Guros blå eventyr

Drømmerier

2012-01-23T22:19:00.000+01:00

Noen ganger setter jeg meg i cocpit og tar tak i rorkulten. Jeg lukker øynene og rugger litt frem og tilbake. Later som om jeg seiler. Jeg ser for meg høye nord-norske fjell (nei, har ikke kommet meg lenger!). Jeg ser havet som glitrer under solen. Det fantastiske lyset som midnattsola lager. Jeg kjenner vinden i ansiktet. Og Bacchus siger igjennom natten. Sshhh, ingen andre lyder. Bare vannet, vinden, båten. Jeg lurer på om jeg skal ta opp spinnakeren, eller om jeg bare skal koseseile litt til. Det har jo ingen hast. Og båten ligger så fint i vannet, og fjella er så fine og lyset er så fantastisk - og jeg kjenner roen sige innover meg. Det eneste som betyr noe nå er vannet og vinden og lyset og båten. Min båt. Lykke.

Jeg har nok aldri gledet meg så mye til sommeren som jeg gjør i år!

Bacchus under seil med den tidligere eieren.

Hvor er hodelykta mi?!?

2012-01-22T19:38:00.000+01:00

Å bo i båt krever et litt ekstrautstyr. En dings jeg er helt avhengig av, som jeg tidligere aldri hadde savnet, er hodelykta mi. Hva skulle jeg gjort uten?!?

Det handler i grunnen ikke om at det er så mørkt ombord, bare at det er masse krinker og kroker her. Det er jo mange remedier på liten plass, så all plass er utnyttet. Hvilket skaper små rom her og der - umulig å holde det opplyst nok. Mørketid eller ei. Skal jeg ha noe i kjøleskapet må jeg ha hodelykt. Skal jeg finne i noe klesskapet må jeg ha hodelykt. Skal jeg lese litt på senga må jeg ha hodelykt.

Skal jeg finne igjen noe jeg ikke finner må jeg ha hodelykta mi. Men hvor er hodelykta mi!?!?

Man blir veldig interessant av å bo i båt!

2012-01-16T12:56:00.002+01:00

Totens Blad har en serie portretter om totninger som gjør rare ting. Å bo i en seilbåt kvalifiserer tydligvis. Iallefall når man er fra Toten og iallefall når man bor på 70 grader nord.

Vann 2

2012-01-08T22:23:00.000+01:00

Bor man i en båt er jo vann en ganske essensiel ting. Ikke bare for at det kan bli litt skeivt å bo i en seilbåt uten vann under, eller at man på en måte har mista litt av poenget (nemlig - at man kan dra ut i verden!), men vannet skal jo helst holde seg på rett side av skroget og inni tanken.

Noe av vannet har man jo mer kontroll på enn annet. Det som er i tanken for eksempel, det har jeg ganske god kontroll på. Tanken er nemlig ikke så stor. Så i dag har jeg bært 70 liter vann, siden vannslangen er pakket vegg siden det er kuldegrader ute.

Her om dagen fant jeg vann et sted det ikke skulle være vann. Smått bekymret stakk jeg en finger ned i vannet og slikket på den etterpå - heldigvis ferskvann! Altså ingen hull i båten, bare hull et annet sted. Eller kanskje det bare var kondens i fra tiden før Vidunderet kom inn i livet mitt? Jeg prøvde å dytte hodet mitt inn i den lille luka for å se ordentlig, for tjukk i hue. Jeg prøvde å manøvrere et speil og en hodelykt for å se bedre, og fikk øye på en slange som bare lå helt utskyldig der inne.

Jeg vet ikke helt hva den slangen går til, men Rune og jeg konkluderte med at det antageligvis var luftinga til vanntanken og at det hadde rent over da jeg fylte den sist. Hvis Rune mener det er det sikkert sant, tenkte jeg.

Helt til jeg fant vann i oppbevaringsrommet under salongen - langt fra vanntankluftingsslange. På tide med pønsking.

Is i skapet!

2012-01-07T18:08:00.001+01:00

Når man bor i en liten seilbåt på 70 grader nord kan det oppstå pussige problemstillinger. Som en gang før jul her, da jeg fant ut at det var en rand med is i klesskapet mitt. Det var en liten sprekk i isloleringa der, og der hadde kondensen frøsi fast i ytterveggen/skroget. Gammal kondens - i fra før jeg fikk min luftavfukter!

Her må det komme inn et lite avsnitt om luftavfukteren, jeg har jo ikke blogga siden tidlig i høst og mye har skjedd! I november kom søstra mi på besøk og hadde med seg en liten vidunderlig maskin som hun hadde funnet i kjelleren sin - en luftAVfukter. Jeg hadde jo lest - og opplevd - at det kan bli litt fuktig ombord i seilbåter. Det var for eksempel ikke mulig å oppbevare kjeks ombord - de ville bli mye om du ikke stappa i deg alle med det samme du åpna pakka. Men nå! Denne lille vidunermaskinen suger to liter vann i døgnet ut av lufta i den lille båten min. Har fått et helt annet inneklima ombord nå. Det blir fortere varmt og varmen holder lenger også!

Tilbake til isen i skapet. Sist så tok jeg alt ut av skapet, tinte det, tørka det og putta i litt mer isolasjon i sprekken - og tenkte at nå var det problemet løst! Hvilket det også forsåvidt var. Inntil jeg dro på juleferie. Jeg skulle være borte i to uker så jeg var klar over at vidunderet mitt ikke ville klare å holde luftfuktigheten nede. Jeg lot det stå på litt varme også, så ikke ting skulle fryse ombord. Men så blei det jo beinkaldt! Jeg kom hjem fra juleferie til et hjem med 80% luftfuktighet og 1 plussgrad inne. Huttetu. Jeg skrudde på all varme og viduneret og stakk bort til Rune! Hadde ikke dødd om jeg måtte blitt hjemme altså, men jeg hadde jo ikke sett Rune på hundre år!

Trekker dere konklusjonen selv? Masse is i klesskapet igjen. Og verken gin eller tonic. Jeg hadde ikke gjort en god nok isolasjonsjobb. Vel, alt må læres en gang! Så nå ligger alle klærne mine i salongen igjen mens det tørkes i skapene - det er vel på tide med et glass vin?

(dette bildet ble tatt før jeg rydda ut av skapet.... ser ikke sånn ut akkurat nå...)

Voldtektsbølge?

2011-11-01T23:36:00.001+01:00

Det skrives mye i avisene for tiden. Det er reportasjer på tv'en. Det menes på Facebook. Voldtektsbølge. 6 overfallsvoldtekter bare denne helgen. Dette går ikke an!

Selvfølgelig går det ikke an, men jeg spør meg - er dette en ny bølge? Eller har det blitt lettere å anmelde en voldtekt, siden det har stått så mye om det i det siste?

For nesten ti år siden bodde jeg i Stavanger, og jeg jobbet som frivillig på DIXI Ressurssenter for voldtatte. Allerede da opererte vi med tall på opp mot 9000 voldtekter i året. Rundt 600 ble anmeldt. Av disse ble nesten 90 % henlaget. Skulle man bli dømt for en voldtekt da, måtte man ha flere anmeldelser på seg. I 2009 ble 998 voldtekter anmeldt, 853 av disse ble etterforsket, 651 henlagt, 157 tiltaler av nesten 1000 anmeldte overgrep. Det fant jeg ut etter noen minutter på statistisk sentralbyrå sin hjemmeside. Hvorfor skal man anmelde i grunnen?

Jeg har møtt mange som har vært utsatt for overgrep, både jenter (og gutter) som har anmeldt og som ikke har anmeldt. Flotte ressurssterke mennesker - som alikevel ikke klarte å komme seg unna. Jeg ser på TV om at jenter tar selvforsvarskurs, men jeg er usikker på om jeg hadde klart å bruke det om jeg havnet i en slik situasjon. Jeg leser at de skal lage et dna-register, de skal sperre inne asylsøkere, det dannes grupper med borgervern og pirattaxi-virksomheten må ihvertfall avvikles - for alle pirattaxisjåførere er jo voldtektsmenn!

Jeg synes det er flott at det er satt fokus på saken. Jeg ønsker bare at vi ikke mister perspektivet. Overfallsvoldtekter er ikke den vanligste formen, de fleste som blir voldtatt i Norge blir voldtatt av noen de kjenner, i et miljø de anser som trygt. Jeg har mer troa på mer politi i gatene - og holdningskampanjer.

Jeg har ingen løsning på dette. Jeg ville bare sette ting litt i perspektiv.

Høvdingen Knut

2011-10-22T00:38:00.001+02:00

Hver gang jeg har besøkt Rune så går jeg forbi en båt som heter Trollwind på vei hjem. Trollwind er en veldig fin seilbåt i aluminium. Men det er ikke derfor jeg ser på den båten hver gang jeg går forbi, det der fordi det er høvdingen sin båt.

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror vi begynte å kalle han høvdingen en gang han sto på kassa bakpå Runes båt og holdt utkikk så vi ikke skulle gå på grunn. I Venezuela tror jeg, vi var på vei inn i mangroveskogen for å få tak i diesel. Høvdingen holdt utkikk.

Jeg møtte han for første gang på Tobago. Etter en litt strevsom tur gjennom noen karibiske stater så ankom han endelig. Knut. En kompis av Rune fra Alta. En seiler. Det var han som fikk meg til å forstå at jeg ikke var helt på jordet når det gjalt seiling. Han lærte meg mye. Han var en skikkelig bra fyr.

Da Rune nærma seg Alta planla vi velkomstfest sammen. Da vi ankom Alta var Knut ute med Trollwind og tok oss imot. Med seg hadde han både sine og våre venner, og hadde mekka en planketing for å få sendt over champagne til oss. Senere satte vi til langt på natt og drakk vin og mora oss.

Et par uker seinere får jeg en melding fra Rune: Knut har fått hjerneslag, legene sier alt håp er ute. Jeg ble så sinna! Hvordan kan legene si noe sånt! Men de hadde rett. To dager senere skrudde de av respiratoren. Jeg gråt. Var høvdingen borte?

Høvdingen er borte. Han døde ved roret, sammen med madammen. Trøsta får være at han gikk hen et sted han trivdes.

Jeg skal sørge for friske blomster på båten din, Knut.

Min venn, Knut. Hvil i fred.
(jeg går faktisk og venter på at du skal komme og se på båten min)

Vann

2011-10-16T15:20:00.000+02:00

Når man bor i en båt så er jo vann noe man må forholde seg til. Jeg bor jo på vann, men det vannet vil jeg ikke ha inn. Det har jeg heldigvis ikke, båten er ganske tett sånn sett. Så har vi kondens da, det er visstnok et problem i båter. Det drypper på badet og dugger på ku-øya mine. Enn så lenge skal jeg se om jeg klarer meg uten en lufttørker.

Så var det ferskvann. Til vasking og matlaging og drikking. Jeg har en kjempefin vanntank! Det er faktisk ikke tanksmak på vannet mitt i det hele tatt, og det er friskt og kjølig. Men det er på tank altså. En tank jeg må fylle på når den er tom. Det er jo egentlig bare å trekke ut vannslangen, putte den i hullet og skru på vannet. Bittelitt vann på. Det er litt dårlig lufting på tanken, sa forrige eier, så du må fylle vann sakte. Han var da ihvertfall en ærlig fyr. Det sildrer i tanken min. Den var tom, nå er den snart full.

Rune ler litt når jeg skryter av vanntanken min. Han har tanksmak på sitt vann. Han blånekter på dette, men han har det. Det er jo ikke rart at du ikke har tanksmak, sier han til meg, tanken din er jo på 70 liter! Åjahaja. Hans var på 600 liter. Det betyr at jeg må fylle min vanntank nesten ni ganger oftere enn han! Og om vinteren - da tas jo vannslangen vekk, den fryser jo.

Hente vann på dunk, ja. Flott. Men jeg har ihvertfall ikke tanksmak!

Trekktid

2011-10-15T16:55:00.000+02:00

Fryd og gammen og velstad, så langt har jeg ikke hatt noe særlig å klage over. Jeg frykter at den tiden nærmer seg slutten nå. Altså, ikke fryd og gammen og velstand - men ønsket om å forandre på ting har ankommet.

Høsten er her, det suser i masta og båten gynger og inne blafrer stearinlysa. Ja, de blafrer. Det trekker. Jeg sitter musestille og prøver å kjenne etter hvor det trekker fra. Fører hånda langsmed sprekker og vegger for å finne ut hvor den trekken kommer fra. Den er litt diffus, men den klarer ikke gjemme seg!

Jeg er bevepnet med gaffa og sikaflex. Hit, men ikke lenger.

Vinterforberedelser

2011-10-09T18:35:00.000+02:00

Jeg liker båten min innmari godt! Alikevel er noen oppgraderinger på sin plass - og noen helst før snøen kommer!

Så her kommer en utfordring til dere folkens - hvordan kan jeg lage et "telt" over cocpit sånn at det ikke snør inn der til vinteren, og jeg kan lage meg en fryseboks der!

Etterhvert må vi få døpt om båten også....

Men hva tror dere? Hvordan skal vi mekke telt?

Bæsja på leggen

2011-10-09T16:47:00.000+02:00

I går fikk jeg besøk. Disse var litt enklere å ha med å gjøre enn de forrige, da de her var fornøyde bare de fikk noe i glassene. Men jeg måtte jo rydde og ordne litt før de kom, likavæl. Så jeg rydder litt, vasker litt, tar ut søpla, fikser dosetet, vasker meg selv litt, stæsjer meg litt, surfer litt, ser litt på tv og så kom besøket! Piker, vin og sang (og Rune) til langt på natt!

Fant dere bristen?

Da jeg sto opp i morres fant jeg den. Søpla. Den hadde jeg bare satt opp i cocpit. Det hadde noen måker funnet ut. Så i all sin generøsitet så hadde de pyntet båten min med litt søppel her og der - og som seg hør og bør etter et deilig måkemåltid; bæsja.

(om dere lurer på hvorfor jeg bare hadde satt den i cocpit, så er det fordi vi ikke har lov til å kaste matsøppel i containeren her nede, det blir så mye måkestyr visstnok)

Jeg fant en pose og begynte å plukke søpla. Og satte meg på knær i en diger måkebæsj.

NB! Ikke sette matsøppel i cocpit. Bæsja på leggen der gitt.

Bondefanget!

2011-10-02T15:15:00.001+02:00

Det startet med en uskydlig liten meldingsremse på Facebook. Svanhild hadde funnet ut at vi ikke hadde feiret at vi var ferdig utdannet pedagoger - og hun hadde hjemme-alene-helg og foreslo at vi skulle treffes i helga. Vi stilte oss alle positive til det - og i en bisetning på denne facebookremsa spør Svanhild hvordan det går ombord, om jeg har begynt å ta imot besøk. Jada, sier jeg, det er bare å stikke innom. Og vips popper det opp en melding - da møtes vi klokka 20 på lørdag, ombord hos Guro!

Så her er de - mine aller første middagsgjester. De klarte å komme seg både ombord og på land igjen uten å dette i havet, enda en av de påsto at hun var farlig nær!

Morgenstemning

2011-10-01T12:11:00.000+02:00

En gang så jeg en reklameplakat, en ung mann som satt i et vindu og så utover en ganske kjip utsikt i grunnen. Absolutt ingen drømmeutsikt. Under bildet sto det Min utsikt. Reklamen var for en bank. Inntil da hadde tanken aldri slått meg. At slikt kunne utgjøre en forskjell. Jeg da heller ikke klar for å skaffe meg en fast utsikt.

Situasjonen har jo forandra seg med åra. Jeg begynte å få lyst på egen utsikt! Jeg fikk lyst til å ha mitt eget sted. Men hvor i hule heiteste skal jeg bo?

Så jeg kjøpte en båt. En 27 fots seilbåt, og her bor jeg. Verden er min utsikt.

Og når jeg våkner og kaster et blikk utover min lille verden. Liten, lettere kaotisk og - i noens øyne - kanskje totalt upraktisk og klautrofobisk. Men det er Min verden.

Verdensherskerinnen

Sov i ro...

2011-09-22T12:17:00.002+02:00

Båten min er ikke særlig stor. Den er ikke særlig høy heller. Og det stikker ut ting her og der, så jeg har fine blåmerker over hele kroppen. Regner med at det går seg til. Blåmerkene altså. Båten kommer neppe til å vokse!

Jeg når akkurat opp til taket i båten min. Og når jeg strekker meg ut i køya mi kan jeg ha både hode og føtter i hver sin vegg. Og om jeg veiver litt mye med arma når jeg snur meg i køya, så treffer albuene taket. Jeg - bokstavlig talt - kryper til køys. Jeg ligger litt på tvers og litt på skrå, men ihvertfall ikke på langs slik som det kanskje er meninga at en skal. Og om det blir litt mye kondens inni båten (som da vi var tre stykker som sov der) så drypper det fra luka og ned på meg.

Jeg hører fall som slår i master (ikke min!), fendere som gnikker og flytebrygga som murrer. Men gjennom luka kan jeg se på stjerner og nordlys, mens båten duver ørlitt. Har forsovet meg hver dag, jeg.

UFB

2011-09-21T22:23:00.001+02:00

Jeg er UFB. Jeg er forsåvidt UFA også, en skikkelig værsting altså. UFA kan man nok komme langt med sånn egentlig, UFB er verre. UFB betyr Uten Fast Bosted.

Jeg har ikkeno fast bosted. Det vil si, jeg har jo et fast bosted - men det kan jeg ta med meg nesten hvor jeg vil! Altså kan det ikke registreres som et bosted. Problematisk. Hva skal man gjøre med en sånn som ikke passer inn i normen? Høm, tenker skjemaveldet, de tror jeg vi driter i!

Om jeg nå er UFA (uten fast arbeid) og UFB, så har jeg en ordnet økonomi og er helt til å stole på - sånn økonomisk altså. Og ganske moderne og kravstor er jeg visst også! Jeg vil bo i en båt, men jeg vil ha både tv og internett og hjemmekontor og eget foretak. Dette liker ikke skjemaveldet.

