Det slo meg her om dagen. Jeg lå på dekk og tørket meg etter et bad i havet, og filosoferte. Det skal sies at etter over tre uker på havet, uten videre andre aktiviteter enn å bade, ligge på dekk, sove og lese – så har man blitt ganske flink til å ligge på dekk og filosofere over alt til ingenting. Egentlig følte jeg meg ganske ren. Selv om håret var litt seigt og jeg smakte salt. Men det var lite lukter og flekker, jeg var rett og slett ganske ren. Jeg hadde jo saltvannsshampo så jeg kunne jo vaske håret mitt en gang i uken eller så, sånn at jeg fikk gredd det ut. Kjentes ut som om det grodde dreads bakpå hodet mitt. Men når var det egentlig jeg hadde vaska meg ordentlig sist? I en varm ferskvannsdusj? På Kapp Verde var det bare kaldt vann i dusjen, som knapt kan sammenlignes med det vi kaller ”dusj” i Norge – så det kan nesten ikke defineres som en ordentlig dusj, selv om det var forferdelig deilig! Hm, så da må det vel bli Las Galletas på Tenerife da. Der hadde de ordentlige dusjer! Riktignok funka ikke lyset i garderoben alltid, og vannet rant ned så sakte ned at du ikke kunne stå der en evighet uten at det ble overforsvømmelse – men vannet var varmt og flott og trykket slik som det skulle.
Las Galletas, ja. Jeg har ikke dusja siden 14. november.
mandag 29. desember 2008
En himmel full av stjerner....
Jeg lener meg tilbake, legger meg på ryggen i cocpit og stirrer opp på himmelen. En enorm kuppel av en stjernehimmel velver seg over meg. Månen kommer opp, en liggende sigd i øst. Stjernebildene er annerledes her. Og stjernene er flere. Natta er stille og vinden er varm. Jeg kjenner den stryker meg langs halsen mens jeg stirrer opp i uendeligheten.
Uendelig blått. Blått hav går over i blå himmel. På alle kanter. Som å være inni en kule. Sola går sakte over himmelen. Havet beveger seg sakte under kjølen vår. Dovne ligger vi på dekk og betrakter bølgene. Det er rart, at man ikke er lei av å se på havet ennå.
Se! Endelig! Vi skimter grønne Tobago i det fjerne. Vi nærmer oss. Jord under føttene, lukt av skog og blomster og venner som venter. Fersk frukt og vin fra flaske.
... kan man ønske mer?
Uendelig blått. Blått hav går over i blå himmel. På alle kanter. Som å være inni en kule. Sola går sakte over himmelen. Havet beveger seg sakte under kjølen vår. Dovne ligger vi på dekk og betrakter bølgene. Det er rart, at man ikke er lei av å se på havet ennå.
Se! Endelig! Vi skimter grønne Tobago i det fjerne. Vi nærmer oss. Jord under føttene, lukt av skog og blomster og venner som venter. Fersk frukt og vin fra flaske.
... kan man ønske mer?
Atlanterhavet dypvannssvømmeklubb
Jeg har ofta bada på vann så dypt at jeg ikke kan stå. Ja, for det meste så er det jo det en gjør – men gjerne da i nærheten av grunnere vann, eventuelt en brygge e.l., som man kan svømme inn til. Vi bader fra båten også, når vi ikke seiler så fort. Noe som forsåvidt aldri har vært vårt problem da. Vi hiver et langt tau etter båten som vi holder oss fast i og surfer på bølgene. Det er ganske deilig. Over 30 grader i lufta og mer enn 25 i vannet, sola skinner og alt er fryd og gammen.
Så der henger jeg da, og begynner å filosofere litt. Hvor i all verden er det jeg er? Midt på Atlanterhavet? Bare det i seg selv er jo en absurd tanke. Og her henger jeg og dingler etter en seilbåt. Som den mest naturlige ting i verden å gjøre en desemberdag. Med et lite sug i magen. Og sommerfugler. Og gyser litt.
Det er 5000 meter til bunn.
Så der henger jeg da, og begynner å filosofere litt. Hvor i all verden er det jeg er? Midt på Atlanterhavet? Bare det i seg selv er jo en absurd tanke. Og her henger jeg og dingler etter en seilbåt. Som den mest naturlige ting i verden å gjøre en desemberdag. Med et lite sug i magen. Og sommerfugler. Og gyser litt.
Det er 5000 meter til bunn.
Adventstid
Adventstid er ventetid. Og denne adventstiden her topper vel alle de andre 29 adventstidene jeg har opplevd. Vi starta fra Kapp Verde 1. desember. Og vi ankommer Tobago, forhåpentligvis, 24 desember. Og vi har venta. Vi har venta på vind. Passatvinden. Den trofaste varme vinden som skulle blåse oss over dette verdenshavet. Vi gikk litt sør, den er vel litt sørligere på denne tiden av året? Ingen passatvind. Vi venta og venta. Ingen vind. Ingen andre båter. Ingen mulighet for å kjøre helt over dammen for motor. Vi duppa rundt der. Sola oss på dekk. Bada. Leste en bok per dag. Så en film. Så på horisonten. Venta på vinden. En og annen squal friska opp innimellom. Behagelig tur da, må vite. Vi kikka på loggen, skreiv opp klokka 12 hver dag. 56 nautiske.... 78.... 60... ikke mye å gjøre i døgnet skal vi rekke fram til Tobago til jul! Men lite å gjøre med det.
Får ta seg en formiddagslur i sola, kanskje? Eller finne fram en brus og spille litt backgammon med Rune? Tiden går, en ny luke åpnes i morgen!
Får ta seg en formiddagslur i sola, kanskje? Eller finne fram en brus og spille litt backgammon med Rune? Tiden går, en ny luke åpnes i morgen!
Atlanterhavs-bøller
Man skulle vel egentlig tro at når man var midt utpå Atlanteren så skulle alt være ganske stabilt da. Det er jo langt til alt mulig! Men slik er det altså ikke. Til og med her ute finnes det bøller. Squals kalles de. Lokale lavtrykk som kommer med en enorm fart og kraft. Før du vet ordet av det er de over deg. Himmelen blir svart, det lyner og tordner. Vinden river tak i seilene så båten krenger så mye som går an før det ikke går an lenger, og regnværet minner mer om å stå i en dusj. Det går heftig for seg, et inferno av vann og vind - det er bare å holde seg fast.
Den første kom litt for overraskende på oss. Genakkeren vår revna. Men da hadde vi lært. Da den andre kom litt seinere på kvelden tok vi ned seilene, skalka lukene og satte oss nedi båten i påvente av at squal’en skulle dra videre. Det var liksom ikke så mye anna å gjøre da. Bortsett fra å ta seg en dusj.
Etterhvert lærte vi å forholde oss til squals’ene. De går fra øst til vest, hadde Eva lest, så da visste vi i det minste hvilke vi skulle bekymre oss over. De kom gjerne flere sammen. Vi hadde et bak oss, og et på hver side – og i midten seila vi med sola over oss og lite vind. Vel vitende om at dette var den tradisjonelle ”stille før stormen”. Vi prøver å manøvrere oss i sikksakk mellom de, stjele litt vind her og der for å få litt fart. Er ikke alltid vi klarer å lure de da.
Som oftest ikke. Men det er jo fint med litt action, er ikke akkurat så mye som skjer her ute...
Den første kom litt for overraskende på oss. Genakkeren vår revna. Men da hadde vi lært. Da den andre kom litt seinere på kvelden tok vi ned seilene, skalka lukene og satte oss nedi båten i påvente av at squal’en skulle dra videre. Det var liksom ikke så mye anna å gjøre da. Bortsett fra å ta seg en dusj.
Etterhvert lærte vi å forholde oss til squals’ene. De går fra øst til vest, hadde Eva lest, så da visste vi i det minste hvilke vi skulle bekymre oss over. De kom gjerne flere sammen. Vi hadde et bak oss, og et på hver side – og i midten seila vi med sola over oss og lite vind. Vel vitende om at dette var den tradisjonelle ”stille før stormen”. Vi prøver å manøvrere oss i sikksakk mellom de, stjele litt vind her og der for å få litt fart. Er ikke alltid vi klarer å lure de da.
Som oftest ikke. Men det er jo fint med litt action, er ikke akkurat så mye som skjer her ute...
Livet i gult, grønt og blått......
Å bo i båt er egentlig litt avansert. Eller, det er som en litt avansert hytte. Det er ikke store plassen man har å boltre seg på, planløsningen (sånn i forhold til hva som er bopraktisk altså, ikke seilbåtpraktisk) er ikke alltid av den enkleste, men den aller største utfordringen er jo at den ikke står stille! Så og si aldri står den helt stille, den gynger litt hit og litt dit. Et lite støttesteg her og der. Heldigvis er hytta klar over at den er ustødig, så den er installert med håndtak oppmed taket som man kan holde seg fast i. Ulempen med disse håndtakene da, det er at der er i ca samme høyde som panna mi. Og bølgene er ikke alltid like lette å beregne. Skulle jo tro at jeg har lært det her da, nå som jeg har vært så lenge ombord. Og jeg vet jo hvor håndtakene er. Særlig det rett over senga mi. Men med så mange ukjente faktorer som det er her ombord så er det umulig å beregne riktig. Noen ganger har man flaks og treffer håndtaket med hånda – og ikke hodet.
Kjøkkenet er jo en utfordring i seg selv da. Ovnen står jo ikke stille, så den går det ikke an å holde seg fast i. Det er jo den mest upålitelige her ombord. Plutselig kommer en ukontrollert sideglidning og man omtrent stuper inn i ovnen. Takk og lov at man har lange armer så man kan ta seg for på oversiden av ovnen. Kanten på kjøkkenbenken er også fin å holde seg fast i, når det krenger den rette veien. Hjørnet der i hoftehøyde. Passe på å ikke ta støttested i nærheten av det hjørnet der.
Det er ikke noe greiere ute. Det er ikke noe greiere å komme seg ut en gang! Klatre opp en liten stige, som heldigvis har hull i sidene slik at man kan holde seg fast. Krenger det da så blir du hengende som en slags blomsterpotte på veggen og dingle frem og tilbake til du finner balansen igjen og kan jobbe videre med å forsere trappa/stigen. Øverst må du skritte over en liten plate. Det er det mest kritiske stedet. Mister du balansen der så smeller kneet inn i en metallkant.
Når du er ute har du litt større forutsetninger for å forhindre eventuelle fall og knall siden du har visuell kontakt med havet. Det er ikke alltid det hjelper. Har du for eksempel slått deg ned under sprayhooden med en bok og beina på benken ved siden av og ikke på gulvet, da er det fort gjort å velte ned på gulvet. Fallet er ikke så høyt, men det kan bli ubehagelig likevel. Ondskapen selv der ute er skjøtevognene. Det er små skarpe metallklumper på hver side av dekk som tauet til seiler går gjennom. Ikke lønnsomt å sparke borti. Slettes ikke i det hele tatt. Jeg mener, virkelig ikke, i det hele tatt.
Man til alle tider noen udefinerte blåmerker og rifter. De dukker opp, uten at man har noen anelse om hvor de dukker opp fra. Men ramla vel, eller snubla, eller mista balansen, sparka borti noe, eller noe i den duren. Ennå har det heldigvis ikke oppstått noen alvorlige skader.
Og om noen lurer på om man plages over at badet ikke er større? Hvor i alle dager skulle man holdt seg fast når man er på do om det skulle vært det? En arm ut til den ene siden, den andre tar krampetak i håndtaket på vegger og så skal man slappe av i de nedre regioner slik at man får gjort det man kom dit for. Slikt krever øvelse. Jeg skal ikke gå mere inn på detaljene.
Kjøkkenet er jo en utfordring i seg selv da. Ovnen står jo ikke stille, så den går det ikke an å holde seg fast i. Det er jo den mest upålitelige her ombord. Plutselig kommer en ukontrollert sideglidning og man omtrent stuper inn i ovnen. Takk og lov at man har lange armer så man kan ta seg for på oversiden av ovnen. Kanten på kjøkkenbenken er også fin å holde seg fast i, når det krenger den rette veien. Hjørnet der i hoftehøyde. Passe på å ikke ta støttested i nærheten av det hjørnet der.
Det er ikke noe greiere ute. Det er ikke noe greiere å komme seg ut en gang! Klatre opp en liten stige, som heldigvis har hull i sidene slik at man kan holde seg fast. Krenger det da så blir du hengende som en slags blomsterpotte på veggen og dingle frem og tilbake til du finner balansen igjen og kan jobbe videre med å forsere trappa/stigen. Øverst må du skritte over en liten plate. Det er det mest kritiske stedet. Mister du balansen der så smeller kneet inn i en metallkant.
Når du er ute har du litt større forutsetninger for å forhindre eventuelle fall og knall siden du har visuell kontakt med havet. Det er ikke alltid det hjelper. Har du for eksempel slått deg ned under sprayhooden med en bok og beina på benken ved siden av og ikke på gulvet, da er det fort gjort å velte ned på gulvet. Fallet er ikke så høyt, men det kan bli ubehagelig likevel. Ondskapen selv der ute er skjøtevognene. Det er små skarpe metallklumper på hver side av dekk som tauet til seiler går gjennom. Ikke lønnsomt å sparke borti. Slettes ikke i det hele tatt. Jeg mener, virkelig ikke, i det hele tatt.
Man til alle tider noen udefinerte blåmerker og rifter. De dukker opp, uten at man har noen anelse om hvor de dukker opp fra. Men ramla vel, eller snubla, eller mista balansen, sparka borti noe, eller noe i den duren. Ennå har det heldigvis ikke oppstått noen alvorlige skader.
Og om noen lurer på om man plages over at badet ikke er større? Hvor i alle dager skulle man holdt seg fast når man er på do om det skulle vært det? En arm ut til den ene siden, den andre tar krampetak i håndtaket på vegger og så skal man slappe av i de nedre regioner slik at man får gjort det man kom dit for. Slikt krever øvelse. Jeg skal ikke gå mere inn på detaljene.
Hvor langt er et tau?
Et tau er ikke bare et tau. Et tau kan være et fald. Men et fald trenger nødvendigvis ikke være et tau. Et tau kan også være et rev. Et lite rev, ikke rødrev. Et tau kan være en preventer, men det er ikke nødvendig når du har vinden forfra. Og så har vi skjøtene da. De er ganske viktige for de holder fast på seilet, og seilet bør helst være festet til båten for at båten skal få litt fart. En seilbåt har veldig mye tau. Tau kan også være en litt mer folkelig tørkesnor. Eller så kan det være bare pynt. Men det som er viktigst med tauet er at det ikke ryker. Sånn som genakkerfaldet. Eller at man ikke mister de. Når det blåser mye. Og så må man passe på at de ikke hekter seg fast i andre tau og ting som stikker ut av mastene. For eksempel vindmølla. Det er litt dumt å ha et tau i vindmølla, for da går den ikke rundt og da vil den ikke gi oss noe strøm. Pluss at det tauet sannsynligvis hadde en oppgave å gjøre et helt annet sted. Så har vi jo spring, trosser, tamper, spinnakerbomopphald, brasliner, flaggline, lazy jacks, bomuthal, sikkerhetsliner, kasteline...
