mandag 29. desember 2008

Båtren

Det slo meg her om dagen. Jeg lå på dekk og tørket meg etter et bad i havet, og filosoferte. Det skal sies at etter over tre uker på havet, uten videre andre aktiviteter enn å bade, ligge på dekk, sove og lese – så har man blitt ganske flink til å ligge på dekk og filosofere over alt til ingenting. Egentlig følte jeg meg ganske ren. Selv om håret var litt seigt og jeg smakte salt. Men det var lite lukter og flekker, jeg var rett og slett ganske ren. Jeg hadde jo saltvannsshampo så jeg kunne jo vaske håret mitt en gang i uken eller så, sånn at jeg fikk gredd det ut. Kjentes ut som om det grodde dreads bakpå hodet mitt. Men når var det egentlig jeg hadde vaska meg ordentlig sist? I en varm ferskvannsdusj? På Kapp Verde var det bare kaldt vann i dusjen, som knapt kan sammenlignes med det vi kaller ”dusj” i Norge – så det kan nesten ikke defineres som en ordentlig dusj, selv om det var forferdelig deilig! Hm, så da må det vel bli Las Galletas på Tenerife da. Der hadde de ordentlige dusjer! Riktignok funka ikke lyset i garderoben alltid, og vannet rant ned så sakte ned at du ikke kunne stå der en evighet uten at det ble overforsvømmelse – men vannet var varmt og flott og trykket slik som det skulle.

Las Galletas, ja. Jeg har ikke dusja siden 14. november.

En himmel full av stjerner....

Jeg lener meg tilbake, legger meg på ryggen i cocpit og stirrer opp på himmelen. En enorm kuppel av en stjernehimmel velver seg over meg. Månen kommer opp, en liggende sigd i øst. Stjernebildene er annerledes her. Og stjernene er flere. Natta er stille og vinden er varm. Jeg kjenner den stryker meg langs halsen mens jeg stirrer opp i uendeligheten.

Uendelig blått. Blått hav går over i blå himmel. På alle kanter. Som å være inni en kule. Sola går sakte over himmelen. Havet beveger seg sakte under kjølen vår. Dovne ligger vi på dekk og betrakter bølgene. Det er rart, at man ikke er lei av å se på havet ennå.

Se! Endelig! Vi skimter grønne Tobago i det fjerne. Vi nærmer oss. Jord under føttene, lukt av skog og blomster og venner som venter. Fersk frukt og vin fra flaske.

... kan man ønske mer?

Atlanterhavet dypvannssvømmeklubb

Jeg har ofta bada på vann så dypt at jeg ikke kan stå. Ja, for det meste så er det jo det en gjør – men gjerne da i nærheten av grunnere vann, eventuelt en brygge e.l., som man kan svømme inn til. Vi bader fra båten også, når vi ikke seiler så fort. Noe som forsåvidt aldri har vært vårt problem da. Vi hiver et langt tau etter båten som vi holder oss fast i og surfer på bølgene. Det er ganske deilig. Over 30 grader i lufta og mer enn 25 i vannet, sola skinner og alt er fryd og gammen.

Så der henger jeg da, og begynner å filosofere litt. Hvor i all verden er det jeg er? Midt på Atlanterhavet? Bare det i seg selv er jo en absurd tanke. Og her henger jeg og dingler etter en seilbåt. Som den mest naturlige ting i verden å gjøre en desemberdag. Med et lite sug i magen. Og sommerfugler. Og gyser litt.

Det er 5000 meter til bunn.

Adventstid

Adventstid er ventetid. Og denne adventstiden her topper vel alle de andre 29 adventstidene jeg har opplevd. Vi starta fra Kapp Verde 1. desember. Og vi ankommer Tobago, forhåpentligvis, 24 desember. Og vi har venta. Vi har venta på vind. Passatvinden. Den trofaste varme vinden som skulle blåse oss over dette verdenshavet. Vi gikk litt sør, den er vel litt sørligere på denne tiden av året? Ingen passatvind. Vi venta og venta. Ingen vind. Ingen andre båter. Ingen mulighet for å kjøre helt over dammen for motor. Vi duppa rundt der. Sola oss på dekk. Bada. Leste en bok per dag. Så en film. Så på horisonten. Venta på vinden. En og annen squal friska opp innimellom. Behagelig tur da, må vite. Vi kikka på loggen, skreiv opp klokka 12 hver dag. 56 nautiske.... 78.... 60... ikke mye å gjøre i døgnet skal vi rekke fram til Tobago til jul! Men lite å gjøre med det.

