Her skriver jeg innlegg på denne bloggen. Takk til alle som har fulgt med og gitt meg kommentarer og oppmuntringer underveis! Det var alltid like spennende å se hvor mange som hadde kommentert når vi hadde vært uten nett en stund.
Takk til Rune som turde å ta meg med, takk til Mammabanken som lånte meg penger da jeg var tom, takk til Pappa som stile som kausjonist, takk til PrinsesseLea - mitt blogg-orakel, takk til alle jeg har møtt som har gjort turen så fin! Helt uforglemmelig faktisk.
Blogspot derimot vil ikke legge ut videoer for tiden. Jeg vet ikke hvorfor, jeg finner ikke ut av det! Til spesielt interesserte kan jeg sende en DVD med programmene. Send mail! (gurogjestvang@yahoo.no)
Vi nærmer oss siste punktum for denne bloggen, men det er på langt nær mitt siste punktum! Jeg har opprettet en ny blogg: skogsguro.blogspot.com der jeg kommer til å skrive til krampa tar meg!
Takk alle sammen, god tur videre og seil vel!
torsdag 7. mai 2009
tirsdag 7. april 2009
Venter på sjela mi
Da Dalai Lama var ute på reise og tok fly så måtte han vente i nærheten noen dager, slik at sjela skulle finne han igjen. Indianerene mente også noe sånt. Og det er sant. Jeg brukte ni måneder ned til Panama, og to døgn tilbake til Norge. Det føles som om jeg ble snytt for noe. At jeg har gått glipp av noe. Man har vel blitt vant med å reise sakte og ha god tid til tenking og filosofering. Men tro meg, på JFK er det ikke mye tid til overs til filosofering! Og om man stirrer ut flyvinduet og ser en blå evighet, så gir det ikke akkurat samme roen som å stirre utover havet.
Så nå sitter jeg her da, i skauen på Toten og venter på sjela mi. Jeg tror jeg liker å reise sakte jeg, så har jeg hvertfall kontroll på sjela mi!
Så nå sitter jeg her da, i skauen på Toten og venter på sjela mi. Jeg tror jeg liker å reise sakte jeg, så har jeg hvertfall kontroll på sjela mi!
lørdag 4. april 2009
Guros blå eventyr er over
Etter to dager i den andre blå evigheten landet jeg i snølandskapet rundt Gardermoen. Nå sitter jeg på kjøkkenet til mor og far og skuer utover grantrær og hvit snø. Jeg har funnet fram ullundertøyet igjen og har gjort meg klar til hyttetur med far og farmor og tanta mi. En vanlig hytte, ikke en sånn avansert seilbåthytte, en helt vanlig tømmerhytte uti skauen.
Fra havet og tropene til en seinvinter og gryende vår på Totenåsen. Så kan jeg sitte i solveggen og få litt farge, sa mor!
Hjemme igjen nå. Nytt liv. Blir nok bra. Hyttetur med familien. Pappa venter. Må løpe.
Snipp snapp snute.... kommer tilbake med mer!
Fra havet og tropene til en seinvinter og gryende vår på Totenåsen. Så kan jeg sitte i solveggen og få litt farge, sa mor!
Hjemme igjen nå. Nytt liv. Blir nok bra. Hyttetur med familien. Pappa venter. Må løpe.
Snipp snapp snute.... kommer tilbake med mer!
tirsdag 31. mars 2009
Jeg, en seiler
Jeg har seila på Lopphavet. Norskehavet. Atlanterhavet. Det Karibiske hav. Stillehavet. Jeg har seila nesten 10 000 nautiske mil i storm og stilla. Jeg har spydd. Jeg har grått. Jeg har ledd. Jeg har frydet meg. Jeg har hekta meg fast i veggen for å ikke rulle ut av senga. Jeg har spist mat jeg egentlig ikke har hatt lyst på, men den lå så mye lettere til i kjøleboksen da det rullet. Jeg har ventet på vinden. Jeg har forbannet vinden. Jeg har hektet meg fast med sikkerhetsline og skreket ut min redsel. Jeg har ligget på ryggen i cockpit og studert stjernehimmelen. Jeg har sett morilden glitre langsmed båten. Jeg har sett delfiner som leker seg foran baugen. Jeg har sett store lastebåter som ikke har sett meg. Jeg har stått ved roret i beksvarte netter uten et eneste lyspunkt å få øye på. Jeg har seila i midnattssol. Jeg har seila i tropesol. Jeg har kryssa verdenshav. Jeg har spist fersk fisk og corned beef. Jeg har besteget fjell. Jeg har seila opp elver. Jeg har blitt vekket av brølende vind. Jeg har blitt vekket av brølende mennesker. Jeg har blitt vekket av brøleaper. Jeg har sovet på dekk under et tre. Jeg har ikke vaska meg ikke like ofte som før. Jeg har vrengt klærne om de er for flekkete på utsiden. Jeg har landlovsklær. Jeg har luktet nye lukter. Jeg har smakt nye smaker. Jeg har møtt fantastiske mennesker. Jeg har hatt hjemlengsel. Jeg har ankret opp i øde bukter. Jeg har ankret opp i skitne byer. Jeg har vært i helvete. Jeg har vært i himmelen. Jeg har seila fra Alta til Stillehavet.
Men havet. Det er ganske mystisk fortsatt.
Men havet. Det er ganske mystisk fortsatt.
mandag 30. mars 2009
Førstemann til Stillehavet!
Siv og jeg måtte inngå et lite kompromiss frampå pullpit'en, egentlig er det jeg som har lengst bein så jeg kunne nok strukket meg en tå lenger.... Men det er fint med venner også!
søndag 29. mars 2009
Havfruen
Jeg har opplevd noe jeg aldri har opplevd før. Jeg har vært en havfrue. Havet var mørkt. Himmelen var mørk. Det var natt. Og jeg fløt naken i vannet. Jeg sparket fra og skar fremover langs den stille overflaten. Jeg la meg på ryggen og lot meg drive av gårde. Og rundt meg gnistret det. Som små stjerner i vannet glitret det omkring meg. Jeg sparket fra og så en lysende blå hale etter meg. Et armtak og det lyste ut av fingrene mine. Jeg slo et slag med halen og små dråper av stjerner drysset utover overflaten. Sakte buktet jeg meg mellom båtene i mørket. Og jeg gnistret. Jeg funklet som en stjerne i vannet. Som en havfrue.
Jeg har badet i Stillehavet. Panamagisk.
Jeg har badet i Stillehavet. Panamagisk.
lørdag 28. mars 2009
Panamagisk
I går var jeg i Atlanterhavet. I dag er jeg i Stillehavet. I løpet av ett døgn har jeg kryssa Amerika.
Da den første slusa lukka seg i Colon kjente jeg sommerfuglene begynne å krible i magen min. Sakte steg vi oppover. Ti minutter seinere skled vi over i neste sluse. Tre trinn lenger opp var vi i Gatun-sjøen, den kunstige innsjøen midt mellom Det Karibiske Hav og Stillehavet. I mørket viste losen oss vei bort til en moring der vi skulle hekte oss fast til neste morgen. I løpet av natta kom det to seilbåter til som skulle samme vei som oss. 36 meter over havet tilbrakte vi natta, høytflygende seilere som vi er. Hendelsen ble feiret med en passelig posjon rom.
Neste morgen fikk vi tatt omgivelsene i bedre øyesyn. Palmer og andre trær, mange små kanaler mellom øyene og en hel haug med store lasteskip.
En los hadde fortalt oss at det bodde en alligator på ca 10 fot rundt disse moringene. Vi speida ned i vannet for å se om vi kunne skimte noen alligator. Det gjorde vi ikke. Og det var veldig varmt. Vi kastet oss uti vannet til et kjapt morgenbad og håpet at han ikke ville bli vekket av oss! Det gikk greit, alle kom om bord igjen med alle kroppsdeler inntakt.
Den nye losen dukket opp og vi startet på Turen over Amerika. Rune fyra motoren på full guffe, den stakkars motoren som aldri har jobbet så hardt på en dag! For Opportune er ikke glad i gå å så fort for motor, men Panama-kanalen krever sin kvinne. Hun hadde hostet litt på vei inn i slusene kvelden før, nok til å gjøre kapteinen alvorlig bekymret. Om vi ikke kom oss gjennom som avtalt ville ikke det bli billig akkurat. Men hun klarte seg godt og vi fossa gjennom sjøen. Ikke så lenge etter at vi hadde starta passerte vi en alligator som lå og snuste i vannoverflaten. Den var heldigvis ingen morgenfugl tenkte vi. Og tok ingen flere bad i Gatun-sjøen.
Sola steika og vi søkte alle tilflukt i skyggen under biminien. På havet blåser det. På innlandet blåser det ikke, det var som å være i en bakerovn. Men vi tenkte på alligatoren vi hadde sett og holdt oss om bord. Følte på sommerfuglene i magen som bare ble mer og mer aktive. Vi nærmet oss Stillehavet!
Så kom nedstigningen. I slusen ved sidehav oss lå et gigantisk cruiseskip. Mange av passasjerene sto på sine private balkonger og kikket ned på oss, de vinket og tok bilder som om vi var en mystisk art de aldri hadde sett før! Antagelig var vi nok litt mystiske for de også, vi som er seilere. Vi vinker tilbake og oppfører oss som veloppdragne sirkusdyr, men er ganske fornøyde med tilværelsen. For sakte synker vannet. Ned et trinn og så over en liten innsjø til. Jeg ringer pappa og sier at han må følge med på webkamera nå, for da kan han se oss gå gjennom den siste slusa! Jeg tripper rundt på dekk, vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg - for på den andre siden av den svære porten ligger Stillehavet. Det store Stillehavet. Det går ikke an å sitte stille da.
Vi ligger fremst i slusa, bundet sammen med en finsk katamaran. Så åpner slusene seg sakte. Nysgjerrige og spente lener vi oss litt framover, som om det skulle gjøre at vi kom oss ut dit raskere! Så slår slusedørene i veggen og losen roper “Welcome to the Pasific!”
Vi sklir ut i den største blå evigheten; Stillehavet.
