller så kan det være bare pynt. Men det som er viktigst med tauet er at det ikke ryker. Sånn som genakkerfaldet. Eller at man ikke mister de. Når det blåser mye. Og så må man passe på at de ikke hekter seg fast i andre tau og ting som stikker ut av mastene. For eksempel vindmølla. Det er litt dumt å ha et tau i vindmølla, for da går den ikke rundt og da vil den ikke gi oss noe strøm. Pluss at det tauet sannsynligvis hadde en oppgave å gjøre et helt annet sted. Så har vi jo spring, trosser, tamper, spinnakerbomopphald, brasliner, flaggline, lazy jacks, bomuthal, sikkerhetsliner, kasteline...

Jeg blir lettere forvirret av det her, jeg. I min verden er det tau alt i hop. Tauet som er bundet til den dingsen der og som holder fast den andre dingsen der slik at det seilet der kommer opp dit sånn at vi får masse vind i seilene! Men så må man passe på at det andre tauet som også er festet i seilet ikke stikker sin vei for da kan det bli veldig mye blafring og bråk. Og det tauet som holder bommen på plass og det som strammer inn det største seiler når vi trekker seilet litt ned sånn at det blir litt mindre og binder det fast med små tau rundt bommen. Det gjør vi når det blåser mye sånn at det skal bli litt mer behagelig ombord og for at båten skal bli litt enklere å styre. Og de taua som gjør det lettere å få på plass seilet. Og alle de andre taua som jeg egentlig ikke vet hva brukes til...
Og det tauet som vi bruker til tørkesnor. Dét tauet skjønner jeg bruken av!

Guro seiler over Atlanteren i dag - sees på den andre siden!

Fiskarjenten

Nå er vi på kjøret. Fiskekjøret.

Vi vært fem måneder på tur, faktisk. Fem måneder på havet. I havet er det masse fisk. Fisk er gratis. Man fisker mye når man er på seiltur. Og vi har jo fisket mye! Har vært heller dårlig med fisk da. Men nå – på turen fra Kanariøyene til Kapp Verde har vi faktisk fått fem fisker! To gullmakreller og tre tunfisker. Veldig flott fisk. Gullmakrellen har gullfarget skinn (naturlig nok) når den kommer opp av havet, og etter litt tid på land så forandrer den farge til blå. Flott fisk. Tunfisken ser ut som en bolefisk. Det ser ut som om den er på vei ut av sitt gode skinn, faktisk. Buken sprenger i hvitt og sølv og den er sterk som bare rakkern. Er ikke bare å trekke den opp av vannet, man må la den slite seg ut før man huker tak i den med krøka og får den opp i båten.

Vi har spist mye fisk denne uka. Mer fisk på en uke enn jeg noensinne har spist på en uke tidligere. For egentlig, sånn egentlig, så er jeg ikke så innmari glad i fisk. Altså, jeg spiser jo fisk, men jeg har liksom aldri lyst på fisk da. Så da har det ikke blitt så mye fisk. Men så jeg er jo ikke oppvokst på havet med fersk fisk hver dag, heller. Men nå bor jeg jo på havet. I en båt på havet. Og nå skal vi over et verdenshav faktisk. Og fisking er jo en av kjerneaktivitetene når man er på båttur.

Så da kan jeg jo velge da – fersk fisk, eller hermetiske kjøttboller?

Tre døgn igjen

Cabo Verde!

Her en kveld var vi ute og spiste middag. Vi fikk anbefalt et sted av en tilfeldig forbipasserende solbrilleselger/skopusser. Inn ei dør og opp ei trapp, bort en lang gang og inn i en spisesal. Det var som å gå mange år tilbake i tid! Tilbake til kolonitiden (tilleggsinfo: Kapp Verde var portugisik koloni frem til 1975) med høyt under taket, merkelige lysekroner, kniplingsduker – og en servitør fra omtrent samme tidsepoke. Lokalet var et gammelt hotell, tror vi. Maten var vel portugisisk inspirert, diverse biff-varianter – alle med speilegg. Det er glad i speilegg her, oppå biffen og oppå burgern, omlett eller solo-egg. Men maten smakte og selksapet var hyggelig.

Etter denne spise-seansen ruslet vi bort til vårt nye stamsted, Clube Nautico, for en liten kveldsdrink før vi dro tilbake til båten igjen. Vi gikk ut fra den portugisiske kolonitiden og ruslet bortover gata. Snakk om kultursjokk. Inne på puben sydet det av liv, det kokte og gnistret. Midt i lokalet satt tre lokale trubadurer og sørget for underholdninga. Vi vrikka oss inn der, og sneik oss ned ved et bord. Foten gynga allerede i takt med musikken og det var helt umulig å ikke smile. Umulig å ikke være glad. Det var spilleglede og rytmer og varme og farger. Borte ved baren var det en lyslugga liten pjokk som tok helt av til musikken, gutta i kroken hev seg med, servitrisen ble dratt inn i dansen og publikum gynget med, trampa takten med foten og nikka med hodet. Det var umulig å ikke bli revet med. Det var lykke.