Får ta seg en formiddagslur i sola, kanskje? Eller finne fram en brus og spille litt backgammon med Rune? Tiden går, en ny luke åpnes i morgen!

Atlanterhavs-bøller

Man skulle vel egentlig tro at når man var midt utpå Atlanteren så skulle alt være ganske stabilt da. Det er jo langt til alt mulig! Men slik er det altså ikke. Til og med her ute finnes det bøller. Squals kalles de. Lokale lavtrykk som kommer med en enorm fart og kraft. Før du vet ordet av det er de over deg. Himmelen blir svart, det lyner og tordner. Vinden river tak i seilene så båten krenger så mye som går an før det ikke går an lenger, og regnværet minner mer om å stå i en dusj. Det går heftig for seg, et inferno av vann og vind - det er bare å holde seg fast.

Den første kom litt for overraskende på oss. Genakkeren vår revna. Men da hadde vi lært. Da den andre kom litt seinere på kvelden tok vi ned seilene, skalka lukene og satte oss nedi båten i påvente av at squal’en skulle dra videre. Det var liksom ikke så mye anna å gjøre da. Bortsett fra å ta seg en dusj.

Etterhvert lærte vi å forholde oss til squals’ene. De går fra øst til vest, hadde Eva lest, så da visste vi i det minste hvilke vi skulle bekymre oss over. De kom gjerne flere sammen. Vi hadde et bak oss, og et på hver side – og i midten seila vi med sola over oss og lite vind. Vel vitende om at dette var den tradisjonelle ”stille før stormen”. Vi prøver å manøvrere oss i sikksakk mellom de, stjele litt vind her og der for å få litt fart. Er ikke alltid vi klarer å lure de da.

Som oftest ikke. Men det er jo fint med litt action, er ikke akkurat så mye som skjer her ute...

Livet i gult, grønt og blått......

Å bo i båt er egentlig litt avansert. Eller, det er som en litt avansert hytte. Det er ikke store plassen man har å boltre seg på, planløsningen (sånn i forhold til hva som er bopraktisk altså, ikke seilbåtpraktisk) er ikke alltid av den enkleste, men den aller største utfordringen er jo at den ikke står stille! Så og si aldri står den helt stille, den gynger litt hit og litt dit. Et lite støttesteg her og der. Heldigvis er hytta klar over at den er ustødig, så den er installert med håndtak oppmed taket som man kan holde seg fast i. Ulempen med disse håndtakene da, det er at der er i ca samme høyde som panna mi. Og bølgene er ikke alltid like lette å beregne. Skulle jo tro at jeg har lært det her da, nå som jeg har vært så lenge ombord. Og jeg vet jo hvor håndtakene er. Særlig det rett over senga mi. Men med så mange ukjente faktorer som det er her ombord så er det umulig å beregne riktig. Noen ganger har man flaks og treffer håndtaket med hånda – og ikke hodet.

Kjøkkenet er jo en utfordring i seg selv da. Ovnen står jo ikke stille, så den går det ikke an å holde seg fast i. Det er jo den mest upålitelige her ombord. Plutselig kommer en ukontrollert sideglidning og man omtrent stuper inn i ovnen. Takk og lov at man har lange armer så man kan ta seg for på oversiden av ovnen. Kanten på kjøkkenbenken er også fin å holde seg fast i, når det krenger den rette veien. Hjørnet der i hoftehøyde. Passe på å ikke ta støttested i nærheten av det hjørnet der.

Det er ikke noe greiere ute. Det er ikke noe greiere å komme seg ut en gang! Klatre opp en liten stige, som heldigvis har hull i sidene slik at man kan holde seg fast. Krenger det da så blir du hengende som en slags blomsterpotte på veggen og dingle frem og tilbake til du finner balansen igjen og kan jobbe videre med å forsere trappa/stigen. Øverst må du skritte over en liten plate. Det er det mest kritiske stedet. Mister du balansen der så smeller kneet inn i en metallkant.

Når du er ute har du litt større forutsetninger for å forhindre eventuelle fall og knall siden du har visuell kontakt med havet. Det er ikke alltid det hjelper. Har du for eksempel slått deg ned under sprayhooden med en bok og beina på benken ved siden av og ikke på gulvet, da er det fort gjort å velte ned på gulvet. Fallet er ikke så høyt, men det kan bli ubehagelig likevel. Ondskapen selv der ute er skjøtevognene. Det er små skarpe metallklumper på hver side av dekk som tauet til seiler går gjennom. Ikke lønnsomt å sparke borti. Slettes ikke i det hele tatt. Jeg mener, virkelig ikke, i det hele tatt.