ICE (internett) hadde ingen knapp å trykke på i det hele tatt, om man ikke kunne oppgi en bostedsadresse. En annen leverandør fikk ikke tatt kredittsjekk på meg, så da fikk jeg tlfnr til de som gjorde kredittsjekkene for denne leverandøren, men de forholdt seg til folkeregisteret - så jeg fikk værsågod skaffe meg en adresse skulle jeg få kredittsjekk fra de!

Jeg vil ha tv også. Og det får jeg faktisk! Jeg må bare forhåndsbetale for et år. Men Bring kunne ikke levere en pakke til meg nedi båthavna, de måtte ha en adresse, så jeg ga de en adresse, men der var det ingen hjemme - så jeg måtte hente pakka på postkontoret! I stedet for at de kunne ha lagt den der med det samme, liksom. Og Brønnøysundregisteret! Brønnøysundregistret må også ha en virksomhetsadresse. Brønnøysundregistert er viktig! Jeg la adressen til de jeg jobber mest for der, men de likte ikke det, så nå må jeg finne en annen adresse.

Jeg lurer på. Hva om jeg, selvstendig næringsdrivende båtboer, skulle finne på å ville gifte meg med en annen selvstendig næringsdrivende båtboer. Mon tro om vi hadde fått lov til det?

(det er forsåvidt en særdeles hypotetisk problemstilling!)

Interessante problemstillinger når man bor i båt

2011-09-19T12:53:00.005+02:00

I dag har jeg bodd i båten min i nøyaktig to uker. Det begynner å ligne på et hjem nå!

I helga har mor og far vært her og hjulpet meg litt. Min mor, som i 63 år har hatt rydding som favoritthobby, har organisert alle skap slik at det skal bli mest mulig praktisk og oversiktlig. De neste dagene blir spennende når jeg finner ut hvor tinga mine har tatt veien! Jeg tenkte for eksempel at jeg skulle dra og svømme i dag, men badedrakta mi hang ikke der jeg hang den sist, så jeg må ut på jakt. Heldigvis er ikke båten så stor.

Sånn rydding og orging overlot jeg i grunnen til mor, siden hun er ekspert. I stedet forska jeg på andre, spennende ting ombord sammen med min far. Sånn som septiktanken. For når jeg pumpa ut det jeg hadde gjort fra meg i do, så ble jo alt borte, men selv om jeg lukka igjen pumpa, så var det gult, illeluktende vann i skåla neste gang jeg kikka oppi! Jeg banka på septiktanken. Klong, klong sa det. Den var tydeligvis tom. Var den ikke kobla til? Jeg trodde jo den var full! Så gikk min far ut på brygga og fulge med mens jeg pumpa ned litt papir, og jommen så var ikke den kobla til! Men hvordan kunne det da komme ekkelt kloakkvann opp i doen igjen? Min mor brakk jeg og laga oppkastlyder, hu kunne ikke bo her om det skulle lukte sånn! Jeg spraya en god dæsj Glade luktfrisker i lufta og fortsatte å følge slangene under vasken på badet. Her er kloakk, ferskvann, saltvann, eksosrør, lampeoljeslange... Og en bryter! Høm, tenkte jeg. Og kikka på andre siden av septiktanken også. Joggu var det ikke en der også. Mon tro om jeg lukker igjen den - så stenger jeg for innsig? Og vips var problemet løst! Mor lagde fortsatt oppkastlyder, men det lukta betydelig mindre. Da kom Rune innom og forklarte at saltvann som sto, ville lukte uansett. Så nå vurderer jeg Wonderbaum på do.

Jeg har ikke så mye Winderbaum-erfaring, noen som har tips til hva som ville gjort seg på do?

Sånn går nå dagene ombord. I dag skal jeg forske litt på vanntanken, tror jeg.

Morgenstemning i båthavna. Ikke ille!

Snipp, snapp....?

2011-08-10T00:51:00.000+02:00

2011-08-09T11:46:00.002+02:00

ETA Alta 1900

2011-07-01T14:49:00.003+02:00

Snart er ringen sluttet. Sjela er hjemme igjen.

Ganske så fargerik?

2011-06-30T14:52:00.007+02:00

En gang var det en som kalte meg for fargerik. Jeg tror egentlig det var ganske ironisk ment, for når jeg ser meg i speilet, ser jeg bare en fiskebolle-bleikfisk. Sånn til vanlig.

Båtliv er ganske fargerikt. Seilbåtliv spesielt. Iallefall for min del. Når jeg en sjelden gang tar en kikk i speilet så kan jeg være enig i at - jo, ganske så fargerik, muligens. Jeg ser litt ut som en - veldig pynta pepperkakemann med altfor stort hode?

Ansiktet er som en tomat. Ble et hardt møte med sola etter en lang og mørk vinter i nord. Vinden har løsnet en del hår fra hårstrikken, så en glorie av ganske lyst hår blafrer rundt tomaten som løvetannfrøbærere. Flott. Balansert på en kritthvit marsmallows. Videre under marsmallowsen er det et lækkert, harlekininspirert mønster i hvitt, gult, blått, grønt og grått. Her har ikke solen fått slippe til. Dette er båtens herjinger. Båtens verk, med alle sine skarpe kanter og mystiske hindringer og ulogiske plasseringer av stæsj.

-Åååh! Stupid boat! Jeg gremmes. Jeg lider! Christian forsøker å forsvare båten, - it's not the boats fault, you know. Haha. Liksom. Dustebåt.

Fargerik - ihvertfall akkurat nå!

(klikk på bildet for større versjon)

Sæggeseil

2011-06-30T00:35:00.001+02:00

Cecilie snusa i lufta. Hm, kanskje det går an? Kanskje det faktisk går an! Vi prøver! Fylte av iver og glede rulla vi ut forseilet, og hui og hei som det gikk! Vi var jo oppe i seks knop! Vi glisa i lykkerus, endelig litt seiling! Vi har jo ikke hatt skikkelig vind siden.... Skottland faktisk. Det føltes fantastisk. Cecilie stramma og stramma sånn at begge lusene sto rett ut, til slutt hadde vi et perfekt trimma seil. Nydelig. Aldeles nydelig.

Men så skjer det noe. Man kjenner lusa på døra, sies det, og disse lusene våre de blafra som gærne - på helt feil sted! Vi må slå, fastslår en konsentrert Cecilie. Så vi trekker i noen tau her og der og vips så er seilet på den andre siden av båten. Vi veiver og sveiver og prøver å få lusene til å stå sånn som de skal. Vi flytter på dingser og vurderer på nytt. Hm, sier Cecilie. Det ser dårlig ut. Jeg kikker på seilet, jeg også. Jeg er ikke like dreven som Cecilie, men - når seilet ser ut som ei sæggebukse - da skjønner sjøl en Totning at her er det no gæli som itte ær som dæ skar!

Slukøret ruller vi inn seilet igjen. Vi har vært ombord i søtten dager. Vi har seila i tre.

Det er forskjell på folk!

2011-06-27T11:03:00.002+02:00

Jeg sitter i cockpit. De andre sitter på kontoret. Jeg ser på fjella. De ser på datamaskina. Jeg følger med på kursen. De følger med på veven. Jeg passer på hastigheten. De sjekker nedlastningshastigheten. Sola varmer meg. Datamaskinenes batterier koker.

Hvem de er? Det er langturseilerene som har fått internettilgang!

Det er så innmari fint å seile, altså!

2011-06-26T12:03:00.005+02:00

Jeg fryser! Jeg kjeder meg. Jeg sitter her alene og glor på de samme fjella hele tida. De flytter ikke på seg. Jeg flytter ikke på meg. Det er ingen vind. Motoren bråker. Jeg fryser. Pulverkaffe funker ikke. Rødvin funker ikke. Jeg fryser. Jeg er trøtt. Jeg vil ned i soveposen min. De dumme, dumme, fjella. Og det er liksom midnattsol så det skal liksom være så innmari idyllisk! Lofoten, vindstille, midnattsol som speiler seg i vannet. Iskaldt! Blæh.

Men å se det fra sofakroken i en varm stue i stedenfor, nei takk!

Toalettsituasjonen

2011-06-22T20:51:00.010+02:00

Det er jo innlysende at skal man bo på en båt, så bør man helst ikke ha klaustrofobi. Rommene inni en båt er ikke spesielt store - og når man ikke kan se ut og ha kontroll på hva som skjer der, ja da kan det bli litt pes å være klaustrofobisk. Jeg er ikke klaustrofobisk. Heldigvis.

En ting er nå lugarene og salongen, en annen ting er toalettet. Et slags lite kott. En underjordisk celle. Et hull der veggene lener seg innover. Når det ikke står stille en gang, kan det være et ganske guffent sted. Etter å ha sjangla meg gjennom salongen, tar jeg en slags piruett over dørstokken og inn på badet, der jeg slenges i veggen. Mens jeg står lent inn mot veggen får jeg lirka av meg flere lag med klær, og stabba meg det ene skrittet bort til toalettet. Heldigvis er det et håndtak der inne. Jeg tviholder i det med vensterhånda mens jeg spinner rundt og får slengt meg ned. Med høyrearmen strekt ut støtter meg mot skapet for å ikke skli av dosetet. Jeg spenner musklene i beina for å holde på balansen. Åkei, klar! Med alle musklene i helspenn skal jeg gjøre mitt fornødne, slappe av i de riktige musklene, og bruke noen andre. Samtidig som holder jeg balansen og er forberedt på uforutsette bevegelser og angrep utenifra! Og helst skal det skje litt sabla fort, før jeg spyr!

Et kunstykke uten sidestykke. Like greit at rommet ikke er større.

Midnattsol og nasjonalromantikk

2011-06-18T00:34:00.004+02:00

Havet er fortsatt speilblankt. Sola er på vei ned. Det er ikke riktig midnattsol, men det er midnatt - og det er sol. Gyldne farger duver rundt i havoverflata, gule og blå, mørke flater som skjuler store dyp. Noen måker slapper av i de svake dønningene. Og jeg sitter på dekk og stråler av lykke. At noe kan være så vakkert! At det å se solas siste stråler for i dag, og alle farger som finnes i de, kan gjøre meg rent rørt og fylle meg med sildring og bobling av gode følelser inni meg.

Jeg vil ikke at dette øyeblikket skal ta slutt. Jeg vil bare sitte her i dagens siste solstråler og la meg overstrømme av fargene og lyset. Og på den andre siden av båten - en regnbue. La meg få bli her.

Nådeløse Nordsjøen

2011-06-17T13:39:00.003+02:00

Jeg har friskt i minnet sist jeg seila fra Norge til Skottland. Riktignok er det tre år siden, men en slik tur glemmer man ikke! Og helt frivillig hopper jeg på igjen. Men denne gangen er jeg bedre forberdt! Jeg har sjøsjukeplasterne klare, jeg har Tuc (salt kjeks), epler og cola. Klar for dyst! Nå kan bølgene bare komme og ta meg om de vil, de har ikke nubbesjans!

Noe har skjedd. Noe er ikke sånn som det en gang var. Opportune raser av gårde i vill fart - på rett kurs! Vi kjører slalåm mellom oljeriggene. Noen ligner på gigantiske, lysende insekter, andre på kreative lego-skulpturer - og der! Der helt i horisonten, det MÅ da være The Black Pearl? Havet behandler oss bra, og Victor Vindror II leder oss trygt over bølgene - og ja, det ser faktisk ut om om vi rekker festen på Bud på lørdag! I ren lykkerus kaster jeg sjøsjukeplasteret og super i meg litt rødvin. Livet er herlig.

Men så skjer det. Etter en blund stikker jeg hodet opp av luka og - det er speilblankt ute. Knapt en krusning på havoverflata. Hva skjedde? Hvor ble det av den fantastiske vinden og de flotte bølgene som kasta oss videre.

Skal jeg virkelig ikke spy? Skal jeg ikke bli svimmel og sur? Skal jeg ikke henge over rekka og banne for at jeg valgte å hoppe på i Inverness og ikke Bud?

Føler meg litt snytt. Hvor ble det av den nådeløse Nordsjøen?

Nordsjøen, 17.6.2011

Pulverkaffekjøret

2011-06-13T12:00:00.003+02:00

Da var jeg på pulverkaffekjøret igjen. Jeg har ikke drukket pulverkaffe siden jeg mønstra av. Da hadde jeg fått min dose pulverkaffe for en stund. Det smakte ekkelt. Det smakte såpevann. Det så ut som gjørme. Usj. Gi meg heller en kopp te!

Første morgen ombord. En svampete brødskive med litt svett ost. Lunkent vann fra flaske. Og en kopp pulverkaffe. Den smakte himmelsk. Den smakte helt perfekt. Det var akkurat sånn det skulle være. Gi meg en kopp pulverkaffe om morran på en seilbåt!

Lykke!

2011-06-12T23:42:00.003+02:00

Plutselig var jeg ombord i en seilbåt. Det var ikke Runes seilbåt, men Rune var der. Rune og Eva og Cecilie og andre. Gjensynsgleden var så stor. Jeg satt på dekk og så utover marinaen, jeg kjente lukta i nesa, jeg var så lykkelig. Jeg kunne grått.

Lykke. Jeg kjente det helt innerst inne. Hvor har jeg vært? Hvorfor dro jeg? Det er jo her jeg skulle vært. Det er jo her lykken er.

Absurd!

2011-06-10T19:33:00.005+02:00

For omtrent tre år siden seila jeg ut Altafjorden. Lite ante jeg om hva jeg hadde i vente. På brygga sto noen å vinka. Ut i tåkeheimen forsvant Rune, Eva og jeg. Det var null vind. Det var kaldt. Det var absurd. Jeg var på vei. Hvor? Hvordan? Ante ikke. Men det føltes bra.

Et år seinere sto jeg på Gardermoen. Jeg var alene. Der sto mor. Hu grein. Jeg var forvirra. Hva skjedde? Norge? Jeg brukte ti måneder til Panama, to døgn tilbake til Norge. Jeg følte meg snytt. Jeg hadde gått glipp av noe. Noe viktig.

Kjipt. Det var dødskjipt! Ikke det at jeg ikke var glad for å se mor igjen, for all del, jeg er stort sett alltid glad for å se mor! Som Dalai Lama trengte jeg også noen dager før sjelen fant meg igjen. Hverdagslivet slo mot meg. Økonomisk asyl hos mine foreldre. Arbeidsledig. Ingen anelse om hva jeg skulle ta meg til. Imens fortsatte Eva og Rune det eneste jeg hadde lyst til da - seile videre. Det enkle livet på havet.

I morra reiser jeg. Først til Oslo, så til Skottland. Søndag kveld mønstrer jeg på Opportune igjen! Det er uvirkelig. Absurd. Riktignok ikke like absurt som den sommerkvelden for tre år siden, nå vet jeg tross alt hva jeg går til. Men dog. Jeg hadde trodd jeg skulle hoppe på mye lenger nord. Kun få en liten smakebit. Og nå får jeg være med over Nordsjøen! Det er nesten så jeg gleder meg til å fryse og spy. Nesten.

Jeg hadde tenkt. Jeg må ihvertfall være med inn Altafjorden. Om jeg så må hoppe på på Isnestoften! Jeg må være med på slutten! Jeg måtte få avslutta turen min.

Tårer i øya. Maur i beina. Lopper i blodet. Jeg klarer nesten ikke vente. Ringen skal sluttes. Det kommer til å bli perfekt.

Opportune på vei ut Altafjorden for tre år siden

Euforisk!

2011-05-31T22:30:00.009+02:00

Jeg skal på tur igjen! Jeg og meg og Rune og Eva og Opportune og fire til som jeg ikke vet hvem er, men som sikkert er flotte folk!

Snille videregående har gitt meg permisjon, så 12. juni mønstrer jeg på Opportune igjen! Skal seile fra Inverness i Skottland og hjem til Alta. Lykke!

Nordsjøen all over igjen. Mitt favorittstrekk. Forrige gang var det min første tur utaskjærs. Jeg spøy som en gris. Jeg var så redd at jeg grein. Jeg skulle på første fly hjem fra Torshavn. Jeg tenkte - jeg er fra Toten! Det er ingen som forventer dette av meg! Men man er dum som en stut. I det jeg gikk i land i Torshavn skinte sola, jeg fikk meg en GT og en dusj - og tenkte. Et strekk til. Rune sa at det kom til å bli mye bedre (memo to myself: Ikke stole på Rune når han sier sånt). Rune = staut kar fra nord. Guro = naiv totning som stoler på staute karer fra nord. Men NÅ! denne gangen vet jeg bedre. Scopoderm og epler. Og Rune har lova meg at vi skal ha nattvakter sammen. Hærlig! Jeg savner deg, jeg, Rune. Gleder meg til å høre masse røverhistorier i fra alle de hava jeg ikke fikk med meg!

Vått. Kaldt. Kvalm. Lykkelig. Euforisk! Jeg skal seile igjen!

Happy seilerske med eget anker!

Guros blå eventyr er helt over

2009-05-07T16:39:00.003+02:00

Her skriver jeg innlegg på denne bloggen. Takk til alle som har fulgt med og gitt meg kommentarer og oppmuntringer underveis! Det var alltid like spennende å se hvor mange som hadde kommentert når vi hadde vært uten nett en stund.

Takk til Rune som turde å ta meg med, takk til Mammabanken som lånte meg penger da jeg var tom, takk til Pappa som stile som kausjonist, takk til PrinsesseLea - mitt blogg-orakel, takk til alle jeg har møtt som har gjort turen så fin! Helt uforglemmelig faktisk.

Blogspot derimot vil ikke legge ut videoer for tiden. Jeg vet ikke hvorfor, jeg finner ikke ut av det! Til spesielt interesserte kan jeg sende en DVD med programmene. Send mail! (gurogjestvang@yahoo.no)

Vi nærmer oss siste punktum for denne bloggen, men det er på langt nær mitt siste punktum! Jeg har opprettet en ny blogg: skogsguro.blogspot.com der jeg kommer til å skrive til krampa tar meg!

Takk alle sammen, god tur videre og seil vel!

Venter på sjela mi

2009-04-07T11:26:00.000+02:00

Da Dalai Lama var ute på reise og tok fly så måtte han vente i nærheten noen dager, slik at sjela skulle finne han igjen. Indianerene mente også noe sånt. Og det er sant. Jeg brukte ni måneder ned til Panama, og to døgn tilbake til Norge. Det føles som om jeg ble snytt for noe. At jeg har gått glipp av noe. Man har vel blitt vant med å reise sakte og ha god tid til tenking og filosofering. Men tro meg, på JFK er det ikke mye tid til overs til filosofering! Og om man stirrer ut flyvinduet og ser en blå evighet, så gir det ikke akkurat samme roen som å stirre utover havet.

