Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned!

Epler (røde): En friskhet som varer lenge. En anelse syrlig, men med god holdbarhet. Gir en lett og frisk ettersmak på vei ned. Ved god tygging glir den lett på vei opp også, friskheten bevares lenge og man sitter igjen med kun en anelse bitterhet i ganen og på grunn av den fyldige konsistensen går den ikke opp i nesa. Estetisk ser det heller ikke så ille ut, ligner litt på appelsinmarmelade. En frisk og syrlig bouquet.

Terningkast: 6

Drikkeyougert (kirsebær): Glir lett ned, kan med enkelhet inntas med en hånd og gir en midlertidig lindrende effekt for sår og oppraspet spiserør. Ved modning oppstår en musserende effekt, og den stiger opp med stor fart – som når man popper en god champagne. På grunn av den tynne konsistensen holder ettersmaken i nesa seg godt. I fargen minner den litt om milkshake og bouqueten er relativt beskjeden.

Terningkast: 5

Sponge-bread (lyst, engelsk svampebrød) med ost: Har en myk, fyldig konsistens. Lite motstand, men holder lenge i munnen. Glir greit ned. Lite ettersmak. Lagringsprosessen kan ta litt tid, men når den kommer slår den massivt tilbake. Konsistensen er fortsatt myk, men den har blitt litt tettere, omtrent som en svamp. Holder en god, samlet effekt og oppturen varer lenge. Middels sterk ettersmak.

Terningkast: 3

Kaffe (svart, pulver): Glir lett ned, ettersmaken har er noe bitter smak. Har en kortvarig oppkvikkende effekt. Dessverre kan ikke det samme sies med oppturen, som ikke er en opptur i denne sammenheng. Smaken har blitt raspende bitter og sur og bitterheten veldig fremtredende. Til kaffens forsvar må det nevnes at den glir lett opp også. Estetisk er den en katastrofe, ligner på litt løs bæsj. Bouqueten er faktisk den samme begge veier, kun en anelse syrligere på vei opp.

Terningkast: 2

Knekkebrød med salami (Wasa, Stabburet): Om denne varianten har vi ikke mye positivt å si. Det krever en del arbeid å få den ned. Det positivet er at med alt dette arbeidet så glemmer man et øyeblikk hva som skjer og den gir en lett metthetsfølelse. Dessverre varer ikke denne så lenge, på vei opp etterlater den seg et oppraspet spiserør dekket av fett. Boquet’en orket vi ikke teste.

Terningkast: 0

God tur!

Beryktede Biscaya

Ryktene løp foran Biscaya. Skummelt farvann. Bare navnet får en til å tenke på pirater og flyvende hollendere. Biscaya som spiser seilbåter. Men hvorfor? Jeg søkte på nett. Ingenting om hvorfor Biscaya er beryktet. Jeg spurte meg for. Ingen visste hvorfor. Noe må en ha å snakke om, mente Rune. Jaha, tenkte jeg. Noe må man ha å snakke om. Vi satte av gårde fra Falmouth sør i England en tirsdags formiddag. Ryggen rak og mot i bryst og armer. Og ikke lenge etter at vi hadde kommet oss utpå begynte jeg å merke hvorfor. Først litt svimmel. Litt ør i toppen. Så mageknip. Magesekken krølla seg sammen til en hard stein. Enda litt mer svimmel. Så kjenner jeg bølgende av kvalme skylle over meg. Som atlanterhavsdønninger rullet de gjennom meg. Lange, igjen og igjen. Jeg prøvde å sitte helt stille. Prøvde å late som om jeg var et annet sted. Men båten gynga, bølgene skvulpa og vinden suste i seilene. Jeg klarte ikke holde igjen. Jeg hang ut av cocpit og så lunchen min pynte dekk. Jeg spytta og snøt meg. Erfaringsmessig (og jeg begynner jo å få litt erfaring nå) så blir ting bedre etter at man har spydd, så det er like greit å få det unnagjort. Så et øyeblikk steg humøret litt, jeg dro en dårlig spøk og drakk litt vann og var ved friskt mot igjen. Men jeg var litt svimmel fortsatt. Og passet på å ikke gå ned i båten (til uerfarne seilere: om du er litt uggen så er det ikke et lurt triks å gå ned i båten). Så kjente jeg kvalmebølgene igjen. Litt svakere, men umulig å fortrenge. Litt etter vrengte magen seg igjen. Jeg passet vel på å få tømt meg helt nå. For nå måtte det bli bedre.