Jeg blir lettere forvirret av det her, jeg. I min verden er det tau alt i hop. Tauet som er bundet til den dingsen der og som holder fast den andre dingsen der slik at det seilet der kommer opp dit sånn at vi får masse vind i seilene! Men så må man passe på at det andre tauet som også er festet i seilet ikke stikker sin vei for da kan det bli veldig mye blafring og bråk. Og det tauet som holder bommen på plass og det som strammer inn det største seiler når vi trekker seilet litt ned sånn at det blir litt mindre og binder det fast med små tau rundt bommen. Det gjør vi når det blåser mye sånn at det skal bli litt mer behagelig ombord og for at båten skal bli litt enklere å styre. Og de taua som gjør det lettere å få på plass seilet. Og alle de andre taua som jeg egentlig ikke vet hva brukes til...
Og det tauet som vi bruker til tørkesnor. Dét tauet skjønner jeg bruken av!
Jeg blir lettere forvirret av det her, jeg. I min verden er det tau alt i hop. Tauet som er bundet til den dingsen der og som holder fast den andre dingsen der slik at det seilet der kommer opp dit sånn at vi får masse vind i seilene! Men så må man passe på at det andre tauet som også er festet i seilet ikke stikker sin vei for da kan det bli veldig mye blafring og bråk. Og det tauet som holder bommen på plass og det som strammer inn det største seiler når vi trekker seilet litt ned sånn at det blir litt mindre og binder det fast med små tau rundt bommen. Det gjør vi når det blåser mye sånn at det skal bli litt mer behagelig ombord og for at båten skal bli litt enklere å styre. Og de taua som gjør det lettere å få på plass seilet. Og alle de andre taua som jeg egentlig ikke vet hva brukes til...
Og det tauet som vi bruker til tørkesnor. Dét tauet skjønner jeg bruken av!
mandag 1. desember 2008
Fiskarjenten
Nå er vi på kjøret. Fiskekjøret.
Vi vært fem måneder på tur, faktisk. Fem måneder på havet. I havet er det masse fisk. Fisk er gratis. Man fisker mye når man er på seiltur. Og vi har jo fisket mye! Har vært heller dårlig med fisk da. Men nå – på turen fra Kanariøyene til Kapp Verde har vi faktisk fått fem fisker! To gullmakreller og tre tunfisker. Veldig flott fisk. Gullmakrellen har gullfarget skinn (naturlig nok) når den kommer opp av havet, og etter litt tid på land så forandrer den farge til blå. Flott fisk. Tunfisken ser ut som en bolefisk. Det ser ut som om den er på vei ut av sitt gode skinn, faktisk. Buken sprenger i hvitt og sølv og den er sterk som bare rakkern. Er ikke bare å trekke den opp av vannet, man må la den slite seg ut før man huker tak i den med krøka og får den opp i båten.
Vi har spist mye fisk denne uka. Mer fisk på en uke enn jeg noensinne har spist på en uke tidligere. For egentlig, sånn egentlig, så er jeg ikke så innmari glad i fisk. Altså, jeg spiser jo fisk, men jeg har liksom aldri lyst på fisk da. Så da har det ikke blitt så mye fisk. Men så jeg er jo ikke oppvokst på havet med fersk fisk hver dag, heller. Men nå bor jeg jo på havet. I en båt på havet. Og nå skal vi over et verdenshav faktisk. Og fisking er jo en av kjerneaktivitetene når man er på båttur.
Så da kan jeg jo velge da – fersk fisk, eller hermetiske kjøttboller?
Vi vært fem måneder på tur, faktisk. Fem måneder på havet. I havet er det masse fisk. Fisk er gratis. Man fisker mye når man er på seiltur. Og vi har jo fisket mye! Har vært heller dårlig med fisk da. Men nå – på turen fra Kanariøyene til Kapp Verde har vi faktisk fått fem fisker! To gullmakreller og tre tunfisker. Veldig flott fisk. Gullmakrellen har gullfarget skinn (naturlig nok) når den kommer opp av havet, og etter litt tid på land så forandrer den farge til blå. Flott fisk. Tunfisken ser ut som en bolefisk. Det ser ut som om den er på vei ut av sitt gode skinn, faktisk. Buken sprenger i hvitt og sølv og den er sterk som bare rakkern. Er ikke bare å trekke den opp av vannet, man må la den slite seg ut før man huker tak i den med krøka og får den opp i båten.
Vi har spist mye fisk denne uka. Mer fisk på en uke enn jeg noensinne har spist på en uke tidligere. For egentlig, sånn egentlig, så er jeg ikke så innmari glad i fisk. Altså, jeg spiser jo fisk, men jeg har liksom aldri lyst på fisk da. Så da har det ikke blitt så mye fisk. Men så jeg er jo ikke oppvokst på havet med fersk fisk hver dag, heller. Men nå bor jeg jo på havet. I en båt på havet. Og nå skal vi over et verdenshav faktisk. Og fisking er jo en av kjerneaktivitetene når man er på båttur.
Så da kan jeg jo velge da – fersk fisk, eller hermetiske kjøttboller?
fredag 28. november 2008
Cabo Verde!
Her en kveld var vi ute og spiste middag. Vi fikk anbefalt et sted av en tilfeldig forbipasserende solbrilleselger/skopusser. Inn ei dør og opp ei trapp, bort en lang gang og inn i en spisesal. Det var som å gå mange år tilbake i tid! Tilbake til kolonitiden (tilleggsinfo: Kapp Verde var portugisik koloni frem til 1975) med høyt under taket, merkelige lysekroner, kniplingsduker – og en servitør fra omtrent samme tidsepoke. Lokalet var et gammelt hotell, tror vi. Maten var vel portugisisk inspirert, diverse biff-varianter – alle med speilegg. Det er glad i speilegg her, oppå biffen og oppå burgern, omlett eller solo-egg. Men maten smakte og selksapet var hyggelig.
Etter denne spise-seansen ruslet vi bort til vårt nye stamsted, Clube Nautico, for en liten kveldsdrink før vi dro tilbake til båten igjen. Vi gikk ut fra den portugisiske kolonitiden og ruslet bortover gata. Snakk om kultursjokk. Inne på puben sydet det av liv, det kokte og gnistret. Midt i lokalet satt tre lokale trubadurer og sørget for underholdninga. Vi vrikka oss inn der, og sneik oss ned ved et bord. Foten gynga allerede i takt med musikken og det var helt umulig å ikke smile. Umulig å ikke være glad. Det var spilleglede og rytmer og varme og farger. Borte ved baren var det en lyslugga liten pjokk som tok helt av til musikken, gutta i kroken hev seg med, servitrisen ble dratt inn i dansen og publikum gynget med, trampa takten med foten og nikka med hodet. Det var umulig å ikke bli revet med. Det var lykke.
Etter denne spise-seansen ruslet vi bort til vårt nye stamsted, Clube Nautico, for en liten kveldsdrink før vi dro tilbake til båten igjen. Vi gikk ut fra den portugisiske kolonitiden og ruslet bortover gata. Snakk om kultursjokk. Inne på puben sydet det av liv, det kokte og gnistret. Midt i lokalet satt tre lokale trubadurer og sørget for underholdninga. Vi vrikka oss inn der, og sneik oss ned ved et bord. Foten gynga allerede i takt med musikken og det var helt umulig å ikke smile. Umulig å ikke være glad. Det var spilleglede og rytmer og varme og farger. Borte ved baren var det en lyslugga liten pjokk som tok helt av til musikken, gutta i kroken hev seg med, servitrisen ble dratt inn i dansen og publikum gynget med, trampa takten med foten og nikka med hodet. Det var umulig å ikke bli revet med. Det var lykke.
onsdag 26. november 2008
No stress – it’s Capo Verde
Etter åtte døgn på sjøen så vi land i sikte. Det var jeg som hadde morgenvakt, og Steffen ropte meg opp på VHF’en: Eg ser land! Jeg begynte å studere horisonten, og der – langt inni disen skimtet jeg omrisset av et trekantet fjell. Det var Sal - Kapp Verde. Å se land er langt fra å være i land. Det tok ganske mange timer før vi var framme, men vi lå nå der på dekk og sola oss og så trekanten bli større. Sal er en ganske artig øy. Helt flat med pyramider av forskjellige størrelser lett spredt omkring. Også kalt vulkaner. Kapp Verde er skapt av hotspot’s uti havet. Små vulkaner altså. Sal er vårt første møte med skikkelig utlandet. Vest-Europa er nå ganske likt og vestlig for det meste, Kapp Verde er – Kapp Verde.
Vi gikk i land i Palmeria. Et bittelite sted med bakeri og en kafe, men det var dit vi måtte for å sjekke inn. Nede på brygga var det et fargerikt kaos. Kapp Verde har en kronglete historie, resultatet er 10 små øyer med en fargerik blanding av folk og kulturer; europeisk, afrikansk, karibisk.... Og nede på brygga fant vi brune unger med lyse krøller, svarte menn med blå øyer, fargerike damer og liv og røre. Vi satte oss rett ned og bare glodde.
Dagen etter seila vi til Santa Maria, et litt større sted, og ankret opp utenfor en lang og hvit sandstrand. Steffen rodde oss i land og vi strenet gatelangs. Små fargerike hus, fargerike folk, unger som dansa i gatene til musikk som strømmet ut fra små butikker og kafeer.
Så så Rune en bar. De korte fjellfinnbeina hans gikk som trommestikker bortover gata, han hadde en paraplydrink i sikte. Og vi jentene dilta etter da. Og da sto han der; en lokal, lang og henglsete fyr: No stress, it’s Capo Verde.
Vi skal være her en stund, altså.
Vi gikk i land i Palmeria. Et bittelite sted med bakeri og en kafe, men det var dit vi måtte for å sjekke inn. Nede på brygga var det et fargerikt kaos. Kapp Verde har en kronglete historie, resultatet er 10 små øyer med en fargerik blanding av folk og kulturer; europeisk, afrikansk, karibisk.... Og nede på brygga fant vi brune unger med lyse krøller, svarte menn med blå øyer, fargerike damer og liv og røre. Vi satte oss rett ned og bare glodde.
Dagen etter seila vi til Santa Maria, et litt større sted, og ankret opp utenfor en lang og hvit sandstrand. Steffen rodde oss i land og vi strenet gatelangs. Små fargerike hus, fargerike folk, unger som dansa i gatene til musikk som strømmet ut fra små butikker og kafeer.
Så så Rune en bar. De korte fjellfinnbeina hans gikk som trommestikker bortover gata, han hadde en paraplydrink i sikte. Og vi jentene dilta etter da. Og da sto han der; en lokal, lang og henglsete fyr: No stress, it’s Capo Verde.
Vi skal være her en stund, altså.
mandag 24. november 2008
En dag i en langseilers liv
Det er kanskje noen som lurer på hva vi egentlig driver med når vi er så lenge ute på havet, derfor tenkte jeg at jeg skulle opplyse dere om det. For det kan være ganske slitsomt altså. Omtrent slik foregikk turen fra Tenerife til Kapp Verde:
Opp 0630 hver morgen. Vakt fra 0700 til 1100. Nå har vi fått nytt vindror som fungerer helt perfekt, så på denne turen her har vi egentlig bare sittet og speidet ut over havet. Trimmet seilet litt og justert litt på vindroret. Sjekka at kursen er riktig. Sjekka på VHF’en hvordan det står til med Ruffen. Passe på at vi ikke kjører på noen andre båter. Lese littegranne. Spise littegranne. Kanskje sove littegranne. For båter har vi jo knapt sett. Sånn bortsett fra Ruffen da, men de liker vi jo å se. Når vakta er over 1100 er det kanskje på tide å spise litt igjen. Hente solmadrassen og ei bok og innrede seg på dekk. Tid for å sole seg noen timer. Man må huske på å snu seg innimellom da, slik at fargen blir jevn. Så er det ratt på tide med en liten avkjølende dukkert. Det kommer litt an på hvor fort båten går da, men vi henger ut et tau etter båten som vi holder oss fast i. (Rune fortalte noe artig om hvordan det var å henge bak der helt uten klær (når man er mann), men om dere lurer kan dere jo høre med han om det!) Så er det ratt på tide å spise litt igjen da. Kanskje vi har fått fisk? Får sjekke snøret da. Det er jo litt pes, for når man først har fått en fisk så kan det være litt stress å få den ombord. Særlig tunfisken. Den er ganske ivrig og sterk så det kan ta litt tid. Men vi klager ikke, vi har jo endelig fått fiskelykke! Etter middag så er det på tide med en liten lur slik at man er uthvilt til kveldsvakta. Og så er klokka plutselig 1900 og det er vakt-tid igjen. Fylle vannflaska, finne frem litt kjeks eller frukt, boka og et pledd. Klar for vakt. Kveldsvakta er omtrent akkurat som morgenvakta, bortsett fra at det er mørkt.
Himmel er tett av stjerner, nye stjerner. Vinden er varm og perfekt. Morilden gnistrer i bølgene. Ruffen blinker der ute et sted. Verden er stor og enkel. Natta er lang og fin.
Så roper Hilda på VHF’en: Eg har sett en hval!
Opp 0630 hver morgen. Vakt fra 0700 til 1100. Nå har vi fått nytt vindror som fungerer helt perfekt, så på denne turen her har vi egentlig bare sittet og speidet ut over havet. Trimmet seilet litt og justert litt på vindroret. Sjekka at kursen er riktig. Sjekka på VHF’en hvordan det står til med Ruffen. Passe på at vi ikke kjører på noen andre båter. Lese littegranne. Spise littegranne. Kanskje sove littegranne. For båter har vi jo knapt sett. Sånn bortsett fra Ruffen da, men de liker vi jo å se. Når vakta er over 1100 er det kanskje på tide å spise litt igjen. Hente solmadrassen og ei bok og innrede seg på dekk. Tid for å sole seg noen timer. Man må huske på å snu seg innimellom da, slik at fargen blir jevn. Så er det ratt på tide med en liten avkjølende dukkert. Det kommer litt an på hvor fort båten går da, men vi henger ut et tau etter båten som vi holder oss fast i. (Rune fortalte noe artig om hvordan det var å henge bak der helt uten klær (når man er mann), men om dere lurer kan dere jo høre med han om det!) Så er det ratt på tide å spise litt igjen da. Kanskje vi har fått fisk? Får sjekke snøret da. Det er jo litt pes, for når man først har fått en fisk så kan det være litt stress å få den ombord. Særlig tunfisken. Den er ganske ivrig og sterk så det kan ta litt tid. Men vi klager ikke, vi har jo endelig fått fiskelykke! Etter middag så er det på tide med en liten lur slik at man er uthvilt til kveldsvakta. Og så er klokka plutselig 1900 og det er vakt-tid igjen. Fylle vannflaska, finne frem litt kjeks eller frukt, boka og et pledd. Klar for vakt. Kveldsvakta er omtrent akkurat som morgenvakta, bortsett fra at det er mørkt.