Da den første slusa lukka seg i Colon kjente jeg sommerfuglene begynne å krible i magen min. Sakte steg vi oppover. Ti minutter seinere skled vi over i neste sluse. Tre trinn lenger opp var vi i Gatun-sjøen, den kunstige innsjøen midt mellom Det Karibiske Hav og Stillehavet. I mørket viste losen oss vei bort til en moring der vi skulle hekte oss fast til neste morgen. I løpet av natta kom det to seilbåter til som skulle samme vei som oss. 36 meter over havet tilbrakte vi natta, høytflygende seilere som vi er. Hendelsen ble feiret med en passelig posjon rom.
Neste morgen fikk vi tatt omgivelsene i bedre øyesyn. Palmer og andre trær, mange små kanaler mellom øyene og en hel haug med store lasteskip.
En los hadde fortalt oss at det bodde en alligator på ca 10 fot rundt disse moringene. Vi speida ned i vannet for å se om vi kunne skimte noen alligator. Det gjorde vi ikke. Og det var veldig varmt. Vi kastet oss uti vannet til et kjapt morgenbad og håpet at han ikke ville bli vekket av oss! Det gikk greit, alle kom om bord igjen med alle kroppsdeler inntakt.
Den nye losen dukket opp og vi startet på Turen over Amerika. Rune fyra motoren på full guffe, den stakkars motoren som aldri har jobbet så hardt på en dag! For Opportune er ikke glad i gå å så fort for motor, men Panama-kanalen krever sin kvinne. Hun hadde hostet litt på vei inn i slusene kvelden før, nok til å gjøre kapteinen alvorlig bekymret. Om vi ikke kom oss gjennom som avtalt ville ikke det bli billig akkurat. Men hun klarte seg godt og vi fossa gjennom sjøen. Ikke så lenge etter at vi hadde starta passerte vi en alligator som lå og snuste i vannoverflaten. Den var heldigvis ingen morgenfugl tenkte vi. Og tok ingen flere bad i Gatun-sjøen.
Sola steika og vi søkte alle tilflukt i skyggen under biminien. På havet blåser det. På innlandet blåser det ikke, det var som å være i en bakerovn. Men vi tenkte på alligatoren vi hadde sett og holdt oss om bord. Følte på sommerfuglene i magen som bare ble mer og mer aktive. Vi nærmet oss Stillehavet!
Så kom nedstigningen. I slusen ved sidehav oss lå et gigantisk cruiseskip. Mange av passasjerene sto på sine private balkonger og kikket ned på oss, de vinket og tok bilder som om vi var en mystisk art de aldri hadde sett før! Antagelig var vi nok litt mystiske for de også, vi som er seilere. Vi vinker tilbake og oppfører oss som veloppdragne sirkusdyr, men er ganske fornøyde med tilværelsen. For sakte synker vannet. Ned et trinn og så over en liten innsjø til. Jeg ringer pappa og sier at han må følge med på webkamera nå, for da kan han se oss gå gjennom den siste slusa! Jeg tripper rundt på dekk, vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg - for på den andre siden av den svære porten ligger Stillehavet. Det store Stillehavet. Det går ikke an å sitte stille da.
Vi ligger fremst i slusa, bundet sammen med en finsk katamaran. Så åpner slusene seg sakte. Nysgjerrige og spente lener vi oss litt framover, som om det skulle gjøre at vi kom oss ut dit raskere! Så slår slusedørene i veggen og losen roper “Welcome to the Pasific!”
Vi sklir ut i den største blå evigheten; Stillehavet.
torsdag 26. mars 2009
Opportune gjennom Panamakanalen!
I morgen/i dag går vi gjennom Panamakanalen! Torsdag 26.3.09 ettermiddag (lokal tid) starter vi overgangen til Stillehavet. Om dere vil kan dere følge oss på nett!
http://www.pancanal.com/eng/photo/camera-java.html?cam=Expansion
Flere web-kameraer dekker deler av kanalen. Vi passerer rundt midnatt norsk tid. Så for natteranglere uten noe bedre å ta seg til kan dere jo se etter oss! Blå båt med to master og et slitt, bleikt norsk flagg i toppen av bakmasta.
http://www.pancanal.com/eng/photo/camera-java.html?cam=Expansion
Flere web-kameraer dekker deler av kanalen. Vi passerer rundt midnatt norsk tid. Så for natteranglere uten noe bedre å ta seg til kan dere jo se etter oss! Blå båt med to master og et slitt, bleikt norsk flagg i toppen av bakmasta.
mandag 23. mars 2009
Brøle-aper
I går seila vi oppover Rio Chagraz, rett nord for Colon. Vi seg innover i den grønne jungelen. Elva var ikke altfor stor så vi hadde god sikt til alle kanter. Vi så fugler og fisker, og så var det plutselig noen greiner som bevega litt vel mye på seg. Vi skottet oppover mot trekronene og kunne såvidt skimte noen svarte skygger som hoppet innover i skogen. Aper. Vi hadde sett levende aper! Lenge sto vi og glodde, men de kom ikke tilbake. I stedet fant vi oss et passende ankringssted. I et tre faktisk. For elva var så bråjup at det var bare å kjøre baugen inn i skogen og binde fast. Kapteinen syns nok det var et underlig syn å se båten sin nesten på land inni en skog, men han taklet det ganske bra.
Vi fikk jolla på vannet og rodde rundt for å se om vi fant noe mer spennende. Og det gjorde jeg. Under noen palmegreiner skimtet jeg såvidt at det kom ut en liten elv. Jeg karret meg under med gummibåten og innover skogen snodde det seg en bitteliten elv, mer som en brei bekk. Sakte rodde jeg innover. Trekronene høyt over meg pusta i vinden. Krabbene pilte rundt i vannkanten. Det var fuglekvitter og rasling i løv. Rasling i løv? Jeg stirret innover et tørt bekkeleie og der stirrer det noe tilbake på meg. Et lite bebrillet vesen med lang hale som sto rett opp. Slik ble vi stående en stund og studere hverandre, begge like usikre på hva vi skulle ta oss til. Etter en stund må dyret, antageligvis en vaskebjørn, ha ansett meg for å være lite interessant og ufarlig og gikk tilbake til å grave i jorden etter mat. Jeg ble sittende musestille i jolla og studere pelsdotten helt til den forsvant. Jeg rodde lenger oppover den lille elva, helt til jeg ikke kom lenger fordi det ble for grunt. Sakte lot jeg meg sige nedover til båten igjen.
Vel nede på den store elva hørte jeg brølene fra den andre siden av elva. Det var apene som lagde et sabla leven der borte. Jeg fikk med meg Eva og videokamera og rodde over. Da var de selvfølelig borte. Eller stille. Vi så hvertfall ingen aper og måtte pent ro tilbake igjen uten noen større dyrisk opplevelse enn en liten grå fugl.
Den natta ville jeg sove på dekk. Jeg ville ligge der og høre på alle skogslydene. Sirissene som spilte, trekronene som nynna med. Himmelen var klar og full av stjerner som speilet seg i den blanke elva. Det tusler inni skogen, men det er altfor mørkt til å se noe. Jeg sovner inn under stjernehimmelen, tilfreds i skogen.
I fem-tiden våkner jeg brått. Det ropes og brøles rundt meg. En flokk aper har slått seg ned i trærne rundt båten og roper av hjertets lyst! Jeg stirrer inn mellom trærne, prøver å sperre øynene opp så mye jeg klarer for å skimte noe der inne. Jeg ser ingen ting. Men jeg hører tydelig at det er noen der. Kanskje tre meter unna. Det var litt nifst. De hørtes innmari digre ut. Tenk om de bare kasta seg over mot båten? Ikke det at jeg egentlig tror de ville gjort meg noe, men når du sitter der i mørket og det brøles på alle kanter og man ikke har noen mulighet til å gjemme seg, da blir man litt nervøs.
Jeg ble liggene og stirre inn i skogen. Men da det ble lyst var de forsvunnet. Vi så ikke en eneste ape. Vi slapp fortøyningen og begynte å sige nedover elva, mens vi stirrer mot trærne. Og der var de plutselig! To små apekatter i toppen av et lite tre, så begynte de å kaste seg fra det ene treet til det andre. Uten å brøle. Og da jeg så størrelsen skjønte jeg at jeg hadde vært nervøs for ingen grunn i natt, det var ikke store dyrene.
Vi fikk jolla på vannet og rodde rundt for å se om vi fant noe mer spennende. Og det gjorde jeg. Under noen palmegreiner skimtet jeg såvidt at det kom ut en liten elv. Jeg karret meg under med gummibåten og innover skogen snodde det seg en bitteliten elv, mer som en brei bekk. Sakte rodde jeg innover. Trekronene høyt over meg pusta i vinden. Krabbene pilte rundt i vannkanten. Det var fuglekvitter og rasling i løv. Rasling i løv? Jeg stirret innover et tørt bekkeleie og der stirrer det noe tilbake på meg. Et lite bebrillet vesen med lang hale som sto rett opp. Slik ble vi stående en stund og studere hverandre, begge like usikre på hva vi skulle ta oss til. Etter en stund må dyret, antageligvis en vaskebjørn, ha ansett meg for å være lite interessant og ufarlig og gikk tilbake til å grave i jorden etter mat. Jeg ble sittende musestille i jolla og studere pelsdotten helt til den forsvant. Jeg rodde lenger oppover den lille elva, helt til jeg ikke kom lenger fordi det ble for grunt. Sakte lot jeg meg sige nedover til båten igjen.
Vel nede på den store elva hørte jeg brølene fra den andre siden av elva. Det var apene som lagde et sabla leven der borte. Jeg fikk med meg Eva og videokamera og rodde over. Da var de selvfølelig borte. Eller stille. Vi så hvertfall ingen aper og måtte pent ro tilbake igjen uten noen større dyrisk opplevelse enn en liten grå fugl.
Den natta ville jeg sove på dekk. Jeg ville ligge der og høre på alle skogslydene. Sirissene som spilte, trekronene som nynna med. Himmelen var klar og full av stjerner som speilet seg i den blanke elva. Det tusler inni skogen, men det er altfor mørkt til å se noe. Jeg sovner inn under stjernehimmelen, tilfreds i skogen.