Den gang ei. Svimmel, vondt i magen, kvalm, sur, sint, deprimert – og det er fem døgn til vi er i Spania. Dette skal vare i fem døgn til. Jeg begravde meg i tepper og puter i salongen og sovnet med en plastpose i hånda, rett ved ansiktet. Det er det eneste som hjelper. Det vil si, når du sover så merker du ikke at du er så inn i hampen kvalm fordi du, nettopp, sover.

Når jeg våkner er vi i Frankrike. Vinden blåste feil vei. Åh, som jeg så fram til å sette beina på landejorda. Ikke det at jeg er spesielt Frankrikefan, men akkurat da var denne lille franske øya som himmelen. Men vi måtte ligge for anker. Dønningene rulla innover bukta og båten gynga. Jeg prøvde å sovne så fort jeg kunne. Siden båten ikke krenga så mye lenger henta Rune en bøtte til meg så jeg skulle slippe å sove med hodet i en pose.
For å gjøre en lang historie (en 5-6 døgn) kort. Etter litt tid på fransk jord dro vi ut på havet igjen. Like uggen og like motløs. Tok min vakt og gikk å la meg. Og da jeg våkna igjen var noe merkelig. Jeg kjente etter. Ikke uggen? Ikke svimmel? Opp på dekk og ta min vakt. Og mens jeg sto der og styrte skuta kjente jeg at, hm, egg og bacon hadde gjort seg nå. Og da var jeg ifølge Rune kurert.

Vårt personlige lavtrykk

Da vi dro fra Alta regna det. Det regna i Tromsø. Det regna i Vesterålen. Det regna faktisk ikke i Lofoten. Det regna på vei til Færøyene. Det regna på Færøyene. Det regna på vei til St. Kilda (tror jeg, personlig hadde jeg hvertfall nedtrykk og opptrykk og uttrykk). Det regna på Hebridene. Det regna i Skottland. Det regna faktisk ikke på Islay, der sørga vi selv for fuktige dager. Men det regna i Bangor. Det regna i Belfast. Det regna på Isle of Man. Det regna i Dublin (men Rune fikk seg Guiness-paraply og syntes plutselig det var greit med et personlig lavtrykk). Det regna i St. Ives. Det regner i Falmouth. Og vi venter på vinden. Den varme vinden til å ta oss over Biscaya – til Spania og varmen! Vi hørte at det hadde vært 37 grader i Brest (Bretagne, Frankrike) forrige uke, så vi tenkte at vi drar dit og venter på vinden der. Så sjekka vi værmeldinga: Brest 16-17 grader og lavtrykk. Man skulle jo tro at etter to måneder på sjøen så har vi blitt gyldenbrune og fine, men det eneste vi har blitt er finnmarksbrune (for ikke-finnmarkinger: brune i ansiktet og på henda).

De siste dagene har jeg trossa lavtrykket og henta fram ei kortbukse. Har funnet ut at seilere har en litt annen klesstil en vanlige folk. For eksempel går kortbukse (alt fra et stykke over knærne til rett under knærne) strålende sammen med fleecejakke og sandaler. Tjukke jakker og hatter og luer passer flott sammen med korte gevanter nedentil. Jeg fikk en bok av Marta før jeg dro om hvordan bo bå en båt. Der sto det mye rart, blant annet at ”Skipperen synes ofte det er hyggelig om alle har samme klesstil når de skal på land”. Dette er noe vi i grunnen ikke har praktisert så mye. Til tider har vi alle gått i full Devold-outfit, men det har vært av heller praktiske årsaker. Men her i England er det visst den mentaliteten som råder. Like jakker, like bukser (kortbukser), like sko. I en så liten by som Falmouth – hvor det har vært regatta-uke og veldig mange seilere, så har det ikke vært vanskelig å spotte ut hvem som går rundt i gatene som er seilere og hvem som er lokale. Selv prøver jeg å holde meg til seilerdressen mens jeg er i marinaen og kle meg om til landloven.

Det er ikke alltid så lett. Ulempen med et personlig lavtrykk er at ingenting er tørt. Ikke alt er vått heller, men alt er ganske rått og fuktig. Jakker, gensere, bukser, trøyer, undertøy, sokker, sko.... alt bortsett fra seiljakka, som holder fukt ute – og inne. Og fuktig er det. Nå har buksa mi hengt til tørk og to døgn her, uten å bli nevneverdig tørrere. Den ble våt da jeg var ute og gikk en tur og det begynte å regne. Hånkle har ikke vært tørt siden det var i tørketrommelen, men det går jo greit. Lufttørking er jo fint.