Himmel er tett av stjerner, nye stjerner. Vinden er varm og perfekt. Morilden gnistrer i bølgene. Ruffen blinker der ute et sted. Verden er stor og enkel. Natta er lang og fin.
Så roper Hilda på VHF’en: Eg har sett en hval!
fredag 14. november 2008
Best of....
Det kan nok være en stund til jeg får lagt ut noe igjen nå. Aner ikke hvordan nett-tilgangen er videre i verden. Derfor har jeg laget en repriseliste med anbefalte innlegg:
- Seilkurs (juli)
- Situsjonsrapport fra Norskehavet (video) (juli)
- Mannskapspresentasjon (video) (juli)
- I skotsk farvann (juli)
- Beryktede Biscaya (august)
- Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned (august)
- Beryktede Biscaya (august)
- Magiske Spania (august)
- Scoplaminrus! (oktober)
- Seilkurs (juli)
- Situsjonsrapport fra Norskehavet (video) (juli)
- Mannskapspresentasjon (video) (juli)
- I skotsk farvann (juli)
- Beryktede Biscaya (august)
- Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned (august)
- Beryktede Biscaya (august)
- Magiske Spania (august)
- Scoplaminrus! (oktober)
Atlanterhavet igjen
Galskap. Dette er galskap! Jeg skal seile over Atlanterhavet. I en båt på 11 meter. Stor, fin båt sier folk. Veldig liten på havet tenkter jeg. Blått i alle retninger. Blått hav som går over i blå himmel. Og dit ut skal jeg! Galskap. Jeg, meg, Atlanteren. Det kribler i beina. I magen. I armene. Jeg skal seile over Atlanterhavet. Det er jo fullstendig ulogisk. Jeg kan ikke spise. Jeg klarer ikke sitte stille. Om få timer starter turen. Den mest absurde turen noensinne. Ønsk meg lykke til. Dette er ikke sånt totninger bedriver til vanlig.
Uuuææææææææ! Det er det mest fornuftige jeg hadde å si nå...
Uuuææææææææ! Det er det mest fornuftige jeg hadde å si nå...
Havet!
Atlanterhavet. Atlanteren. Når du er midt utpå er det fort 10 døgn i hver retning. Og man har kanskje ikke sett andre båter på like mange dager heller. Lurer på hvordan det føles. Ensomt? Befriende? Skummelt? Kjedelig? Stort og blått. Vått. Men veldig fint vær, sies det. Stabile vinder. Vi kan bade fra båten. Mon tro hvordan det er å bade på 6000 meters dyp? Eller hva om det blir dårlig vær, da gitt. Huff. Jeg gleder meg. Jeg gruer meg. Jeg er spent som en liten unge på julaften.
Atlanterhavet. Jeg klarer ikke forholde meg til det. Det er absurd.Sjekking
Jeg gleder meg til å seile igjen nå. Det er lenge siden sist! Vi har vært altfor lenge på land nå. Men sånn ble det nå engang. Vi måtte vente på det nye vindroret, som kom i går. Og nå prøver vi å få sjekket ut av Kanariøyene. Det er ikke så enkelt da, for vi fikk aldri sjekket oss inn heller. Så nå må vi prøve å finne stedet der man sjekker inn sånn at vi får sjekket ut. For på Kapp Verde så sjekker de om du har sjekket ut fra forrige destinasjon når du sjekker inn der, og har du ikke sjekket ut så kan du få problemer med å få sjekket inn. Slikt er viktig å sjekke ut før man drar. Men marinakontoret i St. Cruz sa at vi måtte dra til polizia i Los Cristianos som sa at det der visste de ikke noe om, som sa at vi måtte dra til polizia i St.Cruz. Så da må vi til St.Cruz igjen. Og vi har båten i Las Galletas som er et sted i mellom der, men et stykke fra St. Cruz. Så da må nok Rune flørte litt med damen som leier ut biler slik at vi får kommet oss opp dit for å få sjekket ut. Det ville jo vært litt kjipt om vi hadde seila helt til Kapp Verde uten å få komme på land! For når du kommer på land på en av øyene der blir du plassert i en taxi og kjørt til flyplassen for innsjekking. Og det er jo veldig logisk at du må være utsjekket før du kan bli innsjekket. Nemlig.
I morgen får vi sjekket ut. Jeg er helt sikker. Og i morgen kveld (altså fredag kveld) heiser vi seil og starter havseilasen. Først sju døgn ned til Kapp Verde. Der blir vi en stund, vi plukker opp vårt nye mannskap (Kai, vi kjenner han egentlig ikke, men han hadde lyst til å seile og hørtes ut som en kul fyr så vi tar han med oss) og cruiser rundt der en stund. Sjø døgn er greit da. Vi brukte litt over fem døgn fra Røst til Færøyene. Da var jeg sjøsjuk og frøs kontinuerlig. I tillegg til at jeg var redd og forskremt. Denne gangen blir annerledes. Først og fremst: Jeg har fått sjøsjukeplaster! Det er varmt. Jeg har seila en del nå, så jeg vet at jeg ikke trenger være så grassalt redd.
Og så kommer Atlanterhavet.tirsdag 4. november 2008
Slitsomt seilerliv
Det er ikke barebare aa vaere paa tur, altsaa. Av og til kan det vaere skikkelig hardt...
mandag 3. november 2008
lørdag 1. november 2008
Matte i 3518 meter over havet
Det er ikke saa enkelt alltid.... Dette ble filmet forrige uke omtrent.
fredag 31. oktober 2008
Ostepop 2
For de som har fulgt med helt fra begynnelsen husker dere kanskje Runes bekymring for ostepop. Her er oppfoelgeren. Ble filmet for tre-fire uker siden (vanskelig aa holde telling paa ukene) utenfor Savages-oyene, midt mellom Kanarioyene og Madeira. Naa er tilstanden en helt annen. Null ostepop sier ryktene.
Har ikke skrevet saa mye i det siste, har vaert opptatt med videoredigering - lover flere klipp de neste dagene!
fredag 24. oktober 2008
Kan ikke stoppe nå
Dette er en ren infomelding: Vi er på Kanariøyene. Guro skal seile til Karibien. Guro kan ikke hoppe av nå. Nå som det er blitt varmt i lufta. Nå som det har blitt varmt i vannet! Nå som jeg ikke er sjøsjk. Nå som det er surt og kaldt i Norge. Nå som vi nærmer oss de eksotiske stedene.Nå som vi skal leve på hermetikk i over en måned. Nå som vi kommer til nye lukter. Ny smaker. Nye kulturer. Nei. Kan ikke stoppe nå.
tirsdag 21. oktober 2008
Båtrent
Her om dagen sto jeg å studerte to singleter jeg hadde. En oransj og en turkis. Ingen av de luktet spesielt vondt, men den ene hadde litt saltvannsflekker og den andre hadde noen flekker etter en dusj med solkrem. Men ellers var de jo ganske rene. Ombord på båten hadde jeg ikke tenkt noe videre over det. Antageligvis hadde jeg ikke hatt på meg noen av de, bare tuslet rundt i bikinitopp. Men jeg skulle på bytur. På cafe med Ruffen-Hilda. Da må man jo ta seg ut. Så der sto jeg da, og studerte disse singletene da tanken slo ned i meg. Kanskje jeg kan vrenge de? Flekkene synes sikkert ikke fra den andre siden. Nøye studerte jeg innsiden av singletene for å finne ut om jeg kunne gå god for ideen. Flekkene syntes hvertfall ikke. Men sømmene gjorde kanskje det? Om jeg klippet av lappene så ville kanskje ingen se det? Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg noensinne skulle tenke den tanken. Men jeg tenkte tanken. Studerte nøye. Altså, den luktet jo ikke vondt. Og det var jo ikke sååå stor forskjell da... Jeg kunne jo bare si det skulle være sånn.
lørdag 18. oktober 2008
Landkrabbe paa ferie
Denne uka bor jeg paa hotell. Jeg har dusjet to ganger om dagen. Jeg har sovet i en stor seng som ikke gynger. Jeg har smoert broedskiver uten aa trenge aa holde fast paa paalegg eller fjoel. Jeg har vaert paa doo uten aa maatte holde meg fast i noe. Jeg har drukket vin av glass-glass og sminket meg hver dag. Jeg har ikke stanget borti noe. Jeg har ikke faatt noen nye blaamerker eller saar.
Jeg har vaert paa stranda. Utenfor der laa det noen seilbaater for anker. Og jeg tok meg i aa lure paa hvordan det var der ute. Hva gjorde de naa? Hvor skulle de?
Jeg vil ut til de. Jeg vil gaa rundt med fettete tjafsete haar, jeg vil sove i en liten seng som aldri staar stille, jeg vil oenske meg en tredje arm naar jeg lager mat, jeg vil ha noe aa holde meg fast i, jeg vil drikke vin av plastglass og sammenligne antall blaamerker og saar med de andre.
Jeg vil. Hekta.
Jeg har vaert paa stranda. Utenfor der laa det noen seilbaater for anker. Og jeg tok meg i aa lure paa hvordan det var der ute. Hva gjorde de naa? Hvor skulle de?
Jeg vil ut til de. Jeg vil gaa rundt med fettete tjafsete haar, jeg vil sove i en liten seng som aldri staar stille, jeg vil oenske meg en tredje arm naar jeg lager mat, jeg vil ha noe aa holde meg fast i, jeg vil drikke vin av plastglass og sammenligne antall blaamerker og saar med de andre.
Jeg vil. Hekta.
tirsdag 14. oktober 2008
Nattevakt
Lukk øya. Knip de hardt igjen til du år små hvite prikker foran øynene. Finn noe å holde deg fast i mens du lar overkroppen bevege seg fra side til side. Gyng gjerne i knærne også. I cirka fire timer. Sånn omtrent er det å ha nattevakt. Totalt innhyllet i mørket, speidende etter andre båter. Et lite lysglimt nå og da kan skimtes nærme horisonten. Men ellers er alt rundt deg svart og tjukt. Innpakka i tjukk, svart filt. Da står man der og glor da, uten annet å se på enn en bitteliten lanterne som en gang ikke virker hele tiden. Ingenmannsland. Langt fra land og folk. Stirrer intenst ut i mørket og prøver å finne noe å se på, men det finnes ingen glipper i skydekket eller noe måneskinn. Hold fast, nå er vi på vei ut i intet. Jeg tror på de som var redd for å falle utenfor jorda. Umulig å se noe som helst.
Andre netter er lyse. Fullmånen som lyser over et hav av sølv. Vi svever stille utover. Ingen lyder, kun bølgeskvlp. Vinden er varm og natten er ung.
Slike netter er alt enkelt.
onsdag 8. oktober 2008
Fra himmelen til helvete
Vi fant vårt lille paradis. En bukt med plass til akkurat passe mange båter. Vannet var varmt og klart, himmelen var blå og livet var flott. Vi sto opp langturseilertidlig, stupte ut i vannet og svømte over til Leikaren på morgenkaffe. Leikaren har stort flott dekk, så der satt vi nå å prata en god stund. Før vi hoppet ut i vannet og svømte tilbake til vår egen båt. Jeg la meg i sola for å tørkes. Leste litt i en bok. Tok et bad til. Livet var i grunnen helt greit. Det var ikke mye som skjedde den dagen egentlig, men det var nok. Da jeg gikk ut på dekk for å pusse tenna mine uti kveldinga en gang fristet det med et nattbad, men jeg tenkte at jeg skulle la vær. Jeg skulle ta et langt morgenbad, en liten svømmetur mens kaffen trakk. Doven etter en dag i sola krøp jeg ned i lakenposen min.
Kanskje jeg ikke burde skrive det her, for det var slettes meg ikke noe morsomt i det hele tatt. Og nå er jeg for en gangs skyld seriøs: Det var guffent. For på morgenkvisten våkner jeg av at vi ropes opp på VHF’en. Som vi egentlig pleier å skru av om natta, men det hadde vi glemt. Heldigvis, kan man jo si. Men noen ropte på VHF’en til oss og sa at solcellepanelet vårt holdt på å blåse over bord. Så jeg går ut på dekk for å feste det da. Men det var vel strengt tatt ikke solcellepanelet som var det største problemet. Vår lille idylliske bukt var ikke så idyllisk lenger. Det kom kastevinder fra land, vind som kom fra andre siden av øya og fikk en rasende fart ned noen søkk og skapte et kaos uten like. Vinden pressa oss ut og inn og hylte mellom mastene. Det rista i båtene. Så skjer det. Den ene løsner og driver. Den kommer seg såvidt forbi oss, en liten vennskaplig dunk – men ikke noen svære greier. Smalt veldig da. Men så kommer franskmannen. Til en liten morgen-tête-à-tête-à-tête. I stor fart. Jeg ser en skrekkslagen skipper som står i baugen på båten sin uten å kunne stoppe. Ankerkjettingene våre hadde surret seg sammen. Tre flotte båter på vei mot hverandre. Og franskmannen i midten med minst båt. Dette skjer ikke! Er alt han roper til seg selv mens han river seg i håret. Og jeg står skrekkslagen i vår baug, uten å ane hva jeg skal ta meg til. Vi klarer å skubbe hverandre litt fra hverandre og på mirakuløst vis så smyger han seg mellom de andre båtene. Og kutta ankerkjettingen vår. Så var vi også ute og dreiv. Kanskje det beste som kunne skjedd da. Vi sklei unna. Franskmannen sklei i mellom. Den andre båten sklei unna. I full fart fikk vi starta motoren og flyttet oss vekk fra de andre. Franskmannen sto fortsatt skrekkslagen i trusa på dekk og forsto ikke helt. Han hadde nok sett sin lille glassfiberbåt bli most mellom en større stålbåt og en aliminiumsbåt. Så kunne vi puste igjen og sjekke skadene. Alle båtene fløt, noen skrubbsår her og der bare – og ikke mann kom heller til skade. Steffen fra Ruffen hjalp Rune med å leite opp igjen ankeret og etter et par timer så hadde vi alt under kontroll og nå duver vi rundt utenfor Madeira og puster ut.
Dette var sånn jeg opplevde det. Kan hende det var mindre dramatisk (Jeg vet jeg kan overdramatisere altså, men dette her er ganske nøkternt beskrevet tror jeg), kanskje mer. Men det var litt av en morgen.