Så nå sitter jeg her da, i skauen på Toten og venter på sjela mi. Jeg tror jeg liker å reise sakte jeg, så har jeg hvertfall kontroll på sjela mi!

Guros blå eventyr er over

2009-04-04T14:03:00.002+02:00

Etter to dager i den andre blå evigheten landet jeg i snølandskapet rundt Gardermoen. Nå sitter jeg på kjøkkenet til mor og far og skuer utover grantrær og hvit snø. Jeg har funnet fram ullundertøyet igjen og har gjort meg klar til hyttetur med far og farmor og tanta mi. En vanlig hytte, ikke en sånn avansert seilbåthytte, en helt vanlig tømmerhytte uti skauen.

Fra havet og tropene til en seinvinter og gryende vår på Totenåsen. Så kan jeg sitte i solveggen og få litt farge, sa mor!

Hjemme igjen nå. Nytt liv. Blir nok bra. Hyttetur med familien. Pappa venter. Må løpe.

Snipp snapp snute.... kommer tilbake med mer!

Jeg, en seiler

2009-03-31T20:31:00.000+02:00

Jeg har seila på Lopphavet. Norskehavet. Atlanterhavet. Det Karibiske hav. Stillehavet. Jeg har seila nesten 10 000 nautiske mil i storm og stilla. Jeg har spydd. Jeg har grått. Jeg har ledd. Jeg har frydet meg. Jeg har hekta meg fast i veggen for å ikke rulle ut av senga. Jeg har spist mat jeg egentlig ikke har hatt lyst på, men den lå så mye lettere til i kjøleboksen da det rullet. Jeg har ventet på vinden. Jeg har forbannet vinden. Jeg har hektet meg fast med sikkerhetsline og skreket ut min redsel. Jeg har ligget på ryggen i cockpit og studert stjernehimmelen. Jeg har sett morilden glitre langsmed båten. Jeg har sett delfiner som leker seg foran baugen. Jeg har sett store lastebåter som ikke har sett meg. Jeg har stått ved roret i beksvarte netter uten et eneste lyspunkt å få øye på. Jeg har seila i midnattssol. Jeg har seila i tropesol. Jeg har kryssa verdenshav. Jeg har spist fersk fisk og corned beef. Jeg har besteget fjell. Jeg har seila opp elver. Jeg har blitt vekket av brølende vind. Jeg har blitt vekket av brølende mennesker. Jeg har blitt vekket av brøleaper. Jeg har sovet på dekk under et tre. Jeg har ikke vaska meg ikke like ofte som før. Jeg har vrengt klærne om de er for flekkete på utsiden. Jeg har landlovsklær. Jeg har luktet nye lukter. Jeg har smakt nye smaker. Jeg har møtt fantastiske mennesker. Jeg har hatt hjemlengsel. Jeg har ankret opp i øde bukter. Jeg har ankret opp i skitne byer. Jeg har vært i helvete. Jeg har vært i himmelen. Jeg har seila fra Alta til Stillehavet.

Men havet. Det er ganske mystisk fortsatt.

Førstemann til Stillehavet!

2009-03-30T23:14:00.002+02:00

Siv og jeg måtte inngå et lite kompromiss frampå pullpit'en, egentlig er det jeg som har lengst bein så jeg kunne nok strukket meg en tå lenger.... Men det er fint med venner også!

Havfruen

2009-03-29T22:46:00.000+02:00

Jeg har opplevd noe jeg aldri har opplevd før. Jeg har vært en havfrue. Havet var mørkt. Himmelen var mørk. Det var natt. Og jeg fløt naken i vannet. Jeg sparket fra og skar fremover langs den stille overflaten. Jeg la meg på ryggen og lot meg drive av gårde. Og rundt meg gnistret det. Som små stjerner i vannet glitret det omkring meg. Jeg sparket fra og så en lysende blå hale etter meg. Et armtak og det lyste ut av fingrene mine. Jeg slo et slag med halen og små dråper av stjerner drysset utover overflaten. Sakte buktet jeg meg mellom båtene i mørket. Og jeg gnistret. Jeg funklet som en stjerne i vannet. Som en havfrue.

Jeg har badet i Stillehavet. Panamagisk.

Panamagisk

2009-03-28T15:24:00.003+01:00

I går var jeg i Atlanterhavet. I dag er jeg i Stillehavet. I løpet av ett døgn har jeg kryssa Amerika.

Da den første slusa lukka seg i Colon kjente jeg sommerfuglene begynne å krible i magen min. Sakte steg vi oppover. Ti minutter seinere skled vi over i neste sluse. Tre trinn lenger opp var vi i Gatun-sjøen, den kunstige innsjøen midt mellom Det Karibiske Hav og Stillehavet. I mørket viste losen oss vei bort til en moring der vi skulle hekte oss fast til neste morgen. I løpet av natta kom det to seilbåter til som skulle samme vei som oss. 36 meter over havet tilbrakte vi natta, høytflygende seilere som vi er. Hendelsen ble feiret med en passelig posjon rom.

Neste morgen fikk vi tatt omgivelsene i bedre øyesyn. Palmer og andre trær, mange små kanaler mellom øyene og en hel haug med store lasteskip.

En los hadde fortalt oss at det bodde en alligator på ca 10 fot rundt disse moringene. Vi speida ned i vannet for å se om vi kunne skimte noen alligator. Det gjorde vi ikke. Og det var veldig varmt. Vi kastet oss uti vannet til et kjapt morgenbad og håpet at han ikke ville bli vekket av oss! Det gikk greit, alle kom om bord igjen med alle kroppsdeler inntakt.

Den nye losen dukket opp og vi startet på Turen over Amerika. Rune fyra motoren på full guffe, den stakkars motoren som aldri har jobbet så hardt på en dag! For Opportune er ikke glad i gå å så fort for motor, men Panama-kanalen krever sin kvinne. Hun hadde hostet litt på vei inn i slusene kvelden før, nok til å gjøre kapteinen alvorlig bekymret. Om vi ikke kom oss gjennom som avtalt ville ikke det bli billig akkurat. Men hun klarte seg godt og vi fossa gjennom sjøen. Ikke så lenge etter at vi hadde starta passerte vi en alligator som lå og snuste i vannoverflaten. Den var heldigvis ingen morgenfugl tenkte vi. Og tok ingen flere bad i Gatun-sjøen.

Sola steika og vi søkte alle tilflukt i skyggen under biminien. På havet blåser det. På innlandet blåser det ikke, det var som å være i en bakerovn. Men vi tenkte på alligatoren vi hadde sett og holdt oss om bord. Følte på sommerfuglene i magen som bare ble mer og mer aktive. Vi nærmet oss Stillehavet!

Så kom nedstigningen. I slusen ved sidehav oss lå et gigantisk cruiseskip. Mange av passasjerene sto på sine private balkonger og kikket ned på oss, de vinket og tok bilder som om vi var en mystisk art de aldri hadde sett før! Antagelig var vi nok litt mystiske for de også, vi som er seilere. Vi vinker tilbake og oppfører oss som veloppdragne sirkusdyr, men er ganske fornøyde med tilværelsen. For sakte synker vannet. Ned et trinn og så over en liten innsjø til. Jeg ringer pappa og sier at han må følge med på webkamera nå, for da kan han se oss gå gjennom den siste slusa! Jeg tripper rundt på dekk, vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg - for på den andre siden av den svære porten ligger Stillehavet. Det store Stillehavet. Det går ikke an å sitte stille da.

Vi ligger fremst i slusa, bundet sammen med en finsk katamaran. Så åpner slusene seg sakte. Nysgjerrige og spente lener vi oss litt framover, som om det skulle gjøre at vi kom oss ut dit raskere! Så slår slusedørene i veggen og losen roper “Welcome to the Pasific!”

Vi sklir ut i den største blå evigheten; Stillehavet.

Opportune gjennom Panamakanalen!

2009-03-26T00:22:00.003+01:00

I morgen/i dag går vi gjennom Panamakanalen! Torsdag 26.3.09 ettermiddag (lokal tid) starter vi overgangen til Stillehavet. Om dere vil kan dere følge oss på nett!

http://www.pancanal.com/eng/photo/camera-java.html?cam=Expansion

Flere web-kameraer dekker deler av kanalen. Vi passerer rundt midnatt norsk tid. Så for natteranglere uten noe bedre å ta seg til kan dere jo se etter oss! Blå båt med to master og et slitt, bleikt norsk flagg i toppen av bakmasta.

Brøle-aper

2009-03-23T13:25:00.003+01:00

I går seila vi oppover Rio Chagraz, rett nord for Colon. Vi seg innover i den grønne jungelen. Elva var ikke altfor stor så vi hadde god sikt til alle kanter. Vi så fugler og fisker, og så var det plutselig noen greiner som bevega litt vel mye på seg. Vi skottet oppover mot trekronene og kunne såvidt skimte noen svarte skygger som hoppet innover i skogen. Aper. Vi hadde sett levende aper! Lenge sto vi og glodde, men de kom ikke tilbake. I stedet fant vi oss et passende ankringssted. I et tre faktisk. For elva var så bråjup at det var bare å kjøre baugen inn i skogen og binde fast. Kapteinen syns nok det var et underlig syn å se båten sin nesten på land inni en skog, men han taklet det ganske bra.

Vi fikk jolla på vannet og rodde rundt for å se om vi fant noe mer spennende. Og det gjorde jeg. Under noen palmegreiner skimtet jeg såvidt at det kom ut en liten elv. Jeg karret meg under med gummibåten og innover skogen snodde det seg en bitteliten elv, mer som en brei bekk. Sakte rodde jeg innover. Trekronene høyt over meg pusta i vinden. Krabbene pilte rundt i vannkanten. Det var fuglekvitter og rasling i løv. Rasling i løv? Jeg stirret innover et tørt bekkeleie og der stirrer det noe tilbake på meg. Et lite bebrillet vesen med lang hale som sto rett opp. Slik ble vi stående en stund og studere hverandre, begge like usikre på hva vi skulle ta oss til. Etter en stund må dyret, antageligvis en vaskebjørn, ha ansett meg for å være lite interessant og ufarlig og gikk tilbake til å grave i jorden etter mat. Jeg ble sittende musestille i jolla og studere pelsdotten helt til den forsvant. Jeg rodde lenger oppover den lille elva, helt til jeg ikke kom lenger fordi det ble for grunt. Sakte lot jeg meg sige nedover til båten igjen.

Vel nede på den store elva hørte jeg brølene fra den andre siden av elva. Det var apene som lagde et sabla leven der borte. Jeg fikk med meg Eva og videokamera og rodde over. Da var de selvfølelig borte. Eller stille. Vi så hvertfall ingen aper og måtte pent ro tilbake igjen uten noen større dyrisk opplevelse enn en liten grå fugl.

Den natta ville jeg sove på dekk. Jeg ville ligge der og høre på alle skogslydene. Sirissene som spilte, trekronene som nynna med. Himmelen var klar og full av stjerner som speilet seg i den blanke elva. Det tusler inni skogen, men det er altfor mørkt til å se noe. Jeg sovner inn under stjernehimmelen, tilfreds i skogen.

I fem-tiden våkner jeg brått. Det ropes og brøles rundt meg. En flokk aper har slått seg ned i trærne rundt båten og roper av hjertets lyst! Jeg stirrer inn mellom trærne, prøver å sperre øynene opp så mye jeg klarer for å skimte noe der inne. Jeg ser ingen ting. Men jeg hører tydelig at det er noen der. Kanskje tre meter unna. Det var litt nifst. De hørtes innmari digre ut. Tenk om de bare kasta seg over mot båten? Ikke det at jeg egentlig tror de ville gjort meg noe, men når du sitter der i mørket og det brøles på alle kanter og man ikke har noen mulighet til å gjemme seg, da blir man litt nervøs.

Jeg ble liggene og stirre inn i skogen. Men da det ble lyst var de forsvunnet. Vi så ikke en eneste ape. Vi slapp fortøyningen og begynte å sige nedover elva, mens vi stirrer mot trærne. Og der var de plutselig! To små apekatter i toppen av et lite tre, så begynte de å kaste seg fra det ene treet til det andre. Uten å brøle. Og da jeg så størrelsen skjønte jeg at jeg hadde vært nervøs for ingen grunn i natt, det var ikke store dyrene.

Jeg blir gæærn!

2009-03-15T21:42:00.000+01:00

Klakk-klakk, kloing-doing,dong-klong, donk. Jeg blir gal! Det klirrer og dunker og jeg skal sove! Hvem i hule heiteste er det som ikke har satt ting ordentlig fra seg i oppvaskkummen? Jeg krabber ut av køya mi og står naken og rasende i byssa, vill i blikket. Det er ingen oppvask. Jeg vaska jo opp før vi tok opp ankret. Hvor kommer den lyden fra da? Jeg lytter ved skapdørene. Rune stikker hodet ned og lurer på hva jeg driver med, men jeg har ikke tid til å svare han. Han ser vel i helvete hva det er jeg driver med! Det klirrer fra koppeskapet, jeg åpner det og stabler om så godt jeg kan. Sånn, det var bedre. Men det kloninker og doinger fortsatt? Hva da? Hvor da? Kasserolleksapet! Jeg huker meg ned og roter rundt, prøver å sette kjeler og fat i press. Sånn. Bedre nå. Jeg krabber opp i køya mi igjen. Rigger meg til bak le-duken min. Sånn, hodet støttet opp, kroppen relativt stabilt pressa inn mellom le-duken og veggen. Ok. Sove nå. Lukker øynene. Dunk. Dunk. Dunk. Hva i alle......????? Grr, en skapdør som ikke er igjen! Jeg kaster meg ut av køya og slår løs på alle skapdører. Alle var igjen. Jeg lytter. Dunk. Dunk. Jeg MÅ finne den lyden! Jeg blir gaaaal! Herreligheten, hvilken idiot er det som har hengt stormlykta der? Rett ovenfor hodet mitt, bare en tynn vegg imellom. Javel, men nå er kilden funnet. Jeg stapper lykta langt inni et skap og rigger meg til igjen innmed veggen. Gjesper fornøyd. Kadonk, kadonk, kadonk.. Det er ikke mulig??? Hele køya mi rister! Ånei, den papirlappen jeg hadde stukket inn mellom kroken på døra og veggen har falt ned. Og jeg har ingen ny lapp her. Jeg prøver å stikke en flik av soveposen min ned dit. Kadonk... kadonk... En genser innen rekkevidde. En hånd. Det går ikke. Enten må jeg frigjøre meg fra leduken min enda en gang, eller så må jeg bare fortrenge lyden.

Jeg prøver det siste. Jeg prøver å stenge hele bøtteballeten ut av hodet mitt. For i byssa synger selvfølelig koppene igjen. Kasserollene dunker takten. Ei skapdør har begynt å slå. Glassene tar en liten sola og døra inn til lugaren min applauderer lykkelig. Seilelykke.

På shopping

2009-03-15T20:55:00.003+01:00

Mola er tradisjonelt håndarbeid fra Kuna Yala. Damene her har produsert disse i århundrer, etter at fire stjernesøstre kom ned til jorden og lærte kuna-indianerene det de trengte i livet og for å bli en Kuna.

Hverdagsliv i Kuna Yala (San Blas, Panama)

2009-03-14T20:19:00.003+01:00

Det siste indianer-riket

2009-03-02T16:52:00.003+01:00

Vi er i San Blas i Panama, Kuna-indianerenes rike. En av de siste urørte perlene. Jeg studerer landskapet. Det har ligget her i tusenvis av år. Palmene, åsene, revene. Kunaene padler forbi oss i sine små kanoer, uthult av kun ett stykke tre. Slik de har gjort i årtusner. Det er som om vi har seila tilbake mange hundre år i tid. Inne i landsbyen flokker ungene seg rundt oss. Husene står tett i tett. Stråhytter med palmebladertak. Veggene er glisne og vi kikkker nysgjerrig inn gjennom sprekkene. Det er ikke mye der inne. Noen puter, hengekøyer, et lite bord. Når mørket senker seg tenner de parafinlampene sine.

De er nysgjerrige og sosiale. Lurer på hvem vi er, hvor vi kommer fra. Vi prøver så godt vi kan å kommunisere. Litt spansk, litt engelsk, litt kuna.

Så lite de egentlig har, i forhold til alt vi ser på som absolutt nødvendig. Så tilfredse de er, med det de har. Her er det ingen tyver, ingen bøller. De lever sine rolige liv. Om morgenen padler de stille inn til fastlandet eller ut til en øy for å hente kokosnøtter, livsgrunnlaget sitt. Om kveldene sitter de i grupper i hyttene sine eller ute på gata, mens ungene løper bekymringsløst rundt. Det er ingen biler de trenger passe seg for. Det er ingen skumle menn i buskene. Når vi kommer løper de mot oss. Hola! Hola! De minste gjemmer seg litt sjenert bak et skjørt, de større kommer helt fram – trekker oss i armene og vil ha oss med å leke. Når Rune tar fram fotoapparatet hyler de av glede og gjør seg til slik som unger i hele verden gjør, unger er unger.

Som store, rosa forvokste og fargeløse vandrer vi i de små gatene, ser på de små hyttene. Kano-indianerene er et av de laveste folkeslaget i verden, bare slått av pygméene. De har sitt eget flagg som vaier høyt over hver hytte. I 1925 gjorde de opprør, under revulosjonen drepte de alle politimenn og andre panamaere og gjorde krav på sitt eget rike. Siden den gang har de levd i fred og fordragelighet. De er fortsatt en del av Panama, men får for det meste være i fred.

De lever som de alltid har gjort. Og det skjønner jeg godt. Når alt er så fint – hvorfor skal man da ønske seg mer?