I fem-tiden våkner jeg brått. Det ropes og brøles rundt meg. En flokk aper har slått seg ned i trærne rundt båten og roper av hjertets lyst! Jeg stirrer inn mellom trærne, prøver å sperre øynene opp så mye jeg klarer for å skimte noe der inne. Jeg ser ingen ting. Men jeg hører tydelig at det er noen der. Kanskje tre meter unna. Det var litt nifst. De hørtes innmari digre ut. Tenk om de bare kasta seg over mot båten? Ikke det at jeg egentlig tror de ville gjort meg noe, men når du sitter der i mørket og det brøles på alle kanter og man ikke har noen mulighet til å gjemme seg, da blir man litt nervøs.
Jeg ble liggene og stirre inn i skogen. Men da det ble lyst var de forsvunnet. Vi så ikke en eneste ape. Vi slapp fortøyningen og begynte å sige nedover elva, mens vi stirrer mot trærne. Og der var de plutselig! To små apekatter i toppen av et lite tre, så begynte de å kaste seg fra det ene treet til det andre. Uten å brøle. Og da jeg så størrelsen skjønte jeg at jeg hadde vært nervøs for ingen grunn i natt, det var ikke store dyrene.
søndag 15. mars 2009
Jeg blir gæærn!
Klakk-klakk, kloing-doing,dong-klong, donk. Jeg blir gal! Det klirrer og dunker og jeg skal sove! Hvem i hule heiteste er det som ikke har satt ting ordentlig fra seg i oppvaskkummen? Jeg krabber ut av køya mi og står naken og rasende i byssa, vill i blikket. Det er ingen oppvask. Jeg vaska jo opp før vi tok opp ankret. Hvor kommer den lyden fra da? Jeg lytter ved skapdørene. Rune stikker hodet ned og lurer på hva jeg driver med, men jeg har ikke tid til å svare han. Han ser vel i helvete hva det er jeg driver med! Det klirrer fra koppeskapet, jeg åpner det og stabler om så godt jeg kan. Sånn, det var bedre. Men det kloninker og doinger fortsatt? Hva da? Hvor da? Kasserolleksapet! Jeg huker meg ned og roter rundt, prøver å sette kjeler og fat i press. Sånn. Bedre nå. Jeg krabber opp i køya mi igjen. Rigger meg til bak le-duken min. Sånn, hodet støttet opp, kroppen relativt stabilt pressa inn mellom le-duken og veggen. Ok. Sove nå. Lukker øynene. Dunk. Dunk. Dunk. Hva i alle......????? Grr, en skapdør som ikke er igjen! Jeg kaster meg ut av køya og slår løs på alle skapdører. Alle var igjen. Jeg lytter. Dunk. Dunk. Jeg MÅ finne den lyden! Jeg blir gaaaal! Herreligheten, hvilken idiot er det som har hengt stormlykta der? Rett ovenfor hodet mitt, bare en tynn vegg imellom. Javel, men nå er kilden funnet. Jeg stapper lykta langt inni et skap og rigger meg til igjen innmed veggen. Gjesper fornøyd. Kadonk, kadonk, kadonk.. Det er ikke mulig??? Hele køya mi rister! Ånei, den papirlappen jeg hadde stukket inn mellom kroken på døra og veggen har falt ned. Og jeg har ingen ny lapp her. Jeg prøver å stikke en flik av soveposen min ned dit. Kadonk... kadonk... En genser innen rekkevidde. En hånd. Det går ikke. Enten må jeg frigjøre meg fra leduken min enda en gang, eller så må jeg bare fortrenge lyden.
Jeg prøver det siste. Jeg prøver å stenge hele bøtteballeten ut av hodet mitt. For i byssa synger selvfølelig koppene igjen. Kasserollene dunker takten. Ei skapdør har begynt å slå. Glassene tar en liten sola og døra inn til lugaren min applauderer lykkelig. Seilelykke.
Jeg prøver det siste. Jeg prøver å stenge hele bøtteballeten ut av hodet mitt. For i byssa synger selvfølelig koppene igjen. Kasserollene dunker takten. Ei skapdør har begynt å slå. Glassene tar en liten sola og døra inn til lugaren min applauderer lykkelig. Seilelykke.
På shopping
Mola er tradisjonelt håndarbeid fra Kuna Yala. Damene her har produsert disse i århundrer, etter at fire stjernesøstre kom ned til jorden og lærte kuna-indianerene det de trengte i livet og for å bli en Kuna.
lørdag 14. mars 2009
mandag 2. mars 2009
Det siste indianer-riket
Vi er i San Blas i Panama, Kuna-indianerenes rike. En av de siste urørte perlene. Jeg studerer landskapet. Det har ligget her i tusenvis av år. Palmene, åsene, revene. Kunaene padler forbi oss i sine små kanoer, uthult av kun ett stykke tre. Slik de har gjort i årtusner. Det er som om vi har seila tilbake mange hundre år i tid. Inne i landsbyen flokker ungene seg rundt oss. Husene står tett i tett. Stråhytter med palmebladertak. Veggene er glisne og vi kikkker nysgjerrig inn gjennom sprekkene. Det er ikke mye der inne. Noen puter, hengekøyer, et lite bord. Når mørket senker seg tenner de parafinlampene sine.
De er nysgjerrige og sosiale. Lurer på hvem vi er, hvor vi kommer fra. Vi prøver så godt vi kan å kommunisere. Litt spansk, litt engelsk, litt kuna.
Så lite de egentlig har, i forhold til alt vi ser på som absolutt nødvendig. Så tilfredse de er, med det de har. Her er det ingen tyver, ingen bøller. De lever sine rolige liv. Om morgenen padler de stille inn til fastlandet eller ut til en øy for å hente kokosnøtter, livsgrunnlaget sitt. Om kveldene sitter de i grupper i hyttene sine eller ute på gata, mens ungene løper bekymringsløst rundt. Det er ingen biler de trenger passe seg for. Det er ingen skumle menn i buskene. Når vi kommer løper de mot oss. Hola! Hola! De minste gjemmer seg litt sjenert bak et skjørt, de større kommer helt fram – trekker oss i armene og vil ha oss med å leke. Når Rune tar fram fotoapparatet hyler de av glede og gjør seg til slik som unger i hele verden gjør, unger er unger.
Som store, rosa forvokste og fargeløse vandrer vi i de små gatene, ser på de små hyttene. Kano-indianerene er et av de laveste folkeslaget i verden, bare slått av pygméene. De har sitt eget flagg som vaier høyt over hver hytte. I 1925 gjorde de opprør, under revulosjonen drepte de alle politimenn og andre panamaere og gjorde krav på sitt eget rike. Siden den gang har de levd i fred og fordragelighet. De er fortsatt en del av Panama, men får for det meste være i fred.
De lever som de alltid har gjort. Og det skjønner jeg godt. Når alt er så fint – hvorfor skal man da ønske seg mer?
De er nysgjerrige og sosiale. Lurer på hvem vi er, hvor vi kommer fra. Vi prøver så godt vi kan å kommunisere. Litt spansk, litt engelsk, litt kuna.
Så lite de egentlig har, i forhold til alt vi ser på som absolutt nødvendig. Så tilfredse de er, med det de har. Her er det ingen tyver, ingen bøller. De lever sine rolige liv. Om morgenen padler de stille inn til fastlandet eller ut til en øy for å hente kokosnøtter, livsgrunnlaget sitt. Om kveldene sitter de i grupper i hyttene sine eller ute på gata, mens ungene løper bekymringsløst rundt. Det er ingen biler de trenger passe seg for. Det er ingen skumle menn i buskene. Når vi kommer løper de mot oss. Hola! Hola! De minste gjemmer seg litt sjenert bak et skjørt, de større kommer helt fram – trekker oss i armene og vil ha oss med å leke. Når Rune tar fram fotoapparatet hyler de av glede og gjør seg til slik som unger i hele verden gjør, unger er unger.
Som store, rosa forvokste og fargeløse vandrer vi i de små gatene, ser på de små hyttene. Kano-indianerene er et av de laveste folkeslaget i verden, bare slått av pygméene. De har sitt eget flagg som vaier høyt over hver hytte. I 1925 gjorde de opprør, under revulosjonen drepte de alle politimenn og andre panamaere og gjorde krav på sitt eget rike. Siden den gang har de levd i fred og fordragelighet. De er fortsatt en del av Panama, men får for det meste være i fred.
De lever som de alltid har gjort. Og det skjønner jeg godt. Når alt er så fint – hvorfor skal man da ønske seg mer?
Lykke
Jeg ligger på fordekket, båten duver sakte opp og ned på det nesten speilblanke havet. En kokosnøtt driver sakte forbi, vipper litt opp og ned, nesten som om den hilser til meg. Jeg hører lyden av late dønninger som treffer revene rundt oss. Vi har ankret opp i paradis. Bak meg ligger en liten øy, kokospalmene henger tungt over den hvite sanden og dypper bladene i det lunkne vannet. Foran meg ligger åsene, lange og slake. Lag på lag innover, de nærmeste grønne, de lengst unna blågrå. På den andre siden ligger Stillehavet. Solen er på vei bak noen lette skyer før den tar kvelden og dykker ned bak horisonten. Alt jeg hører er bølgebrus og fuglekvitter. Små skyer av småfisk fyker over vannet som sølv i solnedgangen, forfulgt av større fisker på jakt etter et lite kveldsmåltid. Og her sitter jeg.
Da vi kom hit for noen timer siden hoppet vi rett i havet. Vi hadde bare seilet noen timer, innenfor revet. Ingen bølger, bare vind; silkeseilas. Solen hadde stekt oss godt denne dagen, det var nesten som det freset da vi stupte over bord og svømte inn mot drømmeøya vår. Vi vasset i vannkanten, bøyde oss under kokospalmer som lente seg tungt utover. Ytterst lå en lang sandbanke. Jeg møtte blikket til Rune. Han gikk bare rundt og gliste. Det er ikke nødvendig å si noe. Det var perfekt. I sanda blinka det i koraller og skjell som var skylt på land. Små sandkrabber pilte ned i hulene sine da vi nærmet oss og fuglene svaldra i tretoppene. Irrgrønne palmer i flere sjateringer. Havet er blått og grønt. Himmelen knallblå.
