Nattmat hele døgnet

Å lage mat når det ruller er omtrent som å lage mat natt til søndag. Litt vanskelig å koordinere alle kroppsdeler. Et støttesteg eller tre. Ikke så lett å treffe kjelen med pastaskruene. Skal man våge seg på egg mon tro? I det hele tatt så minner det å være ombord i en båt mye om å være litt småfull. Eller noen ganger riktig så full. Særlig når man skal sove. Man lukker øya og kjører seng. Uff. Jeg har jo vokst fra det der. Men jeg har jo ikke så mye øvelse i å lage mat når det er litt sjø da. For det er jo ganske nytt at jeg i det hele tatt har lyst på mat når vi er ute og seiler. Og at jeg kan styre rundt nedi byssa uten å bli dårlig det er også noe som har hendt nylig. Enda godt jeg ikke begynte med det her for tre måneder siden, nå har jeg jo tross alt utvikla ganske stødige sjøbein! Til totning å være da. Byssesjonglørske. To skritt frem og hold fast i en kant. Båten krenger, men det virker som om det er ovnen som står 45 grader feil. Den er helt på tur, faktisk. Om man prøver å helle pastaskruer opp i en liten kjele fordi en stakkars matros er litt sulten så er det ikke så enkelt som til vanlig. Hvilken vinkel skal man forholde seg til? Sin egen? Båtens? Ovnens? Konstanter i kontinuelig forandring og her ombord er ingenting til å stole på. Eller jo, det er én ting man kan stole på. Ovnen. Den er alltid i vater. Da er det best å ta en håndfull pastaskruer ut av posen, stikke hånda ned i kjelen og slippe skruene oppi. Så ble det mat i magen på en matros i dag også. En ikkesjøsjuk-matros!

For et liv!

En seiler er definitivt et friluftsmenneske. Ut på tur, uansett vær og føreforhold. Frisk luft og salt sjø. Men egentlig er en seiler en ganske lat friluftsperson, for vi rører jo ikke så mye på oss akkurat. Opp med seilet, det kan være litt strevsomt. Må reise seg og greier, trekke i tau og klore seg fast. Men når alt er på plass er det bare å krype tilbake til cocpit. Om ikke bølgene er for store kan vi koble til HerrVindror. HerrVindror er en fantastisk seiler. Stødig og trofast. Når HerrVindror styrer så trenger vi bare passe på at vi ikke kræsjer med noen andre båter. Så langt har vi sett påfallende få båter, så det har ikke vært noe problem. Da er det bare å lene seg tilbake med en bok og kaffekoppen og nyte livet på sjøen. Når vi nærmer oss land kan det hende det blir litt slitsomt igjen. Kanskje vi må legge oss for anker? Da må vi få jolla på vannet, og kanskje motoren – om ikke må vi ro oss inn til land. Pes. Og for ikke å snakke om når ankeret skal opp igjen! En real treningsøkt. Av og til må vi ha på vekkeklokka også. Om vi skal seile litt lengre strekk og har lyst til å komme til havn før det blir mørkt så må det til. Slitsomme dager. Noen ganger seiler vi flere dager i strekk til og med. Og siden vi er bare tre stykker må vi styre i fire timer, så åtte timers pause, så fire timer på, åtte timer av osv. Lange dager.