No stress – it’s Capo Verde

Etter åtte døgn på sjøen så vi land i sikte. Det var jeg som hadde morgenvakt, og Steffen ropte meg opp på VHF’en: Eg ser land! Jeg begynte å studere horisonten, og der – langt inni disen skimtet jeg omrisset av et trekantet fjell. Det var Sal - Kapp Verde. Å se land er langt fra å være i land. Det tok ganske mange timer før vi var framme, men vi lå nå der på dekk og sola oss og så trekanten bli større. Sal er en ganske artig øy. Helt flat med pyramider av forskjellige størrelser lett spredt omkring. Også kalt vulkaner. Kapp Verde er skapt av hotspot’s uti havet. Små vulkaner altså. Sal er vårt første møte med skikkelig utlandet. Vest-Europa er nå ganske likt og vestlig for det meste, Kapp Verde er – Kapp Verde.

Vi gikk i land i Palmeria. Et bittelite sted med bakeri og en kafe, men det var dit vi måtte for å sjekke inn. Nede på brygga var det et fargerikt kaos. Kapp Verde har en kronglete historie, resultatet er 10 små øyer med en fargerik blanding av folk og kulturer; europeisk, afrikansk, karibisk.... Og nede på brygga fant vi brune unger med lyse krøller, svarte menn med blå øyer, fargerike damer og liv og røre. Vi satte oss rett ned og bare glodde.

Dagen etter seila vi til Santa Maria, et litt større sted, og ankret opp utenfor en lang og hvit sandstrand. Steffen rodde oss i land og vi strenet gatelangs. Små fargerike hus, fargerike folk, unger som dansa i gatene til musikk som strømmet ut fra små butikker og kafeer.

Så så Rune en bar. De korte fjellfinnbeina hans gikk som trommestikker bortover gata, han hadde en paraplydrink i sikte. Og vi jentene dilta etter da. Og da sto han der; en lokal, lang og henglsete fyr: No stress, it’s Capo Verde.

Vi skal være her en stund, altså.

En dag i en langseilers liv

Det er kanskje noen som lurer på hva vi egentlig driver med når vi er så lenge ute på havet, derfor tenkte jeg at jeg skulle opplyse dere om det. For det kan være ganske slitsomt altså. Omtrent slik foregikk turen fra Tenerife til Kapp Verde:

Opp 0630 hver morgen. Vakt fra 0700 til 1100. Nå har vi fått nytt vindror som fungerer helt perfekt, så på denne turen her har vi egentlig bare sittet og speidet ut over havet. Trimmet seilet litt og justert litt på vindroret. Sjekka at kursen er riktig. Sjekka på VHF’en hvordan det står til med Ruffen. Passe på at vi ikke kjører på noen andre båter. Lese littegranne. Spise littegranne. Kanskje sove littegranne. For båter har vi jo knapt sett. Sånn bortsett fra Ruffen da, men de liker vi jo å se. Når vakta er over 1100 er det kanskje på tide å spise litt igjen. Hente solmadrassen og ei bok og innrede seg på dekk. Tid for å sole seg noen timer. Man må huske på å snu seg innimellom da, slik at fargen blir jevn. Så er det ratt på tide med en liten avkjølende dukkert. Det kommer litt an på hvor fort båten går da, men vi henger ut et tau etter båten som vi holder oss fast i. (Rune fortalte noe artig om hvordan det var å henge bak der helt uten klær (når man er mann), men om dere lurer kan dere jo høre med han om det!) Så er det ratt på tide å spise litt igjen da. Kanskje vi har fått fisk? Får sjekke snøret da. Det er jo litt pes, for når man først har fått en fisk så kan det være litt stress å få den ombord. Særlig tunfisken. Den er ganske ivrig og sterk så det kan ta litt tid. Men vi klager ikke, vi har jo endelig fått fiskelykke! Etter middag så er det på tide med en liten lur slik at man er uthvilt til kveldsvakta. Og så er klokka plutselig 1900 og det er vakt-tid igjen. Fylle vannflaska, finne frem litt kjeks eller frukt, boka og et pledd. Klar for vakt. Kveldsvakta er omtrent akkurat som morgenvakta, bortsett fra at det er mørkt.

Himmel er tett av stjerner, nye stjerner. Vinden er varm og perfekt. Morilden gnistrer i bølgene. Ruffen blinker der ute et sted. Verden er stor og enkel. Natta er lang og fin.

Så roper Hilda på VHF’en: Eg har sett en hval!

Best of....

Det kan nok være en stund til jeg får lagt ut noe igjen nå. Aner ikke hvordan nett-tilgangen er videre i verden. Derfor har jeg laget en repriseliste med anbefalte innlegg:

- Seilkurs (juli)
- Situsjonsrapport fra Norskehavet (video) (juli)
- Mannskapspresentasjon (video) (juli)
- I skotsk farvann (juli)
- Beryktede Biscaya (august)
- Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned (august)
- Beryktede Biscaya (august)
- Magiske Spania (august)
- Scoplaminrus! (oktober)

Atlanterhavet igjen

Galskap. Dette er galskap! Jeg skal seile over Atlanterhavet. I en båt på 11 meter. Stor, fin båt sier folk. Veldig liten på havet tenkter jeg. Blått i alle retninger. Blått hav som går over i blå himmel. Og dit ut skal jeg! Galskap. Jeg, meg, Atlanteren. Det kribler i beina. I magen. I armene. Jeg skal seile over Atlanterhavet. Det er jo fullstendig ulogisk. Jeg kan ikke spise. Jeg klarer ikke sitte stille. Om få timer starter turen. Den mest absurde turen noensinne. Ønsk meg lykke til. Dette er ikke sånt totninger bedriver til vanlig.

Uuuææææææææ! Det er det mest fornuftige jeg hadde å si nå...