Slitsomt seilerliv

Det er ikke barebare aa vaere paa tur, altsaa. Av og til kan det vaere skikkelig hardt...

The invation of the Hermetikk

Klare for Atlanteren naa...

Matte i 3518 meter over havet

Det er ikke saa enkelt alltid.... Dette ble filmet forrige uke omtrent.

Ostepop 2

For de som har fulgt med helt fra begynnelsen husker dere kanskje Runes bekymring for ostepop. Her er oppfoelgeren. Ble filmet for tre-fire uker siden (vanskelig aa holde telling paa ukene) utenfor Savages-oyene, midt mellom Kanarioyene og Madeira. Naa er tilstanden en helt annen. Null ostepop sier ryktene.

Har ikke skrevet saa mye i det siste, har vaert opptatt med videoredigering - lover flere klipp de neste dagene!

Kan ikke stoppe nå

Dette er en ren infomelding: Vi er på Kanariøyene. Guro skal seile til Karibien. Guro kan ikke hoppe av nå. Nå som det er blitt varmt i lufta. Nå som det har blitt varmt i vannet! Nå som jeg ikke er sjøsjk. Nå som det er surt og kaldt i Norge. Nå som vi nærmer oss de eksotiske stedene.Nå som vi skal leve på hermetikk i over en måned. Nå som vi kommer til nye lukter. Ny smaker. Nye kulturer. Nei. Kan ikke stoppe nå.

Båtrent

Her om dagen sto jeg å studerte to singleter jeg hadde. En oransj og en turkis. Ingen av de luktet spesielt vondt, men den ene hadde litt saltvannsflekker og den andre hadde noen flekker etter en dusj med solkrem. Men ellers var de jo ganske rene. Ombord på båten hadde jeg ikke tenkt noe videre over det. Antageligvis hadde jeg ikke hatt på meg noen av de, bare tuslet rundt i bikinitopp. Men jeg skulle på bytur. På cafe med Ruffen-Hilda. Da må man jo ta seg ut. Så der sto jeg da, og studerte disse singletene da tanken slo ned i meg. Kanskje jeg kan vrenge de? Flekkene synes sikkert ikke fra den andre siden. Nøye studerte jeg innsiden av singletene for å finne ut om jeg kunne gå god for ideen. Flekkene syntes hvertfall ikke. Men sømmene gjorde kanskje det? Om jeg klippet av lappene så ville kanskje ingen se det? Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg noensinne skulle tenke den tanken. Men jeg tenkte tanken. Studerte nøye. Altså, den luktet jo ikke vondt. Og det var jo ikke sååå stor forskjell da... Jeg kunne jo bare si det skulle være sånn.

Jeg tok den grønne, selv om den ikke passet like godt til. Riktignok har jeg vært lenge på båt nå, men jeg prøver nå å skille mellom båtrent og byrent

Landkrabbe paa ferie

Denne uka bor jeg paa hotell. Jeg har dusjet to ganger om dagen. Jeg har sovet i en stor seng som ikke gynger. Jeg har smoert broedskiver uten aa trenge aa holde fast paa paalegg eller fjoel. Jeg har vaert paa doo uten aa maatte holde meg fast i noe. Jeg har drukket vin av glass-glass og sminket meg hver dag. Jeg har ikke stanget borti noe. Jeg har ikke faatt noen nye blaamerker eller saar.

Jeg har vaert paa stranda. Utenfor der laa det noen seilbaater for anker. Og jeg tok meg i aa lure paa hvordan det var der ute. Hva gjorde de naa? Hvor skulle de?

Jeg vil ut til de. Jeg vil gaa rundt med fettete tjafsete haar, jeg vil sove i en liten seng som aldri staar stille, jeg vil oenske meg en tredje arm naar jeg lager mat, jeg vil ha noe aa holde meg fast i, jeg vil drikke vin av plastglass og sammenligne antall blaamerker og saar med de andre.

Jeg vil. Hekta.

Nattevakt

Lukk øya. Knip de hardt igjen til du år små hvite prikker foran øynene. Finn noe å holde deg fast i mens du lar overkroppen bevege seg fra side til side. Gyng gjerne i knærne også. I cirka fire timer. Sånn omtrent er det å ha nattevakt. Totalt innhyllet i mørket, speidende etter andre båter. Et lite lysglimt nå og da kan skimtes nærme horisonten. Men ellers er alt rundt deg svart og tjukt. Innpakka i tjukk, svart filt. Da står man der og glor da, uten annet å se på enn en bitteliten lanterne som en gang ikke virker hele tiden. Ingenmannsland. Langt fra land og folk. Stirrer intenst ut i mørket og prøver å finne noe å se på, men det finnes ingen glipper i skydekket eller noe måneskinn. Hold fast, nå er vi på vei ut i intet. Jeg tror på de som var redd for å falle utenfor jorda. Umulig å se noe som helst.

Andre netter er lyse. Fullmånen som lyser over et hav av sølv. Vi svever stille utover. Ingen lyder, kun bølgeskvlp. Vinden er varm og natten er ung.

Slike netter er alt enkelt.