Da vi kom til Spania måtte jeg ta affære. Eva var positiv, Rune litt tvilene, Leikaren og Ruffen hang seg på. Det var pilgrimstid. I Galicia i Nordvest-Spania ligger et av verdens tre største pilgrimsmål; Santiago de Compostela. Det er mange veier å velge mellom, den engelske, den portugisiske, den spanske, den gamle og den franske. Den franske er det eldste og mest tradisjonelle. Den går helt fra Frankrike (overraskende nok ut i fra navnet), gjennom Pyrineene og helt fram til Galicia. Den er 72 mil lang. Jeg valgte ut en passende distanse for halvdvaske seilere; 20 km. Såpass burde vi klare, og vi har definitivt ikke vondt av det! Jeg fant en togtabell og fikk folket opp en tidlig morgen. Toget gikk til Santiago de Compostela, men vi måtte litt videre ut. For å gjøre en lang historie kort: Vi endte opp med å ta taxi et stykke ut i pilgrimsruta. Det føltes ikke så veldig pilgrimsk. Men så var vi der, midt i eukalyptusskogen langt unna folk. Fine stier, høye trær og stillhet. Jeg kjente roen senke seg over meg. Hilda (Ruffen), Eva og Rune dannet raskt fortroppen. De hadde behov for å strekke på beina og langet ut. Steffen (Ruffen) hadde bestemt seg for å gå hele distansen i sandaler, noe som gikk litt utover farten i starten. Så kom Turid og Helge (Leikaren) og til slutt kom jeg tuslende. Det var deilig å være i skogen igjen, i mitt element. Jeg trakk inn lukta av trær og jord og nøt den i lange drag. Med jevne mellomrom ble vi passert av sprekere pilgrimmer som spratt energisk opp bakkene (antageligvis hadde de gått mye lenger enn oss), eller så var det vi som passerte noen gamle kroker med stokk. Alle med et smil og sa ”buen camino”. Camino betyr pilgrimsvei. Det er slik man hilser på pilgrimsveien. Langs den franske veien bærer alle pilgrimmer et kamskjell som viser at de er pilgrimmer. Noen rundt halsen, noen har de sydd på klærne, selv følte jeg ikke at jeg hadde fortjent å gå med et slikt skjell. Jeg var jo bare dagsturist på camino’en.

Etter fem km kjente jeg gnagsåret. Femten km igjen. Jeg dro av meg skoen og festet optimistisk på en compeed. Da blir det hvertfall ikke verre, tenkte jeg, og prøvde å fokusere på andre ting. Det gikk bra en stund. Det er veldig mye fint å se på, små landsbyer, idylliske bekker, store og stille skoger. Lenge klarte jeg å fortrenge gnagsåret og heller filosofere over verden. Man trenger ikke være religiøs for å gå pilgrimsveien. Det er en vei som har blitt brukt tradisjonelt av både pilgrimmer, bønder og andre reisende i over 1000 år. Så får man tid til å tenke litt over livet. Det har jo forsåvidt vi mye tid til da, for når man er på havet med en seilbåt får man også mye tid til å tenke. Nåvel, digresjon. Gnagsåret. Å være pilgrimmer handler vel litt om å ofre og lide også, tenkte jeg. Så litt hud kan jeg alltids unnvære – den kommer jo tilbake. Jeg var i skogen, det var verd det. Og rundt meg var det mennesker av alle slag. Noen på sykler, de raste av gårde med sølespruten oppover ryggen. Andre med barnemeis på ryggen. Det var mennesker i alle aldre og fasonger. Noen la man mer merke til enn andre.

Vi tok han igjen i en bratt oppoverbakke. Gammel og krokete, han klarte ikke gå rett opp bakken så han gikk i sikksakk oppover. Vi passerte han med et smil og nikk, buen camino. Vi så han flere ganger. Han tok ingen pauser. Hver gang vi hadde pause kom han tassende forbi. Fremoverlent med en stokk som han støttet seg til. Korte skritt og stive bein. Han har antageligvis gått hele veien, tenkte jeg. Jeg tror han er det jeg kommer til å huske best fra pilgrimsturen min. Bedre en selve katedralen, gnagsårene, omgivelsene. Han, og lukten av eukalyptusskogen.