Lykke

2009-03-02T16:52:00.001+01:00

Jeg ligger på fordekket, båten duver sakte opp og ned på det nesten speilblanke havet. En kokosnøtt driver sakte forbi, vipper litt opp og ned, nesten som om den hilser til meg. Jeg hører lyden av late dønninger som treffer revene rundt oss. Vi har ankret opp i paradis. Bak meg ligger en liten øy, kokospalmene henger tungt over den hvite sanden og dypper bladene i det lunkne vannet. Foran meg ligger åsene, lange og slake. Lag på lag innover, de nærmeste grønne, de lengst unna blågrå. På den andre siden ligger Stillehavet. Solen er på vei bak noen lette skyer før den tar kvelden og dykker ned bak horisonten. Alt jeg hører er bølgebrus og fuglekvitter. Små skyer av småfisk fyker over vannet som sølv i solnedgangen, forfulgt av større fisker på jakt etter et lite kveldsmåltid. Og her sitter jeg.

Da vi kom hit for noen timer siden hoppet vi rett i havet. Vi hadde bare seilet noen timer, innenfor revet. Ingen bølger, bare vind; silkeseilas. Solen hadde stekt oss godt denne dagen, det var nesten som det freset da vi stupte over bord og svømte inn mot drømmeøya vår. Vi vasset i vannkanten, bøyde oss under kokospalmer som lente seg tungt utover. Ytterst lå en lang sandbanke. Jeg møtte blikket til Rune. Han gikk bare rundt og gliste. Det er ikke nødvendig å si noe. Det var perfekt. I sanda blinka det i koraller og skjell som var skylt på land. Små sandkrabber pilte ned i hulene sine da vi nærmet oss og fuglene svaldra i tretoppene. Irrgrønne palmer i flere sjateringer. Havet er blått og grønt. Himmelen knallblå.

Jeg legger meg forsiktig over på ryggen, ørlitt solbrent på rompa etter noen dristige timer i sola på dekk. Selv om den snart går ned varmer den godt fortsatt. Og jeg tenker, dette må være så nærme fullkommen lykke man kan komme. Jeg kan ikke ønske meg mer akkurat nå.

“Eg vil til Panama”

2009-03-02T16:49:00.000+01:00

Sa den lille bjørnen, “Panama er landet eg drøymer om, der luktar det bananar!” Paaaanaaamaaaa. Allerede i tidlige barneår fikk Panama en mystisk klang over seg. Som et land langt, langt, borte. Et nesten uoppnåelig sted. Det var NRK som fortalte oss dette. Tegnefilmene om den lille tigeren og den lille bjørnen som levde sammen i fred og fordragelighet i et lite hus ved en elv og som drømte om Panama. Hva som gjorde at valget falt på nynorsk da disse episodene skulle lydlegges er ikke godt å si, men Panama vil for meg alltid være Paaaanaaamaaa. Drøymelandet.

No er eg der snart. Om ein drøy time kan eg gå i land i drøymelandet. Og eg har segla hit. Om enn ikkje i ein banankasse, men likavel.

Eg har segla til drøymelandet.

Seiling

2009-02-18T16:34:00.001+01:00

Å være på langtur handler ikke bare om å seile. Det er så mye mer. Det er stedene man ser. Det er folka man møter. Og av og til kommer man til marinaer der det er en del folk som har blitt. ”Vi har bare vært her to måneder” kan noen si. Mange har vært her et år. Eller flere. ”Ja, vi skal gjennom kanalen.” Neste år. Kanskje.

Det er så mange flotte folk. Det er så mange skruer. Det er så mange skjebner. Det er så mange historier. Kanskje kom man ikke lenger enn Club Nautico i kveld heller, men jeg hørte så mange nye fortellinger. Møtte så mange folk. Fra alle kanter av verden; Australia, USA, England, Frankrike, Danmark, Sverige (og det var bare i kveld!). De som har seila i åtte år og som fortsatt er ute på ubestemt tid. Det unge paret som skal være her i Cartagena til hun har født ”og blitt vant til det”, som hun sa selv, og så seile videre. Svensken som ikke har vært hjemme på 17 år. Den danske båten som reiser rundt med trøblete ungdom. Totningen som tilfeldigvis havna på en seilbåt og seila til Amerika.

Vi er vår egen lille verden av langseilere. Det er en broket forsamling. Nå er vi litt utafor turistløypa og fant en marina med mange fastboende og langtidsoppankrede. Alle er på fornavn med havnekapteinen. På det borteste bordet på kafeen sitter de som jobber her. På et vis. En som kan fikse datamaskina di. En som kan sy det du ønsker å sy. En som kan generelt kan fikse båtgreier. Dama som selger frukt. Agenten som hjelper deg å sjekke inn i landet. Det er en egen verden. Gratis kaffe og frokost til 1 dollar. Damen som selger ferske bagels hver morgen, bakt ombord i båten.

Det går i mange språk. Godt gestikulert for å understreke poenger om man snakker utenlandsk. Som stort sett alle som jobber her gjør. Eller kanskje det er vi som snakker utenlandsk. Men man vet hvem som snakker de to aktuelle språkene, så man kan alltids rope på noen. Få fiksa noe.

Mañana, mañana. Ting tar tid. Men hvem bryr seg? Langseilere tar ikke tiden.

Hjemlengsel

2009-02-14T22:17:00.000+01:00

Vi har det som plommen i egget. Vi har ferie. Lang ferie. Kjempelang ferie faktisk. Vi reiser rundt, vi ser nye steder og møter nye folk, det er rare dyr og flotte strender. Har ingenting å klage over. Vi er rett og slett ytterst heldige som har mulighet til å ta en tur som dette! Alikevel kommer den snikende av og til. Hjemlengselen. Huslengselen. Rista brød med kaviar. Iskaldt vann rett fra springen. TV-kvelder. Stor og myk seng. Varm dusj. Mor og far. Venner og kjente. Skogen.

Vi har vært på tur i åtte måneder nå. Verden rundt oss forandrer seg kontinuerlig. De som var naboer i går kan være borte i dag. De man blir glad i skal plutselig en annen vei. Nye møter. Nye avskjeder. Vi er et lite flytende samfunn der vi driver fra hverandre mot hverandre.

Det er i grunnen er et luksuspromlem. Det er nesten så man ikke tør innrømme det. Men man blir litt metta på inntrykk. Man trenger litt tid til å la ting synke inn, og det er ikke alltid det er tid til det, for vi skal videre! Som seilere beveger vi oss riktignok sakte, så det er egentlig nok av tid til å tenke over ting der ute på havet. Men det er ikke alltid været tillater filosofering og fordøying. Været kan være ganske oppmerksomhetskrevende, faktisk.

Jeg har gitt meg selv lov til å ha hjemlengsel. Og lov til å ta litt inntrykkspause. Men ikke misforstå – hjemlengsel betyr ikke at jeg vil hjem ennå!

Jungelseiling

2009-02-14T17:16:00.002+01:00

Jeg klør så på rompa!

2009-02-13T03:16:00.004+01:00

Og armene! Og leggene! Dere der hjemme klager over kuldegrader, dere, men vi langseilere har også problemer i livene våre. Mygg. Og de er aller mest glad i meg! Om natta så har de fest på kroppen min, for Rune og Eva våkner om morran uten et eneste lite stikk. Nei, her i Cartagena finnes det ikke mygg påsto en svenske som har bodd her i åresvis. Vel, de fant nå meg hvertfall.

Jeg prøver så intenst å ikke klø. Jeg prøver å konsentrere meg om å skrive et lesverdig blogginnlegg. Tenke på andre ting.

Det går ikke! Jeg klarer ikke skrive noe som helst. Jeg må bare klø. Dersom noen lurte på hva jeg dreiv med her nede. Så det så. Når myggen har roa seg skal jeg komme tilbake med noe mer interessant.Kanskje et videoklipp?

(er klar over at mygg ikke er så voldsomt eksotisk altså, men det finnes hverdager for alle!)

Sjøfolk

2009-02-05T01:50:00.000+01:00

Det finnes flere typer folk som ferdes på havene. Det finnes seilere som oss, vi er stort sett alle i samme båt og av samme slag. Eventyrlystne med begrenset økonomi og med en stor posjon tålmodighet. Vi finnes i de fleste farger og fasonger, selv om det ikke er så vanskelig å plukke ut hvem som er langseilere når man har vært ute en stund. Når vi møtes midt på Atlanterhavet for eksempel så hilser vi på hverandre. Seilefolket er av det sosiale slaget. Om det kan kalles sosialt å stenge verden ute i over tre uker. Men vi tar det igjen på land! Hilser i øst og i vest og snakker alle verdens språk. Alle med hver sin historie om hvordan det har seg at de er på tur. Det er en broket forsamling med all verdens bakgrunner, men vi går overraskende godt overens. Har ikke møtt noen seilere jeg ikke har likt, jeg! Så ligger vi der på dekket vårt og skotter - oppover!

Der finnes det den andre typen. Cruisebåttypen. Her på Bonaire kommer det daglig sigende inn store bygårder som rommer en hel liten verden. Gå til sengs i en by og våkn opp i en annen! De kommer inn her på morrakvisten og drar litt utpå ettermiddagen. Disse er det også lette å plukke ut. Man kan med få unntak si at de har alle passert 50. Begge kjønn er glad i rosa. Mennene har store ponduser, damene har en del hengeskinn og gangen er krokete. I tillegg er de ganske bleike. Så går de gåsegang fram og tilbake på strandpromenaden her mens de speider utover havet.

Det finnes en tredje type også, men de er få og eksklusive. Superyachtene. De som nærmer seg 100 fot og som eies av kun én person. De har eget crew knu for å pusse på båten sin og flytte den dit de ønsker å være. De får ikke lov til å si hvem som eier båten en gang. Vi hørte en historie om en slik båt. Han som eide den hadde alt som kunne tenkes ombord, til og med en liten kinosal. Så fikk han det for seg at han ville se film på stranda! Så da måtte de kjøre fra strand til strand og hver kveld måtte de frakt inn et stort lerret, høytalere, sofa, bord og annet som måtte ønskes. Hvem han var? Nei, det fikk vi ikke vite.

Så sitter vi her på seilbåtene våres da og speider over til de andre typene på motorbåtsiden. De har mer penger, større komfort og lettere tilgang til det meste. Vi sliter oss gjennom uvær og vindstille, mens de ganske behagelig forflytter seg raskere og enklere. Om jeg ville vært på den andre siden? Om jeg ville gå glipp av soloppganger alene midt på havet hvor den eneste lyden er suset i seilene? Om jeg ville gå glipp av å kjempe mot naturkreftene og bekjemte monsterbølger? Om jeg ville gå glipp av roen og late timer på dekk?

Neitakk, det kan ikke måles mot noe!

Diesel-ekspedisjonen

2009-01-30T19:23:00.000+01:00

I Venezuela er dieselen fryktelig billig. Latterlig billig egentlig. Fint sted å toppe tankene. Men den er ikke alltid like tilgjengelig! På Isla Margarita lå vi for anker uten for Porlamar, der var det en dieselbåt som kom ut til de som bestilte han og fylte tankene der. Vi hadde avtale med han klokka åtte en morgen. Og mannen var der han. I baren på land med en pils. Åja, skulle vi ha diesel ja, men da måtte han jo dra og fylle tanken sin så sånn i fire-tiden kunne han komme innom. Det passet oss litt dårlig da, for vi skulle jo seile videre til Los Roches, en annen øygruppe. Siden vi helst ville komme inn når det fortsatt var lyst på grunn av bunnforholdene der så kunne vi ikke vente til utpå ettermiddagen og heiste ankeret vårt og dro vår kos.

På Los Roches var det ikke noe særlig diesel å få tak i. Det var egentlig ikke så veldig mye å få tak i i det hele tatt da, men det var fint der. Lange hvite strender, koraller og artige fisker. Vi fikk en rar en med store øyne og liten hale, ikke godt å si hvordan det kunne ha seg at den kunne svømme noe særlig bra – men den duppa nå rundt der og smakte godt!

Da vi ankom fastlandet var dieseltanken vår skrapa. Vi gikk inn i et stort deltaområde hvor det i følge kartet vårt skulle ligge en bensinstasjon et stykke inn. Vi putra inn i smale kanaler hvor mangrove-skogen vokste tett rundt oss. Vi fant fram i labyrinten til bensinbrygga og baska oss inn. Dypdemålenren vår peip kontinuerlig og varslet om at det var for grunt. Vel inntil brygga viste det seg at de hadde ikke diesel, bare bensin! Men vi kunne dra litt lenger inn i labyrinten, der lå det en liten by med en bensinstasjon. Første kanal til venstre, tredje til høyre og rundt en sving. Vi gikk for sakte fart, det var grunt og dybdemåleren klaget med jevne mellomrom. Heldigvis var de lokale vennlige der de børna rundt i sine små båter og avledet oss de gangene vi var på vei på grunn. Det gikk greit. En stund. Da vi endelig så havna langt inni mangroven så slappet skipperen litt for mye av. Høvdingen Knut sto oppå kassa bak og speidet etter grunner. Plutselig så sa han – nå tror jeg vi står stille. Og joggu gikk det verken framover eller bakover. Heldigvis klarte vi å rikke oss av grunna og tok en liten æresrunde før det kom noen hyggelige lokale og losa oss helt inn til brygga, mellom mer eller mindre slitne fiskebåter. De babla i vei på spansk og vi nikka og smilte og prøvde å plukke opp et ord innimellom. Bensinstasjonen viste det seg lå langt unna den brygga. Men de hyggelige lokale tok med Rune og Knut og kannene våre og kjørte de til stasjonen. Lykkelige kommer de tilbake en stund seinere, 1 bolivar (ca 3,50 kr) pr liter, så da fikk det heller være at det var litt kronglete å få tak i den.

Da kommer det en svær fiskebåt og skal presse seg inn foran oss. Alle mannfolka på kaia løper rundt og roper til hverandre. Vi måtte flytte båten lenger bak. Det var jo ikke noe problem. Men det var fortsatt knapt med plass. Fiskebåten kløner, frem og tilbake. Er farlig nær forstaget vårt og alle skriker og hoier. Vi skriker og veiver med armene, og de lokale ler av oss. Jajaja, slapp av! Tror jeg de sa, noe sånn hvertfall. Fram og tilbake. Fem menn i hvert tau trekker og skriker for å få båten inn foran oss. Småkjefter på hverandre og gliser. Til slutt glir skuta på plass mellom oss, med kun nødvendig klaring. Og vi kunne slappe av igjen.

Vi fikk vår billige diesel. Noen fiksa propellen til påhengsmotoren som hadde hatt en litt hard sammenstøyt med en stein. Sola stekte og vi tok en kald pils på kaia med våre nye venner. Som den første norske seilbåten i Tucacas.

Hermetikk-tips

2009-01-27T20:15:00.001+01:00

Kjekt å vite om hermetikk før man skal på hermetikk-kjøret.

Husk å ta med mye hvitløk til å døyve den verste hermetikk-smaken, tro meg - du går lei av den fort og alt smaker nesten det samme.

På protein-området er det mange feller å gå i. En av de kjente klassikerene “Corned Beef” er en av disse. Jeg skal innrømme at jeg allerede før jeg hadde smakt på den var skeptisk. Og det med grunn fikk jeg bekreftet! Den har en sånn artig liten snurrepinne så man trenger ikke boksåpner for å åpne den, det teller til fordel for Corned Beef’en, for i mye sjø kan til og med en boksåpner skape store utfordringer. Så begynner man møysommelig å snurre rundt da - og odøren sprer seg ut i rommet. Hei? Var det noen som åpna en boks kattemat her eller? (Kunne ikke helt huske at vi hadde en skipskatt, men den skulle visst fores okke som.) Men i det jeg vrir bunnen av boksen ut så kjenner jeg hvor lukta kom fra ja, og som en slags gele-aktig, sammenpressa kjøttdeig med tydelige fettpartier velter den ut av boksen sin og faller sakte ned mot gryta som en seig og klissete deig og minner svært lite om den kua den en gang har vært. Stakkars den kua, snakk om meningsløst liv. “-Hva skal du bli når du blir stor da?” “-Jeg skal bli Corned Beef.” Uff. Stakkars kua. Nuvel, videre. Oppi gryta oppløser den seg til små korn som klistrer seg på det andre du måtte finne på å putte oppi samme gryte, så når du kommer så langt at du skal spise maten - så er det som å spise noe som det har festa seg grus på - med en anelse kjøttsmak.

En annen protein-felle å gå i er spanske “Albondigas”, kjøttboller. Utenpå ser de riktig så fristende ut, i salsa også til og med. Den salsaen der riktignok, den minner mye om gulgrønt slim når du heller boksen over i panna. Kjøttbollene er bleke og myke med en tam og litt emmen smak. Det er absolutt ikke nødvendig med tenner for å spise disse kjøttbollene. Om du skal på langtur og satser på en del Albondigas er det en ting som er viktig å ha med seg: Tyttebærsyltetøy. Kok poteter, varm en boks hermetiske brekkbønner i litt smør, hell salsaen av kjøttbollene (den er det absolutt ingen grunn til å spare på!) og ta på godt med tyttebærsyltetøy. Da blir det nesten etanes. Konsistensen er det lite å få gjort noe med, dessverre.

Det man må satse på for å få i seg anbefalt mengde proteiner er skinke; både svin og kalkun. Vi kjenner jo alle til den klassiske piknik-skinken hjemmefra - det er absolutt mulig å få tak i samme kvalitet borte også. Perfekt til salater, pastasauser, pålegg og annet du måtte ønske å tilsette proteiner. En absolutt testvinner på protein-siden. Når man beveger seg over i grønnsaksverden så er man ute og spiller rulett. Her er det lett å ta feil - og de finnes mange variasjoner innenfor samme art at det beste er å finne et merke man stoler på og holde seg til det. Noen klassikere duger overalt, som mais for eksempel. Vi har heller ikke vært borti dårlige brekkbønner. Erter som kommer i boks alene er også ganske bankers. Erter-og-gulrøtter derimot, det er jo noe helt annet (les forrige innlegg). Hermetisk paprika ser veldig flott ut, faktisk rødere enn de ferske! Muligens en grunn til å bli bekymret? Her har gelekonsistensen virkelig slått til, men om man liker gelé så er hermetisk paprika slettes meg ikke det verste vi har vært borti. Men den virkelige slageren herombord på grønnsaksmarkedet har vært bønner. Bønner i tomatsaus for å spesifisere. Duger ypperlig til en god trailerfrokost eller som tilbehør til et annet måltid. Her har vi også funnet noen kryssprodukter som duger, for eksempel Chili con carne, den funker stort sett greit. En anelse ferdigtygd, men det er jo greit så blir det litt mindre slitasje på tanngarden!

