Jeg, en seiler

Jeg har seila på Lopphavet. Norskehavet. Atlanterhavet. Det Karibiske hav. Stillehavet. Jeg har seila nesten 10 000 nautiske mil i storm og stilla. Jeg har spydd. Jeg har grått. Jeg har ledd. Jeg har frydet meg. Jeg har hekta meg fast i veggen for å ikke rulle ut av senga. Jeg har spist mat jeg egentlig ikke har hatt lyst på, men den lå så mye lettere til i kjøleboksen da det rullet. Jeg har ventet på vinden. Jeg har forbannet vinden. Jeg har hektet meg fast med sikkerhetsline og skreket ut min redsel. Jeg har ligget på ryggen i cockpit og studert stjernehimmelen. Jeg har sett morilden glitre langsmed båten. Jeg har sett delfiner som leker seg foran baugen. Jeg har sett store lastebåter som ikke har sett meg. Jeg har stått ved roret i beksvarte netter uten et eneste lyspunkt å få øye på. Jeg har seila i midnattssol. Jeg har seila i tropesol. Jeg har kryssa verdenshav. Jeg har spist fersk fisk og corned beef. Jeg har besteget fjell. Jeg har seila opp elver. Jeg har blitt vekket av brølende vind. Jeg har blitt vekket av brølende mennesker. Jeg har blitt vekket av brøleaper. Jeg har sovet på dekk under et tre. Jeg har ikke vaska meg ikke like ofte som før. Jeg har vrengt klærne om de er for flekkete på utsiden. Jeg har landlovsklær. Jeg har luktet nye lukter. Jeg har smakt nye smaker. Jeg har møtt fantastiske mennesker. Jeg har hatt hjemlengsel. Jeg har ankret opp i øde bukter. Jeg har ankret opp i skitne byer. Jeg har vært i helvete. Jeg har vært i himmelen. Jeg har seila fra Alta til Stillehavet.

Men havet. Det er ganske mystisk fortsatt.

Førstemann til Stillehavet!

Siv og jeg måtte inngå et lite kompromiss frampå pullpit'en, egentlig er det jeg som har lengst bein så jeg kunne nok strukket meg en tå lenger.... Men det er fint med venner også!

Havfruen

Jeg har opplevd noe jeg aldri har opplevd før. Jeg har vært en havfrue. Havet var mørkt. Himmelen var mørk. Det var natt. Og jeg fløt naken i vannet. Jeg sparket fra og skar fremover langs den stille overflaten. Jeg la meg på ryggen og lot meg drive av gårde. Og rundt meg gnistret det. Som små stjerner i vannet glitret det omkring meg. Jeg sparket fra og så en lysende blå hale etter meg. Et armtak og det lyste ut av fingrene mine. Jeg slo et slag med halen og små dråper av stjerner drysset utover overflaten. Sakte buktet jeg meg mellom båtene i mørket. Og jeg gnistret. Jeg funklet som en stjerne i vannet. Som en havfrue.

Jeg har badet i Stillehavet. Panamagisk.

Panamagisk

I går var jeg i Atlanterhavet. I dag er jeg i Stillehavet. I løpet av ett døgn har jeg kryssa Amerika.

Da den første slusa lukka seg i Colon kjente jeg sommerfuglene begynne å krible i magen min. Sakte steg vi oppover. Ti minutter seinere skled vi over i neste sluse. Tre trinn lenger opp var vi i Gatun-sjøen, den kunstige innsjøen midt mellom Det Karibiske Hav og Stillehavet. I mørket viste losen oss vei bort til en moring der vi skulle hekte oss fast til neste morgen. I løpet av natta kom det to seilbåter til som skulle samme vei som oss. 36 meter over havet tilbrakte vi natta, høytflygende seilere som vi er. Hendelsen ble feiret med en passelig posjon rom.

Neste morgen fikk vi tatt omgivelsene i bedre øyesyn. Palmer og andre trær, mange små kanaler mellom øyene og en hel haug med store lasteskip.