Fra himmelen til helvete

Vi fant vårt lille paradis. En bukt med plass til akkurat passe mange båter. Vannet var varmt og klart, himmelen var blå og livet var flott. Vi sto opp langturseilertidlig, stupte ut i vannet og svømte over til Leikaren på morgenkaffe. Leikaren har stort flott dekk, så der satt vi nå å prata en god stund. Før vi hoppet ut i vannet og svømte tilbake til vår egen båt. Jeg la meg i sola for å tørkes. Leste litt i en bok. Tok et bad til. Livet var i grunnen helt greit. Det var ikke mye som skjedde den dagen egentlig, men det var nok. Da jeg gikk ut på dekk for å pusse tenna mine uti kveldinga en gang fristet det med et nattbad, men jeg tenkte at jeg skulle la vær. Jeg skulle ta et langt morgenbad, en liten svømmetur mens kaffen trakk. Doven etter en dag i sola krøp jeg ned i lakenposen min.

Kanskje jeg ikke burde skrive det her, for det var slettes meg ikke noe morsomt i det hele tatt. Og nå er jeg for en gangs skyld seriøs: Det var guffent. For på morgenkvisten våkner jeg av at vi ropes opp på VHF’en. Som vi egentlig pleier å skru av om natta, men det hadde vi glemt. Heldigvis, kan man jo si. Men noen ropte på VHF’en til oss og sa at solcellepanelet vårt holdt på å blåse over bord. Så jeg går ut på dekk for å feste det da. Men det var vel strengt tatt ikke solcellepanelet som var det største problemet. Vår lille idylliske bukt var ikke så idyllisk lenger. Det kom kastevinder fra land, vind som kom fra andre siden av øya og fikk en rasende fart ned noen søkk og skapte et kaos uten like. Vinden pressa oss ut og inn og hylte mellom mastene. Det rista i båtene. Så skjer det. Den ene løsner og driver. Den kommer seg såvidt forbi oss, en liten vennskaplig dunk – men ikke noen svære greier. Smalt veldig da. Men så kommer franskmannen. Til en liten morgen-tête-à-tête-à-tête. I stor fart. Jeg ser en skrekkslagen skipper som står i baugen på båten sin uten å kunne stoppe. Ankerkjettingene våre hadde surret seg sammen. Tre flotte båter på vei mot hverandre. Og franskmannen i midten med minst båt. Dette skjer ikke! Er alt han roper til seg selv mens han river seg i håret. Og jeg står skrekkslagen i vår baug, uten å ane hva jeg skal ta meg til. Vi klarer å skubbe hverandre litt fra hverandre og på mirakuløst vis så smyger han seg mellom de andre båtene. Og kutta ankerkjettingen vår. Så var vi også ute og dreiv. Kanskje det beste som kunne skjedd da. Vi sklei unna. Franskmannen sklei i mellom. Den andre båten sklei unna. I full fart fikk vi starta motoren og flyttet oss vekk fra de andre. Franskmannen sto fortsatt skrekkslagen i trusa på dekk og forsto ikke helt. Han hadde nok sett sin lille glassfiberbåt bli most mellom en større stålbåt og en aliminiumsbåt. Så kunne vi puste igjen og sjekke skadene. Alle båtene fløt, noen skrubbsår her og der bare – og ikke mann kom heller til skade. Steffen fra Ruffen hjalp Rune med å leite opp igjen ankeret og etter et par timer så hadde vi alt under kontroll og nå duver vi rundt utenfor Madeira og puster ut.

Dette var sånn jeg opplevde det. Kan hende det var mindre dramatisk (Jeg vet jeg kan overdramatisere altså, men dette her er ganske nøkternt beskrevet tror jeg), kanskje mer. Men det var litt av en morgen.

Til slutt for å illustrere paradiset – et par bilder.

Scoplaminrus!

Må ha. Bare må ha. Nei, jeg må faktisk ha. Meremeremeremere. Få det hit! Et tygg og du er hekta. Et skudd. Klarer meg ikke uten. Jeg blir svimmel. Deppa. Muggen. Kroppen skriker etter sin nye venn: Scoplamin! Scoplamin som gjør helvete til himmel. Scoplamin som snur en depresjon til en nærmest euforisk rus. Svart blir hvitt. Mørke blir lys. Megabølgene som skremte vettet av meg for noen måneder siden blir til små krusninger på et tjern en stille sommmernatt. Jeg er superwoman. Jeg takler alt. Jeg flyr over bølgene – og nyter det.

Jeg har vondt for å sitte stille. Lopper i blodet og maur i baken. Scoplamin og jeg skal på tur igjen snart.

(Tilleggsinfo: Scoplamin er sjøsjukeplaster. Jeg har jo tidligere i bloggen min prøvd å forklare hvordan sjøsjuka er. Den er pyton. Deppa og sur, uten matlyst og livslyst. Hæ? Er båten på vei til å synke? Jeg gir blanke f.... samma for meg. Men denne turen fra Madeira til Lisboa var helt fri for sjøsjukeplager! Er det sånn det kan være? Ja, men dét er jo ikke så ille. Nesten rent hyggelig der ute. Og nå er vi i palmeland med 23 grader i vannet. Dette går bare en vei!)