Ellers går jo aldri en god fruktcoctail av moten. Og med hermetisk sprutkrem så har du verdens beste dessert!

Jeg tror nok antageligvis at når jeg kommer hjem fra denne turen kommer jeg nok til å fortsette å leve på hermetikk. Helt sikkert altså!

Hermetikkens gleder

2009-01-27T20:13:00.002+01:00

At vi er ferdige med Atlanterhavskryssingen betyr ikke at vi er ferdige med hermetikk-livet vårt. Nå som vi driver og farter mellom småøyene på Venezuela-kysten er ikke tilgangen på ferskvarer den beste. Og butikkenes åpningstider er ikke alltid like lette å treffe på. Som i dag. Riktignok er det lørdag da, men det burde jo ikke forandre så mye. Vi har til tider ikke klart å komme oss ut i verden før siesta-tid, så i dag passa vi oss for å drøye for lenge før vi kom oss på land! Vi sendte Rune og Eva på ekspedisjon inn med jolla for å handle litt diverse, sånn i ni-tiden. Tenkte vi var ganske sikre da, men den gang ei. De to små butikkene var oppe fra 8 til 9 og den større åpna ikke før 12. I går var den stengt etter 12.

Vi sulter ikke i hjel likavæl altså. Vi har jo fortsatt et godt hermetisk lager. Det viktigste når du skal leve på hermetisk kost er å ha nok hvitløk. Vi putter hvitløk i alt for å få en litt bedre smak. Så kan du jo spørre om det ikke blir litt kjedlig i lengden at alt smaker hvitløk? Vel, alternativet er at alt smaker hermetikk. Valget er ganske enkelt.

Men det finnes hermetikk som absolutt ikke er etanes. Smaken kan man alltid døyve med litt hvitløk, men det er noe med konsistensen. All hermetikk har stort sett samme konsistens. Den er gjerne lett porøs og litt svampete på en gang. Man trenger egentlig ikke tenner for å leve av hermetikk, for det meste kan knuses mot ganen. Men det finnes noen som skiller seg soleklart ut som eksemplariske eksempler på god hermetikk. Skinke duger bra, både vanlig og kalkunskinke. Leverpostei er jo også en klassiker man er kjent med hjemmefra. Mais funker også, men ellers på grønnsaksområdet er det mye rart ute og går. I dag skulle vi lage oss en ypperlig pastasalat, en 3-boksers faktisk, men vi hadde ikke flere bokser med erter igjen. Derimot så hadde vi en ertergulrot-miks som vi tenkte at sikkert gjorde samme nytta. Både ertene og gulrøttene så jo riktig så delikate ut utenpå boksen. Men vetduhva, der gikk grensa til og med for en erfaren hermetikk-spiser.

Så mens pastaen kokte sto jeg der som en annen Askepott og pella gulrøtter fra erter. Riktignok er vi ikke så kresne i matveien lenger, men noe som en gang var gulrøtter (det sto altså på boksen) som ser ut som små blek-oransje, skeive terninger med utpreget svamp-konsistens og med en udefinerbar smak som minner svært lite om gulrøtter, dét orker ikke engang en langseiler på 7. måneden spise!

Kamikaze-pelikaner og palmer

2009-01-27T20:09:00.001+01:00

Pelikan er en fugl jeg tidligere for det meste har forbundet med Donald. Disse store, klumpete fuglene som har en pose under nebbet som de fyller med fisk. De er rare. Som pjuskete fjærballer flyter de rundt på vannet, eller de har kapret gamle fiskebåter. Vi så de for første gang på Tobago, men på langt nær så mange som her på Los Roches i Venezuela. Det er her palmen kommer inn. For mens Skipper Somby styra med innsjekkingen satt vi i skyggen av en palme og stirret utover havet. Ei lita bukt vi har kommet til med glassklart vann og kritthvit sand og massevis av fisk. Masse fisk fører gjerne med seg masse fugler. Også pelikaner. De store klumpene flyr lavt langs vannet før de klarer å skaffe seg litt høyde. Når de er ca tre meter over vannet bråsnur de og stuper ned med det store nebbet sitt først og vingene rett ut til siden og treffer vannflaten med et plask. De går ikke så langt under vann, de blir liksom bare liggende der som en fjærball før hodet stikker opp igjen med den eiendommelige posen under nebbet. Glupsk gulper de i seg fangsten før de starter jakten på neste fisk.

Innsjekking i Venezuela tar en stund, så jeg fikk god tid til å studere pelikanene. De ser unektelig litt rare og klønete ut, men i det den stuper fryktesløs ned i vannet på jakt etter fisk er den verdens tøffeste fugl. Helt til den lander da. Magaplasket er det mer Donald-stil over.

Atlanterhavet Dypvannssvømmeklubb

2009-01-19T18:59:00.003+01:00

Takk til....

2009-01-15T05:08:00.000+01:00

Takk til....

Nå begynner et nytt kapittel på turen min. Siden august har vi seila sammen med opptil flere norske båter. Jeg har blitt kjent med så utrolig mange flotte menneske, og her på Grenada skilles mange veier. Noen har vi tatt farvel til allerede, noen skal også videre til Stillehavet.

De første jeg møtte var Leikaren i Ã Coroña. Et fantastisk ektepar fra Stavanger i en flott Colin Archer. I samme marina lå også Ruffen, to utrolig hyggelige og positive unge stavangerfolk. De har vi har seila sammen med helt til nå. Der møtte vi også Good Mood fra Sunnmøre, en utrolig søt, liten barnefamilie. De skal videre til Stillehavet, så det er jo håp for at vi treffer de igjen. I Leixos møtte vi jentebåten Las Primas, to utrolig artige kusiner ute på langtur. I Cascais møtte vi flere norske båter. Tempest-brødrene, Røvær, Rhapsody in blue... Der dukka også Motgang opp, kompisene som har jobbet hardt for å komme seg på tur. Kokkebåten Endely dukket også opp der. I samlet flokk seila vi over til Madeira. I marinaen i Funchal lå vi ni norske båter – og Endely lagde grillfest for hele gjengen på brygga. Etter Madeira ble vi spredt utover Kanariøyene. I Santa Cruz på Tenerife møtte vi enda en norsk båt, den 114 år gamle Ejdern, en Colin Archer med fire kompiser ombord som satte nesa mot Kapp Verde noen uker før oss. På Tenerife ble det en tårevåt avskjed med Leikaren, som skulle hjem og bli besteforeldre før de dro videre. Sammen med Ruffen og Motgang satte vi kursen mot Kapp Verde og Karibien. Det ble julefeiring på Tobago og late dager i solen. Utpå nyåret dro vi til Grenada og ble gjenforent med Good Mood, Las Primas og Tempest. I tillegg fikk vi enda en ny båttvenn – Misty. Nok et stavangerpar (trives ikke folk i Stavanger??? De drar jo på tur alle sammen!)

I kveld drar vi sørover til Venezuela. De andre drar nordover i Karibien. Men dere har alle gjort turen så langt fantastisk! Takk Leikaren, Ruffen, Good Mood, Motgang, Las Primas, Røvær, Tempest, Endely, Rhapsody in blue, Ejdern, Misty. Jeg kommer til å savne dere!

Evig blå på TV Nord

2009-01-12T16:44:00.002+01:00

TV Nord har nå begynt å sende serien vår på onsdager. Se www.tv-nord.no

Vi er nå i gang med produksjon av sesong 2 fra Kanariøyene til Panama. Følg med utover våren!

Opportune Båtband

2009-01-08T21:16:00.004+01:00

Se eksklusivt opptak fra en av Opportune Båtbands første øvelse! Her snakker vi talent - disse artistene kommer vi helt klart til å høre mere fra!

Del 1:

Del 2:

Stemningsrapport fra Atlanterhavskryssingsstarten

2009-01-08T16:59:00.003+01:00

Klar for å krysse Atlanteren...? Eller ikke?

Huset

2009-01-05T21:09:00.003+01:00

Det var et lite gult hus og dørene var malt i lilla og grønt. Det hadde nok vært strålende en gang, men hadde mistet litt av glansen sin nå. Litt avskala murpuss og blasse farger. Jeg leta meg fram til jeg fant døra med det riktige skiltet. Inne var det dunkelt. Lyspæra virka ikke, men det kom inn dagslys gjennom noen glugger høyt på veggen. Jeg kastet et blikk bort på vasken, der krøp det noen maur rundt og på veggen satt et møll-lignende flygende insekt. Også her inne hadde tidens tann gjort sitt; det manglet noen fliser på veggene og som kunne rustes der inne hadde rusta. Jeg så inn i et flekkete speil som hadde avskala kanter. I taket var det noe som minnet om et baderomssluk montert på et kort rørstump.

På veggen var det et håndtak. Jeg vrei om håndtaket og kjente kaldt vann sildre ned over hodet mitt. Jeg bøyde hodet bakover og lot det sildre over det varme ansiktet mitt. Og jeg kjente en følelse av velvære spre seg i kroppen min. Jeg sto slik lenge. Jeg kjente lag på lag av salt slippe tak i kroppen min og saltvannet renne ut av håret mitt. Jeg trakk pusten dypt. Det luktet såpe og friskt vann. Det var som å komme til en oase etter ukesvis i tørt landskap. Det var himmelsk.

Det var min første dusj på sju uker

På bøljan blå

2009-01-05T14:15:00.004+01:00

Vi dro fra Tobago i solnedgangen, retning Grenada. Det blåste godt og bølgene tok seg opp. De blei større og større. Og helt ute av system. De kom fra alle kanter, og i mørket var det ikke mulig å se de før man kjente de. Splæsj. En liten sprut nå og da. Plutselig hører jeg det sprelle og blåse ved sidenav meg. Jeg famler meg fram til hodelykta og får skrudd den på. Rett ved sidenav meg ligger en gedigen flyvefisk og spriker med vingene/finnene, mens den blåser seg opp. Vi hjalp den uti igjen. Så gikk det egentlig ganske bra en stund. Jeg forserte den ene bølga etter den andre. Sang litt høyt for meg selv slik at jeg skulle slippe å høre bruset fra alle de andre bølgene. Så kom den. Giganbølga. Veggen. Jeg så den ikke før den var der. Ut fra det mørke ingenting kom en foss! Den slo meg ut av balanse så jeg ramla ned i cocpit, jeg hadde øya fulle av saltvann og så ingen verdens ting. Jeg prøvde å styre riktig, men før jeg rakk å få balanse på både meg og båten kom en ny bølge fra den andre siden, riktignok ikke like stor - men nok til å gi oss en splæsj fra den kanten også.

Jeg fikk meg en støkk. Men rista vannet ut av ørene og ga meg i kast med de neste bølgene. Og under sprayhooden satt Rune og bannet. Han hadde fått saltvann i kaffen.

Kokospalmer på stjernebakgrunn

2009-01-04T13:22:00.006+01:00

Det er nesten som Elg i solnedgang. Bortsett fra at det er mye bedre. Særlig når det holder med en liten sommerkjole. Og om man har et glass portvin for hånden. Legg til en dæsj gode venner så blir det en strålende nyttårsaften. Å kikke på raketter mellom kokospalmer i motsetning til de vanlige grantrærne er litt utenom det vanlige, men det skal sies at det er et absolutt fullverdig alternativ.
Nyttårsaften 2009. Ei venninne ringte meg da klokka hadde passert 12 i Norge, og det var 2009 der, men fortsatt 2008 her. Da jeg la på begynte jeg å fundere. Nå hadde jeg vært en del av 2009, mens jeg fortsatt var i 2008. Så jeg var en del av fremtiden faktisk. Sånn helt uten videre. Samtidig som jeg jo egentlig ikke var det, for det hadde jo hendt meg allerede. (Filosofiske etterdønninger etter Atlanterhavskryssingen.) Og særlig på nyttårsaften. Og særlig når du sitter på en strand i Karibien og har faktisk seila dit og vet at på nyttårsaften i fjor så hadde du ingen anelse om at du skulle på seiltur! Hvertfall ikke så lang seiltur. Jeg skulle jo bli med fra Færøyene til Skottland. Eller no sånn. Absolutt ikke Alta til Karibien. Men nå satt jeg nå der da, glodde på stjernehimmelen, palmene, rastamennene rundt meg, de nye vennene mine, portvinen, med reaggemusikk på full guffe blandet med kjente diskoslagere fra 90-tallet. På stranda danset noen jenter med snurrende fakler bundet fast i lange snorer til hendene, lyktene rundtomkring var av små stearinlys som sto på bakken som de hadde satt store blader rundt. Det var en hjemmelaga bambuskanon som smalt og sendte ildkuler utover havet og selvfølgelig en diskolyskaster som sendte fargerike stråler opp i himmelen. Et godt utgangspunkt for en god feiring av det nye året – og av det gamle året. Vi skålet med gamle venner (i denne sammenhengen: De som vi har blitt kjent med et par-tre månder tidligere) og med nye venner (de som vi har kjent under en uke, kanskje under en time til og med), natta var varm og stemningen god.
Utenfor stranda duppa seilbåtene våre. Og jeg kan bare ønske at resten av året blir like bra som det startet.

Båtren

2008-12-29T20:35:00.002+01:00

Det slo meg her om dagen. Jeg lå på dekk og tørket meg etter et bad i havet, og filosoferte. Det skal sies at etter over tre uker på havet, uten videre andre aktiviteter enn å bade, ligge på dekk, sove og lese – så har man blitt ganske flink til å ligge på dekk og filosofere over alt til ingenting. Egentlig følte jeg meg ganske ren. Selv om håret var litt seigt og jeg smakte salt. Men det var lite lukter og flekker, jeg var rett og slett ganske ren. Jeg hadde jo saltvannsshampo så jeg kunne jo vaske håret mitt en gang i uken eller så, sånn at jeg fikk gredd det ut. Kjentes ut som om det grodde dreads bakpå hodet mitt. Men når var det egentlig jeg hadde vaska meg ordentlig sist? I en varm ferskvannsdusj? På Kapp Verde var det bare kaldt vann i dusjen, som knapt kan sammenlignes med det vi kaller ”dusj” i Norge – så det kan nesten ikke defineres som en ordentlig dusj, selv om det var forferdelig deilig! Hm, så da må det vel bli Las Galletas på Tenerife da. Der hadde de ordentlige dusjer! Riktignok funka ikke lyset i garderoben alltid, og vannet rant ned så sakte ned at du ikke kunne stå der en evighet uten at det ble overforsvømmelse – men vannet var varmt og flott og trykket slik som det skulle.

Las Galletas, ja. Jeg har ikke dusja siden 14. november.

En himmel full av stjerner....

2008-12-29T20:34:00.002+01:00

Jeg lener meg tilbake, legger meg på ryggen i cocpit og stirrer opp på himmelen. En enorm kuppel av en stjernehimmel velver seg over meg. Månen kommer opp, en liggende sigd i øst. Stjernebildene er annerledes her. Og stjernene er flere. Natta er stille og vinden er varm. Jeg kjenner den stryker meg langs halsen mens jeg stirrer opp i uendeligheten.

Uendelig blått. Blått hav går over i blå himmel. På alle kanter. Som å være inni en kule. Sola går sakte over himmelen. Havet beveger seg sakte under kjølen vår. Dovne ligger vi på dekk og betrakter bølgene. Det er rart, at man ikke er lei av å se på havet ennå.

Se! Endelig! Vi skimter grønne Tobago i det fjerne. Vi nærmer oss. Jord under føttene, lukt av skog og blomster og venner som venter. Fersk frukt og vin fra flaske.

... kan man ønske mer?

Atlanterhavet dypvannssvømmeklubb

2008-12-29T20:33:00.000+01:00

Jeg har ofta bada på vann så dypt at jeg ikke kan stå. Ja, for det meste så er det jo det en gjør – men gjerne da i nærheten av grunnere vann, eventuelt en brygge e.l., som man kan svømme inn til. Vi bader fra båten også, når vi ikke seiler så fort. Noe som forsåvidt aldri har vært vårt problem da. Vi hiver et langt tau etter båten som vi holder oss fast i og surfer på bølgene. Det er ganske deilig. Over 30 grader i lufta og mer enn 25 i vannet, sola skinner og alt er fryd og gammen.

Så der henger jeg da, og begynner å filosofere litt. Hvor i all verden er det jeg er? Midt på Atlanterhavet? Bare det i seg selv er jo en absurd tanke. Og her henger jeg og dingler etter en seilbåt. Som den mest naturlige ting i verden å gjøre en desemberdag. Med et lite sug i magen. Og sommerfugler. Og gyser litt.

Det er 5000 meter til bunn.

Adventstid

2008-12-29T20:32:00.003+01:00

Adventstid er ventetid. Og denne adventstiden her topper vel alle de andre 29 adventstidene jeg har opplevd. Vi starta fra Kapp Verde 1. desember. Og vi ankommer Tobago, forhåpentligvis, 24 desember. Og vi har venta. Vi har venta på vind. Passatvinden. Den trofaste varme vinden som skulle blåse oss over dette verdenshavet. Vi gikk litt sør, den er vel litt sørligere på denne tiden av året? Ingen passatvind. Vi venta og venta. Ingen vind. Ingen andre båter. Ingen mulighet for å kjøre helt over dammen for motor. Vi duppa rundt der. Sola oss på dekk. Bada. Leste en bok per dag. Så en film. Så på horisonten. Venta på vinden. En og annen squal friska opp innimellom. Behagelig tur da, må vite. Vi kikka på loggen, skreiv opp klokka 12 hver dag. 56 nautiske.... 78.... 60... ikke mye å gjøre i døgnet skal vi rekke fram til Tobago til jul! Men lite å gjøre med det.

Får ta seg en formiddagslur i sola, kanskje? Eller finne fram en brus og spille litt backgammon med Rune? Tiden går, en ny luke åpnes i morgen!