En los hadde fortalt oss at det bodde en alligator på ca 10 fot rundt disse moringene. Vi speida ned i vannet for å se om vi kunne skimte noen alligator. Det gjorde vi ikke. Og det var veldig varmt. Vi kastet oss uti vannet til et kjapt morgenbad og håpet at han ikke ville bli vekket av oss! Det gikk greit, alle kom om bord igjen med alle kroppsdeler inntakt.

Den nye losen dukket opp og vi startet på Turen over Amerika. Rune fyra motoren på full guffe, den stakkars motoren som aldri har jobbet så hardt på en dag! For Opportune er ikke glad i gå å så fort for motor, men Panama-kanalen krever sin kvinne. Hun hadde hostet litt på vei inn i slusene kvelden før, nok til å gjøre kapteinen alvorlig bekymret. Om vi ikke kom oss gjennom som avtalt ville ikke det bli billig akkurat. Men hun klarte seg godt og vi fossa gjennom sjøen. Ikke så lenge etter at vi hadde starta passerte vi en alligator som lå og snuste i vannoverflaten. Den var heldigvis ingen morgenfugl tenkte vi. Og tok ingen flere bad i Gatun-sjøen.

Sola steika og vi søkte alle tilflukt i skyggen under biminien. På havet blåser det. På innlandet blåser det ikke, det var som å være i en bakerovn. Men vi tenkte på alligatoren vi hadde sett og holdt oss om bord. Følte på sommerfuglene i magen som bare ble mer og mer aktive. Vi nærmet oss Stillehavet!

Så kom nedstigningen. I slusen ved sidehav oss lå et gigantisk cruiseskip. Mange av passasjerene sto på sine private balkonger og kikket ned på oss, de vinket og tok bilder som om vi var en mystisk art de aldri hadde sett før! Antagelig var vi nok litt mystiske for de også, vi som er seilere. Vi vinker tilbake og oppfører oss som veloppdragne sirkusdyr, men er ganske fornøyde med tilværelsen. For sakte synker vannet. Ned et trinn og så over en liten innsjø til. Jeg ringer pappa og sier at han må følge med på webkamera nå, for da kan han se oss gå gjennom den siste slusa! Jeg tripper rundt på dekk, vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg - for på den andre siden av den svære porten ligger Stillehavet. Det store Stillehavet. Det går ikke an å sitte stille da.

Vi ligger fremst i slusa, bundet sammen med en finsk katamaran. Så åpner slusene seg sakte. Nysgjerrige og spente lener vi oss litt framover, som om det skulle gjøre at vi kom oss ut dit raskere! Så slår slusedørene i veggen og losen roper “Welcome to the Pasific!”

Vi sklir ut i den største blå evigheten; Stillehavet.

Opportune gjennom Panamakanalen!

I morgen/i dag går vi gjennom Panamakanalen! Torsdag 26.3.09 ettermiddag (lokal tid) starter vi overgangen til Stillehavet. Om dere vil kan dere følge oss på nett!

http://www.pancanal.com/eng/photo/camera-java.html?cam=Expansion

Flere web-kameraer dekker deler av kanalen. Vi passerer rundt midnatt norsk tid. Så for natteranglere uten noe bedre å ta seg til kan dere jo se etter oss! Blå båt med to master og et slitt, bleikt norsk flagg i toppen av bakmasta.

Brøle-aper

I går seila vi oppover Rio Chagraz, rett nord for Colon. Vi seg innover i den grønne jungelen. Elva var ikke altfor stor så vi hadde god sikt til alle kanter. Vi så fugler og fisker, og så var det plutselig noen greiner som bevega litt vel mye på seg. Vi skottet oppover mot trekronene og kunne såvidt skimte noen svarte skygger som hoppet innover i skogen. Aper. Vi hadde sett levende aper! Lenge sto vi og glodde, men de kom ikke tilbake. I stedet fant vi oss et passende ankringssted. I et tre faktisk. For elva var så bråjup at det var bare å kjøre baugen inn i skogen og binde fast. Kapteinen syns nok det var et underlig syn å se båten sin nesten på land inni en skog, men han taklet det ganske bra.