Jeg legger meg forsiktig over på ryggen, ørlitt solbrent på rompa etter noen dristige timer i sola på dekk. Selv om den snart går ned varmer den godt fortsatt. Og jeg tenker, dette må være så nærme fullkommen lykke man kan komme. Jeg kan ikke ønske meg mer akkurat nå.
Da vi kom hit for noen timer siden hoppet vi rett i havet. Vi hadde bare seilet noen timer, innenfor revet. Ingen bølger, bare vind; silkeseilas. Solen hadde stekt oss godt denne dagen, det var nesten som det freset da vi stupte over bord og svømte inn mot drømmeøya vår. Vi vasset i vannkanten, bøyde oss under kokospalmer som lente seg tungt utover. Ytterst lå en lang sandbanke. Jeg møtte blikket til Rune. Han gikk bare rundt og gliste. Det er ikke nødvendig å si noe. Det var perfekt. I sanda blinka det i koraller og skjell som var skylt på land. Små sandkrabber pilte ned i hulene sine da vi nærmet oss og fuglene svaldra i tretoppene. Irrgrønne palmer i flere sjateringer. Havet er blått og grønt. Himmelen knallblå.
Jeg legger meg forsiktig over på ryggen, ørlitt solbrent på rompa etter noen dristige timer i sola på dekk. Selv om den snart går ned varmer den godt fortsatt. Og jeg tenker, dette må være så nærme fullkommen lykke man kan komme. Jeg kan ikke ønske meg mer akkurat nå.
“Eg vil til Panama”
Sa den lille bjørnen, “Panama er landet eg drøymer om, der luktar det bananar!” Paaaanaaamaaaa. Allerede i tidlige barneår fikk Panama en mystisk klang over seg. Som et land langt, langt, borte. Et nesten uoppnåelig sted. Det var NRK som fortalte oss dette. Tegnefilmene om den lille tigeren og den lille bjørnen som levde sammen i fred og fordragelighet i et lite hus ved en elv og som drømte om Panama. Hva som gjorde at valget falt på nynorsk da disse episodene skulle lydlegges er ikke godt å si, men Panama vil for meg alltid være Paaaanaaamaaa. Drøymelandet.
No er eg der snart. Om ein drøy time kan eg gå i land i drøymelandet. Og eg har segla hit. Om enn ikkje i ein banankasse, men likavel.
Eg har segla til drøymelandet.
No er eg der snart. Om ein drøy time kan eg gå i land i drøymelandet. Og eg har segla hit. Om enn ikkje i ein banankasse, men likavel.
Eg har segla til drøymelandet.
onsdag 18. februar 2009
Seiling
Å være på langtur handler ikke bare om å seile. Det er så mye mer. Det er stedene man ser. Det er folka man møter. Og av og til kommer man til marinaer der det er en del folk som har blitt. ”Vi har bare vært her to måneder” kan noen si. Mange har vært her et år. Eller flere. ”Ja, vi skal gjennom kanalen.” Neste år. Kanskje.
Det er så mange flotte folk. Det er så mange skruer. Det er så mange skjebner. Det er så mange historier. Kanskje kom man ikke lenger enn Club Nautico i kveld heller, men jeg hørte så mange nye fortellinger. Møtte så mange folk. Fra alle kanter av verden; Australia, USA, England, Frankrike, Danmark, Sverige (og det var bare i kveld!). De som har seila i åtte år og som fortsatt er ute på ubestemt tid. Det unge paret som skal være her i Cartagena til hun har født ”og blitt vant til det”, som hun sa selv, og så seile videre. Svensken som ikke har vært hjemme på 17 år. Den danske båten som reiser rundt med trøblete ungdom. Totningen som tilfeldigvis havna på en seilbåt og seila til Amerika.
Vi er vår egen lille verden av langseilere. Det er en broket forsamling. Nå er vi litt utafor turistløypa og fant en marina med mange fastboende og langtidsoppankrede. Alle er på fornavn med havnekapteinen. På det borteste bordet på kafeen sitter de som jobber her. På et vis. En som kan fikse datamaskina di. En som kan sy det du ønsker å sy. En som kan generelt kan fikse båtgreier. Dama som selger frukt. Agenten som hjelper deg å sjekke inn i landet. Det er en egen verden. Gratis kaffe og frokost til 1 dollar. Damen som selger ferske bagels hver morgen, bakt ombord i båten.
Det går i mange språk. Godt gestikulert for å understreke poenger om man snakker utenlandsk. Som stort sett alle som jobber her gjør. Eller kanskje det er vi som snakker utenlandsk. Men man vet hvem som snakker de to aktuelle språkene, så man kan alltids rope på noen. Få fiksa noe.
Mañana, mañana. Ting tar tid. Men hvem bryr seg? Langseilere tar ikke tiden.
Det er så mange flotte folk. Det er så mange skruer. Det er så mange skjebner. Det er så mange historier. Kanskje kom man ikke lenger enn Club Nautico i kveld heller, men jeg hørte så mange nye fortellinger. Møtte så mange folk. Fra alle kanter av verden; Australia, USA, England, Frankrike, Danmark, Sverige (og det var bare i kveld!). De som har seila i åtte år og som fortsatt er ute på ubestemt tid. Det unge paret som skal være her i Cartagena til hun har født ”og blitt vant til det”, som hun sa selv, og så seile videre. Svensken som ikke har vært hjemme på 17 år. Den danske båten som reiser rundt med trøblete ungdom. Totningen som tilfeldigvis havna på en seilbåt og seila til Amerika.
Vi er vår egen lille verden av langseilere. Det er en broket forsamling. Nå er vi litt utafor turistløypa og fant en marina med mange fastboende og langtidsoppankrede. Alle er på fornavn med havnekapteinen. På det borteste bordet på kafeen sitter de som jobber her. På et vis. En som kan fikse datamaskina di. En som kan sy det du ønsker å sy. En som kan generelt kan fikse båtgreier. Dama som selger frukt. Agenten som hjelper deg å sjekke inn i landet. Det er en egen verden. Gratis kaffe og frokost til 1 dollar. Damen som selger ferske bagels hver morgen, bakt ombord i båten.
Det går i mange språk. Godt gestikulert for å understreke poenger om man snakker utenlandsk. Som stort sett alle som jobber her gjør. Eller kanskje det er vi som snakker utenlandsk. Men man vet hvem som snakker de to aktuelle språkene, så man kan alltids rope på noen. Få fiksa noe.
Mañana, mañana. Ting tar tid. Men hvem bryr seg? Langseilere tar ikke tiden.
lørdag 14. februar 2009
Hjemlengsel
Vi har det som plommen i egget. Vi har ferie. Lang ferie. Kjempelang ferie faktisk. Vi reiser rundt, vi ser nye steder og møter nye folk, det er rare dyr og flotte strender. Har ingenting å klage over. Vi er rett og slett ytterst heldige som har mulighet til å ta en tur som dette! Alikevel kommer den snikende av og til. Hjemlengselen. Huslengselen. Rista brød med kaviar. Iskaldt vann rett fra springen. TV-kvelder. Stor og myk seng. Varm dusj. Mor og far. Venner og kjente. Skogen.
Vi har vært på tur i åtte måneder nå. Verden rundt oss forandrer seg kontinuerlig. De som var naboer i går kan være borte i dag. De man blir glad i skal plutselig en annen vei. Nye møter. Nye avskjeder. Vi er et lite flytende samfunn der vi driver fra hverandre mot hverandre.
Det er i grunnen er et luksuspromlem. Det er nesten så man ikke tør innrømme det. Men man blir litt metta på inntrykk. Man trenger litt tid til å la ting synke inn, og det er ikke alltid det er tid til det, for vi skal videre! Som seilere beveger vi oss riktignok sakte, så det er egentlig nok av tid til å tenke over ting der ute på havet. Men det er ikke alltid været tillater filosofering og fordøying. Været kan være ganske oppmerksomhetskrevende, faktisk.
Jeg har gitt meg selv lov til å ha hjemlengsel. Og lov til å ta litt inntrykkspause. Men ikke misforstå – hjemlengsel betyr ikke at jeg vil hjem ennå!
Vi har vært på tur i åtte måneder nå. Verden rundt oss forandrer seg kontinuerlig. De som var naboer i går kan være borte i dag. De man blir glad i skal plutselig en annen vei. Nye møter. Nye avskjeder. Vi er et lite flytende samfunn der vi driver fra hverandre mot hverandre.
Det er i grunnen er et luksuspromlem. Det er nesten så man ikke tør innrømme det. Men man blir litt metta på inntrykk. Man trenger litt tid til å la ting synke inn, og det er ikke alltid det er tid til det, for vi skal videre! Som seilere beveger vi oss riktignok sakte, så det er egentlig nok av tid til å tenke over ting der ute på havet. Men det er ikke alltid været tillater filosofering og fordøying. Været kan være ganske oppmerksomhetskrevende, faktisk.
Jeg har gitt meg selv lov til å ha hjemlengsel. Og lov til å ta litt inntrykkspause. Men ikke misforstå – hjemlengsel betyr ikke at jeg vil hjem ennå!
fredag 13. februar 2009
Jeg klør så på rompa!
Og armene! Og leggene! Dere der hjemme klager over kuldegrader, dere, men vi langseilere har også problemer i livene våre. Mygg. Og de er aller mest glad i meg! Om natta så har de fest på kroppen min, for Rune og Eva våkner om morran uten et eneste lite stikk. Nei, her i Cartagena finnes det ikke mygg påsto en svenske som har bodd her i åresvis. Vel, de fant nå meg hvertfall.
Jeg prøver så intenst å ikke klø. Jeg prøver å konsentrere meg om å skrive et lesverdig blogginnlegg. Tenke på andre ting.
Det går ikke! Jeg klarer ikke skrive noe som helst. Jeg må bare klø. Dersom noen lurte på hva jeg dreiv med her nede. Så det så. Når myggen har roa seg skal jeg komme tilbake med noe mer interessant.Kanskje et videoklipp?
(er klar over at mygg ikke er så voldsomt eksotisk altså, men det finnes hverdager for alle!)
Jeg prøver så intenst å ikke klø. Jeg prøver å konsentrere meg om å skrive et lesverdig blogginnlegg. Tenke på andre ting.
