Et sted litt sør for A Coroña ligger et sted som heter Carmariña. Ved første øyekast kan man kanskje tenke at dette er en typisk lite tettsted langsmed kysten av Spania. Vi slapp ned ankeret utenfor og lempet ut jolla for å ta oss en tur på land. Vi hadde hørt rykter om dusj! Det viste seg at disse ryktene var helt feil, de var ikke for sånne som oss. Slukøret fant vi oss en fortauskafe og bestilte en øl. Men så dukket Ruffen opp. Og så kom Leikaren også. Og så ble stemningen mye bedre! Det var like lenge siden vi hadde dusjet alle sammen, da var det ikke like nøye.
Nåja, dette er vel egentlig ikke så spesielt. Det spesielle kommer nå. Jeg gikk ned på brygga der jolla vår var festet, det var blitt mørkt. Der så jeg en dame som sto og vasket blekkspruter i vannet. Jeg hadde aldri sett en blekksprut før så jeg gikk bort til henne og studerte de. De ligna litt på Blekkulf og var ganske ekle å ta på. Så så jeg at det lyste rundt blekkspruten da hun vasket den. Lyseblått selvlysende. Jøss, tenkte jeg. Er det blekket hun vasker ut? (Vi har ikke så mye blekksprut på Totenåsen.) Jeg klarte ikke å kommunisere med damen, så jeg pirket litt mer i blekksprutene og ventet på at Rune og Eva skulle komme og hente meg.
Jeg ble stående å måpe. I kjølvannet av motoren bruste det lyseblått og selvlysende. Vi kjørte utover mot båten stumme av beundring. Vi hadde aldri sett noe lignende. Vi så fiskene nedi vannet som lyste opp mot oss og det glitret rundt hånda når jeg stakk den ned i vannet. Det var fantastisk. Senere tok jeg meg en rotur. Jeg følte meg som en trollmann der jeg sendte selvlysende lyseblå stråler ned i vannet hver gang jeg tok et tak. Jeg så fiskene som ble skremt av årene og pilte rundt. Det var helt utrolig. Å ro rundt der i det stille mørket, alt vi så var gatelysene fra Carmariña og lanternene på de få seilbåtene rundt oss. Og det lyseblå selvlysende vannet under oss. Magisk.
Det var rett og slett ubeskrivelig. Og umulig å feste til film. Men en fantastisk opplevelse.