Vi fikk jolla på vannet og rodde rundt for å se om vi fant noe mer spennende. Og det gjorde jeg. Under noen palmegreiner skimtet jeg såvidt at det kom ut en liten elv. Jeg karret meg under med gummibåten og innover skogen snodde det seg en bitteliten elv, mer som en brei bekk. Sakte rodde jeg innover. Trekronene høyt over meg pusta i vinden. Krabbene pilte rundt i vannkanten. Det var fuglekvitter og rasling i løv. Rasling i løv? Jeg stirret innover et tørt bekkeleie og der stirrer det noe tilbake på meg. Et lite bebrillet vesen med lang hale som sto rett opp. Slik ble vi stående en stund og studere hverandre, begge like usikre på hva vi skulle ta oss til. Etter en stund må dyret, antageligvis en vaskebjørn, ha ansett meg for å være lite interessant og ufarlig og gikk tilbake til å grave i jorden etter mat. Jeg ble sittende musestille i jolla og studere pelsdotten helt til den forsvant. Jeg rodde lenger oppover den lille elva, helt til jeg ikke kom lenger fordi det ble for grunt. Sakte lot jeg meg sige nedover til båten igjen.

Vel nede på den store elva hørte jeg brølene fra den andre siden av elva. Det var apene som lagde et sabla leven der borte. Jeg fikk med meg Eva og videokamera og rodde over. Da var de selvfølelig borte. Eller stille. Vi så hvertfall ingen aper og måtte pent ro tilbake igjen uten noen større dyrisk opplevelse enn en liten grå fugl.

Den natta ville jeg sove på dekk. Jeg ville ligge der og høre på alle skogslydene. Sirissene som spilte, trekronene som nynna med. Himmelen var klar og full av stjerner som speilet seg i den blanke elva. Det tusler inni skogen, men det er altfor mørkt til å se noe. Jeg sovner inn under stjernehimmelen, tilfreds i skogen.

I fem-tiden våkner jeg brått. Det ropes og brøles rundt meg. En flokk aper har slått seg ned i trærne rundt båten og roper av hjertets lyst! Jeg stirrer inn mellom trærne, prøver å sperre øynene opp så mye jeg klarer for å skimte noe der inne. Jeg ser ingen ting. Men jeg hører tydelig at det er noen der. Kanskje tre meter unna. Det var litt nifst. De hørtes innmari digre ut. Tenk om de bare kasta seg over mot båten? Ikke det at jeg egentlig tror de ville gjort meg noe, men når du sitter der i mørket og det brøles på alle kanter og man ikke har noen mulighet til å gjemme seg, da blir man litt nervøs.

Jeg ble liggene og stirre inn i skogen. Men da det ble lyst var de forsvunnet. Vi så ikke en eneste ape. Vi slapp fortøyningen og begynte å sige nedover elva, mens vi stirrer mot trærne. Og der var de plutselig! To små apekatter i toppen av et lite tre, så begynte de å kaste seg fra det ene treet til det andre. Uten å brøle. Og da jeg så størrelsen skjønte jeg at jeg hadde vært nervøs for ingen grunn i natt, det var ikke store dyrene.

Jeg blir gæærn!

