Tre døgn igjen

Cabo Verde!

Her en kveld var vi ute og spiste middag. Vi fikk anbefalt et sted av en tilfeldig forbipasserende solbrilleselger/skopusser. Inn ei dør og opp ei trapp, bort en lang gang og inn i en spisesal. Det var som å gå mange år tilbake i tid! Tilbake til kolonitiden (tilleggsinfo: Kapp Verde var portugisik koloni frem til 1975) med høyt under taket, merkelige lysekroner, kniplingsduker – og en servitør fra omtrent samme tidsepoke. Lokalet var et gammelt hotell, tror vi. Maten var vel portugisisk inspirert, diverse biff-varianter – alle med speilegg. Det er glad i speilegg her, oppå biffen og oppå burgern, omlett eller solo-egg. Men maten smakte og selksapet var hyggelig.

Etter denne spise-seansen ruslet vi bort til vårt nye stamsted, Clube Nautico, for en liten kveldsdrink før vi dro tilbake til båten igjen. Vi gikk ut fra den portugisiske kolonitiden og ruslet bortover gata. Snakk om kultursjokk. Inne på puben sydet det av liv, det kokte og gnistret. Midt i lokalet satt tre lokale trubadurer og sørget for underholdninga. Vi vrikka oss inn der, og sneik oss ned ved et bord. Foten gynga allerede i takt med musikken og det var helt umulig å ikke smile. Umulig å ikke være glad. Det var spilleglede og rytmer og varme og farger. Borte ved baren var det en lyslugga liten pjokk som tok helt av til musikken, gutta i kroken hev seg med, servitrisen ble dratt inn i dansen og publikum gynget med, trampa takten med foten og nikka med hodet. Det var umulig å ikke bli revet med. Det var lykke.