Atlanterhavs-bøller

2008-12-29T20:32:00.001+01:00

Man skulle vel egentlig tro at når man var midt utpå Atlanteren så skulle alt være ganske stabilt da. Det er jo langt til alt mulig! Men slik er det altså ikke. Til og med her ute finnes det bøller. Squals kalles de. Lokale lavtrykk som kommer med en enorm fart og kraft. Før du vet ordet av det er de over deg. Himmelen blir svart, det lyner og tordner. Vinden river tak i seilene så båten krenger så mye som går an før det ikke går an lenger, og regnværet minner mer om å stå i en dusj. Det går heftig for seg, et inferno av vann og vind - det er bare å holde seg fast.

Den første kom litt for overraskende på oss. Genakkeren vår revna. Men da hadde vi lært. Da den andre kom litt seinere på kvelden tok vi ned seilene, skalka lukene og satte oss nedi båten i påvente av at squal’en skulle dra videre. Det var liksom ikke så mye anna å gjøre da. Bortsett fra å ta seg en dusj.

Etterhvert lærte vi å forholde oss til squals’ene. De går fra øst til vest, hadde Eva lest, så da visste vi i det minste hvilke vi skulle bekymre oss over. De kom gjerne flere sammen. Vi hadde et bak oss, og et på hver side – og i midten seila vi med sola over oss og lite vind. Vel vitende om at dette var den tradisjonelle ”stille før stormen”. Vi prøver å manøvrere oss i sikksakk mellom de, stjele litt vind her og der for å få litt fart. Er ikke alltid vi klarer å lure de da.

Som oftest ikke. Men det er jo fint med litt action, er ikke akkurat så mye som skjer her ute...

Livet i gult, grønt og blått......

2008-12-29T20:31:00.002+01:00

Å bo i båt er egentlig litt avansert. Eller, det er som en litt avansert hytte. Det er ikke store plassen man har å boltre seg på, planløsningen (sånn i forhold til hva som er bopraktisk altså, ikke seilbåtpraktisk) er ikke alltid av den enkleste, men den aller største utfordringen er jo at den ikke står stille! Så og si aldri står den helt stille, den gynger litt hit og litt dit. Et lite støttesteg her og der. Heldigvis er hytta klar over at den er ustødig, så den er installert med håndtak oppmed taket som man kan holde seg fast i. Ulempen med disse håndtakene da, det er at der er i ca samme høyde som panna mi. Og bølgene er ikke alltid like lette å beregne. Skulle jo tro at jeg har lært det her da, nå som jeg har vært så lenge ombord. Og jeg vet jo hvor håndtakene er. Særlig det rett over senga mi. Men med så mange ukjente faktorer som det er her ombord så er det umulig å beregne riktig. Noen ganger har man flaks og treffer håndtaket med hånda – og ikke hodet.

Kjøkkenet er jo en utfordring i seg selv da. Ovnen står jo ikke stille, så den går det ikke an å holde seg fast i. Det er jo den mest upålitelige her ombord. Plutselig kommer en ukontrollert sideglidning og man omtrent stuper inn i ovnen. Takk og lov at man har lange armer så man kan ta seg for på oversiden av ovnen. Kanten på kjøkkenbenken er også fin å holde seg fast i, når det krenger den rette veien. Hjørnet der i hoftehøyde. Passe på å ikke ta støttested i nærheten av det hjørnet der.

Det er ikke noe greiere ute. Det er ikke noe greiere å komme seg ut en gang! Klatre opp en liten stige, som heldigvis har hull i sidene slik at man kan holde seg fast. Krenger det da så blir du hengende som en slags blomsterpotte på veggen og dingle frem og tilbake til du finner balansen igjen og kan jobbe videre med å forsere trappa/stigen. Øverst må du skritte over en liten plate. Det er det mest kritiske stedet. Mister du balansen der så smeller kneet inn i en metallkant.

Når du er ute har du litt større forutsetninger for å forhindre eventuelle fall og knall siden du har visuell kontakt med havet. Det er ikke alltid det hjelper. Har du for eksempel slått deg ned under sprayhooden med en bok og beina på benken ved siden av og ikke på gulvet, da er det fort gjort å velte ned på gulvet. Fallet er ikke så høyt, men det kan bli ubehagelig likevel. Ondskapen selv der ute er skjøtevognene. Det er små skarpe metallklumper på hver side av dekk som tauet til seiler går gjennom. Ikke lønnsomt å sparke borti. Slettes ikke i det hele tatt. Jeg mener, virkelig ikke, i det hele tatt.

Man til alle tider noen udefinerte blåmerker og rifter. De dukker opp, uten at man har noen anelse om hvor de dukker opp fra. Men ramla vel, eller snubla, eller mista balansen, sparka borti noe, eller noe i den duren. Ennå har det heldigvis ikke oppstått noen alvorlige skader.

Og om noen lurer på om man plages over at badet ikke er større? Hvor i alle dager skulle man holdt seg fast når man er på do om det skulle vært det? En arm ut til den ene siden, den andre tar krampetak i håndtaket på vegger og så skal man slappe av i de nedre regioner slik at man får gjort det man kom dit for. Slikt krever øvelse. Jeg skal ikke gå mere inn på detaljene.

Hvor langt er et tau?

2008-12-29T20:30:00.001+01:00

Et tau er ikke bare et tau. Et tau kan være et fald. Men et fald trenger nødvendigvis ikke være et tau. Et tau kan også være et rev. Et lite rev, ikke rødrev. Et tau kan være en preventer, men det er ikke nødvendig når du har vinden forfra. Og så har vi skjøtene da. De er ganske viktige for de holder fast på seilet, og seilet bør helst være festet til båten for at båten skal få litt fart. En seilbåt har veldig mye tau. Tau kan også være en litt mer folkelig tørkesnor. Eller så kan det være bare pynt. Men det som er viktigst med tauet er at det ikke ryker. Sånn som genakkerfaldet. Eller at man ikke mister de. Når det blåser mye. Og så må man passe på at de ikke hekter seg fast i andre tau og ting som stikker ut av mastene. For eksempel vindmølla. Det er litt dumt å ha et tau i vindmølla, for da går den ikke rundt og da vil den ikke gi oss noe strøm. Pluss at det tauet sannsynligvis hadde en oppgave å gjøre et helt annet sted. Så har vi jo spring, trosser, tamper, spinnakerbomopphald, brasliner, flaggline, lazy jacks, bomuthal, sikkerhetsliner, kasteline...

Jeg blir lettere forvirret av det her, jeg. I min verden er det tau alt i hop. Tauet som er bundet til den dingsen der og som holder fast den andre dingsen der slik at det seilet der kommer opp dit sånn at vi får masse vind i seilene! Men så må man passe på at det andre tauet som også er festet i seilet ikke stikker sin vei for da kan det bli veldig mye blafring og bråk. Og det tauet som holder bommen på plass og det som strammer inn det største seiler når vi trekker seilet litt ned sånn at det blir litt mindre og binder det fast med små tau rundt bommen. Det gjør vi når det blåser mye sånn at det skal bli litt mer behagelig ombord og for at båten skal bli litt enklere å styre. Og de taua som gjør det lettere å få på plass seilet. Og alle de andre taua som jeg egentlig ikke vet hva brukes til...
Og det tauet som vi bruker til tørkesnor. Dét tauet skjønner jeg bruken av!

Guro seiler over Atlanteren i dag - sees på den andre siden!

2008-12-01T15:00:00.001+01:00

Fiskarjenten

2008-12-01T14:00:00.000+01:00

Nå er vi på kjøret. Fiskekjøret.

Vi vært fem måneder på tur, faktisk. Fem måneder på havet. I havet er det masse fisk. Fisk er gratis. Man fisker mye når man er på seiltur. Og vi har jo fisket mye! Har vært heller dårlig med fisk da. Men nå – på turen fra Kanariøyene til Kapp Verde har vi faktisk fått fem fisker! To gullmakreller og tre tunfisker. Veldig flott fisk. Gullmakrellen har gullfarget skinn (naturlig nok) når den kommer opp av havet, og etter litt tid på land så forandrer den farge til blå. Flott fisk. Tunfisken ser ut som en bolefisk. Det ser ut som om den er på vei ut av sitt gode skinn, faktisk. Buken sprenger i hvitt og sølv og den er sterk som bare rakkern. Er ikke bare å trekke den opp av vannet, man må la den slite seg ut før man huker tak i den med krøka og får den opp i båten.

Vi har spist mye fisk denne uka. Mer fisk på en uke enn jeg noensinne har spist på en uke tidligere. For egentlig, sånn egentlig, så er jeg ikke så innmari glad i fisk. Altså, jeg spiser jo fisk, men jeg har liksom aldri lyst på fisk da. Så da har det ikke blitt så mye fisk. Men så jeg er jo ikke oppvokst på havet med fersk fisk hver dag, heller. Men nå bor jeg jo på havet. I en båt på havet. Og nå skal vi over et verdenshav faktisk. Og fisking er jo en av kjerneaktivitetene når man er på båttur.

Så da kan jeg jo velge da – fersk fisk, eller hermetiske kjøttboller?

Tre døgn igjen

2008-11-28T19:55:00.001+01:00

Cabo Verde!

2008-11-28T19:53:00.001+01:00

Her en kveld var vi ute og spiste middag. Vi fikk anbefalt et sted av en tilfeldig forbipasserende solbrilleselger/skopusser. Inn ei dør og opp ei trapp, bort en lang gang og inn i en spisesal. Det var som å gå mange år tilbake i tid! Tilbake til kolonitiden (tilleggsinfo: Kapp Verde var portugisik koloni frem til 1975) med høyt under taket, merkelige lysekroner, kniplingsduker – og en servitør fra omtrent samme tidsepoke. Lokalet var et gammelt hotell, tror vi. Maten var vel portugisisk inspirert, diverse biff-varianter – alle med speilegg. Det er glad i speilegg her, oppå biffen og oppå burgern, omlett eller solo-egg. Men maten smakte og selksapet var hyggelig.

Etter denne spise-seansen ruslet vi bort til vårt nye stamsted, Clube Nautico, for en liten kveldsdrink før vi dro tilbake til båten igjen. Vi gikk ut fra den portugisiske kolonitiden og ruslet bortover gata. Snakk om kultursjokk. Inne på puben sydet det av liv, det kokte og gnistret. Midt i lokalet satt tre lokale trubadurer og sørget for underholdninga. Vi vrikka oss inn der, og sneik oss ned ved et bord. Foten gynga allerede i takt med musikken og det var helt umulig å ikke smile. Umulig å ikke være glad. Det var spilleglede og rytmer og varme og farger. Borte ved baren var det en lyslugga liten pjokk som tok helt av til musikken, gutta i kroken hev seg med, servitrisen ble dratt inn i dansen og publikum gynget med, trampa takten med foten og nikka med hodet. Det var umulig å ikke bli revet med. Det var lykke.

No stress – it’s Capo Verde

2008-11-26T16:36:00.001+01:00

Etter åtte døgn på sjøen så vi land i sikte. Det var jeg som hadde morgenvakt, og Steffen ropte meg opp på VHF’en: Eg ser land! Jeg begynte å studere horisonten, og der – langt inni disen skimtet jeg omrisset av et trekantet fjell. Det var Sal - Kapp Verde. Å se land er langt fra å være i land. Det tok ganske mange timer før vi var framme, men vi lå nå der på dekk og sola oss og så trekanten bli større. Sal er en ganske artig øy. Helt flat med pyramider av forskjellige størrelser lett spredt omkring. Også kalt vulkaner. Kapp Verde er skapt av hotspot’s uti havet. Små vulkaner altså. Sal er vårt første møte med skikkelig utlandet. Vest-Europa er nå ganske likt og vestlig for det meste, Kapp Verde er – Kapp Verde.

Vi gikk i land i Palmeria. Et bittelite sted med bakeri og en kafe, men det var dit vi måtte for å sjekke inn. Nede på brygga var det et fargerikt kaos. Kapp Verde har en kronglete historie, resultatet er 10 små øyer med en fargerik blanding av folk og kulturer; europeisk, afrikansk, karibisk.... Og nede på brygga fant vi brune unger med lyse krøller, svarte menn med blå øyer, fargerike damer og liv og røre. Vi satte oss rett ned og bare glodde.

Dagen etter seila vi til Santa Maria, et litt større sted, og ankret opp utenfor en lang og hvit sandstrand. Steffen rodde oss i land og vi strenet gatelangs. Små fargerike hus, fargerike folk, unger som dansa i gatene til musikk som strømmet ut fra små butikker og kafeer.

Så så Rune en bar. De korte fjellfinnbeina hans gikk som trommestikker bortover gata, han hadde en paraplydrink i sikte. Og vi jentene dilta etter da. Og da sto han der; en lokal, lang og henglsete fyr: No stress, it’s Capo Verde.

Vi skal være her en stund, altså.

En dag i en langseilers liv

2008-11-24T13:28:00.001+01:00

Det er kanskje noen som lurer på hva vi egentlig driver med når vi er så lenge ute på havet, derfor tenkte jeg at jeg skulle opplyse dere om det. For det kan være ganske slitsomt altså. Omtrent slik foregikk turen fra Tenerife til Kapp Verde:

Opp 0630 hver morgen. Vakt fra 0700 til 1100. Nå har vi fått nytt vindror som fungerer helt perfekt, så på denne turen her har vi egentlig bare sittet og speidet ut over havet. Trimmet seilet litt og justert litt på vindroret. Sjekka at kursen er riktig. Sjekka på VHF’en hvordan det står til med Ruffen. Passe på at vi ikke kjører på noen andre båter. Lese littegranne. Spise littegranne. Kanskje sove littegranne. For båter har vi jo knapt sett. Sånn bortsett fra Ruffen da, men de liker vi jo å se. Når vakta er over 1100 er det kanskje på tide å spise litt igjen. Hente solmadrassen og ei bok og innrede seg på dekk. Tid for å sole seg noen timer. Man må huske på å snu seg innimellom da, slik at fargen blir jevn. Så er det ratt på tide med en liten avkjølende dukkert. Det kommer litt an på hvor fort båten går da, men vi henger ut et tau etter båten som vi holder oss fast i. (Rune fortalte noe artig om hvordan det var å henge bak der helt uten klær (når man er mann), men om dere lurer kan dere jo høre med han om det!) Så er det ratt på tide å spise litt igjen da. Kanskje vi har fått fisk? Får sjekke snøret da. Det er jo litt pes, for når man først har fått en fisk så kan det være litt stress å få den ombord. Særlig tunfisken. Den er ganske ivrig og sterk så det kan ta litt tid. Men vi klager ikke, vi har jo endelig fått fiskelykke! Etter middag så er det på tide med en liten lur slik at man er uthvilt til kveldsvakta. Og så er klokka plutselig 1900 og det er vakt-tid igjen. Fylle vannflaska, finne frem litt kjeks eller frukt, boka og et pledd. Klar for vakt. Kveldsvakta er omtrent akkurat som morgenvakta, bortsett fra at det er mørkt.

Himmel er tett av stjerner, nye stjerner. Vinden er varm og perfekt. Morilden gnistrer i bølgene. Ruffen blinker der ute et sted. Verden er stor og enkel. Natta er lang og fin.

Så roper Hilda på VHF’en: Eg har sett en hval!

Best of....

2008-11-14T20:21:00.002+01:00

Det kan nok være en stund til jeg får lagt ut noe igjen nå. Aner ikke hvordan nett-tilgangen er videre i verden. Derfor har jeg laget en repriseliste med anbefalte innlegg:

- Seilkurs (juli)
- Situsjonsrapport fra Norskehavet (video) (juli)
- Mannskapspresentasjon (video) (juli)
- I skotsk farvann (juli)
- Beryktede Biscaya (august)
- Gartnerens røde epler – like gode på vei opp som på vei ned (august)
- Beryktede Biscaya (august)
- Magiske Spania (august)
- Scoplaminrus! (oktober)

Atlanterhavet igjen

2008-11-14T20:19:00.000+01:00

Galskap. Dette er galskap! Jeg skal seile over Atlanterhavet. I en båt på 11 meter. Stor, fin båt sier folk. Veldig liten på havet tenkter jeg. Blått i alle retninger. Blått hav som går over i blå himmel. Og dit ut skal jeg! Galskap. Jeg, meg, Atlanteren. Det kribler i beina. I magen. I armene. Jeg skal seile over Atlanterhavet. Det er jo fullstendig ulogisk. Jeg kan ikke spise. Jeg klarer ikke sitte stille. Om få timer starter turen. Den mest absurde turen noensinne. Ønsk meg lykke til. Dette er ikke sånt totninger bedriver til vanlig.

Uuuææææææææ! Det er det mest fornuftige jeg hadde å si nå...

Havet!

2008-11-14T14:23:00.002+01:00

Atlanterhavet. Atlanteren. Når du er midt utpå er det fort 10 døgn i hver retning. Og man har kanskje ikke sett andre båter på like mange dager heller. Lurer på hvordan det føles. Ensomt? Befriende? Skummelt? Kjedelig? Stort og blått. Vått. Men veldig fint vær, sies det. Stabile vinder. Vi kan bade fra båten. Mon tro hvordan det er å bade på 6000 meters dyp? Eller hva om det blir dårlig vær, da gitt. Huff. Jeg gleder meg. Jeg gruer meg. Jeg er spent som en liten unge på julaften.

Atlanterhavet. Jeg klarer ikke forholde meg til det. Det er absurd.

Sjekking

2008-11-14T11:45:00.003+01:00

Jeg gleder meg til å seile igjen nå. Det er lenge siden sist! Vi har vært altfor lenge på land nå. Men sånn ble det nå engang. Vi måtte vente på det nye vindroret, som kom i går. Og nå prøver vi å få sjekket ut av Kanariøyene. Det er ikke så enkelt da, for vi fikk aldri sjekket oss inn heller. Så nå må vi prøve å finne stedet der man sjekker inn sånn at vi får sjekket ut. For på Kapp Verde så sjekker de om du har sjekket ut fra forrige destinasjon når du sjekker inn der, og har du ikke sjekket ut så kan du få problemer med å få sjekket inn. Slikt er viktig å sjekke ut før man drar. Men marinakontoret i St. Cruz sa at vi måtte dra til polizia i Los Cristianos som sa at det der visste de ikke noe om, som sa at vi måtte dra til polizia i St.Cruz. Så da må vi til St.Cruz igjen. Og vi har båten i Las Galletas som er et sted i mellom der, men et stykke fra St. Cruz. Så da må nok Rune flørte litt med damen som leier ut biler slik at vi får kommet oss opp dit for å få sjekket ut. Det ville jo vært litt kjipt om vi hadde seila helt til Kapp Verde uten å få komme på land! For når du kommer på land på en av øyene der blir du plassert i en taxi og kjørt til flyplassen for innsjekking. Og det er jo veldig logisk at du må være utsjekket før du kan bli innsjekket. Nemlig.