Klakk-klakk, kloing-doing,dong-klong, donk. Jeg blir gal! Det klirrer og dunker og jeg skal sove! Hvem i hule heiteste er det som ikke har satt ting ordentlig fra seg i oppvaskkummen? Jeg krabber ut av køya mi og står naken og rasende i byssa, vill i blikket. Det er ingen oppvask. Jeg vaska jo opp før vi tok opp ankret. Hvor kommer den lyden fra da? Jeg lytter ved skapdørene. Rune stikker hodet ned og lurer på hva jeg driver med, men jeg har ikke tid til å svare han. Han ser vel i helvete hva det er jeg driver med! Det klirrer fra koppeskapet, jeg åpner det og stabler om så godt jeg kan. Sånn, det var bedre. Men det kloninker og doinger fortsatt? Hva da? Hvor da? Kasserolleksapet! Jeg huker meg ned og roter rundt, prøver å sette kjeler og fat i press. Sånn. Bedre nå. Jeg krabber opp i køya mi igjen. Rigger meg til bak le-duken min. Sånn, hodet støttet opp, kroppen relativt stabilt pressa inn mellom le-duken og veggen. Ok. Sove nå. Lukker øynene. Dunk. Dunk. Dunk. Hva i alle......????? Grr, en skapdør som ikke er igjen! Jeg kaster meg ut av køya og slår løs på alle skapdører. Alle var igjen. Jeg lytter. Dunk. Dunk. Jeg MÅ finne den lyden! Jeg blir gaaaal! Herreligheten, hvilken idiot er det som har hengt stormlykta der? Rett ovenfor hodet mitt, bare en tynn vegg imellom. Javel, men nå er kilden funnet. Jeg stapper lykta langt inni et skap og rigger meg til igjen innmed veggen. Gjesper fornøyd. Kadonk, kadonk, kadonk.. Det er ikke mulig??? Hele køya mi rister! Ånei, den papirlappen jeg hadde stukket inn mellom kroken på døra og veggen har falt ned. Og jeg har ingen ny lapp her. Jeg prøver å stikke en flik av soveposen min ned dit. Kadonk... kadonk... En genser innen rekkevidde. En hånd. Det går ikke. Enten må jeg frigjøre meg fra leduken min enda en gang, eller så må jeg bare fortrenge lyden.

Jeg prøver det siste. Jeg prøver å stenge hele bøtteballeten ut av hodet mitt. For i byssa synger selvfølelig koppene igjen. Kasserollene dunker takten. Ei skapdør har begynt å slå. Glassene tar en liten sola og døra inn til lugaren min applauderer lykkelig. Seilelykke.

På shopping

Mola er tradisjonelt håndarbeid fra Kuna Yala. Damene her har produsert disse i århundrer, etter at fire stjernesøstre kom ned til jorden og lærte kuna-indianerene det de trengte i livet og for å bli en Kuna.

Hverdagsliv i Kuna Yala (San Blas, Panama)

Det siste indianer-riket

Vi er i San Blas i Panama, Kuna-indianerenes rike. En av de siste urørte perlene. Jeg studerer landskapet. Det har ligget her i tusenvis av år. Palmene, åsene, revene. Kunaene padler forbi oss i sine små kanoer, uthult av kun ett stykke tre. Slik de har gjort i årtusner. Det er som om vi har seila tilbake mange hundre år i tid. Inne i landsbyen flokker ungene seg rundt oss. Husene står tett i tett. Stråhytter med palmebladertak. Veggene er glisne og vi kikkker nysgjerrig inn gjennom sprekkene. Det er ikke mye der inne. Noen puter, hengekøyer, et lite bord. Når mørket senker seg tenner de parafinlampene sine.

De er nysgjerrige og sosiale. Lurer på hvem vi er, hvor vi kommer fra. Vi prøver så godt vi kan å kommunisere. Litt spansk, litt engelsk, litt kuna.

Så lite de egentlig har, i forhold til alt vi ser på som absolutt nødvendig. Så tilfredse de er, med det de har. Her er det ingen tyver, ingen bøller. De lever sine rolige liv. Om morgenen padler de stille inn til fastlandet eller ut til en øy for å hente kokosnøtter, livsgrunnlaget sitt. Om kveldene sitter de i grupper i hyttene sine eller ute på gata, mens ungene løper bekymringsløst rundt. Det er ingen biler de trenger passe seg for. Det er ingen skumle menn i buskene. Når vi kommer løper de mot oss. Hola! Hola! De minste gjemmer seg litt sjenert bak et skjørt, de større kommer helt fram – trekker oss i armene og vil ha oss med å leke. Når Rune tar fram fotoapparatet hyler de av glede og gjør seg til slik som unger i hele verden gjør, unger er unger.

