Det siste indianer-riket

Vi er i San Blas i Panama, Kuna-indianerenes rike. En av de siste urørte perlene. Jeg studerer landskapet. Det har ligget her i tusenvis av år. Palmene, åsene, revene. Kunaene padler forbi oss i sine små kanoer, uthult av kun ett stykke tre. Slik de har gjort i årtusner. Det er som om vi har seila tilbake mange hundre år i tid. Inne i landsbyen flokker ungene seg rundt oss. Husene står tett i tett. Stråhytter med palmebladertak. Veggene er glisne og vi kikkker nysgjerrig inn gjennom sprekkene. Det er ikke mye der inne. Noen puter, hengekøyer, et lite bord. Når mørket senker seg tenner de parafinlampene sine.

De er nysgjerrige og sosiale. Lurer på hvem vi er, hvor vi kommer fra. Vi prøver så godt vi kan å kommunisere. Litt spansk, litt engelsk, litt kuna.

Så lite de egentlig har, i forhold til alt vi ser på som absolutt nødvendig. Så tilfredse de er, med det de har. Her er det ingen tyver, ingen bøller. De lever sine rolige liv. Om morgenen padler de stille inn til fastlandet eller ut til en øy for å hente kokosnøtter, livsgrunnlaget sitt. Om kveldene sitter de i grupper i hyttene sine eller ute på gata, mens ungene løper bekymringsløst rundt. Det er ingen biler de trenger passe seg for. Det er ingen skumle menn i buskene. Når vi kommer løper de mot oss. Hola! Hola! De minste gjemmer seg litt sjenert bak et skjørt, de større kommer helt fram – trekker oss i armene og vil ha oss med å leke. Når Rune tar fram fotoapparatet hyler de av glede og gjør seg til slik som unger i hele verden gjør, unger er unger.

Som store, rosa forvokste og fargeløse vandrer vi i de små gatene, ser på de små hyttene. Kano-indianerene er et av de laveste folkeslaget i verden, bare slått av pygméene. De har sitt eget flagg som vaier høyt over hver hytte. I 1925 gjorde de opprør, under revulosjonen drepte de alle politimenn og andre panamaere og gjorde krav på sitt eget rike. Siden den gang har de levd i fred og fordragelighet. De er fortsatt en del av Panama, men får for det meste være i fred.

De lever som de alltid har gjort. Og det skjønner jeg godt. Når alt er så fint – hvorfor skal man da ønske seg mer?

Lykke

Jeg ligger på fordekket, båten duver sakte opp og ned på det nesten speilblanke havet. En kokosnøtt driver sakte forbi, vipper litt opp og ned, nesten som om den hilser til meg. Jeg hører lyden av late dønninger som treffer revene rundt oss. Vi har ankret opp i paradis. Bak meg ligger en liten øy, kokospalmene henger tungt over den hvite sanden og dypper bladene i det lunkne vannet. Foran meg ligger åsene, lange og slake. Lag på lag innover, de nærmeste grønne, de lengst unna blågrå. På den andre siden ligger Stillehavet. Solen er på vei bak noen lette skyer før den tar kvelden og dykker ned bak horisonten. Alt jeg hører er bølgebrus og fuglekvitter. Små skyer av småfisk fyker over vannet som sølv i solnedgangen, forfulgt av større fisker på jakt etter et lite kveldsmåltid. Og her sitter jeg.

Da vi kom hit for noen timer siden hoppet vi rett i havet. Vi hadde bare seilet noen timer, innenfor revet. Ingen bølger, bare vind; silkeseilas. Solen hadde stekt oss godt denne dagen, det var nesten som det freset da vi stupte over bord og svømte inn mot drømmeøya vår. Vi vasset i vannkanten, bøyde oss under kokospalmer som lente seg tungt utover. Ytterst lå en lang sandbanke. Jeg møtte blikket til Rune. Han gikk bare rundt og gliste. Det er ikke nødvendig å si noe. Det var perfekt. I sanda blinka det i koraller og skjell som var skylt på land. Små sandkrabber pilte ned i hulene sine da vi nærmet oss og fuglene svaldra i tretoppene. Irrgrønne palmer i flere sjateringer. Havet er blått og grønt. Himmelen knallblå.

Jeg legger meg forsiktig over på ryggen, ørlitt solbrent på rompa etter noen dristige timer i sola på dekk. Selv om den snart går ned varmer den godt fortsatt. Og jeg tenker, dette må være så nærme fullkommen lykke man kan komme. Jeg kan ikke ønske meg mer akkurat nå.

“Eg vil til Panama”

Sa den lille bjørnen, “Panama er landet eg drøymer om, der luktar det bananar!” Paaaanaaamaaaa. Allerede i tidlige barneår fikk Panama en mystisk klang over seg. Som et land langt, langt, borte. Et nesten uoppnåelig sted. Det var NRK som fortalte oss dette. Tegnefilmene om den lille tigeren og den lille bjørnen som levde sammen i fred og fordragelighet i et lite hus ved en elv og som drømte om Panama. Hva som gjorde at valget falt på nynorsk da disse episodene skulle lydlegges er ikke godt å si, men Panama vil for meg alltid være Paaaanaaamaaa. Drøymelandet.

No er eg der snart. Om ein drøy time kan eg gå i land i drøymelandet. Og eg har segla hit. Om enn ikkje i ein banankasse, men likavel.

Eg har segla til drøymelandet.