Det går ikke! Jeg klarer ikke skrive noe som helst. Jeg må bare klø. Dersom noen lurte på hva jeg dreiv med her nede. Så det så. Når myggen har roa seg skal jeg komme tilbake med noe mer interessant.Kanskje et videoklipp?
(er klar over at mygg ikke er så voldsomt eksotisk altså, men det finnes hverdager for alle!)
torsdag 5. februar 2009
Sjøfolk
Det finnes flere typer folk som ferdes på havene. Det finnes seilere som oss, vi er stort sett alle i samme båt og av samme slag. Eventyrlystne med begrenset økonomi og med en stor posjon tålmodighet. Vi finnes i de fleste farger og fasonger, selv om det ikke er så vanskelig å plukke ut hvem som er langseilere når man har vært ute en stund. Når vi møtes midt på Atlanterhavet for eksempel så hilser vi på hverandre. Seilefolket er av det sosiale slaget. Om det kan kalles sosialt å stenge verden ute i over tre uker. Men vi tar det igjen på land! Hilser i øst og i vest og snakker alle verdens språk. Alle med hver sin historie om hvordan det har seg at de er på tur. Det er en broket forsamling med all verdens bakgrunner, men vi går overraskende godt overens. Har ikke møtt noen seilere jeg ikke har likt, jeg! Så ligger vi der på dekket vårt og skotter - oppover!
Der finnes det den andre typen. Cruisebåttypen. Her på Bonaire kommer det daglig sigende inn store bygårder som rommer en hel liten verden. Gå til sengs i en by og våkn opp i en annen! De kommer inn her på morrakvisten og drar litt utpå ettermiddagen. Disse er det også lette å plukke ut. Man kan med få unntak si at de har alle passert 50. Begge kjønn er glad i rosa. Mennene har store ponduser, damene har en del hengeskinn og gangen er krokete. I tillegg er de ganske bleike. Så går de gåsegang fram og tilbake på strandpromenaden her mens de speider utover havet.
Det finnes en tredje type også, men de er få og eksklusive. Superyachtene. De som nærmer seg 100 fot og som eies av kun én person. De har eget crew knu for å pusse på båten sin og flytte den dit de ønsker å være. De får ikke lov til å si hvem som eier båten en gang. Vi hørte en historie om en slik båt. Han som eide den hadde alt som kunne tenkes ombord, til og med en liten kinosal. Så fikk han det for seg at han ville se film på stranda! Så da måtte de kjøre fra strand til strand og hver kveld måtte de frakt inn et stort lerret, høytalere, sofa, bord og annet som måtte ønskes. Hvem han var? Nei, det fikk vi ikke vite.
Så sitter vi her på seilbåtene våres da og speider over til de andre typene på motorbåtsiden. De har mer penger, større komfort og lettere tilgang til det meste. Vi sliter oss gjennom uvær og vindstille, mens de ganske behagelig forflytter seg raskere og enklere. Om jeg ville vært på den andre siden? Om jeg ville gå glipp av soloppganger alene midt på havet hvor den eneste lyden er suset i seilene? Om jeg ville gå glipp av å kjempe mot naturkreftene og bekjemte monsterbølger? Om jeg ville gå glipp av roen og late timer på dekk?
Neitakk, det kan ikke måles mot noe!
Der finnes det den andre typen. Cruisebåttypen. Her på Bonaire kommer det daglig sigende inn store bygårder som rommer en hel liten verden. Gå til sengs i en by og våkn opp i en annen! De kommer inn her på morrakvisten og drar litt utpå ettermiddagen. Disse er det også lette å plukke ut. Man kan med få unntak si at de har alle passert 50. Begge kjønn er glad i rosa. Mennene har store ponduser, damene har en del hengeskinn og gangen er krokete. I tillegg er de ganske bleike. Så går de gåsegang fram og tilbake på strandpromenaden her mens de speider utover havet.
Det finnes en tredje type også, men de er få og eksklusive. Superyachtene. De som nærmer seg 100 fot og som eies av kun én person. De har eget crew knu for å pusse på båten sin og flytte den dit de ønsker å være. De får ikke lov til å si hvem som eier båten en gang. Vi hørte en historie om en slik båt. Han som eide den hadde alt som kunne tenkes ombord, til og med en liten kinosal. Så fikk han det for seg at han ville se film på stranda! Så da måtte de kjøre fra strand til strand og hver kveld måtte de frakt inn et stort lerret, høytalere, sofa, bord og annet som måtte ønskes. Hvem han var? Nei, det fikk vi ikke vite.
Så sitter vi her på seilbåtene våres da og speider over til de andre typene på motorbåtsiden. De har mer penger, større komfort og lettere tilgang til det meste. Vi sliter oss gjennom uvær og vindstille, mens de ganske behagelig forflytter seg raskere og enklere. Om jeg ville vært på den andre siden? Om jeg ville gå glipp av soloppganger alene midt på havet hvor den eneste lyden er suset i seilene? Om jeg ville gå glipp av å kjempe mot naturkreftene og bekjemte monsterbølger? Om jeg ville gå glipp av roen og late timer på dekk?
Neitakk, det kan ikke måles mot noe!
fredag 30. januar 2009
Diesel-ekspedisjonen
I Venezuela er dieselen fryktelig billig. Latterlig billig egentlig. Fint sted å toppe tankene. Men den er ikke alltid like tilgjengelig! På Isla Margarita lå vi for anker uten for Porlamar, der var det en dieselbåt som kom ut til de som bestilte han og fylte tankene der. Vi hadde avtale med han klokka åtte en morgen. Og mannen var der han. I baren på land med en pils. Åja, skulle vi ha diesel ja, men da måtte han jo dra og fylle tanken sin så sånn i fire-tiden kunne han komme innom. Det passet oss litt dårlig da, for vi skulle jo seile videre til Los Roches, en annen øygruppe. Siden vi helst ville komme inn når det fortsatt var lyst på grunn av bunnforholdene der så kunne vi ikke vente til utpå ettermiddagen og heiste ankeret vårt og dro vår kos.
På Los Roches var det ikke noe særlig diesel å få tak i. Det var egentlig ikke så veldig mye å få tak i i det hele tatt da, men det var fint der. Lange hvite strender, koraller og artige fisker. Vi fikk en rar en med store øyne og liten hale, ikke godt å si hvordan det kunne ha seg at den kunne svømme noe særlig bra – men den duppa nå rundt der og smakte godt!
Da vi ankom fastlandet var dieseltanken vår skrapa. Vi gikk inn i et stort deltaområde hvor det i følge kartet vårt skulle ligge en bensinstasjon et stykke inn. Vi putra inn i smale kanaler hvor mangrove-skogen vokste tett rundt oss. Vi fant fram i labyrinten til bensinbrygga og baska oss inn. Dypdemålenren vår peip kontinuerlig og varslet om at det var for grunt. Vel inntil brygga viste det seg at de hadde ikke diesel, bare bensin! Men vi kunne dra litt lenger inn i labyrinten, der lå det en liten by med en bensinstasjon. Første kanal til venstre, tredje til høyre og rundt en sving. Vi gikk for sakte fart, det var grunt og dybdemåleren klaget med jevne mellomrom. Heldigvis var de lokale vennlige der de børna rundt i sine små båter og avledet oss de gangene vi var på vei på grunn. Det gikk greit. En stund. Da vi endelig så havna langt inni mangroven så slappet skipperen litt for mye av. Høvdingen Knut sto oppå kassa bak og speidet etter grunner. Plutselig så sa han – nå tror jeg vi står stille. Og joggu gikk det verken framover eller bakover. Heldigvis klarte vi å rikke oss av grunna og tok en liten æresrunde før det kom noen hyggelige lokale og losa oss helt inn til brygga, mellom mer eller mindre slitne fiskebåter. De babla i vei på spansk og vi nikka og smilte og prøvde å plukke opp et ord innimellom. Bensinstasjonen viste det seg lå langt unna den brygga. Men de hyggelige lokale tok med Rune og Knut og kannene våre og kjørte de til stasjonen. Lykkelige kommer de tilbake en stund seinere, 1 bolivar (ca 3,50 kr) pr liter, så da fikk det heller være at det var litt kronglete å få tak i den.
Da kommer det en svær fiskebåt og skal presse seg inn foran oss. Alle mannfolka på kaia løper rundt og roper til hverandre. Vi måtte flytte båten lenger bak. Det var jo ikke noe problem. Men det var fortsatt knapt med plass. Fiskebåten kløner, frem og tilbake. Er farlig nær forstaget vårt og alle skriker og hoier. Vi skriker og veiver med armene, og de lokale ler av oss. Jajaja, slapp av! Tror jeg de sa, noe sånn hvertfall. Fram og tilbake. Fem menn i hvert tau trekker og skriker for å få båten inn foran oss. Småkjefter på hverandre og gliser. Til slutt glir skuta på plass mellom oss, med kun nødvendig klaring. Og vi kunne slappe av igjen.
Vi fikk vår billige diesel. Noen fiksa propellen til påhengsmotoren som hadde hatt en litt hard sammenstøyt med en stein. Sola stekte og vi tok en kald pils på kaia med våre nye venner. Som den første norske seilbåten i Tucacas.
På Los Roches var det ikke noe særlig diesel å få tak i. Det var egentlig ikke så veldig mye å få tak i i det hele tatt da, men det var fint der. Lange hvite strender, koraller og artige fisker. Vi fikk en rar en med store øyne og liten hale, ikke godt å si hvordan det kunne ha seg at den kunne svømme noe særlig bra – men den duppa nå rundt der og smakte godt!