Men nå trenger vi litt pause fra lavtrykket vårt altså. Snart må jo sommeren komme!



PS
Skriv gjerne kommentarer, dere trenger ikke registere dere – bare velg Navn/nettadresse eller Anonym :)

St. Ives - møtet med en engelsk badeby

Vinden blåste oss til St. Ives. Eller, vi orka ikke kjempe mot vinden og bølgene lenger så vi dro inn til St. Ives. Det viste seg å være en riktig så liten og koselig by. Og folksom. Vi kom ganske seint lørdagskvelden og la oss for anker utenfor ei strand. Så fant ut at vi ville inn på land og utforske livet. Ut med jolla og Rune ror sine to damer inn mot land. Etter en liten rusletur kan vi fastslå hva slags sted vi hadde havnet på. For når suvernirsjappene er oppe til langt på natt – da vet du at du er i en turistby. Dette fant vi ut litt seinere da, for som de seilerene vi er går vi gjerne til første og beste pub for å få oss en Guiness. Litt utpå natta rodde Rune oss tilbake til båten og vi gikk til ro, enige om at vi måtte utforske dette stedet på dagtid også. Selv om det er søndag. Rune spretter opp voldsomt tidlig (vi må få kjøpt en klokke til han sånn at han ser at det er altfor tidlig å stå opp!) og kikker ut på dekk. Det blåser friskt – og strendene er overbefolket! Folk ligger tett-i-tett, enda det ikke er spesielt varmt. Og det sier vi som kommer fra nordlige strøk. Og da vi kommer inn mot land oppdager vi noe rart – det er brune engelskmenn! De er verken røde eller rosa, men fine og brune. Vi går i kø rundt i byen og betrakter dette merkelige synet. De kommer i alle varianter og alle mulige påkledninger – men de er brune. Og lettkledde. Og vi var hvite. Og godt påkledd.

Vi har leta etter sommeren lenge nå, men kanskje vi bare må trosse været og overbevise oss om at det faktisk er varmt! Slik som engelskmennene i St. Ives.

Værmelding fra Ardbeg

Det er noen uker siden vi var i Ardbeg da, så denne er muligens gått litt ut på dato. Eller kanskje det ikke var så lenge siden? Vi har mistet taket på dager og uker. Særlig når vi seiler over flere dager. Hvor mange netter har vi sovet her? Når var det vi dro derfra egentlig? Jeg må få kjøpt meg en bitteliten kalender der jeg kan skrive opp: Ankom Falmouth for eksempel. Så vet jeg hvor lenge jeg har vært her. Men dette er kanskje et par uker siden. Hvertfall ikke lenger unna enn at jeg har det friskt i minnet! Vi ligger litt etter med videoredigerina, men jobber med å ta oss igjen! Så egentlig burde jeg nok sittet nedi båten og jobbet - men det er så veldig mye bedre å bare sitte i sola på dekk. Nå som den endelig har begynt å varme litt.

Kjærringa mot strømmen

Kjærringa mot strømmen. Og kjærringa mot strømmen. Og joggu gubben mot strømmen også. Irksehavet er fullt av piler. Gule og røde. De røde er verst, skikkelig feite kan de bli. For eksempel 2.5 knop. Og om vi seiler i 2.5 knop så står vi i praksis stille. Og det er ganske sakte.

Utafor Wales var vi i et lite sund. Ikke så langt og ikke så smalt heller. Men det så ut som en elv. Frykteløse kastet vi oss ut i det. Motstrøm av dimensjoner. Vi kava oss nå fram på et vis, innmed land var den ikke like sterk. Men så kom til til The Bitches. Noen holmer vi måtte rundt. Det gikk ikke framover. Det gikk ikke bakover heller. Det gikk sidelengs. Nærmere og nærmere The Bitches og jeg begynte å ane hvordan de hadde fått navnet sitt. Som tre hoggtenner stakk de opp av fjorden. Så der sto vi da og stampa. Prøvde litt på skrå uten at det gikk særlig fortere. Litt på skrå andre veien. Nei. Ikke det heller. Neivel. Gode råd var dyre og bitch'ene var klare for oss. Men så løsna det. Eller strømmen snudde et øyeblikk. (Men bare et øyeblikk, for rett etterpå hadde vi motstrøm igjen) Vi sikta oss inn mot Land's End på spissen av Sør-England.

Dit også var det motstrøm.