Seiling

Å være på langtur handler ikke bare om å seile. Det er så mye mer. Det er stedene man ser. Det er folka man møter. Og av og til kommer man til marinaer der det er en del folk som har blitt. ”Vi har bare vært her to måneder” kan noen si. Mange har vært her et år. Eller flere. ”Ja, vi skal gjennom kanalen.” Neste år. Kanskje.

Det er så mange flotte folk. Det er så mange skruer. Det er så mange skjebner. Det er så mange historier. Kanskje kom man ikke lenger enn Club Nautico i kveld heller, men jeg hørte så mange nye fortellinger. Møtte så mange folk. Fra alle kanter av verden; Australia, USA, England, Frankrike, Danmark, Sverige (og det var bare i kveld!). De som har seila i åtte år og som fortsatt er ute på ubestemt tid. Det unge paret som skal være her i Cartagena til hun har født ”og blitt vant til det”, som hun sa selv, og så seile videre. Svensken som ikke har vært hjemme på 17 år. Den danske båten som reiser rundt med trøblete ungdom. Totningen som tilfeldigvis havna på en seilbåt og seila til Amerika.

Vi er vår egen lille verden av langseilere. Det er en broket forsamling. Nå er vi litt utafor turistløypa og fant en marina med mange fastboende og langtidsoppankrede. Alle er på fornavn med havnekapteinen. På det borteste bordet på kafeen sitter de som jobber her. På et vis. En som kan fikse datamaskina di. En som kan sy det du ønsker å sy. En som kan generelt kan fikse båtgreier. Dama som selger frukt. Agenten som hjelper deg å sjekke inn i landet. Det er en egen verden. Gratis kaffe og frokost til 1 dollar. Damen som selger ferske bagels hver morgen, bakt ombord i båten.

Det går i mange språk. Godt gestikulert for å understreke poenger om man snakker utenlandsk. Som stort sett alle som jobber her gjør. Eller kanskje det er vi som snakker utenlandsk. Men man vet hvem som snakker de to aktuelle språkene, så man kan alltids rope på noen. Få fiksa noe.

Mañana, mañana. Ting tar tid. Men hvem bryr seg? Langseilere tar ikke tiden.

Hjemlengsel

Vi har det som plommen i egget. Vi har ferie. Lang ferie. Kjempelang ferie faktisk. Vi reiser rundt, vi ser nye steder og møter nye folk, det er rare dyr og flotte strender. Har ingenting å klage over. Vi er rett og slett ytterst heldige som har mulighet til å ta en tur som dette! Alikevel kommer den snikende av og til. Hjemlengselen. Huslengselen. Rista brød med kaviar. Iskaldt vann rett fra springen. TV-kvelder. Stor og myk seng. Varm dusj. Mor og far. Venner og kjente. Skogen.

Vi har vært på tur i åtte måneder nå. Verden rundt oss forandrer seg kontinuerlig. De som var naboer i går kan være borte i dag. De man blir glad i skal plutselig en annen vei. Nye møter. Nye avskjeder. Vi er et lite flytende samfunn der vi driver fra hverandre mot hverandre.

Det er i grunnen er et luksuspromlem. Det er nesten så man ikke tør innrømme det. Men man blir litt metta på inntrykk. Man trenger litt tid til å la ting synke inn, og det er ikke alltid det er tid til det, for vi skal videre! Som seilere beveger vi oss riktignok sakte, så det er egentlig nok av tid til å tenke over ting der ute på havet. Men det er ikke alltid været tillater filosofering og fordøying. Været kan være ganske oppmerksomhetskrevende, faktisk.

Jeg har gitt meg selv lov til å ha hjemlengsel. Og lov til å ta litt inntrykkspause. Men ikke misforstå – hjemlengsel betyr ikke at jeg vil hjem ennå!

Jungelseiling

Jeg klør så på rompa!

Og armene! Og leggene! Dere der hjemme klager over kuldegrader, dere, men vi langseilere har også problemer i livene våre. Mygg. Og de er aller mest glad i meg! Om natta så har de fest på kroppen min, for Rune og Eva våkner om morran uten et eneste lite stikk. Nei, her i Cartagena finnes det ikke mygg påsto en svenske som har bodd her i åresvis. Vel, de fant nå meg hvertfall.

Jeg prøver så intenst å ikke klø. Jeg prøver å konsentrere meg om å skrive et lesverdig blogginnlegg. Tenke på andre ting.

Det går ikke! Jeg klarer ikke skrive noe som helst. Jeg må bare klø. Dersom noen lurte på hva jeg dreiv med her nede. Så det så. Når myggen har roa seg skal jeg komme tilbake med noe mer interessant.Kanskje et videoklipp?

(er klar over at mygg ikke er så voldsomt eksotisk altså, men det finnes hverdager for alle!)

Sjøfolk

Det finnes flere typer folk som ferdes på havene. Det finnes seilere som oss, vi er stort sett alle i samme båt og av samme slag. Eventyrlystne med begrenset økonomi og med en stor posjon tålmodighet. Vi finnes i de fleste farger og fasonger, selv om det ikke er så vanskelig å plukke ut hvem som er langseilere når man har vært ute en stund. Når vi møtes midt på Atlanterhavet for eksempel så hilser vi på hverandre. Seilefolket er av det sosiale slaget. Om det kan kalles sosialt å stenge verden ute i over tre uker. Men vi tar det igjen på land! Hilser i øst og i vest og snakker alle verdens språk. Alle med hver sin historie om hvordan det har seg at de er på tur. Det er en broket forsamling med all verdens bakgrunner, men vi går overraskende godt overens. Har ikke møtt noen seilere jeg ikke har likt, jeg! Så ligger vi der på dekket vårt og skotter - oppover!

Der finnes det den andre typen. Cruisebåttypen. Her på Bonaire kommer det daglig sigende inn store bygårder som rommer en hel liten verden. Gå til sengs i en by og våkn opp i en annen! De kommer inn her på morrakvisten og drar litt utpå ettermiddagen. Disse er det også lette å plukke ut. Man kan med få unntak si at de har alle passert 50. Begge kjønn er glad i rosa. Mennene har store ponduser, damene har en del hengeskinn og gangen er krokete. I tillegg er de ganske bleike. Så går de gåsegang fram og tilbake på strandpromenaden her mens de speider utover havet.

Det finnes en tredje type også, men de er få og eksklusive. Superyachtene. De som nærmer seg 100 fot og som eies av kun én person. De har eget crew knu for å pusse på båten sin og flytte den dit de ønsker å være. De får ikke lov til å si hvem som eier båten en gang. Vi hørte en historie om en slik båt. Han som eide den hadde alt som kunne tenkes ombord, til og med en liten kinosal. Så fikk han det for seg at han ville se film på stranda! Så da måtte de kjøre fra strand til strand og hver kveld måtte de frakt inn et stort lerret, høytalere, sofa, bord og annet som måtte ønskes. Hvem han var? Nei, det fikk vi ikke vite.

Så sitter vi her på seilbåtene våres da og speider over til de andre typene på motorbåtsiden. De har mer penger, større komfort og lettere tilgang til det meste. Vi sliter oss gjennom uvær og vindstille, mens de ganske behagelig forflytter seg raskere og enklere. Om jeg ville vært på den andre siden? Om jeg ville gå glipp av soloppganger alene midt på havet hvor den eneste lyden er suset i seilene? Om jeg ville gå glipp av å kjempe mot naturkreftene og bekjemte monsterbølger? Om jeg ville gå glipp av roen og late timer på dekk?

Neitakk, det kan ikke måles mot noe!