I morgen får vi sjekket ut. Jeg er helt sikker. Og i morgen kveld (altså fredag kveld) heiser vi seil og starter havseilasen. Først sju døgn ned til Kapp Verde. Der blir vi en stund, vi plukker opp vårt nye mannskap (Kai, vi kjenner han egentlig ikke, men han hadde lyst til å seile og hørtes ut som en kul fyr så vi tar han med oss) og cruiser rundt der en stund. Sjø døgn er greit da. Vi brukte litt over fem døgn fra Røst til Færøyene. Da var jeg sjøsjuk og frøs kontinuerlig. I tillegg til at jeg var redd og forskremt. Denne gangen blir annerledes. Først og fremst: Jeg har fått sjøsjukeplaster! Det er varmt. Jeg har seila en del nå, så jeg vet at jeg ikke trenger være så grassalt redd.

Og så kommer Atlanterhavet.

Slitsomt seilerliv

2008-11-04T13:32:00.003+01:00

Det er ikke barebare aa vaere paa tur, altsaa. Av og til kan det vaere skikkelig hardt...

The invation of the Hermetikk

2008-11-03T12:57:00.004+01:00

Klare for Atlanteren naa...

Matte i 3518 meter over havet

2008-11-01T14:18:00.002+01:00

Det er ikke saa enkelt alltid.... Dette ble filmet forrige uke omtrent.

Ostepop 2

2008-10-31T11:25:00.004+01:00

For de som har fulgt med helt fra begynnelsen husker dere kanskje Runes bekymring for ostepop. Her er oppfoelgeren. Ble filmet for tre-fire uker siden (vanskelig aa holde telling paa ukene) utenfor Savages-oyene, midt mellom Kanarioyene og Madeira. Naa er tilstanden en helt annen. Null ostepop sier ryktene.

Har ikke skrevet saa mye i det siste, har vaert opptatt med videoredigering - lover flere klipp de neste dagene!

Kan ikke stoppe nå

2008-10-24T23:46:00.003+02:00

Dette er en ren infomelding: Vi er på Kanariøyene. Guro skal seile til Karibien. Guro kan ikke hoppe av nå. Nå som det er blitt varmt i lufta. Nå som det har blitt varmt i vannet! Nå som jeg ikke er sjøsjk. Nå som det er surt og kaldt i Norge. Nå som vi nærmer oss de eksotiske stedene.Nå som vi skal leve på hermetikk i over en måned. Nå som vi kommer til nye lukter. Ny smaker. Nye kulturer. Nei. Kan ikke stoppe nå.

Båtrent

2008-10-21T14:24:00.005+02:00

Her om dagen sto jeg å studerte to singleter jeg hadde. En oransj og en turkis. Ingen av de luktet spesielt vondt, men den ene hadde litt saltvannsflekker og den andre hadde noen flekker etter en dusj med solkrem. Men ellers var de jo ganske rene. Ombord på båten hadde jeg ikke tenkt noe videre over det. Antageligvis hadde jeg ikke hatt på meg noen av de, bare tuslet rundt i bikinitopp. Men jeg skulle på bytur. På cafe med Ruffen-Hilda. Da må man jo ta seg ut. Så der sto jeg da, og studerte disse singletene da tanken slo ned i meg. Kanskje jeg kan vrenge de? Flekkene synes sikkert ikke fra den andre siden. Nøye studerte jeg innsiden av singletene for å finne ut om jeg kunne gå god for ideen. Flekkene syntes hvertfall ikke. Men sømmene gjorde kanskje det? Om jeg klippet av lappene så ville kanskje ingen se det? Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg noensinne skulle tenke den tanken. Men jeg tenkte tanken. Studerte nøye. Altså, den luktet jo ikke vondt. Og det var jo ikke sååå stor forskjell da... Jeg kunne jo bare si det skulle være sånn.

Jeg tok den grønne, selv om den ikke passet like godt til. Riktignok har jeg vært lenge på båt nå, men jeg prøver nå å skille mellom båtrent og byrent

Landkrabbe paa ferie

2008-10-18T11:04:00.007+02:00

Denne uka bor jeg paa hotell. Jeg har dusjet to ganger om dagen. Jeg har sovet i en stor seng som ikke gynger. Jeg har smoert broedskiver uten aa trenge aa holde fast paa paalegg eller fjoel. Jeg har vaert paa doo uten aa maatte holde meg fast i noe. Jeg har drukket vin av glass-glass og sminket meg hver dag. Jeg har ikke stanget borti noe. Jeg har ikke faatt noen nye blaamerker eller saar.

Jeg har vaert paa stranda. Utenfor der laa det noen seilbaater for anker. Og jeg tok meg i aa lure paa hvordan det var der ute. Hva gjorde de naa? Hvor skulle de?

Jeg vil ut til de. Jeg vil gaa rundt med fettete tjafsete haar, jeg vil sove i en liten seng som aldri staar stille, jeg vil oenske meg en tredje arm naar jeg lager mat, jeg vil ha noe aa holde meg fast i, jeg vil drikke vin av plastglass og sammenligne antall blaamerker og saar med de andre.

Jeg vil. Hekta.

Nattevakt

2008-10-14T14:42:00.005+02:00

Lukk øya. Knip de hardt igjen til du år små hvite prikker foran øynene. Finn noe å holde deg fast i mens du lar overkroppen bevege seg fra side til side. Gyng gjerne i knærne også. I cirka fire timer. Sånn omtrent er det å ha nattevakt. Totalt innhyllet i mørket, speidende etter andre båter. Et lite lysglimt nå og da kan skimtes nærme horisonten. Men ellers er alt rundt deg svart og tjukt. Innpakka i tjukk, svart filt. Da står man der og glor da, uten annet å se på enn en bitteliten lanterne som en gang ikke virker hele tiden. Ingenmannsland. Langt fra land og folk. Stirrer intenst ut i mørket og prøver å finne noe å se på, men det finnes ingen glipper i skydekket eller noe måneskinn. Hold fast, nå er vi på vei ut i intet. Jeg tror på de som var redd for å falle utenfor jorda. Umulig å se noe som helst.

Andre netter er lyse. Fullmånen som lyser over et hav av sølv. Vi svever stille utover. Ingen lyder, kun bølgeskvlp. Vinden er varm og natten er ung.

Slike netter er alt enkelt.

Fra himmelen til helvete

2008-10-08T16:39:00.004+02:00

Vi fant vårt lille paradis. En bukt med plass til akkurat passe mange båter. Vannet var varmt og klart, himmelen var blå og livet var flott. Vi sto opp langturseilertidlig, stupte ut i vannet og svømte over til Leikaren på morgenkaffe. Leikaren har stort flott dekk, så der satt vi nå å prata en god stund. Før vi hoppet ut i vannet og svømte tilbake til vår egen båt. Jeg la meg i sola for å tørkes. Leste litt i en bok. Tok et bad til. Livet var i grunnen helt greit. Det var ikke mye som skjedde den dagen egentlig, men det var nok. Da jeg gikk ut på dekk for å pusse tenna mine uti kveldinga en gang fristet det med et nattbad, men jeg tenkte at jeg skulle la vær. Jeg skulle ta et langt morgenbad, en liten svømmetur mens kaffen trakk. Doven etter en dag i sola krøp jeg ned i lakenposen min.

Kanskje jeg ikke burde skrive det her, for det var slettes meg ikke noe morsomt i det hele tatt. Og nå er jeg for en gangs skyld seriøs: Det var guffent. For på morgenkvisten våkner jeg av at vi ropes opp på VHF’en. Som vi egentlig pleier å skru av om natta, men det hadde vi glemt. Heldigvis, kan man jo si. Men noen ropte på VHF’en til oss og sa at solcellepanelet vårt holdt på å blåse over bord. Så jeg går ut på dekk for å feste det da. Men det var vel strengt tatt ikke solcellepanelet som var det største problemet. Vår lille idylliske bukt var ikke så idyllisk lenger. Det kom kastevinder fra land, vind som kom fra andre siden av øya og fikk en rasende fart ned noen søkk og skapte et kaos uten like. Vinden pressa oss ut og inn og hylte mellom mastene. Det rista i båtene. Så skjer det. Den ene løsner og driver. Den kommer seg såvidt forbi oss, en liten vennskaplig dunk – men ikke noen svære greier. Smalt veldig da. Men så kommer franskmannen. Til en liten morgen-tête-à-tête-à-tête. I stor fart. Jeg ser en skrekkslagen skipper som står i baugen på båten sin uten å kunne stoppe. Ankerkjettingene våre hadde surret seg sammen. Tre flotte båter på vei mot hverandre. Og franskmannen i midten med minst båt. Dette skjer ikke! Er alt han roper til seg selv mens han river seg i håret. Og jeg står skrekkslagen i vår baug, uten å ane hva jeg skal ta meg til. Vi klarer å skubbe hverandre litt fra hverandre og på mirakuløst vis så smyger han seg mellom de andre båtene. Og kutta ankerkjettingen vår. Så var vi også ute og dreiv. Kanskje det beste som kunne skjedd da. Vi sklei unna. Franskmannen sklei i mellom. Den andre båten sklei unna. I full fart fikk vi starta motoren og flyttet oss vekk fra de andre. Franskmannen sto fortsatt skrekkslagen i trusa på dekk og forsto ikke helt. Han hadde nok sett sin lille glassfiberbåt bli most mellom en større stålbåt og en aliminiumsbåt. Så kunne vi puste igjen og sjekke skadene. Alle båtene fløt, noen skrubbsår her og der bare – og ikke mann kom heller til skade. Steffen fra Ruffen hjalp Rune med å leite opp igjen ankeret og etter et par timer så hadde vi alt under kontroll og nå duver vi rundt utenfor Madeira og puster ut.

Dette var sånn jeg opplevde det. Kan hende det var mindre dramatisk (Jeg vet jeg kan overdramatisere altså, men dette her er ganske nøkternt beskrevet tror jeg), kanskje mer. Men det var litt av en morgen.

Til slutt for å illustrere paradiset – et par bilder.

Scoplaminrus!

2008-10-04T15:09:00.003+02:00

Må ha. Bare må ha. Nei, jeg må faktisk ha. Meremeremeremere. Få det hit! Et tygg og du er hekta. Et skudd. Klarer meg ikke uten. Jeg blir svimmel. Deppa. Muggen. Kroppen skriker etter sin nye venn: Scoplamin! Scoplamin som gjør helvete til himmel. Scoplamin som snur en depresjon til en nærmest euforisk rus. Svart blir hvitt. Mørke blir lys. Megabølgene som skremte vettet av meg for noen måneder siden blir til små krusninger på et tjern en stille sommmernatt. Jeg er superwoman. Jeg takler alt. Jeg flyr over bølgene – og nyter det.

Jeg har vondt for å sitte stille. Lopper i blodet og maur i baken. Scoplamin og jeg skal på tur igjen snart.

(Tilleggsinfo: Scoplamin er sjøsjukeplaster. Jeg har jo tidligere i bloggen min prøvd å forklare hvordan sjøsjuka er. Den er pyton. Deppa og sur, uten matlyst og livslyst. Hæ? Er båten på vei til å synke? Jeg gir blanke f.... samma for meg. Men denne turen fra Madeira til Lisboa var helt fri for sjøsjukeplager! Er det sånn det kan være? Ja, men dét er jo ikke så ille. Nesten rent hyggelig der ute. Og nå er vi i palmeland med 23 grader i vannet. Dette går bare en vei!)

Totning på tur

2008-09-27T11:43:00.002+02:00

Absurd. Hele denne greia her er absurd. At jeg er her. Rett utafor Lisboa. Neste stopp Afrika. At jeg skulle havne i Lisboa eller Afrika på tur er ikke absurd. Men at jeg skulle komme til disse stedene med seilbåt er absurd. Jeg, som aldri har seila før. Jeg, som aldri har tenkt på at det er en mulighet. Jeg er totning. Totninger gjør ikke sånt. Vi kan kjøpe oss en campingvogn eller dra på togtur. De vågale drar på backpacking. Seiltur? Kjenner ingen som har gjort det. Det finnes sikkert haugevis med totninger som har vært på seiltur, det er ikke det. Bare at jeg kjenner de ikke. Og jeg har ikke trodd at dette skulle være noe jeg fikk oppleve. Ut i verden å seile. Enda godt vi måler farta i knop og ikke km/t slik som en bil gjør. Da slipper vi å vite hvor sakte vi egentlig beveger oss. Er vi oppe i 8 knop er det jo strålende! Det fine er jo at en får tid til å tenke. Man trenger ikke stampe på Autobahn og irritere seg over andre biler. Jovisst er det andre seilere, men havet er stort og man har mye plass å boltre seg på før man havner i noe som kunne minne om en liten kø. Havet er fint. Stort og blått. Mye rom for filosofering. Hva gjør jeg her egentlig? Det har jeg lurt på noen ganger. Ikke det at jeg ikke er fornøyd med tilværelsen, jeg er faktisk veldig fornøyd med tilværelsen! Selv om den er noe absurd. At jeg, meg, skulle være på seiltur. Nei, det hadde jeg aldri trodd. Jovisst er det utfordringer, sjøsjuka og knuter og jibbing og slåing (en gang seinere skal jeg komme tilbake til jibbing og slåing, som i grunnen er samme handling - bare motsatt, men for all del – la oss kalle det forskjellige ting slik at det skal ta litt tid å knekke nøtta!), matlaging på skeiva og lange leteturer i kjøleboksen før man finner det man egentlig vil ha. Kanskje tar man til takke med noe helt annet innimellom fordi nettopp det man ville ha lå så ulagelig til når båten krenger akkurat den veien. Det er absurd. Jeg trenger ikke så mye for å trives på en hyttetur. Dette er en litt avansert hyttetur. Hytta gynger og flytter på seg hele tiden. Ikke akkuat som hytta på åsen. Hytta på åsen har stått stille i årtier og det synes jeg egentlig er strålende flott. Denne er derimot, denne er jo meningen at skal flytte på seg da. Den bedriver all verdens absurde handlinger. Den kan ligge nesten flatt i vannet. Her om dagen havnet faktisk genakkeren (Flott ord, sant? En genakker er en asymetrisk spinakker, tilfelle noen skulle lure på det.) nedi vannet, mens det var oppe, og da lå båten veldig mye på skeiva. Jeg datt nesten av (mor: det ville aldri ha skjedd, rekkevaieren ville ha stoppet meg) (beklager, men det høres mye mer dramatisk ut når jeg sier at jeg nesten datt av) og rakk ikke rette opp roret. Jeg var så langt nedi en bok at jeg faktisk ikke la merke til at det ikke var noen som styrte. Det var ganske absurd, båten lå nesten vannrett i vannet. Men så plutselig så rettet den seg opp helt av seg selv og smalt med seilene som om den ville si i fra at den var veldig misfornøyd med at ingen tok vare på den et øyeblikk. Usj.

Det er sikkert logisk, men når utsikten er horisonten, båten krenger 80 grader og man får ikke gjort det man tror er riktig å gjøre - da er det absurd å være totning på havet.

Baatlivets gleder

2008-09-23T15:34:00.005+02:00

Aa vaere seiler er ikke alltid like greit. For det meste fint, men man har nok aa henge fingrene i. Om noen skulle tro vi var paa ferie saa tar de feil!

Evig blå på TV Innlandet

2008-09-20T15:39:00.003+02:00

Onsdag 12. september begynte TV Innlandet å sende tvserien vi produserer. Den skal gå hver onsdag framover i 10 uker.

Kan sees på http://www.oa.no/tv_innlandet/web-tv/

Fleece og sommerkjole

2008-09-20T15:00:00.002+02:00

Jeg vil. Jeg vil jeg vil jeg vil jeg vil jeg vil! Sol, sommer, varme, nå. Hver morgen tar jeg på meg bikini og sommerkjole/shorts. Nå er vi i Portugal. Sydenland. Algarve og portvin. Her er vel sommeren? Jeg har intenst lyst på sommervarme. Jeg har lyst til bli brun ovenfor knærne underfor skuldrene. Nå da snart. Enda en breddegrad lenger sør. Nå da! Jeg ser utover havet. Det er iskaldt. Og jeg er ikke den som krever veldig mange varmegrader for å hoppe uti, men det er ikkeno særlig fristende. Jeg ender som oftest opp med fleecejakka. Og kanskje et par ullsokker. Og et skjerf. På trass beholder jeg kjolen på. Og teller breddegrader. Noen hadde sagt det skulle bli 6 grader varmere i vannet i fra A Coroña til Vigo. Vi dro fra Vigo for flere dager siden og det har slettes meg ikke blitt 6 grader varmere i vannet! Vi har badet da. Én gang. For sikkerhets skyld filmet vi det.

Vi snakker om det alle sammen. Og vi har snakket om det i tre måneder nå. Været. Vinden. Sola. Sommeren. Det eneste som er sikkert er at vi har vær. Om ikke alltid det som passer oss best. Men sommeren, har den tatt ferie i år eller?

Kanariøyene.... det er skikkelig syden. Der må det da bli varmt. Men det er en hel måned til. Enda godt fleecen har samme farge som kjolen så de går bra i hop.