Til slutt for å illustrere paradiset – et par bilder.
lørdag 4. oktober 2008
Scoplaminrus!
Må ha. Bare må ha. Nei, jeg må faktisk ha. Meremeremeremere. Få det hit! Et tygg og du er hekta. Et skudd. Klarer meg ikke uten. Jeg blir svimmel. Deppa. Muggen. Kroppen skriker etter sin nye venn: Scoplamin! Scoplamin som gjør helvete til himmel. Scoplamin som snur en depresjon til en nærmest euforisk rus. Svart blir hvitt. Mørke blir lys. Megabølgene som skremte vettet av meg for noen måneder siden blir til små krusninger på et tjern en stille sommmernatt. Jeg er superwoman. Jeg takler alt. Jeg flyr over bølgene – og nyter det.
Jeg har vondt for å sitte stille. Lopper i blodet og maur i baken. Scoplamin og jeg skal på tur igjen snart.
lørdag 27. september 2008
Totning på tur
Absurd. Hele denne greia her er absurd. At jeg er her. Rett utafor Lisboa. Neste stopp Afrika. At jeg skulle havne i Lisboa eller Afrika på tur er ikke absurd. Men at jeg skulle komme til disse stedene med seilbåt er absurd. Jeg, som aldri har seila før. Jeg, som aldri har tenkt på at det er en mulighet. Jeg er totning. Totninger gjør ikke sånt. Vi kan kjøpe oss en campingvogn eller dra på togtur. De vågale drar på backpacking. Seiltur? Kjenner ingen som har gjort det. Det finnes sikkert haugevis med totninger som har vært på seiltur, det er ikke det. Bare at jeg kjenner de ikke. Og jeg har ikke trodd at dette skulle være noe jeg fikk oppleve. Ut i verden å seile. Enda godt vi måler farta i knop og ikke km/t slik som en bil gjør. Da slipper vi å vite hvor sakte vi egentlig beveger oss. Er vi oppe i 8 knop er det jo strålende! Det fine er jo at en får tid til å tenke. Man trenger ikke stampe på Autobahn og irritere seg over andre biler. Jovisst er det andre seilere, men havet er stort og man har mye plass å boltre seg på før man havner i noe som kunne minne om en liten kø. Havet er fint. Stort og blått. Mye rom for filosofering. Hva gjør jeg her egentlig? Det har jeg lurt på noen ganger. Ikke det at jeg ikke er fornøyd med tilværelsen, jeg er faktisk veldig fornøyd med tilværelsen! Selv om den er noe absurd. At jeg, meg, skulle være på seiltur. Nei, det hadde jeg aldri trodd. Jovisst er det utfordringer, sjøsjuka og knuter og jibbing og slåing (en gang seinere skal jeg komme tilbake til jibbing og slåing, som i grunnen er samme handling - bare motsatt, men for all del – la oss kalle det forskjellige ting slik at det skal ta litt tid å knekke nøtta!), matlaging på skeiva og lange leteturer i kjøleboksen før man finner det man egentlig vil ha. Kanskje tar man til takke med noe helt annet innimellom fordi nettopp det man ville ha lå så ulagelig til når båten krenger akkurat den veien. Det er absurd. Jeg trenger ikke så mye for å trives på en hyttetur. Dette er en litt avansert hyttetur. Hytta gynger og flytter på seg hele tiden. Ikke akkuat som hytta på åsen. Hytta på åsen har stått stille i årtier og det synes jeg egentlig er strålende flott. Denne er derimot, denne er jo meningen at skal flytte på seg da. Den bedriver all verdens absurde handlinger. Den kan ligge nesten flatt i vannet. Her om dagen havnet faktisk genakkeren (Flott ord, sant? En genakker er en asymetrisk spinakker, tilfelle noen skulle lure på det.) nedi vannet, mens det var oppe, og da lå båten veldig mye på skeiva. Jeg datt nesten av (mor: det ville aldri ha skjedd, rekkevaieren ville ha stoppet meg) (beklager, men det høres mye mer dramatisk ut når jeg sier at jeg nesten datt av) og rakk ikke rette opp roret. Jeg var så langt nedi en bok at jeg faktisk ikke la merke til at det ikke var noen som styrte. Det var ganske absurd, båten lå nesten vannrett i vannet. Men så plutselig så rettet den seg opp helt av seg selv og smalt med seilene som om den ville si i fra at den var veldig misfornøyd med at ingen tok vare på den et øyeblikk. Usj.
tirsdag 23. september 2008
Baatlivets gleder
Aa vaere seiler er ikke alltid like greit. For det meste fint, men man har nok aa henge fingrene i. Om noen skulle tro vi var paa ferie saa tar de feil!
lørdag 20. september 2008
Evig blå på TV Innlandet
Onsdag 12. september begynte TV Innlandet å sende tvserien vi produserer. Den skal gå hver onsdag framover i 10 uker.
Kan sees på http://www.oa.no/tv_innlandet/web-tv/
Kan sees på http://www.oa.no/tv_innlandet/web-tv/
Fleece og sommerkjole
Jeg vil. Jeg vil jeg vil jeg vil jeg vil jeg vil! Sol, sommer, varme, nå. Hver morgen tar jeg på meg bikini og sommerkjole/shorts. Nå er vi i Portugal. Sydenland. Algarve og portvin. Her er vel sommeren? Jeg har intenst lyst på sommervarme. Jeg har lyst til bli brun ovenfor knærne underfor skuldrene. Nå da snart. Enda en breddegrad lenger sør. Nå da! Jeg ser utover havet. Det er iskaldt. Og jeg er ikke den som krever veldig mange varmegrader for å hoppe uti, men det er ikkeno særlig fristende. Jeg ender som oftest opp med fleecejakka. Og kanskje et par ullsokker. Og et skjerf. På trass beholder jeg kjolen på. Og teller breddegrader. Noen hadde sagt det skulle bli 6 grader varmere i vannet i fra A Coroña til Vigo. Vi dro fra Vigo for flere dager siden og det har slettes meg ikke blitt 6 grader varmere i vannet! Vi har badet da. Én gang. For sikkerhets skyld filmet vi det.
Vi snakker om det alle sammen. Og vi har snakket om det i tre måneder nå. Været. Vinden. Sola. Sommeren. Det eneste som er sikkert er at vi har vær. Om ikke alltid det som passer oss best. Men sommeren, har den tatt ferie i år eller?
lørdag 13. september 2008
Nattmat hele døgnet
Å lage mat når det ruller er omtrent som å lage mat natt til søndag. Litt vanskelig å koordinere alle kroppsdeler. Et støttesteg eller tre. Ikke så lett å treffe kjelen med pastaskruene. Skal man våge seg på egg mon tro? I det hele tatt så minner det å være ombord i en båt mye om å være litt småfull. Eller noen ganger riktig så full. Særlig når man skal sove. Man lukker øya og kjører seng. Uff. Jeg har jo vokst fra det der. Men jeg har jo ikke så mye øvelse i å lage mat når det er litt sjø da. For det er jo ganske nytt at jeg i det hele tatt har lyst på mat når vi er ute og seiler. Og at jeg kan styre rundt nedi byssa uten å bli dårlig det er også noe som har hendt nylig. Enda godt jeg ikke begynte med det her for tre måneder siden, nå har jeg jo tross alt utvikla ganske stødige sjøbein! Til totning å være da. Byssesjonglørske. To skritt frem og hold fast i en kant. Båten krenger, men det virker som om det er ovnen som står 45 grader feil. Den er helt på tur, faktisk. Om man prøver å helle pastaskruer opp i en liten kjele fordi en stakkars matros er litt sulten så er det ikke så enkelt som til vanlig. Hvilken vinkel skal man forholde seg til? Sin egen? Båtens? Ovnens? Konstanter i kontinuelig forandring og her ombord er ingenting til å stole på. Eller jo, det er én ting man kan stole på. Ovnen. Den er alltid i vater. Da er det best å ta en håndfull pastaskruer ut av posen, stikke hånda ned i kjelen og slippe skruene oppi. Så ble det mat i magen på en matros i dag også. En ikkesjøsjuk-matros!
For et liv!
En seiler er definitivt et friluftsmenneske. Ut på tur, uansett vær og føreforhold. Frisk luft og salt sjø. Men egentlig er en seiler en ganske lat friluftsperson, for vi rører jo ikke så mye på oss akkurat. Opp med seilet, det kan være litt strevsomt. Må reise seg og greier, trekke i tau og klore seg fast. Men når alt er på plass er det bare å krype tilbake til cocpit. Om ikke bølgene er for store kan vi koble til HerrVindror. HerrVindror er en fantastisk seiler. Stødig og trofast. Når HerrVindror styrer så trenger vi bare passe på at vi ikke kræsjer med noen andre båter. Så langt har vi sett påfallende få båter, så det har ikke vært noe problem. Da er det bare å lene seg tilbake med en bok og kaffekoppen og nyte livet på sjøen. Når vi nærmer oss land kan det hende det blir litt slitsomt igjen. Kanskje vi må legge oss for anker? Da må vi få jolla på vannet, og kanskje motoren – om ikke må vi ro oss inn til land. Pes. Og for ikke å snakke om når ankeret skal opp igjen! En real treningsøkt. Av og til må vi ha på vekkeklokka også. Om vi skal seile litt lengre strekk og har lyst til å komme til havn før det blir mørkt så må det til. Slitsomme dager. Noen ganger seiler vi flere dager i strekk til og med. Og siden vi er bare tre stykker må vi styre i fire timer, så åtte timers pause, så fire timer på, åtte timer av osv. Lange dager.
Da vi kom til Spania måtte jeg ta affære. Eva var positiv, Rune litt tvilene, Leikaren og Ruffen hang seg på. Det var pilgrimstid. I Galicia i Nordvest-Spania ligger et av verdens tre største pilgrimsmål; Santiago de Compostela. Det er mange veier å velge mellom, den engelske, den portugisiske, den spanske, den gamle og den franske. Den franske er det eldste og mest tradisjonelle. Den går helt fra Frankrike (overraskende nok ut i fra navnet), gjennom Pyrineene og helt fram til Galicia. Den er 72 mil lang. Jeg valgte ut en passende distanse for halvdvaske seilere; 20 km. Såpass burde vi klare, og vi har definitivt ikke vondt av det! Jeg fant en togtabell og fikk folket opp en tidlig morgen. Toget gikk til Santiago de Compostela, men vi måtte litt videre ut. For å gjøre en lang historie kort: Vi endte opp med å ta taxi et stykke ut i pilgrimsruta. Det føltes ikke så veldig pilgrimsk. Men så var vi der, midt i eukalyptusskogen langt unna folk. Fine stier, høye trær og stillhet. Jeg kjente roen senke seg over meg. Hilda (Ruffen), Eva og Rune dannet raskt fortroppen. De hadde behov for å strekke på beina og langet ut. Steffen (Ruffen) hadde bestemt seg for å gå hele distansen i sandaler, noe som gikk litt utover farten i starten. Så kom Turid og Helge (Leikaren) og til slutt kom jeg tuslende. Det var deilig å være i skogen igjen, i mitt element. Jeg trakk inn lukta av trær og jord og nøt den i lange drag. Med jevne mellomrom ble vi passert av sprekere pilgrimmer som spratt energisk opp bakkene (antageligvis hadde de gått mye lenger enn oss), eller så var det vi som passerte noen gamle kroker med stokk. Alle med et smil og sa ”buen camino”. Camino betyr pilgrimsvei. Det er slik man hilser på pilgrimsveien. Langs den franske veien bærer alle pilgrimmer et kamskjell som viser at de er pilgrimmer. Noen rundt halsen, noen har de sydd på klærne, selv følte jeg ikke at jeg hadde fortjent å gå med et slikt skjell. Jeg var jo bare dagsturist på camino’en.
Etter fem km kjente jeg gnagsåret. Femten km igjen. Jeg dro av meg skoen og festet optimistisk på en compeed. Da blir det hvertfall ikke verre, tenkte jeg, og prøvde å fokusere på andre ting. Det gikk bra en stund. Det er veldig mye fint å se på, små landsbyer, idylliske bekker, store og stille skoger. Lenge klarte jeg å fortrenge gnagsåret og heller filosofere over verden. Man trenger ikke være religiøs for å gå pilgrimsveien. Det er en vei som har blitt brukt tradisjonelt av både pilgrimmer, bønder og andre reisende i over 1000 år. Så får man tid til å tenke litt over livet. Det har jo forsåvidt vi mye tid til da, for når man er på havet med en seilbåt får man også mye tid til å tenke. Nåvel, digresjon. Gnagsåret. Å være pilgrimmer handler vel litt om å ofre og lide også, tenkte jeg. Så litt hud kan jeg alltids unnvære – den kommer jo tilbake. Jeg var i skogen, det var verd det. Og rundt meg var det mennesker av alle slag. Noen på sykler, de raste av gårde med sølespruten oppover ryggen. Andre med barnemeis på ryggen. Det var mennesker i alle aldre og fasonger. Noen la man mer merke til enn andre.
Vi tok han igjen i en bratt oppoverbakke. Gammel og krokete, han klarte ikke gå rett opp bakken så han gikk i sikksakk oppover. Vi passerte han med et smil og nikk, buen camino. Vi så han flere ganger. Han tok ingen pauser. Hver gang vi hadde pause kom han tassende forbi. Fremoverlent med en stokk som han støttet seg til. Korte skritt og stive bein. Han har antageligvis gått hele veien, tenkte jeg. Jeg tror han er det jeg kommer til å huske best fra pilgrimsturen min. Bedre en selve katedralen, gnagsårene, omgivelsene. Han, og lukten av eukalyptusskogen.
Fiskelykke
Fiskelykke
Nå har vi seila rundt i verdens største matfat i snart tre måneder. Da jeg dro trodde jeg at jeg på dette tidspunktet ville være uhorvelig lei av fisk. At vi skulle spise selvfiska fisk til middag en to-tre ganger i uka. For en ikke-så-veldig-glad-i-fisk-jente fra Østlandet så så jeg ikke voldsomt fram til det, men tenkte at jeg blir vel sikkert vant med det også, skal jo bli sjøulk. Og det er jo mye annet nytt som skal læres også. Alt faktisk. Ut på bøljan blå. I Lofoten hadde vi litt fiskelykke med oss. Fikk nok til ei lita gryte, men det var visst ikke store fiskene. Jeg syntes de var store da, sånn sammenligna med hva jeg er vant med. Abboren på Totenåsen er liksom ikke av de største, så vidt jeg husker. Er mange år siden jeg fisket der nå. Et sted på veien, mens jeg sov, fikk vi en svær sei. Husker ikke helt hvor det blei av den. Vi begynte å jakte på makrell, uten videre hell. I Bangor (Nord-Irland) fikk vi tips om hvordan vi skulle fange den makrellen. Den er nemlig liten i kjeften, svømmer fort, men treg i oppfatninga. Små kroker og lav fart var visst trikset. Så vi dorget oss gjennom Irskesjøen. Ikkeno fisk. Verken makrell eller annet slag. Og jeg som mener at jeg har hørt at fisken biter godt når det regner. Vel, det gjelder nok ikke i utlandet. Regn har vi jo hatt nok av. Men det skorter ikke på motivasjon og ambisjoner! Kroken har vi stort sett hengende etter båten hele tiden.
