Venter på sjela mi

Da Dalai Lama var ute på reise og tok fly så måtte han vente i nærheten noen dager, slik at sjela skulle finne han igjen. Indianerene mente også noe sånt. Og det er sant. Jeg brukte ni måneder ned til Panama, og to døgn tilbake til Norge. Det føles som om jeg ble snytt for noe. At jeg har gått glipp av noe. Man har vel blitt vant med å reise sakte og ha god tid til tenking og filosofering. Men tro meg, på JFK er det ikke mye tid til overs til filosofering! Og om man stirrer ut flyvinduet og ser en blå evighet, så gir det ikke akkurat samme roen som å stirre utover havet.

Så nå sitter jeg her da, i skauen på Toten og venter på sjela mi. Jeg tror jeg liker å reise sakte jeg, så har jeg hvertfall kontroll på sjela mi!

Guros blå eventyr er over

Etter to dager i den andre blå evigheten landet jeg i snølandskapet rundt Gardermoen. Nå sitter jeg på kjøkkenet til mor og far og skuer utover grantrær og hvit snø. Jeg har funnet fram ullundertøyet igjen og har gjort meg klar til hyttetur med far og farmor og tanta mi. En vanlig hytte, ikke en sånn avansert seilbåthytte, en helt vanlig tømmerhytte uti skauen.

Fra havet og tropene til en seinvinter og gryende vår på Totenåsen. Så kan jeg sitte i solveggen og få litt farge, sa mor!

Hjemme igjen nå. Nytt liv. Blir nok bra. Hyttetur med familien. Pappa venter. Må løpe.

Snipp snapp snute.... kommer tilbake med mer!