En dag i en langseilers liv

Det er kanskje noen som lurer på hva vi egentlig driver med når vi er så lenge ute på havet, derfor tenkte jeg at jeg skulle opplyse dere om det. For det kan være ganske slitsomt altså. Omtrent slik foregikk turen fra Tenerife til Kapp Verde:

Opp 0630 hver morgen. Vakt fra 0700 til 1100. Nå har vi fått nytt vindror som fungerer helt perfekt, så på denne turen her har vi egentlig bare sittet og speidet ut over havet. Trimmet seilet litt og justert litt på vindroret. Sjekka at kursen er riktig. Sjekka på VHF’en hvordan det står til med Ruffen. Passe på at vi ikke kjører på noen andre båter. Lese littegranne. Spise littegranne. Kanskje sove littegranne. For båter har vi jo knapt sett. Sånn bortsett fra Ruffen da, men de liker vi jo å se. Når vakta er over 1100 er det kanskje på tide å spise litt igjen. Hente solmadrassen og ei bok og innrede seg på dekk. Tid for å sole seg noen timer. Man må huske på å snu seg innimellom da, slik at fargen blir jevn. Så er det ratt på tide med en liten avkjølende dukkert. Det kommer litt an på hvor fort båten går da, men vi henger ut et tau etter båten som vi holder oss fast i. (Rune fortalte noe artig om hvordan det var å henge bak der helt uten klær (når man er mann), men om dere lurer kan dere jo høre med han om det!) Så er det ratt på tide å spise litt igjen da. Kanskje vi har fått fisk? Får sjekke snøret da. Det er jo litt pes, for når man først har fått en fisk så kan det være litt stress å få den ombord. Særlig tunfisken. Den er ganske ivrig og sterk så det kan ta litt tid. Men vi klager ikke, vi har jo endelig fått fiskelykke! Etter middag så er det på tide med en liten lur slik at man er uthvilt til kveldsvakta. Og så er klokka plutselig 1900 og det er vakt-tid igjen. Fylle vannflaska, finne frem litt kjeks eller frukt, boka og et pledd. Klar for vakt. Kveldsvakta er omtrent akkurat som morgenvakta, bortsett fra at det er mørkt.

Himmel er tett av stjerner, nye stjerner. Vinden er varm og perfekt. Morilden gnistrer i bølgene. Ruffen blinker der ute et sted. Verden er stor og enkel. Natta er lang og fin.

Så roper Hilda på VHF’en: Eg har sett en hval!

Best of....

Det kan nok være en stund til jeg får lagt ut noe igjen nå. Aner ikke hvordan nett-tilgangen er videre i verden. Derfor har jeg laget en repriseliste med anbefalte innlegg:

- Seilkurs (juli)
- Situsjonsrapport fra Norskehavet (video) (juli)
- Mannskapspresentasjon (video) (juli)
- I skotsk farvann (juli)
- Beryktede Biscaya (august)
- Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned (august)
- Beryktede Biscaya (august)
- Magiske Spania (august)
- Scoplaminrus! (oktober)

Atlanterhavet igjen

Galskap. Dette er galskap! Jeg skal seile over Atlanterhavet. I en båt på 11 meter. Stor, fin båt sier folk. Veldig liten på havet tenkter jeg. Blått i alle retninger. Blått hav som går over i blå himmel. Og dit ut skal jeg! Galskap. Jeg, meg, Atlanteren. Det kribler i beina. I magen. I armene. Jeg skal seile over Atlanterhavet. Det er jo fullstendig ulogisk. Jeg kan ikke spise. Jeg klarer ikke sitte stille. Om få timer starter turen. Den mest absurde turen noensinne. Ønsk meg lykke til. Dette er ikke sånt totninger bedriver til vanlig.

Uuuææææææææ! Det er det mest fornuftige jeg hadde å si nå...

Havet!

Atlanterhavet. Atlanteren. Når du er midt utpå er det fort 10 døgn i hver retning. Og man har kanskje ikke sett andre båter på like mange dager heller. Lurer på hvordan det føles. Ensomt? Befriende? Skummelt? Kjedelig? Stort og blått. Vått. Men veldig fint vær, sies det. Stabile vinder. Vi kan bade fra båten. Mon tro hvordan det er å bade på 6000 meters dyp? Eller hva om det blir dårlig vær, da gitt. Huff. Jeg gleder meg. Jeg gruer meg. Jeg er spent som en liten unge på julaften.