Da vi endelig nådde Spania fikk vi høre om noen som hadde fanget tunfisk uti Biscaya. Skipper’n fikk blod på tann og gikk sporenstreks for å kjøpe tunfiskkroker – nå skulle storfisken tas! Fine blanke fisker, røde og grønne som skinte i sola, kan en tunfisk virkelig motstå det? Vi seila langs spanskekysten, speidet etter fugleflokker og andre halvsikre tegn på fisk (for eksempel fiskebåter som håver inn fisk), stadig vekk med gule og grønne småfisker etter oss. Tunfisken er visstnok fryktelig rask, kan visst dorge helt opp i 15 knop etter tunfisk.
Det første vi fikk på kroken var en veldig fin Colin Archer. Det høres jo ut som en fin fisk, men egentlig er det en veldig fin seilbåt i tre. Det var Leikaren vi hadde fått på kroken, det vil si, den fine grønne metallfisken lå på dekk og skinte i sola! Ingen forsto helt hvordan den hadde kommet seg opp dit, men Rune var veldig glad for at han ikke hadde mista kroken sin.
Vi ankret opp utenfor en liten landsby på vestkysten av Spania. Utpå kvelden dukket det opp en fyr i jolle mellom båtene våre. Der satt han og fisket etter blekkspruter. Han lånte oss noen kroker slik at vi kunne prøve oss som blekksprutfangere. Og mens han selv håva inn satt vi og nappet i snørene våre uten noe videre hell. Rune hadde på et tidspunkt en på kroken (en bitteliten en, omtrent like stor som pekefingeren og langfingeren tilsammen), men så falt den av igjen. Den rause spanske fiskeren ga oss blekksprutfiskeutstyret sitt (som besto av en skumplate, en snor og en liten krok) og ønsket oss lykke til videre.
At vi ikke fikk fisk la ingen demper på ambisjonene. Rune og Steffen (på Ruffen) kjøpte hver sin harpun og begynte å jakte på malle (en kloakkspisende fisk som finnes i alle havner og som er ganske ekle) for moro skyld. Uten videre hell.
Så dukket det opp enda en norsk båt. Så på vår vei til Portugal ble det bestemt at nå skulle tunfisken tas og konkurranseinstinktet våknet. Hvem fikk først? Vi fikk noe på kroken først hvertfall. Stort og sterkt og snøret rant ut av spolen. Fisk? Neida, et garn eller tau eller fiskebøye. Vi manøvrerte båten på kryss og på tvers, det smalt i genakkeren (et stort seil vi har) og bølgene bruste rundt oss. Ned med seil og på med motor, vi bråsnudde – men metallfisken vår var ikke til å redde.
Over VHF’en prøvde Steffen å trøste litt. Det er håp i hengende snøre sier han. Vel, vi har ikke noe snøre lenger. Og jeg er slettes meg ikke lei av fisk!
Nå har vi seila rundt i verdens største matfat i snart tre måneder. Da jeg dro trodde jeg at jeg på dette tidspunktet ville være uhorvelig lei av fisk. At vi skulle spise selvfiska fisk til middag en to-tre ganger i uka. For en ikke-så-veldig-glad-i-fisk-jente fra Østlandet så så jeg ikke voldsomt fram til det, men tenkte at jeg blir vel sikkert vant med det også, skal jo bli sjøulk. Og det er jo mye annet nytt som skal læres også. Alt faktisk. Ut på bøljan blå. I Lofoten hadde vi litt fiskelykke med oss. Fikk nok til ei lita gryte, men det var visst ikke store fiskene. Jeg syntes de var store da, sånn sammenligna med hva jeg er vant med. Abboren på Totenåsen er liksom ikke av de største, så vidt jeg husker. Er mange år siden jeg fisket der nå. Et sted på veien, mens jeg sov, fikk vi en svær sei. Husker ikke helt hvor det blei av den. Vi begynte å jakte på makrell, uten videre hell. I Bangor (Nord-Irland) fikk vi tips om hvordan vi skulle fange den makrellen. Den er nemlig liten i kjeften, svømmer fort, men treg i oppfatninga. Små kroker og lav fart var visst trikset. Så vi dorget oss gjennom Irskesjøen. Ikkeno fisk. Verken makrell eller annet slag. Og jeg som mener at jeg har hørt at fisken biter godt når det regner. Vel, det gjelder nok ikke i utlandet. Regn har vi jo hatt nok av. Men det skorter ikke på motivasjon og ambisjoner! Kroken har vi stort sett hengende etter båten hele tiden.
Da vi endelig nådde Spania fikk vi høre om noen som hadde fanget tunfisk uti Biscaya. Skipper’n fikk blod på tann og gikk sporenstreks for å kjøpe tunfiskkroker – nå skulle storfisken tas! Fine blanke fisker, røde og grønne som skinte i sola, kan en tunfisk virkelig motstå det? Vi seila langs spanskekysten, speidet etter fugleflokker og andre halvsikre tegn på fisk (for eksempel fiskebåter som håver inn fisk), stadig vekk med gule og grønne småfisker etter oss. Tunfisken er visstnok fryktelig rask, kan visst dorge helt opp i 15 knop etter tunfisk.
Det første vi fikk på kroken var en veldig fin Colin Archer. Det høres jo ut som en fin fisk, men egentlig er det en veldig fin seilbåt i tre. Det var Leikaren vi hadde fått på kroken, det vil si, den fine grønne metallfisken lå på dekk og skinte i sola! Ingen forsto helt hvordan den hadde kommet seg opp dit, men Rune var veldig glad for at han ikke hadde mista kroken sin.
Vi ankret opp utenfor en liten landsby på vestkysten av Spania. Utpå kvelden dukket det opp en fyr i jolle mellom båtene våre. Der satt han og fisket etter blekkspruter. Han lånte oss noen kroker slik at vi kunne prøve oss som blekksprutfangere. Og mens han selv håva inn satt vi og nappet i snørene våre uten noe videre hell. Rune hadde på et tidspunkt en på kroken (en bitteliten en, omtrent like stor som pekefingeren og langfingeren tilsammen), men så falt den av igjen. Den rause spanske fiskeren ga oss blekksprutfiskeutstyret sitt (som besto av en skumplate, en snor og en liten krok) og ønsket oss lykke til videre.
At vi ikke fikk fisk la ingen demper på ambisjonene. Rune og Steffen (på Ruffen) kjøpte hver sin harpun og begynte å jakte på malle (en kloakkspisende fisk som finnes i alle havner og som er ganske ekle) for moro skyld. Uten videre hell.
Så dukket det opp enda en norsk båt. Så på vår vei til Portugal ble det bestemt at nå skulle tunfisken tas og konkurranseinstinktet våknet. Hvem fikk først? Vi fikk noe på kroken først hvertfall. Stort og sterkt og snøret rant ut av spolen. Fisk? Neida, et garn eller tau eller fiskebøye. Vi manøvrerte båten på kryss og på tvers, det smalt i genakkeren (et stort seil vi har) og bølgene bruste rundt oss. Ned med seil og på med motor, vi bråsnudde – men metallfisken vår var ikke til å redde.
Over VHF’en prøvde Steffen å trøste litt. Det er håp i hengende snøre sier han. Vel, vi har ikke noe snøre lenger. Og jeg er slettes meg ikke lei av fisk!
søndag 7. september 2008
Magiske Spania
Et sted litt sør for A Coroña ligger et sted som heter Carmariña. Ved første øyekast kan man kanskje tenke at dette er en typisk lite tettsted langsmed kysten av Spania. Vi slapp ned ankeret utenfor og lempet ut jolla for å ta oss en tur på land. Vi hadde hørt rykter om dusj! Det viste seg at disse ryktene var helt feil, de var ikke for sånne som oss. Slukøret fant vi oss en fortauskafe og bestilte en øl. Men så dukket Ruffen opp. Og så kom Leikaren også. Og så ble stemningen mye bedre! Det var like lenge siden vi hadde dusjet alle sammen, da var det ikke like nøye.
Nåja, dette er vel egentlig ikke så spesielt. Det spesielle kommer nå. Jeg gikk ned på brygga der jolla vår var festet, det var blitt mørkt. Der så jeg en dame som sto og vasket blekkspruter i vannet. Jeg hadde aldri sett en blekksprut før så jeg gikk bort til henne og studerte de. De ligna litt på Blekkulf og var ganske ekle å ta på. Så så jeg at det lyste rundt blekkspruten da hun vasket den. Lyseblått selvlysende. Jøss, tenkte jeg. Er det blekket hun vasker ut? (Vi har ikke så mye blekksprut på Totenåsen.) Jeg klarte ikke å kommunisere med damen, så jeg pirket litt mer i blekksprutene og ventet på at Rune og Eva skulle komme og hente meg.
Jeg ble stående å måpe. I kjølvannet av motoren bruste det lyseblått og selvlysende. Vi kjørte utover mot båten stumme av beundring. Vi hadde aldri sett noe lignende. Vi så fiskene nedi vannet som lyste opp mot oss og det glitret rundt hånda når jeg stakk den ned i vannet. Det var fantastisk. Senere tok jeg meg en rotur. Jeg følte meg som en trollmann der jeg sendte selvlysende lyseblå stråler ned i vannet hver gang jeg tok et tak. Jeg så fiskene som ble skremt av årene og pilte rundt. Det var helt utrolig. Å ro rundt der i det stille mørket, alt vi så var gatelysene fra Carmariña og lanternene på de få seilbåtene rundt oss. Og det lyseblå selvlysende vannet under oss. Magisk.
Det var rett og slett ubeskrivelig. Og umulig å feste til film. Men en fantastisk opplevelse.
fredag 5. september 2008
Gode råd mot sjøsjuke
Dette er vissnok det eneste som hjelper:
Hold godt fast i et tre!
(Rådet kommer fra en lege så det bør nok stemme)
Hold godt fast i et tre!
(Rådet kommer fra en lege så det bør nok stemme)
torsdag 4. september 2008
Nordmenn i syden
Det er litt rart med nordmenn på sydentur da. Så fort de møter noen andre nordmenn så klumper de seg sammen. Viktig å passe på at en ikke bli kjent med fremmedfolk. Sånn sett er vi vel ikke et unntak. Eller så er nordmenn bare veldig hyggelige! Iallefall de vi møtte i A Coroña. Ruffen og Leikaren het de, og var to par fra Stavanger (som ikke kjente hverandre fra før). Hilda og Steffen. Turid og Helge. Etter hvert fant vi ut at vi hadde omtrent samme rute videre nedover langs kysten til Lisboa. Og vips så hadde vi seilfølge. Så nå stimer vi rundt som en liten armada utenfor Spanskekysten. Om kveldene ankrer vi opp utenfor små landsbyer og ror på besøk til hverandre. Leikaren har alltid med seg kaffe og egne kopper. Ruffen har alltid med seg godt humør. Og nettene blir lange. Kaffeslabberas og vintesting. Er en 2-euro-vin (ca 16 kr) dobbelt så god som en 1-euro-vin? (I butikken i dag så vi faktisk en vin til 54 cent, men den turde vi ikke prøve oss på.) (Og dersom noen skulle lure på det: Vintesting foregår kun én vei).
Men vi har ikke snakka med bare nordmenn her nede da. Vi har snakket med noen dansker og svensker også. Egentlig har vi blitt en liten gjeng som seiler fra sted til sted. Når vi kommer inn i en ny havn så dukker de samme båtene opp. Starblazer, KOF, ... De har omtrent samme mål alle sammen: Syden-Syden. Altså Kanariøyene. Så vi treffer de hver kveld. Omtrent som en liten flytende koloni. De kommer i alle versjoner. Det eldre paret fra Sverige som er på joggetur hver morgen. Den nederlandske barnefamilien med tre små unger. Det andre nederlandske paret som egentlig holder på å flytte til karibien. Han som har sveisa båten sin sjøl.
Og med varmen som nærmer seg - dette går bare en vei!
onsdag 3. september 2008
Sydenland!
Vi øynet et håp. Vinden var ikke iskald lenger, nesten mild. Vi så noen delfiner som muntert hoppet rundt båten vår. Vi begynte å skimte land. En eim av jord og blomster nådde oss. Det var Sydenland. Sydenland med sol og varme, lange strender og deilig badevann. Jeg krabbet opp av båten i åtte-tiden, da min vakt begynte. I løpet av natta hadde landet kommet tydelig fram. Jeg heiste seil (helt alene!) da det kom et vindpust og la kursen straka vegen til A Coroña. Lykkelig over å snart kunne sette beina på landejord igjen. Sånn for sikkerhets skyld kom det ei skikkelig regnskur for å minne oss på at selv om vi nå var i varmere strøk så måtte vi ikke tro vi kom oss unda lavtrykket vårt! Det var heldigvis ikke like iskaldt lenger, som en dusj sånn rett før man går tom for varmtvann. Vi nådde A Coroña i Nord-Spania utpå kvelden. Da vi seg inn i havna i skumringa så jeg palmer langs strandpromenaden. Jeg hadde aldri vært i Sydenland før, men jeg trodde ikke de hadde palmer så langt nord så jeg sa til meg selv at det var nok bare noe jeg innbilte meg etter så mange dager på sjøen.
Men tro det eller ei – da jeg våkna dagen etter så jeg palmer! Hvertfall to da. Det var varmt i været, nesten litt for varmt. Endelig kunne vi rote fram sommertøyet. Egentlig rota jeg fram alt tøyet. For etter å ha vært på tur i 10 uker i fuktig vær så var alt vi eide fuktig. Ikke Eva sitt da, for hu hadde vært så lur å pakke alt tøyet sitt inn i vanntette poser, men Runes og mitt. Jeg dekorerte hele båten med alle klærne mine, slik at fikk en gjennomført sigøynerlook. Det ble veldig fint. Det ble veldig langseilersk. For om man går rundt i en marina så kan man plukke ut hvilke båter som er langseilere, de er som oftest nedlessa med masse stæsj og har til stadighet noe tøy hengende ute til tørk. Det er viktig å holde stilen.
Selv om man med den temperaturen egentlig kunne gått rundt i byen i bikini, så valgte jeg å kle på meg litt til. Etter å ha vært på sjøen i over 10 uker har man fortsatt det nordiske blåskjæret i huden! Men nå altså, nå er vi i Spania så nå blir det andre boller!