Nattmat hele døgnet

2008-09-13T21:12:00.001+02:00

Å lage mat når det ruller er omtrent som å lage mat natt til søndag. Litt vanskelig å koordinere alle kroppsdeler. Et støttesteg eller tre. Ikke så lett å treffe kjelen med pastaskruene. Skal man våge seg på egg mon tro? I det hele tatt så minner det å være ombord i en båt mye om å være litt småfull. Eller noen ganger riktig så full. Særlig når man skal sove. Man lukker øya og kjører seng. Uff. Jeg har jo vokst fra det der. Men jeg har jo ikke så mye øvelse i å lage mat når det er litt sjø da. For det er jo ganske nytt at jeg i det hele tatt har lyst på mat når vi er ute og seiler. Og at jeg kan styre rundt nedi byssa uten å bli dårlig det er også noe som har hendt nylig. Enda godt jeg ikke begynte med det her for tre måneder siden, nå har jeg jo tross alt utvikla ganske stødige sjøbein! Til totning å være da. Byssesjonglørske. To skritt frem og hold fast i en kant. Båten krenger, men det virker som om det er ovnen som står 45 grader feil. Den er helt på tur, faktisk. Om man prøver å helle pastaskruer opp i en liten kjele fordi en stakkars matros er litt sulten så er det ikke så enkelt som til vanlig. Hvilken vinkel skal man forholde seg til? Sin egen? Båtens? Ovnens? Konstanter i kontinuelig forandring og her ombord er ingenting til å stole på. Eller jo, det er én ting man kan stole på. Ovnen. Den er alltid i vater. Da er det best å ta en håndfull pastaskruer ut av posen, stikke hånda ned i kjelen og slippe skruene oppi. Så ble det mat i magen på en matros i dag også. En ikkesjøsjuk-matros!

For et liv!

2008-09-13T21:11:00.001+02:00

En seiler er definitivt et friluftsmenneske. Ut på tur, uansett vær og føreforhold. Frisk luft og salt sjø. Men egentlig er en seiler en ganske lat friluftsperson, for vi rører jo ikke så mye på oss akkurat. Opp med seilet, det kan være litt strevsomt. Må reise seg og greier, trekke i tau og klore seg fast. Men når alt er på plass er det bare å krype tilbake til cocpit. Om ikke bølgene er for store kan vi koble til HerrVindror. HerrVindror er en fantastisk seiler. Stødig og trofast. Når HerrVindror styrer så trenger vi bare passe på at vi ikke kræsjer med noen andre båter. Så langt har vi sett påfallende få båter, så det har ikke vært noe problem. Da er det bare å lene seg tilbake med en bok og kaffekoppen og nyte livet på sjøen. Når vi nærmer oss land kan det hende det blir litt slitsomt igjen. Kanskje vi må legge oss for anker? Da må vi få jolla på vannet, og kanskje motoren – om ikke må vi ro oss inn til land. Pes. Og for ikke å snakke om når ankeret skal opp igjen! En real treningsøkt. Av og til må vi ha på vekkeklokka også. Om vi skal seile litt lengre strekk og har lyst til å komme til havn før det blir mørkt så må det til. Slitsomme dager. Noen ganger seiler vi flere dager i strekk til og med. Og siden vi er bare tre stykker må vi styre i fire timer, så åtte timers pause, så fire timer på, åtte timer av osv. Lange dager.

Da vi kom til Spania måtte jeg ta affære. Eva var positiv, Rune litt tvilene, Leikaren og Ruffen hang seg på. Det var pilgrimstid. I Galicia i Nordvest-Spania ligger et av verdens tre største pilgrimsmål; Santiago de Compostela. Det er mange veier å velge mellom, den engelske, den portugisiske, den spanske, den gamle og den franske. Den franske er det eldste og mest tradisjonelle. Den går helt fra Frankrike (overraskende nok ut i fra navnet), gjennom Pyrineene og helt fram til Galicia. Den er 72 mil lang. Jeg valgte ut en passende distanse for halvdvaske seilere; 20 km. Såpass burde vi klare, og vi har definitivt ikke vondt av det! Jeg fant en togtabell og fikk folket opp en tidlig morgen. Toget gikk til Santiago de Compostela, men vi måtte litt videre ut. For å gjøre en lang historie kort: Vi endte opp med å ta taxi et stykke ut i pilgrimsruta. Det føltes ikke så veldig pilgrimsk. Men så var vi der, midt i eukalyptusskogen langt unna folk. Fine stier, høye trær og stillhet. Jeg kjente roen senke seg over meg. Hilda (Ruffen), Eva og Rune dannet raskt fortroppen. De hadde behov for å strekke på beina og langet ut. Steffen (Ruffen) hadde bestemt seg for å gå hele distansen i sandaler, noe som gikk litt utover farten i starten. Så kom Turid og Helge (Leikaren) og til slutt kom jeg tuslende. Det var deilig å være i skogen igjen, i mitt element. Jeg trakk inn lukta av trær og jord og nøt den i lange drag. Med jevne mellomrom ble vi passert av sprekere pilgrimmer som spratt energisk opp bakkene (antageligvis hadde de gått mye lenger enn oss), eller så var det vi som passerte noen gamle kroker med stokk. Alle med et smil og sa ”buen camino”. Camino betyr pilgrimsvei. Det er slik man hilser på pilgrimsveien. Langs den franske veien bærer alle pilgrimmer et kamskjell som viser at de er pilgrimmer. Noen rundt halsen, noen har de sydd på klærne, selv følte jeg ikke at jeg hadde fortjent å gå med et slikt skjell. Jeg var jo bare dagsturist på camino’en.

Etter fem km kjente jeg gnagsåret. Femten km igjen. Jeg dro av meg skoen og festet optimistisk på en compeed. Da blir det hvertfall ikke verre, tenkte jeg, og prøvde å fokusere på andre ting. Det gikk bra en stund. Det er veldig mye fint å se på, små landsbyer, idylliske bekker, store og stille skoger. Lenge klarte jeg å fortrenge gnagsåret og heller filosofere over verden. Man trenger ikke være religiøs for å gå pilgrimsveien. Det er en vei som har blitt brukt tradisjonelt av både pilgrimmer, bønder og andre reisende i over 1000 år. Så får man tid til å tenke litt over livet. Det har jo forsåvidt vi mye tid til da, for når man er på havet med en seilbåt får man også mye tid til å tenke. Nåvel, digresjon. Gnagsåret. Å være pilgrimmer handler vel litt om å ofre og lide også, tenkte jeg. Så litt hud kan jeg alltids unnvære – den kommer jo tilbake. Jeg var i skogen, det var verd det. Og rundt meg var det mennesker av alle slag. Noen på sykler, de raste av gårde med sølespruten oppover ryggen. Andre med barnemeis på ryggen. Det var mennesker i alle aldre og fasonger. Noen la man mer merke til enn andre.

Vi tok han igjen i en bratt oppoverbakke. Gammel og krokete, han klarte ikke gå rett opp bakken så han gikk i sikksakk oppover. Vi passerte han med et smil og nikk, buen camino. Vi så han flere ganger. Han tok ingen pauser. Hver gang vi hadde pause kom han tassende forbi. Fremoverlent med en stokk som han støttet seg til. Korte skritt og stive bein. Han har antageligvis gått hele veien, tenkte jeg. Jeg tror han er det jeg kommer til å huske best fra pilgrimsturen min. Bedre en selve katedralen, gnagsårene, omgivelsene. Han, og lukten av eukalyptusskogen.

Fiskelykke

2008-09-13T21:10:00.002+02:00

Fiskelykke
Nå har vi seila rundt i verdens største matfat i snart tre måneder. Da jeg dro trodde jeg at jeg på dette tidspunktet ville være uhorvelig lei av fisk. At vi skulle spise selvfiska fisk til middag en to-tre ganger i uka. For en ikke-så-veldig-glad-i-fisk-jente fra Østlandet så så jeg ikke voldsomt fram til det, men tenkte at jeg blir vel sikkert vant med det også, skal jo bli sjøulk. Og det er jo mye annet nytt som skal læres også. Alt faktisk. Ut på bøljan blå. I Lofoten hadde vi litt fiskelykke med oss. Fikk nok til ei lita gryte, men det var visst ikke store fiskene. Jeg syntes de var store da, sånn sammenligna med hva jeg er vant med. Abboren på Totenåsen er liksom ikke av de største, så vidt jeg husker. Er mange år siden jeg fisket der nå. Et sted på veien, mens jeg sov, fikk vi en svær sei. Husker ikke helt hvor det blei av den. Vi begynte å jakte på makrell, uten videre hell. I Bangor (Nord-Irland) fikk vi tips om hvordan vi skulle fange den makrellen. Den er nemlig liten i kjeften, svømmer fort, men treg i oppfatninga. Små kroker og lav fart var visst trikset. Så vi dorget oss gjennom Irskesjøen. Ikkeno fisk. Verken makrell eller annet slag. Og jeg som mener at jeg har hørt at fisken biter godt når det regner. Vel, det gjelder nok ikke i utlandet. Regn har vi jo hatt nok av. Men det skorter ikke på motivasjon og ambisjoner! Kroken har vi stort sett hengende etter båten hele tiden.

Da vi endelig nådde Spania fikk vi høre om noen som hadde fanget tunfisk uti Biscaya. Skipper’n fikk blod på tann og gikk sporenstreks for å kjøpe tunfiskkroker – nå skulle storfisken tas! Fine blanke fisker, røde og grønne som skinte i sola, kan en tunfisk virkelig motstå det? Vi seila langs spanskekysten, speidet etter fugleflokker og andre halvsikre tegn på fisk (for eksempel fiskebåter som håver inn fisk), stadig vekk med gule og grønne småfisker etter oss. Tunfisken er visstnok fryktelig rask, kan visst dorge helt opp i 15 knop etter tunfisk.

Det første vi fikk på kroken var en veldig fin Colin Archer. Det høres jo ut som en fin fisk, men egentlig er det en veldig fin seilbåt i tre. Det var Leikaren vi hadde fått på kroken, det vil si, den fine grønne metallfisken lå på dekk og skinte i sola! Ingen forsto helt hvordan den hadde kommet seg opp dit, men Rune var veldig glad for at han ikke hadde mista kroken sin.

Vi ankret opp utenfor en liten landsby på vestkysten av Spania. Utpå kvelden dukket det opp en fyr i jolle mellom båtene våre. Der satt han og fisket etter blekkspruter. Han lånte oss noen kroker slik at vi kunne prøve oss som blekksprutfangere. Og mens han selv håva inn satt vi og nappet i snørene våre uten noe videre hell. Rune hadde på et tidspunkt en på kroken (en bitteliten en, omtrent like stor som pekefingeren og langfingeren tilsammen), men så falt den av igjen. Den rause spanske fiskeren ga oss blekksprutfiskeutstyret sitt (som besto av en skumplate, en snor og en liten krok) og ønsket oss lykke til videre.

At vi ikke fikk fisk la ingen demper på ambisjonene. Rune og Steffen (på Ruffen) kjøpte hver sin harpun og begynte å jakte på malle (en kloakkspisende fisk som finnes i alle havner og som er ganske ekle) for moro skyld. Uten videre hell.

Så dukket det opp enda en norsk båt. Så på vår vei til Portugal ble det bestemt at nå skulle tunfisken tas og konkurranseinstinktet våknet. Hvem fikk først? Vi fikk noe på kroken først hvertfall. Stort og sterkt og snøret rant ut av spolen. Fisk? Neida, et garn eller tau eller fiskebøye. Vi manøvrerte båten på kryss og på tvers, det smalt i genakkeren (et stort seil vi har) og bølgene bruste rundt oss. Ned med seil og på med motor, vi bråsnudde – men metallfisken vår var ikke til å redde.

Over VHF’en prøvde Steffen å trøste litt. Det er håp i hengende snøre sier han. Vel, vi har ikke noe snøre lenger. Og jeg er slettes meg ikke lei av fisk!

Magiske Spania

2008-09-07T00:34:00.001+02:00

Et sted litt sør for A Coroña ligger et sted som heter Carmariña. Ved første øyekast kan man kanskje tenke at dette er en typisk lite tettsted langsmed kysten av Spania. Vi slapp ned ankeret utenfor og lempet ut jolla for å ta oss en tur på land. Vi hadde hørt rykter om dusj! Det viste seg at disse ryktene var helt feil, de var ikke for sånne som oss. Slukøret fant vi oss en fortauskafe og bestilte en øl. Men så dukket Ruffen opp. Og så kom Leikaren også. Og så ble stemningen mye bedre! Det var like lenge siden vi hadde dusjet alle sammen, da var det ikke like nøye.

Nåja, dette er vel egentlig ikke så spesielt. Det spesielle kommer nå. Jeg gikk ned på brygga der jolla vår var festet, det var blitt mørkt. Der så jeg en dame som sto og vasket blekkspruter i vannet. Jeg hadde aldri sett en blekksprut før så jeg gikk bort til henne og studerte de. De ligna litt på Blekkulf og var ganske ekle å ta på. Så så jeg at det lyste rundt blekkspruten da hun vasket den. Lyseblått selvlysende. Jøss, tenkte jeg. Er det blekket hun vasker ut? (Vi har ikke så mye blekksprut på Totenåsen.) Jeg klarte ikke å kommunisere med damen, så jeg pirket litt mer i blekksprutene og ventet på at Rune og Eva skulle komme og hente meg.

Jeg ble stående å måpe. I kjølvannet av motoren bruste det lyseblått og selvlysende. Vi kjørte utover mot båten stumme av beundring. Vi hadde aldri sett noe lignende. Vi så fiskene nedi vannet som lyste opp mot oss og det glitret rundt hånda når jeg stakk den ned i vannet. Det var fantastisk. Senere tok jeg meg en rotur. Jeg følte meg som en trollmann der jeg sendte selvlysende lyseblå stråler ned i vannet hver gang jeg tok et tak. Jeg så fiskene som ble skremt av årene og pilte rundt. Det var helt utrolig. Å ro rundt der i det stille mørket, alt vi så var gatelysene fra Carmariña og lanternene på de få seilbåtene rundt oss. Og det lyseblå selvlysende vannet under oss. Magisk.

Det var rett og slett ubeskrivelig. Og umulig å feste til film. Men en fantastisk opplevelse.

Gode råd mot sjøsjuke

2008-09-05T13:36:00.003+02:00

Dette er vissnok det eneste som hjelper:

Hold godt fast i et tre!

(Rådet kommer fra en lege så det bør nok stemme)

Nordmenn i syden

2008-09-04T15:37:00.002+02:00

Det er litt rart med nordmenn på sydentur da. Så fort de møter noen andre nordmenn så klumper de seg sammen. Viktig å passe på at en ikke bli kjent med fremmedfolk. Sånn sett er vi vel ikke et unntak. Eller så er nordmenn bare veldig hyggelige! Iallefall de vi møtte i A Coroña. Ruffen og Leikaren het de, og var to par fra Stavanger (som ikke kjente hverandre fra før). Hilda og Steffen. Turid og Helge. Etter hvert fant vi ut at vi hadde omtrent samme rute videre nedover langs kysten til Lisboa. Og vips så hadde vi seilfølge. Så nå stimer vi rundt som en liten armada utenfor Spanskekysten. Om kveldene ankrer vi opp utenfor små landsbyer og ror på besøk til hverandre. Leikaren har alltid med seg kaffe og egne kopper. Ruffen har alltid med seg godt humør. Og nettene blir lange. Kaffeslabberas og vintesting. Er en 2-euro-vin (ca 16 kr) dobbelt så god som en 1-euro-vin? (I butikken i dag så vi faktisk en vin til 54 cent, men den turde vi ikke prøve oss på.) (Og dersom noen skulle lure på det: Vintesting foregår kun én vei).

Men vi har ikke snakka med bare nordmenn her nede da. Vi har snakket med noen dansker og svensker også. Egentlig har vi blitt en liten gjeng som seiler fra sted til sted. Når vi kommer inn i en ny havn så dukker de samme båtene opp. Starblazer, KOF, ... De har omtrent samme mål alle sammen: Syden-Syden. Altså Kanariøyene. Så vi treffer de hver kveld. Omtrent som en liten flytende koloni. De kommer i alle versjoner. Det eldre paret fra Sverige som er på joggetur hver morgen. Den nederlandske barnefamilien med tre små unger. Det andre nederlandske paret som egentlig holder på å flytte til karibien. Han som har sveisa båten sin sjøl.

Og med varmen som nærmer seg - dette går bare en vei!

Sydenland!

2008-09-03T20:45:00.001+02:00

Vi øynet et håp. Vinden var ikke iskald lenger, nesten mild. Vi så noen delfiner som muntert hoppet rundt båten vår. Vi begynte å skimte land. En eim av jord og blomster nådde oss. Det var Sydenland. Sydenland med sol og varme, lange strender og deilig badevann. Jeg krabbet opp av båten i åtte-tiden, da min vakt begynte. I løpet av natta hadde landet kommet tydelig fram. Jeg heiste seil (helt alene!) da det kom et vindpust og la kursen straka vegen til A Coroña. Lykkelig over å snart kunne sette beina på landejord igjen. Sånn for sikkerhets skyld kom det ei skikkelig regnskur for å minne oss på at selv om vi nå var i varmere strøk så måtte vi ikke tro vi kom oss unda lavtrykket vårt! Det var heldigvis ikke like iskaldt lenger, som en dusj sånn rett før man går tom for varmtvann. Vi nådde A Coroña i Nord-Spania utpå kvelden. Da vi seg inn i havna i skumringa så jeg palmer langs strandpromenaden. Jeg hadde aldri vært i Sydenland før, men jeg trodde ikke de hadde palmer så langt nord så jeg sa til meg selv at det var nok bare noe jeg innbilte meg etter så mange dager på sjøen.

Men tro det eller ei – da jeg våkna dagen etter så jeg palmer! Hvertfall to da. Det var varmt i været, nesten litt for varmt. Endelig kunne vi rote fram sommertøyet. Egentlig rota jeg fram alt tøyet. For etter å ha vært på tur i 10 uker i fuktig vær så var alt vi eide fuktig. Ikke Eva sitt da, for hu hadde vært så lur å pakke alt tøyet sitt inn i vanntette poser, men Runes og mitt. Jeg dekorerte hele båten med alle klærne mine, slik at fikk en gjennomført sigøynerlook. Det ble veldig fint. Det ble veldig langseilersk. For om man går rundt i en marina så kan man plukke ut hvilke båter som er langseilere, de er som oftest nedlessa med masse stæsj og har til stadighet noe tøy hengende ute til tørk. Det er viktig å holde stilen.

Selv om man med den temperaturen egentlig kunne gått rundt i byen i bikini, så valgte jeg å kle på meg litt til. Etter å ha vært på sjøen i over 10 uker har man fortsatt det nordiske blåskjæret i huden! Men nå altså, nå er vi i Spania så nå blir det andre boller!

Hørte det var frost i Alta i går? ;)