Man til alle tider noen udefinerte blåmerker og rifter. De dukker opp, uten at man har noen anelse om hvor de dukker opp fra. Men ramla vel, eller snubla, eller mista balansen, sparka borti noe, eller noe i den duren. Ennå har det heldigvis ikke oppstått noen alvorlige skader.

Og om noen lurer på om man plages over at badet ikke er større? Hvor i alle dager skulle man holdt seg fast når man er på do om det skulle vært det? En arm ut til den ene siden, den andre tar krampetak i håndtaket på vegger og så skal man slappe av i de nedre regioner slik at man får gjort det man kom dit for. Slikt krever øvelse. Jeg skal ikke gå mere inn på detaljene.

Hvor langt er et tau?

Et tau er ikke bare et tau. Et tau kan være et fald. Men et fald trenger nødvendigvis ikke være et tau. Et tau kan også være et rev. Et lite rev, ikke rødrev. Et tau kan være en preventer, men det er ikke nødvendig når du har vinden forfra. Og så har vi skjøtene da. De er ganske viktige for de holder fast på seilet, og seilet bør helst være festet til båten for at båten skal få litt fart. En seilbåt har veldig mye tau. Tau kan også være en litt mer folkelig tørkesnor. Eller så kan det være bare pynt. Men det som er viktigst med tauet er at det ikke ryker. Sånn som genakkerfaldet. Eller at man ikke mister de. Når det blåser mye. Og så må man passe på at de ikke hekter seg fast i andre tau og ting som stikker ut av mastene. For eksempel vindmølla. Det er litt dumt å ha et tau i vindmølla, for da går den ikke rundt og da vil den ikke gi oss noe strøm. Pluss at det tauet sannsynligvis hadde en oppgave å gjøre et helt annet sted. Så har vi jo spring, trosser, tamper, spinnakerbomopphald, brasliner, flaggline, lazy jacks, bomuthal, sikkerhetsliner, kasteline...

Jeg blir lettere forvirret av det her, jeg. I min verden er det tau alt i hop. Tauet som er bundet til den dingsen der og som holder fast den andre dingsen der slik at det seilet der kommer opp dit sånn at vi får masse vind i seilene! Men så må man passe på at det andre tauet som også er festet i seilet ikke stikker sin vei for da kan det bli veldig mye blafring og bråk. Og det tauet som holder bommen på plass og det som strammer inn det største seiler når vi trekker seilet litt ned sånn at det blir litt mindre og binder det fast med små tau rundt bommen. Det gjør vi når det blåser mye sånn at det skal bli litt mer behagelig ombord og for at båten skal bli litt enklere å styre. Og de taua som gjør det lettere å få på plass seilet. Og alle de andre taua som jeg egentlig ikke vet hva brukes til...
Og det tauet som vi bruker til tørkesnor. Dét tauet skjønner jeg bruken av!

mandag 1. desember 2008

Guro seiler over Atlanteren i dag - sees på den andre siden!

Fiskarjenten

Nå er vi på kjøret. Fiskekjøret.

Vi vært fem måneder på tur, faktisk. Fem måneder på havet. I havet er det masse fisk. Fisk er gratis. Man fisker mye når man er på seiltur. Og vi har jo fisket mye! Har vært heller dårlig med fisk da. Men nå – på turen fra Kanariøyene til Kapp Verde har vi faktisk fått fem fisker! To gullmakreller og tre tunfisker. Veldig flott fisk. Gullmakrellen har gullfarget skinn (naturlig nok) når den kommer opp av havet, og etter litt tid på land så forandrer den farge til blå. Flott fisk. Tunfisken ser ut som en bolefisk. Det ser ut som om den er på vei ut av sitt gode skinn, faktisk. Buken sprenger i hvitt og sølv og den er sterk som bare rakkern. Er ikke bare å trekke den opp av vannet, man må la den slite seg ut før man huker tak i den med krøka og får den opp i båten.

Vi har spist mye fisk denne uka. Mer fisk på en uke enn jeg noensinne har spist på en uke tidligere. For egentlig, sånn egentlig, så er jeg ikke så innmari glad i fisk. Altså, jeg spiser jo fisk, men jeg har liksom aldri lyst på fisk da. Så da har det ikke blitt så mye fisk. Men så jeg er jo ikke oppvokst på havet med fersk fisk hver dag, heller. Men nå bor jeg jo på havet. I en båt på havet. Og nå skal vi over et verdenshav faktisk. Og fisking er jo en av kjerneaktivitetene når man er på båttur.

Så da kan jeg jo velge da – fersk fisk, eller hermetiske kjøttboller?