Hørte det var frost i Alta i går? ;)
Men tro det eller ei – da jeg våkna dagen etter så jeg palmer! Hvertfall to da. Det var varmt i været, nesten litt for varmt. Endelig kunne vi rote fram sommertøyet. Egentlig rota jeg fram alt tøyet. For etter å ha vært på tur i 10 uker i fuktig vær så var alt vi eide fuktig. Ikke Eva sitt da, for hu hadde vært så lur å pakke alt tøyet sitt inn i vanntette poser, men Runes og mitt. Jeg dekorerte hele båten med alle klærne mine, slik at fikk en gjennomført sigøynerlook. Det ble veldig fint. Det ble veldig langseilersk. For om man går rundt i en marina så kan man plukke ut hvilke båter som er langseilere, de er som oftest nedlessa med masse stæsj og har til stadighet noe tøy hengende ute til tørk. Det er viktig å holde stilen.
Selv om man med den temperaturen egentlig kunne gått rundt i byen i bikini, så valgte jeg å kle på meg litt til. Etter å ha vært på sjøen i over 10 uker har man fortsatt det nordiske blåskjæret i huden! Men nå altså, nå er vi i Spania så nå blir det andre boller!
Hørte det var frost i Alta i går? ;)
Matlaging på sjøen
Det er ikke alltid så lett å få i seg mat når man er ute på tur og båten krenger. Og tenk at Rune har ganske mye bedre sjøbein enn meg...
tirsdag 26. august 2008
Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned!
Epler (røde): En friskhet som varer lenge. En anelse syrlig, men med god holdbarhet. Gir en lett og frisk ettersmak på vei ned. Ved god tygging glir den lett på vei opp også, friskheten bevares lenge og man sitter igjen med kun en anelse bitterhet i ganen og på grunn av den fyldige konsistensen går den ikke opp i nesa. Estetisk ser det heller ikke så ille ut, ligner litt på appelsinmarmelade. En frisk og syrlig bouquet.
Terningkast: 6
Drikkeyougert (kirsebær): Glir lett ned, kan med enkelhet inntas med en hånd og gir en midlertidig lindrende effekt for sår og oppraspet spiserør. Ved modning oppstår en musserende effekt, og den stiger opp med stor fart – som når man popper en god champagne. På grunn av den tynne konsistensen holder ettersmaken i nesa seg godt. I fargen minner den litt om milkshake og bouqueten er relativt beskjeden.
Terningkast: 5
Sponge-bread (lyst, engelsk svampebrød) med ost: Har en myk, fyldig konsistens. Lite motstand, men holder lenge i munnen. Glir greit ned. Lite ettersmak. Lagringsprosessen kan ta litt tid, men når den kommer slår den massivt tilbake. Konsistensen er fortsatt myk, men den har blitt litt tettere, omtrent som en svamp. Holder en god, samlet effekt og oppturen varer lenge. Middels sterk ettersmak.
Terningkast: 3
Kaffe (svart, pulver): Glir lett ned, ettersmaken har er noe bitter smak. Har en kortvarig oppkvikkende effekt. Dessverre kan ikke det samme sies med oppturen, som ikke er en opptur i denne sammenheng. Smaken har blitt raspende bitter og sur og bitterheten veldig fremtredende. Til kaffens forsvar må det nevnes at den glir lett opp også. Estetisk er den en katastrofe, ligner på litt løs bæsj. Bouqueten er faktisk den samme begge veier, kun en anelse syrligere på vei opp.
Terningkast: 2
Knekkebrød med salami (Wasa, Stabburet): Om denne varianten har vi ikke mye positivt å si. Det krever en del arbeid å få den ned. Det positivet er at med alt dette arbeidet så glemmer man et øyeblikk hva som skjer og den gir en lett metthetsfølelse. Dessverre varer ikke denne så lenge, på vei opp etterlater den seg et oppraspet spiserør dekket av fett. Boquet’en orket vi ikke teste.
Terningkast: 0
God tur!
mandag 25. august 2008
Beryktede Biscaya
Ryktene løp foran Biscaya. Skummelt farvann. Bare navnet får en til å tenke på pirater og flyvende hollendere. Biscaya som spiser seilbåter. Men hvorfor? Jeg søkte på nett. Ingenting om hvorfor Biscaya er beryktet. Jeg spurte meg for. Ingen visste hvorfor. Noe må en ha å snakke om, mente Rune. Jaha, tenkte jeg. Noe må man ha å snakke om. Vi satte av gårde fra Falmouth sør i England en tirsdags formiddag. Ryggen rak og mot i bryst og armer. Og ikke lenge etter at vi hadde kommet oss utpå begynte jeg å merke hvorfor. Først litt svimmel. Litt ør i toppen. Så mageknip. Magesekken krølla seg sammen til en hard stein. Enda litt mer svimmel. Så kjenner jeg bølgende av kvalme skylle over meg. Som atlanterhavsdønninger rullet de gjennom meg. Lange, igjen og igjen. Jeg prøvde å sitte helt stille. Prøvde å late som om jeg var et annet sted. Men båten gynga, bølgene skvulpa og vinden suste i seilene. Jeg klarte ikke holde igjen. Jeg hang ut av cocpit og så lunchen min pynte dekk. Jeg spytta og snøt meg. Erfaringsmessig (og jeg begynner jo å få litt erfaring nå) så blir ting bedre etter at man har spydd, så det er like greit å få det unnagjort. Så et øyeblikk steg humøret litt, jeg dro en dårlig spøk og drakk litt vann og var ved friskt mot igjen. Men jeg var litt svimmel fortsatt. Og passet på å ikke gå ned i båten (til uerfarne seilere: om du er litt uggen så er det ikke et lurt triks å gå ned i båten). Så kjente jeg kvalmebølgene igjen. Litt svakere, men umulig å fortrenge. Litt etter vrengte magen seg igjen. Jeg passet vel på å få tømt meg helt nå. For nå måtte det bli bedre.
Den gang ei. Svimmel, vondt i magen, kvalm, sur, sint, deprimert – og det er fem døgn til vi er i Spania. Dette skal vare i fem døgn til. Jeg begravde meg i tepper og puter i salongen og sovnet med en plastpose i hånda, rett ved ansiktet. Det er det eneste som hjelper. Det vil si, når du sover så merker du ikke at du er så inn i hampen kvalm fordi du, nettopp, sover.
Når jeg våkner er vi i Frankrike. Vinden blåste feil vei. Åh, som jeg så fram til å sette beina på landejorda. Ikke det at jeg er spesielt Frankrikefan, men akkurat da var denne lille franske øya som himmelen. Men vi måtte ligge for anker. Dønningene rulla innover bukta og båten gynga. Jeg prøvde å sovne så fort jeg kunne. Siden båten ikke krenga så mye lenger henta Rune en bøtte til meg så jeg skulle slippe å sove med hodet i en pose.
For å gjøre en lang historie (en 5-6 døgn) kort. Etter litt tid på fransk jord dro vi ut på havet igjen. Like uggen og like motløs. Tok min vakt og gikk å la meg. Og da jeg våkna igjen var noe merkelig. Jeg kjente etter. Ikke uggen? Ikke svimmel? Opp på dekk og ta min vakt. Og mens jeg sto der og styrte skuta kjente jeg at, hm, egg og bacon hadde gjort seg nå. Og da var jeg ifølge Rune kurert.
Den gang ei. Svimmel, vondt i magen, kvalm, sur, sint, deprimert – og det er fem døgn til vi er i Spania. Dette skal vare i fem døgn til. Jeg begravde meg i tepper og puter i salongen og sovnet med en plastpose i hånda, rett ved ansiktet. Det er det eneste som hjelper. Det vil si, når du sover så merker du ikke at du er så inn i hampen kvalm fordi du, nettopp, sover.
Når jeg våkner er vi i Frankrike. Vinden blåste feil vei. Åh, som jeg så fram til å sette beina på landejorda. Ikke det at jeg er spesielt Frankrikefan, men akkurat da var denne lille franske øya som himmelen. Men vi måtte ligge for anker. Dønningene rulla innover bukta og båten gynga. Jeg prøvde å sovne så fort jeg kunne. Siden båten ikke krenga så mye lenger henta Rune en bøtte til meg så jeg skulle slippe å sove med hodet i en pose.
For å gjøre en lang historie (en 5-6 døgn) kort. Etter litt tid på fransk jord dro vi ut på havet igjen. Like uggen og like motløs. Tok min vakt og gikk å la meg. Og da jeg våkna igjen var noe merkelig. Jeg kjente etter. Ikke uggen? Ikke svimmel? Opp på dekk og ta min vakt. Og mens jeg sto der og styrte skuta kjente jeg at, hm, egg og bacon hadde gjort seg nå. Og da var jeg ifølge Rune kurert.
søndag 17. august 2008
Vårt personlige lavtrykk
Da vi dro fra Alta regna det. Det regna i Tromsø. Det regna i Vesterålen. Det regna faktisk ikke i Lofoten. Det regna på vei til Færøyene. Det regna på Færøyene. Det regna på vei til St. Kilda (tror jeg, personlig hadde jeg hvertfall nedtrykk og opptrykk og uttrykk). Det regna på Hebridene. Det regna i Skottland. Det regna faktisk ikke på Islay, der sørga vi selv for fuktige dager. Men det regna i Bangor. Det regna i Belfast. Det regna på Isle of Man. Det regna i Dublin (men Rune fikk seg Guiness-paraply og syntes plutselig det var greit med et personlig lavtrykk). Det regna i St. Ives. Det regner i Falmouth. Og vi venter på vinden. Den varme vinden til å ta oss over Biscaya – til Spania og varmen! Vi hørte at det hadde vært 37 grader i Brest (Bretagne, Frankrike) forrige uke, så vi tenkte at vi drar dit og venter på vinden der. Så sjekka vi værmeldinga: Brest 16-17 grader og lavtrykk. Man skulle jo tro at etter to måneder på sjøen så har vi blitt gyldenbrune og fine, men det eneste vi har blitt er finnmarksbrune (for ikke-finnmarkinger: brune i ansiktet og på henda).
De siste dagene har jeg trossa lavtrykket og henta fram ei kortbukse. Har funnet ut at seilere har en litt annen klesstil en vanlige folk. For eksempel går kortbukse (alt fra et stykke over knærne til rett under knærne) strålende sammen med fleecejakke og sandaler. Tjukke jakker og hatter og luer passer flott sammen med korte gevanter nedentil. Jeg fikk en bok av Marta før jeg dro om hvordan bo bå en båt. Der sto det mye rart, blant annet at ”Skipperen synes ofte det er hyggelig om alle har samme klesstil når de skal på land”. Dette er noe vi i grunnen ikke har praktisert så mye. Til tider har vi alle gått i full Devold-outfit, men det har vært av heller praktiske årsaker. Men her i England er det visst den mentaliteten som råder. Like jakker, like bukser (kortbukser), like sko. I en så liten by som Falmouth – hvor det har vært regatta-uke og veldig mange seilere, så har det ikke vært vanskelig å spotte ut hvem som går rundt i gatene som er seilere og hvem som er lokale. Selv prøver jeg å holde meg til seilerdressen mens jeg er i marinaen og kle meg om til landloven.
Det er ikke alltid så lett. Ulempen med et personlig lavtrykk er at ingenting er tørt. Ikke alt er vått heller, men alt er ganske rått og fuktig. Jakker, gensere, bukser, trøyer, undertøy, sokker, sko.... alt bortsett fra seiljakka, som holder fukt ute – og inne. Og fuktig er det. Nå har buksa mi hengt til tørk og to døgn her, uten å bli nevneverdig tørrere. Den ble våt da jeg var ute og gikk en tur og det begynte å regne. Hånkle har ikke vært tørt siden det var i tørketrommelen, men det går jo greit. Lufttørking er jo fint.
Men nå trenger vi litt pause fra lavtrykket vårt altså. Snart må jo sommeren komme!
PS
Skriv gjerne kommentarer, dere trenger ikke registere dere – bare velg Navn/nettadresse eller Anonym :)
De siste dagene har jeg trossa lavtrykket og henta fram ei kortbukse. Har funnet ut at seilere har en litt annen klesstil en vanlige folk. For eksempel går kortbukse (alt fra et stykke over knærne til rett under knærne) strålende sammen med fleecejakke og sandaler. Tjukke jakker og hatter og luer passer flott sammen med korte gevanter nedentil. Jeg fikk en bok av Marta før jeg dro om hvordan bo bå en båt. Der sto det mye rart, blant annet at ”Skipperen synes ofte det er hyggelig om alle har samme klesstil når de skal på land”. Dette er noe vi i grunnen ikke har praktisert så mye. Til tider har vi alle gått i full Devold-outfit, men det har vært av heller praktiske årsaker. Men her i England er det visst den mentaliteten som råder. Like jakker, like bukser (kortbukser), like sko. I en så liten by som Falmouth – hvor det har vært regatta-uke og veldig mange seilere, så har det ikke vært vanskelig å spotte ut hvem som går rundt i gatene som er seilere og hvem som er lokale. Selv prøver jeg å holde meg til seilerdressen mens jeg er i marinaen og kle meg om til landloven.
Det er ikke alltid så lett. Ulempen med et personlig lavtrykk er at ingenting er tørt. Ikke alt er vått heller, men alt er ganske rått og fuktig. Jakker, gensere, bukser, trøyer, undertøy, sokker, sko.... alt bortsett fra seiljakka, som holder fukt ute – og inne. Og fuktig er det. Nå har buksa mi hengt til tørk og to døgn her, uten å bli nevneverdig tørrere. Den ble våt da jeg var ute og gikk en tur og det begynte å regne. Hånkle har ikke vært tørt siden det var i tørketrommelen, men det går jo greit. Lufttørking er jo fint.
Men nå trenger vi litt pause fra lavtrykket vårt altså. Snart må jo sommeren komme!
PS
Skriv gjerne kommentarer, dere trenger ikke registere dere – bare velg Navn/nettadresse eller Anonym :)
torsdag 14. august 2008
St. Ives - møtet med en engelsk badeby
Vinden blåste oss til St. Ives. Eller, vi orka ikke kjempe mot vinden og bølgene lenger så vi dro inn til St. Ives. Det viste seg å være en riktig så liten og koselig by. Og folksom. Vi kom ganske seint lørdagskvelden og la oss for anker utenfor ei strand. Så fant ut at vi ville inn på land og utforske livet. Ut med jolla og Rune ror sine to damer inn mot land. Etter en liten rusletur kan vi fastslå hva slags sted vi hadde havnet på. For når suvernirsjappene er oppe til langt på natt – da vet du at du er i en turistby. Dette fant vi ut litt seinere da, for som de seilerene vi er går vi gjerne til første og beste pub for å få oss en Guiness. Litt utpå natta rodde Rune oss tilbake til båten og vi gikk til ro, enige om at vi måtte utforske dette stedet på dagtid også. Selv om det er søndag. Rune spretter opp voldsomt tidlig (vi må få kjøpt en klokke til han sånn at han ser at det er altfor tidlig å stå opp!) og kikker ut på dekk. Det blåser friskt – og strendene er overbefolket! Folk ligger tett-i-tett, enda det ikke er spesielt varmt. Og det sier vi som kommer fra nordlige strøk. Og da vi kommer inn mot land oppdager vi noe rart – det er brune engelskmenn! De er verken røde eller rosa, men fine og brune. Vi går i kø rundt i byen og betrakter dette merkelige synet. De kommer i alle varianter og alle mulige påkledninger – men de er brune. Og lettkledde. Og vi var hvite. Og godt påkledd.
