Atlanterhavet dypvannssvømmeklubb

Jeg har ofta bada på vann så dypt at jeg ikke kan stå. Ja, for det meste så er det jo det en gjør – men gjerne da i nærheten av grunnere vann, eventuelt en brygge e.l., som man kan svømme inn til. Vi bader fra båten også, når vi ikke seiler så fort. Noe som forsåvidt aldri har vært vårt problem da. Vi hiver et langt tau etter båten som vi holder oss fast i og surfer på bølgene. Det er ganske deilig. Over 30 grader i lufta og mer enn 25 i vannet, sola skinner og alt er fryd og gammen.

Så der henger jeg da, og begynner å filosofere litt. Hvor i all verden er det jeg er? Midt på Atlanterhavet? Bare det i seg selv er jo en absurd tanke. Og her henger jeg og dingler etter en seilbåt. Som den mest naturlige ting i verden å gjøre en desemberdag. Med et lite sug i magen. Og sommerfugler. Og gyser litt.

Det er 5000 meter til bunn.