Som store, rosa forvokste og fargeløse vandrer vi i de små gatene, ser på de små hyttene. Kano-indianerene er et av de laveste folkeslaget i verden, bare slått av pygméene. De har sitt eget flagg som vaier høyt over hver hytte. I 1925 gjorde de opprør, under revulosjonen drepte de alle politimenn og andre panamaere og gjorde krav på sitt eget rike. Siden den gang har de levd i fred og fordragelighet. De er fortsatt en del av Panama, men får for det meste være i fred.

De lever som de alltid har gjort. Og det skjønner jeg godt. Når alt er så fint – hvorfor skal man da ønske seg mer?

Lykke

Jeg ligger på fordekket, båten duver sakte opp og ned på det nesten speilblanke havet. En kokosnøtt driver sakte forbi, vipper litt opp og ned, nesten som om den hilser til meg. Jeg hører lyden av late dønninger som treffer revene rundt oss. Vi har ankret opp i paradis. Bak meg ligger en liten øy, kokospalmene henger tungt over den hvite sanden og dypper bladene i det lunkne vannet. Foran meg ligger åsene, lange og slake. Lag på lag innover, de nærmeste grønne, de lengst unna blågrå. På den andre siden ligger Stillehavet. Solen er på vei bak noen lette skyer før den tar kvelden og dykker ned bak horisonten. Alt jeg hører er bølgebrus og fuglekvitter. Små skyer av småfisk fyker over vannet som sølv i solnedgangen, forfulgt av større fisker på jakt etter et lite kveldsmåltid. Og her sitter jeg.

Da vi kom hit for noen timer siden hoppet vi rett i havet. Vi hadde bare seilet noen timer, innenfor revet. Ingen bølger, bare vind; silkeseilas. Solen hadde stekt oss godt denne dagen, det var nesten som det freset da vi stupte over bord og svømte inn mot drømmeøya vår. Vi vasset i vannkanten, bøyde oss under kokospalmer som lente seg tungt utover. Ytterst lå en lang sandbanke. Jeg møtte blikket til Rune. Han gikk bare rundt og gliste. Det er ikke nødvendig å si noe. Det var perfekt. I sanda blinka det i koraller og skjell som var skylt på land. Små sandkrabber pilte ned i hulene sine da vi nærmet oss og fuglene svaldra i tretoppene. Irrgrønne palmer i flere sjateringer. Havet er blått og grønt. Himmelen knallblå.

Jeg legger meg forsiktig over på ryggen, ørlitt solbrent på rompa etter noen dristige timer i sola på dekk. Selv om den snart går ned varmer den godt fortsatt. Og jeg tenker, dette må være så nærme fullkommen lykke man kan komme. Jeg kan ikke ønske meg mer akkurat nå.

“Eg vil til Panama”

Sa den lille bjørnen, “Panama er landet eg drøymer om, der luktar det bananar!” Paaaanaaamaaaa. Allerede i tidlige barneår fikk Panama en mystisk klang over seg. Som et land langt, langt, borte. Et nesten uoppnåelig sted. Det var NRK som fortalte oss dette. Tegnefilmene om den lille tigeren og den lille bjørnen som levde sammen i fred og fordragelighet i et lite hus ved en elv og som drømte om Panama. Hva som gjorde at valget falt på nynorsk da disse episodene skulle lydlegges er ikke godt å si, men Panama vil for meg alltid være Paaaanaaamaaa. Drøymelandet.

No er eg der snart. Om ein drøy time kan eg gå i land i drøymelandet. Og eg har segla hit. Om enn ikkje i ein banankasse, men likavel.

Eg har segla til drøymelandet.