Fiskelykke

Fiskelykke
Nå har vi seila rundt i verdens største matfat i snart tre måneder. Da jeg dro trodde jeg at jeg på dette tidspunktet ville være uhorvelig lei av fisk. At vi skulle spise selvfiska fisk til middag en to-tre ganger i uka. For en ikke-så-veldig-glad-i-fisk-jente fra Østlandet så så jeg ikke voldsomt fram til det, men tenkte at jeg blir vel sikkert vant med det også, skal jo bli sjøulk. Og det er jo mye annet nytt som skal læres også. Alt faktisk. Ut på bøljan blå. I Lofoten hadde vi litt fiskelykke med oss. Fikk nok til ei lita gryte, men det var visst ikke store fiskene. Jeg syntes de var store da, sånn sammenligna med hva jeg er vant med. Abboren på Totenåsen er liksom ikke av de største, så vidt jeg husker. Er mange år siden jeg fisket der nå. Et sted på veien, mens jeg sov, fikk vi en svær sei. Husker ikke helt hvor det blei av den. Vi begynte å jakte på makrell, uten videre hell. I Bangor (Nord-Irland) fikk vi tips om hvordan vi skulle fange den makrellen. Den er nemlig liten i kjeften, svømmer fort, men treg i oppfatninga. Små kroker og lav fart var visst trikset. Så vi dorget oss gjennom Irskesjøen. Ikkeno fisk. Verken makrell eller annet slag. Og jeg som mener at jeg har hørt at fisken biter godt når det regner. Vel, det gjelder nok ikke i utlandet. Regn har vi jo hatt nok av. Men det skorter ikke på motivasjon og ambisjoner! Kroken har vi stort sett hengende etter båten hele tiden.

Da vi endelig nådde Spania fikk vi høre om noen som hadde fanget tunfisk uti Biscaya. Skipper’n fikk blod på tann og gikk sporenstreks for å kjøpe tunfiskkroker – nå skulle storfisken tas! Fine blanke fisker, røde og grønne som skinte i sola, kan en tunfisk virkelig motstå det? Vi seila langs spanskekysten, speidet etter fugleflokker og andre halvsikre tegn på fisk (for eksempel fiskebåter som håver inn fisk), stadig vekk med gule og grønne småfisker etter oss. Tunfisken er visstnok fryktelig rask, kan visst dorge helt opp i 15 knop etter tunfisk.

Det første vi fikk på kroken var en veldig fin Colin Archer. Det høres jo ut som en fin fisk, men egentlig er det en veldig fin seilbåt i tre. Det var Leikaren vi hadde fått på kroken, det vil si, den fine grønne metallfisken lå på dekk og skinte i sola! Ingen forsto helt hvordan den hadde kommet seg opp dit, men Rune var veldig glad for at han ikke hadde mista kroken sin.

Vi ankret opp utenfor en liten landsby på vestkysten av Spania. Utpå kvelden dukket det opp en fyr i jolle mellom båtene våre. Der satt han og fisket etter blekkspruter. Han lånte oss noen kroker slik at vi kunne prøve oss som blekksprutfangere. Og mens han selv håva inn satt vi og nappet i snørene våre uten noe videre hell. Rune hadde på et tidspunkt en på kroken (en bitteliten en, omtrent like stor som pekefingeren og langfingeren tilsammen), men så falt den av igjen. Den rause spanske fiskeren ga oss blekksprutfiskeutstyret sitt (som besto av en skumplate, en snor og en liten krok) og ønsket oss lykke til videre.

At vi ikke fikk fisk la ingen demper på ambisjonene. Rune og Steffen (på Ruffen) kjøpte hver sin harpun og begynte å jakte på malle (en kloakkspisende fisk som finnes i alle havner og som er ganske ekle) for moro skyld. Uten videre hell.

Så dukket det opp enda en norsk båt. Så på vår vei til Portugal ble det bestemt at nå skulle tunfisken tas og konkurranseinstinktet våknet. Hvem fikk først? Vi fikk noe på kroken først hvertfall. Stort og sterkt og snøret rant ut av spolen. Fisk? Neida, et garn eller tau eller fiskebøye. Vi manøvrerte båten på kryss og på tvers, det smalt i genakkeren (et stort seil vi har) og bølgene bruste rundt oss. Ned med seil og på med motor, vi bråsnudde – men metallfisken vår var ikke til å redde.

Over VHF’en prøvde Steffen å trøste litt. Det er håp i hengende snøre sier han. Vel, vi har ikke noe snøre lenger. Og jeg er slettes meg ikke lei av fisk!