Vi har leta etter sommeren lenge nå, men kanskje vi bare må trosse været og overbevise oss om at det faktisk er varmt! Slik som engelskmennene i St. Ives.
Vi har leta etter sommeren lenge nå, men kanskje vi bare må trosse været og overbevise oss om at det faktisk er varmt! Slik som engelskmennene i St. Ives.
Værmelding fra Ardbeg
Det er noen uker siden vi var i Ardbeg da, så denne er muligens gått litt ut på dato. Eller kanskje det ikke var så lenge siden? Vi har mistet taket på dager og uker. Særlig når vi seiler over flere dager. Hvor mange netter har vi sovet her? Når var det vi dro derfra egentlig? Jeg må få kjøpt meg en bitteliten kalender der jeg kan skrive opp: Ankom Falmouth for eksempel. Så vet jeg hvor lenge jeg har vært her. Men dette er kanskje et par uker siden. Hvertfall ikke lenger unna enn at jeg har det friskt i minnet! Vi ligger litt etter med videoredigerina, men jobber med å ta oss igjen! Så egentlig burde jeg nok sittet nedi båten og jobbet - men det er så veldig mye bedre å bare sitte i sola på dekk. Nå som den endelig har begynt å varme litt.
tirsdag 12. august 2008
Kjærringa mot strømmen
Kjærringa mot strømmen. Og kjærringa mot strømmen. Og joggu gubben mot strømmen også. Irksehavet er fullt av piler. Gule og røde. De røde er verst, skikkelig feite kan de bli. For eksempel 2.5 knop. Og om vi seiler i 2.5 knop så står vi i praksis stille. Og det er ganske sakte.
Utafor Wales var vi i et lite sund. Ikke så langt og ikke så smalt heller. Men det så ut som en elv. Frykteløse kastet vi oss ut i det. Motstrøm av dimensjoner. Vi kava oss nå fram på et vis, innmed land var den ikke like sterk. Men så kom til til The Bitches. Noen holmer vi måtte rundt. Det gikk ikke framover. Det gikk ikke bakover heller. Det gikk sidelengs. Nærmere og nærmere The Bitches og jeg begynte å ane hvordan de hadde fått navnet sitt. Som tre hoggtenner stakk de opp av fjorden. Så der sto vi da og stampa. Prøvde litt på skrå uten at det gikk særlig fortere. Litt på skrå andre veien. Nei. Ikke det heller. Neivel. Gode råd var dyre og bitch'ene var klare for oss. Men så løsna det. Eller strømmen snudde et øyeblikk. (Men bare et øyeblikk, for rett etterpå hadde vi motstrøm igjen) Vi sikta oss inn mot Land's End på spissen av Sør-England.
Dit også var det motstrøm.
Utafor Wales var vi i et lite sund. Ikke så langt og ikke så smalt heller. Men det så ut som en elv. Frykteløse kastet vi oss ut i det. Motstrøm av dimensjoner. Vi kava oss nå fram på et vis, innmed land var den ikke like sterk. Men så kom til til The Bitches. Noen holmer vi måtte rundt. Det gikk ikke framover. Det gikk ikke bakover heller. Det gikk sidelengs. Nærmere og nærmere The Bitches og jeg begynte å ane hvordan de hadde fått navnet sitt. Som tre hoggtenner stakk de opp av fjorden. Så der sto vi da og stampa. Prøvde litt på skrå uten at det gikk særlig fortere. Litt på skrå andre veien. Nei. Ikke det heller. Neivel. Gode råd var dyre og bitch'ene var klare for oss. Men så løsna det. Eller strømmen snudde et øyeblikk. (Men bare et øyeblikk, for rett etterpå hadde vi motstrøm igjen) Vi sikta oss inn mot Land's End på spissen av Sør-England.
Dit også var det motstrøm.
torsdag 31. juli 2008
onsdag 30. juli 2008
I skotsk og farvann
Lenge siden jeg har skrevet noe her naa. Det er fordi vi har cruiset rundt i Nord-Skottland med saerdeles liten tilgang paa nett! Pluss et par smaaproblemer ombord, bl.a. at dynamoen slutta aa funke saa vi har ikke hatt stroem og da blir databruk f.eks. litt vanskelig. Saa jeg har skrevet et fint blogginnlegg altsaa - som kommer snart! Men det ligger paa pc'en min i Bangor og jeg sitter naa paa en nettkafe i Belfast og husker ikke alt. Og det er et artig videoklipp i vente ogsaa. Vi har for alvor startet videoproduksjon naa - saa dagene har gaatt mye med til aa laere seg mac og FinalCut. Begynner aa bli venner med de naa og de foerste programmene begynner aa ta form.
Ellers har sommeren endelig begynt aa naerme seg. Her om dagen i Port Ellen paa Islay var det nesten saa vi kunne gaa i sommerklaer uten aa fryse! Dagen etter dro vi ut til Ardbeg (Whisky-destilleri) og der fikk vi andre ting til aa varme oss! Og mens Rune fiksa en vaier (den til roret, for den roeyk nemlig da jeg proevde aa svinge baaten! Kan vel jeg noe for at jeg er saa sterk da? Tvert av hadde den royki.) tok jeg meg en jolletur ut til et skjaer der jeg klatret i land for faa et godt bilde av baaten. Og saa kom vi fram til at det ikke var det verste stedet aa vaere strandet. Rett ved sidenav Ardbeg laa ogsaa Laphroaig og Lagavoulin (ogsaa whisky-destillerier).
Men Rune klarte aa fikse vaieren og jeg dreiv ikke til havs likevel (jeg er jo en dreven roer) saa vi heisa seil og dro til Bangor utenfor Belfast. Da fikk jeg min foerste toern som natteseiler. Foelte meg som Columbus der jeg sto og navigerte etter stjernene, det var jo det eneste jeg saa (nesten, antageligvis hadde ikke Columbus en svaer kartplotter som lyste blaatt og roedt!) Jeg plukket meg ut en ledestjerne og fulgte den saa godt jeg kunne. Man faar ganske god tid til aa tenke naar man staar slik til rors om natta. Saa da det seila forbi et svaert curiseskip begynte det aa poppe opp ideer i hodet mitt. Tenk om noen hadde hoppet av! Eller kanskje falt av. Og saa kom de plutselig krabbende opp paa baaten mens jeg sto til rors som sjoemonstre! Og saa kom jeg paa Den Flyvende Hollender. Tenk om den dukka opp med mannskap som har gaatt halvveis i opploesning paa grunn av alle aarene til havs! Syns jeg hoerte rare suselyder overalt. Og plutselig blaaste det opp! Baaten gikk fortere og det ble lettere aa styre! Naa er de her tenkte jeg! Det er de som styrer baaten! Naa skal de ta meg! Men saa kom det ingen sjoemonstre da. Og saa dukka Eva opp og det blei hennes tur og det begynte aa lysne litt og ingen hollendere, verken flyvende eller flytende, i sikte. Saa da la jeg meg og vaakna i Bangor, som jeg egentlig syntes hoertes ut som en pirat-havn, men som var veldig velorganisert med velstelte seilere.
Var det noen som savnet en tv? Man har da livlig nok fantasi til aa underholde seg selv!
Ellers har sommeren endelig begynt aa naerme seg. Her om dagen i Port Ellen paa Islay var det nesten saa vi kunne gaa i sommerklaer uten aa fryse! Dagen etter dro vi ut til Ardbeg (Whisky-destilleri) og der fikk vi andre ting til aa varme oss! Og mens Rune fiksa en vaier (den til roret, for den roeyk nemlig da jeg proevde aa svinge baaten! Kan vel jeg noe for at jeg er saa sterk da? Tvert av hadde den royki.) tok jeg meg en jolletur ut til et skjaer der jeg klatret i land for faa et godt bilde av baaten. Og saa kom vi fram til at det ikke var det verste stedet aa vaere strandet. Rett ved sidenav Ardbeg laa ogsaa Laphroaig og Lagavoulin (ogsaa whisky-destillerier).
Men Rune klarte aa fikse vaieren og jeg dreiv ikke til havs likevel (jeg er jo en dreven roer) saa vi heisa seil og dro til Bangor utenfor Belfast. Da fikk jeg min foerste toern som natteseiler. Foelte meg som Columbus der jeg sto og navigerte etter stjernene, det var jo det eneste jeg saa (nesten, antageligvis hadde ikke Columbus en svaer kartplotter som lyste blaatt og roedt!) Jeg plukket meg ut en ledestjerne og fulgte den saa godt jeg kunne. Man faar ganske god tid til aa tenke naar man staar slik til rors om natta. Saa da det seila forbi et svaert curiseskip begynte det aa poppe opp ideer i hodet mitt. Tenk om noen hadde hoppet av! Eller kanskje falt av. Og saa kom de plutselig krabbende opp paa baaten mens jeg sto til rors som sjoemonstre! Og saa kom jeg paa Den Flyvende Hollender. Tenk om den dukka opp med mannskap som har gaatt halvveis i opploesning paa grunn av alle aarene til havs! Syns jeg hoerte rare suselyder overalt. Og plutselig blaaste det opp! Baaten gikk fortere og det ble lettere aa styre! Naa er de her tenkte jeg! Det er de som styrer baaten! Naa skal de ta meg! Men saa kom det ingen sjoemonstre da. Og saa dukka Eva opp og det blei hennes tur og det begynte aa lysne litt og ingen hollendere, verken flyvende eller flytende, i sikte. Saa da la jeg meg og vaakna i Bangor, som jeg egentlig syntes hoertes ut som en pirat-havn, men som var veldig velorganisert med velstelte seilere.
Var det noen som savnet en tv? Man har da livlig nok fantasi til aa underholde seg selv!
mandag 14. juli 2008
Stemningsrapport fra Norskehavet
Sånn her omtrent føltes det da vi var midt mellom Røst og Færøyene. Motløsheten hadde rammet meg. Og ikke la deg lure av stilen. Er på langt nær så avslappet som jeg ser ut som. Omtrent rett etter det her spratt jeg opp og klamret meg fast i rattet og forbannet vind-og bølgegudene.
(og for de som lurer på hvorfor jeg ser opp hele tiden: på toppen av masta er det en vindex og den pila skal være enten til høyre eller venstre for firkanten (kommer litt an på hvor du skal) og kommer den for mye over så krenger båten og det gjør den joggu om den kommer innenfor også. Og da smeller det i seilene og det liker ikke Rune. Så det er ikke så greit, altså!
onsdag 9. juli 2008
Seilkurs (ikke les dette, mor)
Tid: 5-dagers intensivkurs
Sted: Norskehavet
Første leksjon:
Vindstyrke: Stiv kuling
Bølgehøyde: 5 meter +
Man skal tidlig krøkes om god krok skal bli. Og alt er relativt. Tidlig i min seilerkarriere er det hvertfall. Etter litt putring innaskjærs i Nord-Norge kommer den store ild-dåpen. 5 døgn (med god vind) på åpent hav, fra Røst ytterst i Lofoten til Færøyene – ca midt i havgapet. Bølgene er svære som vegger og jakter på meg. Som udyr venter de bare på å kaste seg over meg og båten, ete oss i en svelg og kaste oss ned på havets bunn. Rune plasserer meg foran roret og hekter meg fast med store kroker så jeg ikke skal falle overbord. Båten kastes fram og tilbake, ligger sidelengs så sjøen spruter over meg og surfer på de enorme bølgene. Høyt oppe kaster vi oss ned i bølgedaler man aldri skulle tro man kom ut av. Det syder rundt meg, det er som fanden og svigermora og oldemora og alle i hop planlegger å koke middag på meg. Og det er enormt langt til land. Jeg vil hjem til skogen! Fine høye grantrær som ikke vil spise meg og jord som står helt stille og som ikke er ute etter å kaste meg rundt. Et øyeblikks ufokus og monsteret ser sitt snitt til å kaste seg over meg. Jeg ser mannen med ljåen vandre rundt nedi båten og forbanner det meste i verden. Helvete heller.
Andre leksjon:
Vindstyrke: Kuling
Bølgehøyde: 5 meter, inkludert store Atlanterhavsdønninger
Jeg kikker ut på dekk og ser mistroisk på Rune som gliser til meg: Dette er skikkelig artige bølger å seile i! Jeg ser tvilsomt på veggene rundt han. Det er som å være i en enormt bratt nedoverbakke! skråler han. Jeg pakker meg inn i flere lag (kortarma ulltrøye, langarma ulltrøye, ullunderbukse (ja, jeg har passert 30), ullstrømpebukse, ullsokker, ullgenser, ullhals (takk Devold!), ullpulsvarmere, lue, ullvotter, seileroverall og flytedraktjakke og redningsvest), hekter på sikkerhetslina. Klar for leksjon to. Om vinden ikke er like sterk er bølgene uhorvelig store og skumle. I panikk vrenger jeg roret frem og tilbake. Små utslag sier Rune. Herreligheten! Hvem har is nok i magen til å bare flytte rattet bittelitt når en har vegger større enn båten som er klare til å kaste seg over en! Båten kastes rundt og gjør alt for å få en Totning til å mistrives. Faen heller (unnskyld pappa), jeg klarer ikke mer! Magen vrenger seg og motløsheten rammer meg. Nå gidder jeg ikke mer! Dermed basta. Så jeg gikk og la meg og lot bølger være bølger, så lenge jeg slapp å se de.
Tredje leksjon:
Vindstyrke: Litt mindre
Bølgehøyde: Enda litt mindre
Sliten nå, men se der er sola! Og bølgene har blitt mindre (hvertfall litt mindre enn på forrige vakt) og formen er litt bedre også faktisk. Nesten så jeg har lyst på mat. Men for sikkerhets skyld står jeg over rett-i-koppen-tomatsuppen, er ikke vits i å utfordre sjebnen! Vann er flott. På med sikkerhetslina og så hopper vi i det. Nei se, den dumme bølgen! Haha, der lurte jeg den gitt. Litt lettere til sinns skred jeg til verket og angrep den ene bølgen etter den andre. Havna sidelengs et par ganger, men det årna seg gitt.
Så jeg tok meg en øl og spiste Kims potetchips av poteter fra Panengen gårs på Toten og livet var greit igjen. Kanskje jeg blir med litt til likavæl.