Da vi ankom fastlandet var dieseltanken vår skrapa. Vi gikk inn i et stort deltaområde hvor det i følge kartet vårt skulle ligge en bensinstasjon et stykke inn. Vi putra inn i smale kanaler hvor mangrove-skogen vokste tett rundt oss. Vi fant fram i labyrinten til bensinbrygga og baska oss inn. Dypdemålenren vår peip kontinuerlig og varslet om at det var for grunt. Vel inntil brygga viste det seg at de hadde ikke diesel, bare bensin! Men vi kunne dra litt lenger inn i labyrinten, der lå det en liten by med en bensinstasjon. Første kanal til venstre, tredje til høyre og rundt en sving. Vi gikk for sakte fart, det var grunt og dybdemåleren klaget med jevne mellomrom. Heldigvis var de lokale vennlige der de børna rundt i sine små båter og avledet oss de gangene vi var på vei på grunn. Det gikk greit. En stund. Da vi endelig så havna langt inni mangroven så slappet skipperen litt for mye av. Høvdingen Knut sto oppå kassa bak og speidet etter grunner. Plutselig så sa han – nå tror jeg vi står stille. Og joggu gikk det verken framover eller bakover. Heldigvis klarte vi å rikke oss av grunna og tok en liten æresrunde før det kom noen hyggelige lokale og losa oss helt inn til brygga, mellom mer eller mindre slitne fiskebåter. De babla i vei på spansk og vi nikka og smilte og prøvde å plukke opp et ord innimellom. Bensinstasjonen viste det seg lå langt unna den brygga. Men de hyggelige lokale tok med Rune og Knut og kannene våre og kjørte de til stasjonen. Lykkelige kommer de tilbake en stund seinere, 1 bolivar (ca 3,50 kr) pr liter, så da fikk det heller være at det var litt kronglete å få tak i den.
Da kommer det en svær fiskebåt og skal presse seg inn foran oss. Alle mannfolka på kaia løper rundt og roper til hverandre. Vi måtte flytte båten lenger bak. Det var jo ikke noe problem. Men det var fortsatt knapt med plass. Fiskebåten kløner, frem og tilbake. Er farlig nær forstaget vårt og alle skriker og hoier. Vi skriker og veiver med armene, og de lokale ler av oss. Jajaja, slapp av! Tror jeg de sa, noe sånn hvertfall. Fram og tilbake. Fem menn i hvert tau trekker og skriker for å få båten inn foran oss. Småkjefter på hverandre og gliser. Til slutt glir skuta på plass mellom oss, med kun nødvendig klaring. Og vi kunne slappe av igjen.
Vi fikk vår billige diesel. Noen fiksa propellen til påhengsmotoren som hadde hatt en litt hard sammenstøyt med en stein. Sola stekte og vi tok en kald pils på kaia med våre nye venner. Som den første norske seilbåten i Tucacas.
tirsdag 27. januar 2009
Hermetikk-tips
Kjekt å vite om hermetikk før man skal på hermetikk-kjøret.
Husk å ta med mye hvitløk til å døyve den verste hermetikk-smaken, tro meg - du går lei av den fort og alt smaker nesten det samme.
På protein-området er det mange feller å gå i. En av de kjente klassikerene “Corned Beef” er en av disse. Jeg skal innrømme at jeg allerede før jeg hadde smakt på den var skeptisk. Og det med grunn fikk jeg bekreftet! Den har en sånn artig liten snurrepinne så man trenger ikke boksåpner for å åpne den, det teller til fordel for Corned Beef’en, for i mye sjø kan til og med en boksåpner skape store utfordringer. Så begynner man møysommelig å snurre rundt da - og odøren sprer seg ut i rommet. Hei? Var det noen som åpna en boks kattemat her eller? (Kunne ikke helt huske at vi hadde en skipskatt, men den skulle visst fores okke som.) Men i det jeg vrir bunnen av boksen ut så kjenner jeg hvor lukta kom fra ja, og som en slags gele-aktig, sammenpressa kjøttdeig med tydelige fettpartier velter den ut av boksen sin og faller sakte ned mot gryta som en seig og klissete deig og minner svært lite om den kua den en gang har vært. Stakkars den kua, snakk om meningsløst liv. “-Hva skal du bli når du blir stor da?” “-Jeg skal bli Corned Beef.” Uff. Stakkars kua. Nuvel, videre. Oppi gryta oppløser den seg til små korn som klistrer seg på det andre du måtte finne på å putte oppi samme gryte, så når du kommer så langt at du skal spise maten - så er det som å spise noe som det har festa seg grus på - med en anelse kjøttsmak.
En annen protein-felle å gå i er spanske “Albondigas”, kjøttboller. Utenpå ser de riktig så fristende ut, i salsa også til og med. Den salsaen der riktignok, den minner mye om gulgrønt slim når du heller boksen over i panna. Kjøttbollene er bleke og myke med en tam og litt emmen smak. Det er absolutt ikke nødvendig med tenner for å spise disse kjøttbollene. Om du skal på langtur og satser på en del Albondigas er det en ting som er viktig å ha med seg: Tyttebærsyltetøy. Kok poteter, varm en boks hermetiske brekkbønner i litt smør, hell salsaen av kjøttbollene (den er det absolutt ingen grunn til å spare på!) og ta på godt med tyttebærsyltetøy. Da blir det nesten etanes. Konsistensen er det lite å få gjort noe med, dessverre.
Det man må satse på for å få i seg anbefalt mengde proteiner er skinke; både svin og kalkun. Vi kjenner jo alle til den klassiske piknik-skinken hjemmefra - det er absolutt mulig å få tak i samme kvalitet borte også. Perfekt til salater, pastasauser, pålegg og annet du måtte ønske å tilsette proteiner. En absolutt testvinner på protein-siden. Når man beveger seg over i grønnsaksverden så er man ute og spiller rulett. Her er det lett å ta feil - og de finnes mange variasjoner innenfor samme art at det beste er å finne et merke man stoler på og holde seg til det. Noen klassikere duger overalt, som mais for eksempel. Vi har heller ikke vært borti dårlige brekkbønner. Erter som kommer i boks alene er også ganske bankers. Erter-og-gulrøtter derimot, det er jo noe helt annet (les forrige innlegg). Hermetisk paprika ser veldig flott ut, faktisk rødere enn de ferske! Muligens en grunn til å bli bekymret? Her har gelekonsistensen virkelig slått til, men om man liker gelé så er hermetisk paprika slettes meg ikke det verste vi har vært borti. Men den virkelige slageren herombord på grønnsaksmarkedet har vært bønner. Bønner i tomatsaus for å spesifisere. Duger ypperlig til en god trailerfrokost eller som tilbehør til et annet måltid. Her har vi også funnet noen kryssprodukter som duger, for eksempel Chili con carne, den funker stort sett greit. En anelse ferdigtygd, men det er jo greit så blir det litt mindre slitasje på tanngarden!
Ellers går jo aldri en god fruktcoctail av moten. Og med hermetisk sprutkrem så har du verdens beste dessert!
Jeg tror nok antageligvis at når jeg kommer hjem fra denne turen kommer jeg nok til å fortsette å leve på hermetikk. Helt sikkert altså!
Husk å ta med mye hvitløk til å døyve den verste hermetikk-smaken, tro meg - du går lei av den fort og alt smaker nesten det samme.
På protein-området er det mange feller å gå i. En av de kjente klassikerene “Corned Beef” er en av disse. Jeg skal innrømme at jeg allerede før jeg hadde smakt på den var skeptisk. Og det med grunn fikk jeg bekreftet! Den har en sånn artig liten snurrepinne så man trenger ikke boksåpner for å åpne den, det teller til fordel for Corned Beef’en, for i mye sjø kan til og med en boksåpner skape store utfordringer. Så begynner man møysommelig å snurre rundt da - og odøren sprer seg ut i rommet. Hei? Var det noen som åpna en boks kattemat her eller? (Kunne ikke helt huske at vi hadde en skipskatt, men den skulle visst fores okke som.) Men i det jeg vrir bunnen av boksen ut så kjenner jeg hvor lukta kom fra ja, og som en slags gele-aktig, sammenpressa kjøttdeig med tydelige fettpartier velter den ut av boksen sin og faller sakte ned mot gryta som en seig og klissete deig og minner svært lite om den kua den en gang har vært. Stakkars den kua, snakk om meningsløst liv. “-Hva skal du bli når du blir stor da?” “-Jeg skal bli Corned Beef.” Uff. Stakkars kua. Nuvel, videre. Oppi gryta oppløser den seg til små korn som klistrer seg på det andre du måtte finne på å putte oppi samme gryte, så når du kommer så langt at du skal spise maten - så er det som å spise noe som det har festa seg grus på - med en anelse kjøttsmak.
En annen protein-felle å gå i er spanske “Albondigas”, kjøttboller. Utenpå ser de riktig så fristende ut, i salsa også til og med. Den salsaen der riktignok, den minner mye om gulgrønt slim når du heller boksen over i panna. Kjøttbollene er bleke og myke med en tam og litt emmen smak. Det er absolutt ikke nødvendig med tenner for å spise disse kjøttbollene. Om du skal på langtur og satser på en del Albondigas er det en ting som er viktig å ha med seg: Tyttebærsyltetøy. Kok poteter, varm en boks hermetiske brekkbønner i litt smør, hell salsaen av kjøttbollene (den er det absolutt ingen grunn til å spare på!) og ta på godt med tyttebærsyltetøy. Da blir det nesten etanes. Konsistensen er det lite å få gjort noe med, dessverre.
Det man må satse på for å få i seg anbefalt mengde proteiner er skinke; både svin og kalkun. Vi kjenner jo alle til den klassiske piknik-skinken hjemmefra - det er absolutt mulig å få tak i samme kvalitet borte også. Perfekt til salater, pastasauser, pålegg og annet du måtte ønske å tilsette proteiner. En absolutt testvinner på protein-siden. Når man beveger seg over i grønnsaksverden så er man ute og spiller rulett. Her er det lett å ta feil - og de finnes mange variasjoner innenfor samme art at det beste er å finne et merke man stoler på og holde seg til det. Noen klassikere duger overalt, som mais for eksempel. Vi har heller ikke vært borti dårlige brekkbønner. Erter som kommer i boks alene er også ganske bankers. Erter-og-gulrøtter derimot, det er jo noe helt annet (les forrige innlegg). Hermetisk paprika ser veldig flott ut, faktisk rødere enn de ferske! Muligens en grunn til å bli bekymret? Her har gelekonsistensen virkelig slått til, men om man liker gelé så er hermetisk paprika slettes meg ikke det verste vi har vært borti. Men den virkelige slageren herombord på grønnsaksmarkedet har vært bønner. Bønner i tomatsaus for å spesifisere. Duger ypperlig til en god trailerfrokost eller som tilbehør til et annet måltid. Her har vi også funnet noen kryssprodukter som duger, for eksempel Chili con carne, den funker stort sett greit. En anelse ferdigtygd, men det er jo greit så blir det litt mindre slitasje på tanngarden!
