No stress – it’s Capo Verde

Etter åtte døgn på sjøen så vi land i sikte. Det var jeg som hadde morgenvakt, og Steffen ropte meg opp på VHF’en: Eg ser land! Jeg begynte å studere horisonten, og der – langt inni disen skimtet jeg omrisset av et trekantet fjell. Det var Sal - Kapp Verde. Å se land er langt fra å være i land. Det tok ganske mange timer før vi var framme, men vi lå nå der på dekk og sola oss og så trekanten bli større. Sal er en ganske artig øy. Helt flat med pyramider av forskjellige størrelser lett spredt omkring. Også kalt vulkaner. Kapp Verde er skapt av hotspot’s uti havet. Små vulkaner altså. Sal er vårt første møte med skikkelig utlandet. Vest-Europa er nå ganske likt og vestlig for det meste, Kapp Verde er – Kapp Verde.

Vi gikk i land i Palmeria. Et bittelite sted med bakeri og en kafe, men det var dit vi måtte for å sjekke inn. Nede på brygga var det et fargerikt kaos. Kapp Verde har en kronglete historie, resultatet er 10 små øyer med en fargerik blanding av folk og kulturer; europeisk, afrikansk, karibisk.... Og nede på brygga fant vi brune unger med lyse krøller, svarte menn med blå øyer, fargerike damer og liv og røre. Vi satte oss rett ned og bare glodde.

Dagen etter seila vi til Santa Maria, et litt større sted, og ankret opp utenfor en lang og hvit sandstrand. Steffen rodde oss i land og vi strenet gatelangs. Små fargerike hus, fargerike folk, unger som dansa i gatene til musikk som strømmet ut fra små butikker og kafeer.

Så så Rune en bar. De korte fjellfinnbeina hans gikk som trommestikker bortover gata, han hadde en paraplydrink i sikte. Og vi jentene dilta etter da. Og da sto han der; en lokal, lang og henglsete fyr: No stress, it’s Capo Verde.

Vi skal være her en stund, altså.