Tivoli
Det går opp og ned. Over oss svirrer en figur. Av og til stopper den og ler av oss. I toppen smeller det i vimplene: Välkommen til Larsons omresanda tivoli! Overalt henger det tau og slenger. Vi krenger. Velkommen til banens første loop, mine damer og herrer. Ta plass! Ta plass! Om dere ønsker mer finner dere våre snurrende te-kopper i etasjen under. Trallala. To skritt frem, og et tilbake – og så en piruett, mine damer og herrer! Heng med og hold dere fast! Det er som i bakvendtland. Mat går ut og ikke inn. Natt er dag og dag er natt. Alt som teller er tolv og fire. Min tørn. Elles sove. Halvveis nå.
Og takk til den snille damen som ga meg mirakelpillene sine. Dessverre skjer ikke mirakler for alle.
(ca søndag)
tirsdag 1. juli 2008
Natt i Lofoten
Natt i Lofoten. Sola står lavt på himmelen og fjellene bader i lys i ulike toner. Noen mørke vegger. Noen lyse skygger. Havet er blått og himmelen er blekt blå og gul. Taggete reiser Lofotveggen seg mot himmelen. I den fjerne skimtes Værøy - delvis gjemt i dis. Natten er lys og mild. Livet er fint og alt er enkelt. Vind fra litt baki her, og den blåser rett vei. Moskeøyneset ligger der freemme et sted. Båten vugger og de andre sover. Og sommernatta er lys og mild. Det føles helt riktig.
(Natt til 1. juli)
(Natt til 1. juli)
søndag 29. juni 2008
Vestfjordseilasen
I hildringstimen er det godt å seile..... Klokken 0715 lørdag morgen mønstrert jeg på fembøringen Hildringstimen med mannskapet Kari, Marit, Trine, Siren, Brage (5 år) og høvedsmannen Anders. Jeg skulle få være med en av tradisjonsbåtene over Vestfjorden. I utgangspunktet bare som fotograf. Fembøringer er åpne båter som tidligere ble brukt til lofotfiske og varetransport. Den har et råseil og et toppseil og årer til bruk når vinden stilner. Heldigvis var det vind nok denne morgenen. Starten gikk klokka 0800 og vinden bar oss av gårde de første nautiske milene. Jentene trakk i tau og kasta seg på seilet for å få det sånn de ville ha det. Det er ikke mye moderne teknikk ombord. Etterhvert begynte solen å varme oss og mannskapet sovnet på dekk mens høvedsmannen Anders trygt styrte skuta etter vinden. Jeg fikk selv prøve meg som høvedsmann litt seinere på turen, men dette roret var ikke like lett å forstå seg på. Det skulle ikke vendes mot høyre eller venstre (evt. styrbord eller babord), men trekkes inn og ut! Høyre ut, venstre inn. Det er ikke så lett for en særdeles lite sjøvant totning å få til det der. Jeg forsto jo prinsippet, men hvor langt ut...? Da var det bedre å være mannskap. For etterhvert stilna vinden, så da var det ikke annet å gjøre enn å ta fram årene og begynne å ro. Og det kan jeg jo! Så der satte vi oss ned og rodde. Vi rodde forbi en seilbåt som ikke kom seg av flekken, vi rodde forbi en seilbåt til - ja, vi var ved godt mot og tenkte at nå tar vi alle de som bare dupper rundt her uten årer! Men vi var bare fem stykker til å ro, og fire måtte ro samtidig. Anders regna litt på det og fant ut at vi kom til å bruke ca 3 timer inn til Kabelvåg. Tre timer med roing ja, da ville vi jo komme for seint til festen - og være altfor slitne til å være med på noe som helst! Vi gjorde våre prioriteringer og trakk inn årene. Anders starta motoren og vi sola oss på dekk. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!
(foto: http://info.hildringstimen.no)
(foto: http://info.hildringstimen.no)
fredag 27. juni 2008
Koøye
Her er morgen lå jeg og filosoferte litt mens jeg kikka ut av mitt lille vindu ved senga mi. Eller rettere sagt - mitt lille koøye over køya mi. Men jeg trodde det var ku-øye. Og så lurte jeg på da, hva nå denne kua hadde med båter å gjøre? For etter en oppvekst oppi skauen så har jeg hatt en del kontakt med kuer og de har ikke noe påfallende maritimt over seg. Så grublet jeg litt videre da. For ku-øyet er jo rundt, og ku-øyet mitt var jo avlangt (ca 10x20 cm). Jeg prøvde å se for meg at det kanskje var rundt på noen andre båter. At de var runde og bula litt ut på et vis. Men jeg forsto fortsatt ikke helt hvorfor de skulle være oppkalt etter ei ku. En fisk hadde jo vært mye mer logisk i grunnen, om man skal tenke på dyr på med utstående øyer. Det ble en lang morgen i køya mi. Hvorvidt det var fordi det var kaldt ute og lunt og godt der eller at hjernen arbeidet veldig sakte på morrakvisten er ikke godt å si, men det ble oppklart i løpet av dagen. Koøye er tingen.
(Nordskott, torsdag 26. juni)
(Nordskott, torsdag 26. juni)
Sommer i nord
Seint onsdag kveld seiler vi inn i Gullvåg, rett i nærheten av Raftsundet i Lofoten. De siste timene hadde jeg sittet under to pledd i salongen og frøsi og lest krim mens Rune og Eva styrte skuta med sikker hånd. Salongen har ingen vinduer (som egentlig heter ko-øyer, det skal jeg komme tilbake til seinere), men da vi stoppet opp og jeg krabbet ut av mitt lille hi av pledd og ullklær åpenbaret det seg et vakkert syn! Vi lå inni ei lita vik, himmelen var klar, havet var grønt, det var vindstille og midnattsola la sitt myke lys over natta. Jeg tenkte - her er det så vakkert at jeg må bade! Rune insisterte på at det var minst 10 grader i vannet. Eva stakk ei tå nedi og det hold for henne. Og jeg hoppet uti.
Mor spurte om det var varmt. Nei, sa jeg, men det var vakkert.
Mor spurte om det var varmt. Nei, sa jeg, men det var vakkert.
tirsdag 24. juni 2008
Hval!
Hval! Se! Nei, ikke hval. Jo, nei, se der! Hval! Nei, bølge..... Der! Hval! Jeg så spruten. Ikke du? Ryggfinne? Ikke? Neivel.... Ikke hval. Men jeg tror jeg så en ryggfinne der vi passerte et Bleikjupet utenfor Andøya i Vesterålen. Der de har hvalsafari og garanterer hval – om ikke får de pengene tilbake. Og så langt har de ikke betalt tilbake noen penger. Jeg tror personlig at alle hvalene har dratt på st.hans-feiring litt lenger ut. For når hvalene fester så trenger de litt tumleplass. Se for dere når de alle hiver seg ut i dansen og vrikker på halefinnene – da skal vi være glad for at de ikke er i nærheten av land!
(mandag 24. juni)
(mandag 24. juni)
søndag 22. juni 2008
Tromsø – ikke akkurat sommer!
Seint fredag kveld ankom vi Tromsø. Passelig frøsine etter en kald dag på sjøen. Prøvde å forestille meg at et sted på turen blir det sikkert så varmt at jeg ser tilbake på disse dagene og ønsker at det kunne vært så kaldt. Huttetu. Altså, når det er så kjølig at vi ikke trenger ha hvitvinen i kjøleboksen for å holde den kald nok – da er det kaldt! (Vi satte igjen varmeovnen i Alta, for vi tenkte at det var bare en kort periode vi trengte den. Og det er det jo sikkert, men den korte perioden er ca nå!) Vi har nå vært på reise i nesten tre døgn. Merkelige greier altså! Har ikke helt fått følelsen av å være på langtur ennå – men den kommer nok etterhvert som temperaturen stiger – og det må den jo gjøre snart! Vi nærmer oss jo sommer og beveger oss sørover så det er jo håp i sikte!
I går fikk vi endelig videokamera vårt – og det har jeg blitt glad i allerede. Det er så lite og fint og praktisk og helt perfekt til vårt bruk. Så nå skal vi ut i verden og feste den på film. Når Rune nå får montert vindroret bak her så kaster vi loss med retning Ryøya, moskusøya i Troms. Vårt første møte med eksotiske dyr. Det blir spennende. Ilandstiging frarådes hele året sier Wikipedia til meg. Så da får vi se da.
I går fikk vi endelig videokamera vårt – og det har jeg blitt glad i allerede. Det er så lite og fint og praktisk og helt perfekt til vårt bruk. Så nå skal vi ut i verden og feste den på film. Når Rune nå får montert vindroret bak her så kaster vi loss med retning Ryøya, moskusøya i Troms. Vårt første møte med eksotiske dyr. Det blir spennende. Ilandstiging frarådes hele året sier Wikipedia til meg. Så da får vi se da.
Førøvrig hadde TV Nord en repotasje med oss på fredagssendingen. Den blir liggende ute på www.tv-nord.no helt til neste fredag.
fredag 20. juni 2008
Endelig!
I går kveld nøyaktig klokka 21 seg vi ut av båthavna og vinket farvel til den lille gjengen som hadde møtt fram på kaia - og sakte gled vi inn i tåkeheimen. Altafjorden var blikkstille. Heldigvis kom vinden pustende uti sundene og vi kunne skru av motoren og heise seilene. Freden senket seg over oss. Endelig var vi på vei. Stilleheten og tåkedottene rundt fjelltoppene. Midnattsola strålte bak skyene og fuglene sang i stillhet!
Nå har vi seilet i snart 18 timer og nærmer oss Tromsø. Vi ser inn mot Lyngsalpene og nyter sola. Livet er fint nå.
Nå har vi seilet i snart 18 timer og nærmer oss Tromsø. Vi ser inn mot Lyngsalpene og nyter sola. Livet er fint nå.
tirsdag 17. juni 2008
Reiserute
Det er mange som spør meg - hvor skal dere? Vi skal ut i verden! Og noen ønsker en litt mer detaljert rute - så her kommer den:
Vi starter fra Alta onsdag eller torsdag denne uka. Da seiler vi til Tromsø, videre til Lofoten der vi skal være med på Vestfjordseilasen. Etter det sier vi farvel til Norge og hiver oss ut på storhavet retning Færøyene. Dette er en seilas som tar ca fem døgn og her kan vi nok møte skikkelig uvær. Om været ikke er så bra seiler vi litt lenger ned langs kysten før vi krysser over. Etter Færøyene drar vi videre til Ytre Hebridene, her skal vi innom den ganske spesielle øya St. Kilda. Og så - Islay, whisky-øya. Her skal vi ta oss gooooooooood tid - vi seiler ikke videre før vi har lært oss å uttale alle navna riktig! Så kommer Staffa, Irland, Isle of Man, Spania (men fottur opp til Santiago de Compostela), Portugal, Madeira og Kanariøyene. Der regner vi med å være i midten av oktober. Så får ferden videre til Kapp Verde, over til Brasil og ned kysten der til Falklandsøyene. Her blir det julefeiring om vi er heldige med været. Sammen med pingviner. Ikke akkurat det samme som juleribbe og grantrær - men det duger nok!
Så får vi se hvor lenge pengene rekker..... For alt jeg vet kan Rune bli så lei meg at han kaster meg av på Færøyene allerede!
Ship o'hoi!
Vi starter fra Alta onsdag eller torsdag denne uka. Da seiler vi til Tromsø, videre til Lofoten der vi skal være med på Vestfjordseilasen. Etter det sier vi farvel til Norge og hiver oss ut på storhavet retning Færøyene. Dette er en seilas som tar ca fem døgn og her kan vi nok møte skikkelig uvær. Om været ikke er så bra seiler vi litt lenger ned langs kysten før vi krysser over. Etter Færøyene drar vi videre til Ytre Hebridene, her skal vi innom den ganske spesielle øya St. Kilda. Og så - Islay, whisky-øya. Her skal vi ta oss gooooooooood tid - vi seiler ikke videre før vi har lært oss å uttale alle navna riktig! Så kommer Staffa, Irland, Isle of Man, Spania (men fottur opp til Santiago de Compostela), Portugal, Madeira og Kanariøyene. Der regner vi med å være i midten av oktober. Så får ferden videre til Kapp Verde, over til Brasil og ned kysten der til Falklandsøyene. Her blir det julefeiring om vi er heldige med været. Sammen med pingviner. Ikke akkurat det samme som juleribbe og grantrær - men det duger nok!
Så får vi se hvor lenge pengene rekker..... For alt jeg vet kan Rune bli så lei meg at han kaster meg av på Færøyene allerede!
Ship o'hoi!
søndag 15. juni 2008
Påmønstret
Endelig ombord! Ihvertfall mannskapet da. Dvs Rune har jo vært her ganske lenge (i tre år), Eva kom i begynnelsen av juni og jeg hoppet på på fredag. Bokstavlig talt. Og i sjøen havna veska mi med både mobiltelefon og fotoapparat. Selv ikke en snarrådig reaksjon av skipperen klarte å redde telefonen og kamera. De er herved avgått med døden – så nå har jeg et par ting mindre å bekymre meg for å ødelegge! Rune klarte å grave opp en gammel telefon fra en skuff i går, så jeg er nåbar igjen. Helt til vi er ferdige med Norge – da er det kun satelitt-telefon og Skype som gjelder. Egentlig er vi vel klare til å seile av gårde nå, men så har posten krølla det litt til for oss så vi sitter nå her og venter på litt forskjellig utstyr. Jeg har troa på tirsdag! Så onsdag heiser vi seil, Verden neste! Imens slår vi ihjel tiden med forefallende arbeid, for eksempel har jeg i dag sydd i nesten 40 knapper i Runes nye salong. Litt såre fingre nå, men det ble frøktli bra. Har jeg et kjærringemne godt gjemt inni meg?
Dette er egentlig litt absurd – jeg skal på seiltur! Jeg som aldri har seila i vind (dog er jeg ganske dreven på å seile uten vind) og er mest vant med robåter på stille tjern på Totenåsen. Jeg ser med skrekkblandet fryd fram til den første natta jeg står alene ved roret mens de andre sover. Det tror jeg blir en stor opplevelse! Innen den tid har jeg sikkert rukket å bli ferdig med sjøsyken også. Alle blir sjøsjuke sier de. Minst en uke! Javel, tenker jeg. Spyr jeg en uke går jeg sikkert ned noen kilo! Noen sjøulker jeg snakka med nede på brygga her i dag mente at om jeg var sjøsjuk så lenge som en uke da var jeg kurert for evig og alltid! Så det gleder jeg meg til. Og så gleder jeg meg til alle dyra vi skal se og alle menneskene vi skal møte og alle de fine fjella og trærne og havet og himmelen! Jeg har troa på 2008.
tirsdag 13. mai 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)