Ellers går jo aldri en god fruktcoctail av moten. Og med hermetisk sprutkrem så har du verdens beste dessert!
Jeg tror nok antageligvis at når jeg kommer hjem fra denne turen kommer jeg nok til å fortsette å leve på hermetikk. Helt sikkert altså!
Hermetikkens gleder
At vi er ferdige med Atlanterhavskryssingen betyr ikke at vi er ferdige med hermetikk-livet vårt. Nå som vi driver og farter mellom småøyene på Venezuela-kysten er ikke tilgangen på ferskvarer den beste. Og butikkenes åpningstider er ikke alltid like lette å treffe på. Som i dag. Riktignok er det lørdag da, men det burde jo ikke forandre så mye. Vi har til tider ikke klart å komme oss ut i verden før siesta-tid, så i dag passa vi oss for å drøye for lenge før vi kom oss på land! Vi sendte Rune og Eva på ekspedisjon inn med jolla for å handle litt diverse, sånn i ni-tiden. Tenkte vi var ganske sikre da, men den gang ei. De to små butikkene var oppe fra 8 til 9 og den større åpna ikke før 12. I går var den stengt etter 12.
Vi sulter ikke i hjel likavæl altså. Vi har jo fortsatt et godt hermetisk lager. Det viktigste når du skal leve på hermetisk kost er å ha nok hvitløk. Vi putter hvitløk i alt for å få en litt bedre smak. Så kan du jo spørre om det ikke blir litt kjedlig i lengden at alt smaker hvitløk? Vel, alternativet er at alt smaker hermetikk. Valget er ganske enkelt.
Men det finnes hermetikk som absolutt ikke er etanes. Smaken kan man alltid døyve med litt hvitløk, men det er noe med konsistensen. All hermetikk har stort sett samme konsistens. Den er gjerne lett porøs og litt svampete på en gang. Man trenger egentlig ikke tenner for å leve av hermetikk, for det meste kan knuses mot ganen. Men det finnes noen som skiller seg soleklart ut som eksemplariske eksempler på god hermetikk. Skinke duger bra, både vanlig og kalkunskinke. Leverpostei er jo også en klassiker man er kjent med hjemmefra. Mais funker også, men ellers på grønnsaksområdet er det mye rart ute og går. I dag skulle vi lage oss en ypperlig pastasalat, en 3-boksers faktisk, men vi hadde ikke flere bokser med erter igjen. Derimot så hadde vi en ertergulrot-miks som vi tenkte at sikkert gjorde samme nytta. Både ertene og gulrøttene så jo riktig så delikate ut utenpå boksen. Men vetduhva, der gikk grensa til og med for en erfaren hermetikk-spiser.
Så mens pastaen kokte sto jeg der som en annen Askepott og pella gulrøtter fra erter. Riktignok er vi ikke så kresne i matveien lenger, men noe som en gang var gulrøtter (det sto altså på boksen) som ser ut som små blek-oransje, skeive terninger med utpreget svamp-konsistens og med en udefinerbar smak som minner svært lite om gulrøtter, dét orker ikke engang en langseiler på 7. måneden spise!
Vi sulter ikke i hjel likavæl altså. Vi har jo fortsatt et godt hermetisk lager. Det viktigste når du skal leve på hermetisk kost er å ha nok hvitløk. Vi putter hvitløk i alt for å få en litt bedre smak. Så kan du jo spørre om det ikke blir litt kjedlig i lengden at alt smaker hvitløk? Vel, alternativet er at alt smaker hermetikk. Valget er ganske enkelt.
Men det finnes hermetikk som absolutt ikke er etanes. Smaken kan man alltid døyve med litt hvitløk, men det er noe med konsistensen. All hermetikk har stort sett samme konsistens. Den er gjerne lett porøs og litt svampete på en gang. Man trenger egentlig ikke tenner for å leve av hermetikk, for det meste kan knuses mot ganen. Men det finnes noen som skiller seg soleklart ut som eksemplariske eksempler på god hermetikk. Skinke duger bra, både vanlig og kalkunskinke. Leverpostei er jo også en klassiker man er kjent med hjemmefra. Mais funker også, men ellers på grønnsaksområdet er det mye rart ute og går. I dag skulle vi lage oss en ypperlig pastasalat, en 3-boksers faktisk, men vi hadde ikke flere bokser med erter igjen. Derimot så hadde vi en ertergulrot-miks som vi tenkte at sikkert gjorde samme nytta. Både ertene og gulrøttene så jo riktig så delikate ut utenpå boksen. Men vetduhva, der gikk grensa til og med for en erfaren hermetikk-spiser.
Så mens pastaen kokte sto jeg der som en annen Askepott og pella gulrøtter fra erter. Riktignok er vi ikke så kresne i matveien lenger, men noe som en gang var gulrøtter (det sto altså på boksen) som ser ut som små blek-oransje, skeive terninger med utpreget svamp-konsistens og med en udefinerbar smak som minner svært lite om gulrøtter, dét orker ikke engang en langseiler på 7. måneden spise!
Kamikaze-pelikaner og palmer
Pelikan er en fugl jeg tidligere for det meste har forbundet med Donald. Disse store, klumpete fuglene som har en pose under nebbet som de fyller med fisk. De er rare. Som pjuskete fjærballer flyter de rundt på vannet, eller de har kapret gamle fiskebåter. Vi så de for første gang på Tobago, men på langt nær så mange som her på Los Roches i Venezuela. Det er her palmen kommer inn. For mens Skipper Somby styra med innsjekkingen satt vi i skyggen av en palme og stirret utover havet. Ei lita bukt vi har kommet til med glassklart vann og kritthvit sand og massevis av fisk. Masse fisk fører gjerne med seg masse fugler. Også pelikaner. De store klumpene flyr lavt langs vannet før de klarer å skaffe seg litt høyde. Når de er ca tre meter over vannet bråsnur de og stuper ned med det store nebbet sitt først og vingene rett ut til siden og treffer vannflaten med et plask. De går ikke så langt under vann, de blir liksom bare liggende der som en fjærball før hodet stikker opp igjen med den eiendommelige posen under nebbet. Glupsk gulper de i seg fangsten før de starter jakten på neste fisk.
Innsjekking i Venezuela tar en stund, så jeg fikk god tid til å studere pelikanene. De ser unektelig litt rare og klønete ut, men i det den stuper fryktesløs ned i vannet på jakt etter fisk er den verdens tøffeste fugl. Helt til den lander da. Magaplasket er det mer Donald-stil over.
Innsjekking i Venezuela tar en stund, så jeg fikk god tid til å studere pelikanene. De ser unektelig litt rare og klønete ut, men i det den stuper fryktesløs ned i vannet på jakt etter fisk er den verdens tøffeste fugl. Helt til den lander da. Magaplasket er det mer Donald-stil over.
mandag 19. januar 2009
torsdag 15. januar 2009
Takk til....
Takk til....
Nå begynner et nytt kapittel på turen min. Siden august har vi seila sammen med opptil flere norske båter. Jeg har blitt kjent med så utrolig mange flotte menneske, og her på Grenada skilles mange veier. Noen har vi tatt farvel til allerede, noen skal også videre til Stillehavet.
De første jeg møtte var Leikaren i à Coroña. Et fantastisk ektepar fra Stavanger i en flott Colin Archer. I samme marina lå også Ruffen, to utrolig hyggelige og positive unge stavangerfolk. De har vi har seila sammen med helt til nå. Der møtte vi også Good Mood fra Sunnmøre, en utrolig søt, liten barnefamilie. De skal videre til Stillehavet, så det er jo håp for at vi treffer de igjen. I Leixos møtte vi jentebåten Las Primas, to utrolig artige kusiner ute på langtur. I Cascais møtte vi flere norske båter. Tempest-brødrene, Røvær, Rhapsody in blue... Der dukka også Motgang opp, kompisene som har jobbet hardt for å komme seg på tur. Kokkebåten Endely dukket også opp der. I samlet flokk seila vi over til Madeira. I marinaen i Funchal lå vi ni norske båter – og Endely lagde grillfest for hele gjengen på brygga. Etter Madeira ble vi spredt utover Kanariøyene. I Santa Cruz på Tenerife møtte vi enda en norsk båt, den 114 år gamle Ejdern, en Colin Archer med fire kompiser ombord som satte nesa mot Kapp Verde noen uker før oss. På Tenerife ble det en tårevåt avskjed med Leikaren, som skulle hjem og bli besteforeldre før de dro videre. Sammen med Ruffen og Motgang satte vi kursen mot Kapp Verde og Karibien. Det ble julefeiring på Tobago og late dager i solen. Utpå nyåret dro vi til Grenada og ble gjenforent med Good Mood, Las Primas og Tempest. I tillegg fikk vi enda en ny båttvenn – Misty. Nok et stavangerpar (trives ikke folk i Stavanger??? De drar jo på tur alle sammen!)
I kveld drar vi sørover til Venezuela. De andre drar nordover i Karibien. Men dere har alle gjort turen så langt fantastisk! Takk Leikaren, Ruffen, Good Mood, Motgang, Las Primas, Røvær, Tempest, Endely, Rhapsody in blue, Ejdern, Misty. Jeg kommer til å savne dere!
Nå begynner et nytt kapittel på turen min. Siden august har vi seila sammen med opptil flere norske båter. Jeg har blitt kjent med så utrolig mange flotte menneske, og her på Grenada skilles mange veier. Noen har vi tatt farvel til allerede, noen skal også videre til Stillehavet.