Atlanterhavet. Jeg klarer ikke forholde meg til det. Det er absurd.

Sjekking

Jeg gleder meg til å seile igjen nå. Det er lenge siden sist! Vi har vært altfor lenge på land nå. Men sånn ble det nå engang. Vi måtte vente på det nye vindroret, som kom i går. Og nå prøver vi å få sjekket ut av Kanariøyene. Det er ikke så enkelt da, for vi fikk aldri sjekket oss inn heller. Så nå må vi prøve å finne stedet der man sjekker inn sånn at vi får sjekket ut. For på Kapp Verde så sjekker de om du har sjekket ut fra forrige destinasjon når du sjekker inn der, og har du ikke sjekket ut så kan du få problemer med å få sjekket inn. Slikt er viktig å sjekke ut før man drar. Men marinakontoret i St. Cruz sa at vi måtte dra til polizia i Los Cristianos som sa at det der visste de ikke noe om, som sa at vi måtte dra til polizia i St.Cruz. Så da må vi til St.Cruz igjen. Og vi har båten i Las Galletas som er et sted i mellom der, men et stykke fra St. Cruz. Så da må nok Rune flørte litt med damen som leier ut biler slik at vi får kommet oss opp dit for å få sjekket ut. Det ville jo vært litt kjipt om vi hadde seila helt til Kapp Verde uten å få komme på land! For når du kommer på land på en av øyene der blir du plassert i en taxi og kjørt til flyplassen for innsjekking. Og det er jo veldig logisk at du må være utsjekket før du kan bli innsjekket. Nemlig.

I morgen får vi sjekket ut. Jeg er helt sikker. Og i morgen kveld (altså fredag kveld) heiser vi seil og starter havseilasen. Først sju døgn ned til Kapp Verde. Der blir vi en stund, vi plukker opp vårt nye mannskap (Kai, vi kjenner han egentlig ikke, men han hadde lyst til å seile og hørtes ut som en kul fyr så vi tar han med oss) og cruiser rundt der en stund. Sjø døgn er greit da. Vi brukte litt over fem døgn fra Røst til Færøyene. Da var jeg sjøsjuk og frøs kontinuerlig. I tillegg til at jeg var redd og forskremt. Denne gangen blir annerledes. Først og fremst: Jeg har fått sjøsjukeplaster! Det er varmt. Jeg har seila en del nå, så jeg vet at jeg ikke trenger være så grassalt redd.

Og så kommer Atlanterhavet.

Slitsomt seilerliv

Det er ikke barebare aa vaere paa tur, altsaa. Av og til kan det vaere skikkelig hardt...

The invation of the Hermetikk

Klare for Atlanteren naa...

Matte i 3518 meter over havet

Det er ikke saa enkelt alltid.... Dette ble filmet forrige uke omtrent.

Ostepop 2

For de som har fulgt med helt fra begynnelsen husker dere kanskje Runes bekymring for ostepop. Her er oppfoelgeren. Ble filmet for tre-fire uker siden (vanskelig aa holde telling paa ukene) utenfor Savages-oyene, midt mellom Kanarioyene og Madeira. Naa er tilstanden en helt annen. Null ostepop sier ryktene.

Har ikke skrevet saa mye i det siste, har vaert opptatt med videoredigering - lover flere klipp de neste dagene!

Kan ikke stoppe nå

Dette er en ren infomelding: Vi er på Kanariøyene. Guro skal seile til Karibien. Guro kan ikke hoppe av nå. Nå som det er blitt varmt i lufta. Nå som det har blitt varmt i vannet! Nå som jeg ikke er sjøsjk. Nå som det er surt og kaldt i Norge. Nå som vi nærmer oss de eksotiske stedene.Nå som vi skal leve på hermetikk i over en måned. Nå som vi kommer til nye lukter. Ny smaker. Nye kulturer. Nei. Kan ikke stoppe nå.