De første jeg møtte var Leikaren i à Coroña. Et fantastisk ektepar fra Stavanger i en flott Colin Archer. I samme marina lå også Ruffen, to utrolig hyggelige og positive unge stavangerfolk. De har vi har seila sammen med helt til nå. Der møtte vi også Good Mood fra Sunnmøre, en utrolig søt, liten barnefamilie. De skal videre til Stillehavet, så det er jo håp for at vi treffer de igjen. I Leixos møtte vi jentebåten Las Primas, to utrolig artige kusiner ute på langtur. I Cascais møtte vi flere norske båter. Tempest-brødrene, Røvær, Rhapsody in blue... Der dukka også Motgang opp, kompisene som har jobbet hardt for å komme seg på tur. Kokkebåten Endely dukket også opp der. I samlet flokk seila vi over til Madeira. I marinaen i Funchal lå vi ni norske båter – og Endely lagde grillfest for hele gjengen på brygga. Etter Madeira ble vi spredt utover Kanariøyene. I Santa Cruz på Tenerife møtte vi enda en norsk båt, den 114 år gamle Ejdern, en Colin Archer med fire kompiser ombord som satte nesa mot Kapp Verde noen uker før oss. På Tenerife ble det en tårevåt avskjed med Leikaren, som skulle hjem og bli besteforeldre før de dro videre. Sammen med Ruffen og Motgang satte vi kursen mot Kapp Verde og Karibien. Det ble julefeiring på Tobago og late dager i solen. Utpå nyåret dro vi til Grenada og ble gjenforent med Good Mood, Las Primas og Tempest. I tillegg fikk vi enda en ny båttvenn – Misty. Nok et stavangerpar (trives ikke folk i Stavanger??? De drar jo på tur alle sammen!)
I kveld drar vi sørover til Venezuela. De andre drar nordover i Karibien. Men dere har alle gjort turen så langt fantastisk! Takk Leikaren, Ruffen, Good Mood, Motgang, Las Primas, Røvær, Tempest, Endely, Rhapsody in blue, Ejdern, Misty. Jeg kommer til å savne dere!
mandag 12. januar 2009
Evig blå på TV Nord
TV Nord har nå begynt å sende serien vår på onsdager. Se www.tv-nord.no
Vi er nå i gang med produksjon av sesong 2 fra Kanariøyene til Panama. Følg med utover våren!
Vi er nå i gang med produksjon av sesong 2 fra Kanariøyene til Panama. Følg med utover våren!
torsdag 8. januar 2009
Opportune Båtband
Se eksklusivt opptak fra en av Opportune Båtbands første øvelse! Her snakker vi talent - disse artistene kommer vi helt klart til å høre mere fra!
Del 1:
Del 2:
Del 1:
Del 2:
mandag 5. januar 2009
Huset
Det var et lite gult hus og dørene var malt i lilla og grønt. Det hadde nok vært strålende en gang, men hadde mistet litt av glansen sin nå. Litt avskala murpuss og blasse farger. Jeg leta meg fram til jeg fant døra med det riktige skiltet. Inne var det dunkelt. Lyspæra virka ikke, men det kom inn dagslys gjennom noen glugger høyt på veggen. Jeg kastet et blikk bort på vasken, der krøp det noen maur rundt og på veggen satt et møll-lignende flygende insekt. Også her inne hadde tidens tann gjort sitt; det manglet noen fliser på veggene og som kunne rustes der inne hadde rusta. Jeg så inn i et flekkete speil som hadde avskala kanter. I taket var det noe som minnet om et baderomssluk montert på et kort rørstump.
På veggen var det et håndtak. Jeg vrei om håndtaket og kjente kaldt vann sildre ned over hodet mitt. Jeg bøyde hodet bakover og lot det sildre over det varme ansiktet mitt. Og jeg kjente en følelse av velvære spre seg i kroppen min. Jeg sto slik lenge. Jeg kjente lag på lag av salt slippe tak i kroppen min og saltvannet renne ut av håret mitt. Jeg trakk pusten dypt. Det luktet såpe og friskt vann. Det var som å komme til en oase etter ukesvis i tørt landskap. Det var himmelsk.
Det var min første dusj på sju uker
På veggen var det et håndtak. Jeg vrei om håndtaket og kjente kaldt vann sildre ned over hodet mitt. Jeg bøyde hodet bakover og lot det sildre over det varme ansiktet mitt. Og jeg kjente en følelse av velvære spre seg i kroppen min. Jeg sto slik lenge. Jeg kjente lag på lag av salt slippe tak i kroppen min og saltvannet renne ut av håret mitt. Jeg trakk pusten dypt. Det luktet såpe og friskt vann. Det var som å komme til en oase etter ukesvis i tørt landskap. Det var himmelsk.
Det var min første dusj på sju uker
På bøljan blå
Vi dro fra Tobago i solnedgangen, retning Grenada. Det blåste godt og bølgene tok seg opp. De blei større og større. Og helt ute av system. De kom fra alle kanter, og i mørket var det ikke mulig å se de før man kjente de. Splæsj. En liten sprut nå og da. Plutselig hører jeg det sprelle og blåse ved sidenav meg. Jeg famler meg fram til hodelykta og får skrudd den på. Rett ved sidenav meg ligger en gedigen flyvefisk og spriker med vingene/finnene, mens den blåser seg opp. Vi hjalp den uti igjen. Så gikk det egentlig ganske bra en stund. Jeg forserte den ene bølga etter den andre. Sang litt høyt for meg selv slik at jeg skulle slippe å høre bruset fra alle de andre bølgene. Så kom den. Giganbølga. Veggen. Jeg så den ikke før den var der. Ut fra det mørke ingenting kom en foss! Den slo meg ut av balanse så jeg ramla ned i cocpit, jeg hadde øya fulle av saltvann og så ingen verdens ting. Jeg prøvde å styre riktig, men før jeg rakk å få balanse på både meg og båten kom en ny bølge fra den andre siden, riktignok ikke like stor - men nok til å gi oss en splæsj fra den kanten også.
Jeg fikk meg en støkk. Men rista vannet ut av ørene og ga meg i kast med de neste bølgene. Og under sprayhooden satt Rune og bannet. Han hadde fått saltvann i kaffen.
Jeg fikk meg en støkk. Men rista vannet ut av ørene og ga meg i kast med de neste bølgene. Og under sprayhooden satt Rune og bannet. Han hadde fått saltvann i kaffen.
søndag 4. januar 2009
Kokospalmer på stjernebakgrunn
Det er nesten som Elg i solnedgang. Bortsett fra at det er mye bedre. Særlig når det holder med en liten sommerkjole. Og om man har et glass portvin for hånden. Legg til en dæsj gode venner så blir det en strålende nyttårsaften. Å kikke på raketter mellom kokospalmer i motsetning til de vanlige grantrærne er litt utenom det vanlige, men det skal sies at det er et absolutt fullverdig alternativ.
Nyttårsaften 2009. Ei venninne ringte meg da klokka hadde passert 12 i Norge, og det var 2009 der, men fortsatt 2008 her. Da jeg la på begynte jeg å fundere. Nå hadde jeg vært en del av 2009, mens jeg fortsatt var i 2008. Så jeg var en del av fremtiden faktisk. Sånn helt uten videre. Samtidig som jeg jo egentlig ikke var det, for det hadde jo hendt meg allerede. (Filosofiske etterdønninger etter Atlanterhavskryssingen.) Og særlig på nyttårsaften. Og særlig når du sitter på en strand i Karibien og har faktisk seila dit og vet at på nyttårsaften i fjor så hadde du ingen anelse om at du skulle på seiltur! Hvertfall ikke så lang seiltur. Jeg skulle jo bli med fra Færøyene til Skottland. Eller no sånn. Absolutt ikke Alta til Karibien. Men nå satt jeg nå der da, glodde på stjernehimmelen, palmene, rastamennene rundt meg, de nye vennene mine, portvinen, med reaggemusikk på full guffe blandet med kjente diskoslagere fra 90-tallet. På stranda danset noen jenter med snurrende fakler bundet fast i lange snorer til hendene, lyktene rundtomkring var av små stearinlys som sto på bakken som de hadde satt store blader rundt. Det var en hjemmelaga bambuskanon som smalt og sendte ildkuler utover havet og selvfølgelig en diskolyskaster som sendte fargerike stråler opp i himmelen. Et godt utgangspunkt for en god feiring av det nye året – og av det gamle året. Vi skålet med gamle venner (i denne sammenhengen: De som vi har blitt kjent med et par-tre månder tidligere) og med nye venner (de som vi har kjent under en uke, kanskje under en time til og med), natta var varm og stemningen god.
Utenfor stranda duppa seilbåtene våre. Og jeg kan bare ønske at resten av året blir like bra som det startet.
Nyttårsaften 2009. Ei venninne ringte meg da klokka hadde passert 12 i Norge, og det var 2009 der, men fortsatt 2008 her. Da jeg la på begynte jeg å fundere. Nå hadde jeg vært en del av 2009, mens jeg fortsatt var i 2008. Så jeg var en del av fremtiden faktisk. Sånn helt uten videre. Samtidig som jeg jo egentlig ikke var det, for det hadde jo hendt meg allerede. (Filosofiske etterdønninger etter Atlanterhavskryssingen.) Og særlig på nyttårsaften. Og særlig når du sitter på en strand i Karibien og har faktisk seila dit og vet at på nyttårsaften i fjor så hadde du ingen anelse om at du skulle på seiltur! Hvertfall ikke så lang seiltur. Jeg skulle jo bli med fra Færøyene til Skottland. Eller no sånn. Absolutt ikke Alta til Karibien. Men nå satt jeg nå der da, glodde på stjernehimmelen, palmene, rastamennene rundt meg, de nye vennene mine, portvinen, med reaggemusikk på full guffe blandet med kjente diskoslagere fra 90-tallet. På stranda danset noen jenter med snurrende fakler bundet fast i lange snorer til hendene, lyktene rundtomkring var av små stearinlys som sto på bakken som de hadde satt store blader rundt. Det var en hjemmelaga bambuskanon som smalt og sendte ildkuler utover havet og selvfølgelig en diskolyskaster som sendte fargerike stråler opp i himmelen. Et godt utgangspunkt for en god feiring av det nye året – og av det gamle året. Vi skålet med gamle venner (i denne sammenhengen: De som vi har blitt kjent med et par-tre månder tidligere) og med nye venner (de som vi har kjent under en uke, kanskje under en time til og med), natta var varm og stemningen god.
Utenfor stranda duppa seilbåtene våre. Og jeg kan bare ønske at resten av året blir like bra som det startet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
